Jar

Da vi kom til Jar skole tidlig om morgenen, så myldret det av biler og barn! Heldigvis stod en mann med refleksvest og dirigerte trafikken, så alle kom trygt frem til skolen. Og da det ringte inn, så Menja og jeg hvor fint det ble stilt opp utenfor skoledørene. "- Vi stod som perler på en snor, og ingen av oss sa et ord, men glad og lett og rank og rett vi var på plass med ett, " sang Menja glad. Hun husket den gamle sangen "Da klokka klang" som hun hadde lært da hun selv var ganske liten..Det vil si enda mindre enn i dag. Hun er vel egentlig ikke særlig stor nå heller. Det er derfor jeg synes det er best at jeg som er størst går først, når vi går med Grotte-kvernen vår.

Se den fine T-skjorten som denne kulturverten fra Jar hadde på seg! Jeg tok bilde av henne, for at alle skulle få se.

På Jar fikk vi kjempegod hjelp kulturkontakt Benedicte, og av 3 kulturverter til rigging og til første forestilling. Så overtok 3 nye kulturverter på neste forestilling, og de hjalp oss også med rydding og bæring til slutt. Tusen takk skal dere ha! Takk også fordi dere hjalp oss da vi på uforklarlig vis begynte å miste ting da dagen nærmet seg slutten. Først var det jeg som hadde mistet vesken min. Så savnet Menja en av trollungene til Ymer.  O gru!

Alt ordnet seg til slutt, heldigvis. Trollungen ble fanget og vesken min dukket også opp.

På Jar skole fikk 3.klassingene gjøre noe ingen klasser har fått lov til før:  De  fikk marsjere rundt teltet  vårt, så de kunne se hvordan vi har hengt og slengt alle tingene vi bruker når vi spiller teater. De så alle gudene og instrumentene, utkledningsklærne til Menja, Dukk og Dakk, Blopp og Skjegg og Rot. Og ikke å forglemme trollungene Trudgelmir og Bor og Bestla, og de store stigene vi alltid har med oss.

Det så  nok litt rotete ut. Men vi vet likevel alltid hvor vi har ting! Bortsett fra når trollunger stikker av, da.....

Høvik

Se her, ropte Menja, da vi kom til Høvik skole. Bærums rareste dør! Hun fikk lyst til å åpne den, men det hang en hengelås på.

Så da gikk vi inn døra ved siden av  i stedenfor. Det var en helt normal dør, faktisk. Så gikk vi opp en normal trapp, og inn i en normal sal, og da var vi fremme der hvor vi skulle spille 2  ( normale? ) forestillinger. Vi lastet ut utstyret og bar det opp i salen. Godt vi er supersterke- ikke sant, Menja?

Benedicte kulturkontakt  hjalp oss å rydde i stand til forestillingen. Hun fortalte også at snart kom kulturvertene....

Og plutselig var kulturvertene der - og gav oss en varm velkomst vi neppe glemmer! Sofie, Henrik, Sonja, Tarjei, Martin, Even og Maceij fra 7.klasse kom med varme drikker, kalde drikker, frukt.... og tursj da vi trengte det også. De ryddet og ordnet, og bar ned alt ustyret vårt da vi skulle dra igjen. Og det enda de ble slikket på av Audhumla. Selv det  tok de med godt humør. 

2. og 3.klassingene holdt også på å le seg i hjel av den slikkende kua.  Men det var jo lettere for dem, for det var ikke de som fikk den lange, røde tungen til Audhumla på magen sin... At den kua aldri kan slutte å slikke!!

Jeg fikk heldigvis Audhumla bort fra kulturvertene  ganske raskt, men på Høvik skole var det så glatt på gulvet at siste gangen jeg sparket ut den innpåslitne kua, så datt jeg så lang jeg var.  Og det var slett ikke med vilje. Menja kunne ikke huske at jeg datt, sa hun etter forestillingen. Men det er jo ikke så rart, for hun gjemmer seg alltid når kua kommer. Alle vet at hun er redd for ulver. Men jeg lurer sannelig på om hun er litt engstelig for kuer også? Men se her -Menja - sånn ser Audhumla ut, hun er da vel ingen å være redd for?

Høvik i høyviken

Høvik - Høyvikum - betyr visst "en vik der det ble høstet høy". Det har vært folk der helt fra bronsealderen. En av dem la igjen en øks etter seg. Det er rart å tenke på at Høvik en gang lå ved sjøen. Nå ligger det et stykke inn på land, men rundt år 600, for 1400 år siden, sto vannet faktisk fem meter høyere enn nå!

Det er fordi landet hever seg. Den landhevningen er litt vanskelig å skjønne, men jeg tror det er sånn: Under istiden lå det mange meter tykk is oppå landet og trykket det ned. Men da isen smeltet fikk landet bedre plass og begynte landet å heve seg, liksom stikke hodet opp og strekke litt på seg. Det hever seg faktisk enda, rundt fire millimeter i året i Oslofjorden.

Jeg tror nok vikingbonden på Høyvikum hadde båt. Kanskje ikke et stort skip med 20 par årer og to roere på hver åre pluss kuer og sauer og koner og barn. Ikke et sånt skip som kunne reise til Snølandet Island, som Naddodd og Ravn-Floke hadde. Eller til Grønland, sånn som Gunnbjørn Ulvsson og Snøbjørn Galte og Eirik Raude med det røde skjegget. Og til Vinland det gode, Amerika, som Leiv Eriksson dro til for rundt 1000 år siden.

Bonden på Høyvikum hadde nok en mindre båt som han rodde fiske med i fjorden. Men når det var tåke og mørkt var han sikkert like redd som alle andre for å seile utfor kanten. For der var Midgardsormen - Lokes lange sønn, Fenris fæle bror. Han lå som en voll utenfor havet, bet seg selv i halen og holdt alt på plass. Midgardsormen ville ingen møte!

Jolanta Dudzińska Pettersen har tatt bildet av isbreen, via Wikipedia. Christian Krogh malte Leiv Eriksson som Amerika og Th. Kittelsen tegnet sjøormen.

Fra malm i myr til kniv i slir

Fenja og jeg har en god venn som heter Arne Juksemage. Arne kan mye mer enn oss om mange ting, blant annet om jernsmelting og smedkonster og sånt. For Arne kan smi. Og det kan ikke vi.

Arne Juksemage har skrevet litt om hvordan vikingene "blestret". Han er mye flinkere til å forklare enn meg. Fine bilder er det også, av både blesterovnen og blåsebelgen og malm og jern og stål og slagg og alt, og av blestrelaget i Borre Vikinglag.

Klikk her så finner du det: Fra malm i myr til kniv i slir

Hammerbakken på Leikvin

Hammerbakken var en liten husmannsplass under Løkengården. Like ved plassen var det en spikerhammer, en smie, som hørte til Bærums Jernverk, som Hammerbakkenplassen fikk navn etter. Bærums Verk er bare 400 år. Men Løken - eller Leikvin - er nok ryddet i jernalderen. Leikvin kommer fra lek og eng. Kanskje det var et eldgammelt kultsted på Leikvin, hvor folk samlet seg til leker og konkurranser og religiøse fester. Nesten som en slags eldgammel idrettsplass.

Vikingtiden er helt på slutten av jernalderen. Da var folk blitt flinke til å lage ting av jern. Smedene som kunne kunsten å smi redskaper og våpen var viktige folk. Og litt farlige. De var store og sterke og folk mente de kunne trolldomskunster.

For smedene var herre over luft og ild, jord og vann og forvandlet svart stein fra myra til skinnende blanke og sylskarpe sverd!




Myrmalm ble smeltet med trekull i en jordgrop eller blesterovn med leirevegger. En blåsebelg gjorde ovnen ekstra varm.

Det smeltete jernet samlet seg som en klump i bunnen av ovnen. Klumpen ble tatt ut av gropa med en tang og hamret ut med slegge, sånn at avfallsstoffene, slagget, ble skilt fra. Så ble jernet varmet opp enda en gang og smidd til hjelmer og ringbrynjer, pilspisser, spydspisser og sverd.



Men smedene lagde viktigere ting enn sverd. De lagde redskaper som gjorde det lettere å dyrke jorda og gå på jakt og skaffe mat til sultne munner. De lagde jernbeslag til plog og spader så de ble mye bedre enn de gamle trespadene og trearden. De lagde skarpe sigder og orver som skar kornet så lett som ingenting. De lagde lauvkniver som gjorde det lett å sanke kvister til vintermat til kuer og sauer og geiter. Og de lagde skarpe pilespisser og spydspisser som gjorde det lettere å treffe byttedyr på jakt.

Regin Smed var nok en av de aller beste smedene, både blant mennesker og svartalver. Det var han som lagde sverdet til Sigurd Fåvnesbane, det som drepte den fryktelige dragen Fåvne. Historien ser du over her, omtrent sånn som den ble hugget i stein for rundt 1000 år siden. Den historien må vi ta en gang, Fenja!

Øverst ser du Regin og Sigurd som smir, fra Hylestad stavkirke. Sigurdritningen nederst er fra Ramsundberget, begge vie Wikipedia Commons. Vikingvåpnene er fra Gamle Naboer.

Hammerbakken

Ser dere hvor fin linkjolen min er blitt? Det er Menja som har brodert den fine ørnen til meg. Jeg ble veldig glad for den. I går - på "skummeldagen" da det skjedde så mange små ulykker - fikk jeg et stort hull i kjolen min. Men i natt satte jeg med ned og sydde på ørnelappen, og nå er jeg blitt enda finere enn jeg var før.

Det er jo heller ikke en hvilken som helst ørn som er på lappen. Menja har brodert trollet Tjafse, forkledd som en ørn. Det var sånn Tjafse en gang klarte å røve både Idunn og eplene, for hun skjønte ikke at Tjafse hadde ørneham på seg. Ikke sant at Idunn skulle ha hørt på både Frøya og meg, og passet bedre på eplene sine? Nå som jeg har Tjafse på kjolen min, skal jeg jammen meg vise den frem til Idunn neste gang jeg ser henne. Så kanskje hun lærer snart...

Det var barna på Hammerbakken skole som var de første som fikk se kjolen med Tjafse på. Det passet jo veldig bra at jeg hadde pyntet meg så fint, for der var det et ekte bursdagsbarn i dag: Amanda. Hun fikk spille ekstra mye på trommen min på vikingverkstedet etter forestillingen, fordi hun hadde bursdag. Det var jo flaks at Amanda går i 3.klasse, for det var tredjeklassingene som fikk ha vikingverksted med oss. De i andre og i fjerde fikk bare se forestillingen denne gangen. Men egentlig hadde fjerdeklassingene litt flaks de også, for de fikk se teater selv om det egentlig bare var planlagt for 2. og 3. klasse. Det lønner seg å gå på Bærums minste skole, for da blir det plass til alle fjerdeklassinger i salen når vi spiller også!

Vi fikk god hjelp av mange elever både når vi kom og når vi var ferdig med å spille teater. Se hvordan en av tredjeklassingene la guden Heimdal oppå guden Tor - det ser ut som om Heimdal har fått langt hår.

- Ojjsann, nå har visst Heimdal tatt seg en skikkelig bit av Idunns epler, lo Menja, da hun fikk se ham.

Vi hadde en flott dag på Hammerbakken. Nå skal vi bruke helgen til å finne ut hvordan vi kommer oss best til Verdens Ende. Det var veldig hyggelig at noen av dere hadde lyst til å bli med oss , men vi tror nok det er best at vi går alene dit. Man vet jo aldri hvordan det blir å møte Fenrisulven der. Menja som er redd for ulver, gruer seg nok litt allerede....  

Hosle

Det var tidlig morgen, det var tåke, Menja og jeg var alene ....  Plutselig satt en mann på hest foran oss!   Hvem var det? En viking? Menja ble litt engstelig, men da vi kom nærmere så vi at både hesten og mannen stod helt stille. Det var jo en statue - og slett ikke av en viking. Det var Hosle skoles statue av Henrik Wergeland. Da Menja skjønte det, var hun ikke redd lenger. Hun gikk helt alene inn i skolebygningen  og fant rektor, som kom ut med flott refleksvest og viste oss veien til gymsalen der vi skulle
spille teater.



Men egentlig var dette en litt skummel dag for både Menja og meg. Det startet med at vi kjørte over Idunns eple med tilhengeren vår. Det eplet så ut som det hadde vært tråkket på av et ekte troll fra Jotunheimen. Heldigvis hadde vi med et ekstra eple, så Idunn slapp å være helt tomhendt på de to forestillingene på Hosle.

Hele denne dagen hadde vi  sånne små uhell. Det verste for meg, var da jeg klemte fingeren min i døra på gymsalen. Hadde ikke snille Menja fått opp døra i en fart da, så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Det var så vidt jeg klarte å spille på den lille får-i-kål-fløyten min etterpå, så vondt var det.

Vi lurte fært på hvordan publikum ville være. Kanskje de var skumle også?  Heldigvis var verken 2. eller 3.klassingene på Hosle det. Vi kunne puste lettet ut. Puh! De var jo kjempegreie, ikke sant Menja?

Jeg tror ikke at vi har svart på så mange spørsmål noen gang som vi gjorde på Hosle. Og enda var det mange som ikke fikk stilt spørsmålet sitt. Det er alltid trist at ikke alle som rekker opp hånden sin  får slippe til. Men kanskje lærerne kan svare på de spørsmålene som var igjen?

Alle som vil kan spørre oss her på denne bloggen også. Hvis ikke jeg vet svaret, så finner nok Menja det ut. Og hvis ikke hun finner det ut - gjett hvem vi spør da?

Hassel-Hosle

Skal tro om det er mange ekorn på Hosle? Jeg tror det. For det eldgamle Hoslenavnet kommer av hassel, akkurat som Haslum og elva Hasla. Og hasselnøtter er det beste ekorn vet.

Det er i grunnen litt rart at ekornet Ratatosk ikke holder til i en hasselbusk. I det store asketreet Yggdrasil, verdenstreet, er det jo ikke noen nøtter.

Ratatosk er en skikkelig sladrehank som smetter opp og ned langs stammen på Yggdrasil mellom alle verdener, mellom is og ild og alt i mellom. Den skravler med alle, både guder og norner og alle de andre som lever i livstreet. Og den farer med sladder og slarv og baksnakking og vonde ord mellom ørnen som sitter i toppen og ormen som gnager på rota.

Ratatoskr heitir ikorni,

er renna skal

at aski Yggdrasils;

arnar orð

hann skal ofan bera

ok segia Niðhöggvi niðr.

Ratatosk heter et ekorn

Han skal springe

på asken Yggdrasil

ord til ørnen skal han bære ovenfra

og si til Nidhogg nedenfor.

I vikingtiden var hasselbusken hellig. Den var tordenguden Tor sitt tre. Når vikingene holdt ting ble tingvollen merket med hasselkvister. Innenfor hasselringen fikk ingen bære våpen og den som brøt ringen ble lyst fredløs.

Vikingene spiste massevis av hasselnøtter. Greinene til hasselen brukte de også. Hasselgreiner er seige og sterke og fine til å flette kurver og fisketeiner av, til gjerder, gjorder og tønnebånd. Og til ønskekvist.

Til ønskekvist trenger du en fin og frisk hasselkvist som ser ut som en Y. Hold kvisten i de to armene og la benet peke rett frem. Sånn går du rundt med pinnen din.

Og så, plutselig, kan det hende at benet på Y-en peker ned helt av seg selv! Det føles rart. Hvis du har sterke hender, kan det være at pinnen vrir seg ut av barken inni hendene på deg. Og der hvor pinnen peker ned mot bakken, kan du finne vann. Eller jern, sånn som på bildet under. Eller sølv. Eller kanskje gull! Jeg fant vann en gang. Men gull har jeg aldri funnet.


Ratatosk er fra et Islandsk manuskript fra 1600-tallet. Herrene som driver med jernutvinning laget Gregorius Agricola og Johann Becher i 1580. Begge via Wikipedia. Hasselen er fra Projekt Runeberg: Bilder ur Nordens Flora 1917–1926. Ratatoskverset er fra Grimnesmål vers 32.

Hasselheimen på Haslum

På Haslum, eller Hasleimr, Hasselhjemmet, var det nok mye hasselbusker i eldgamle dager. For Haslumgården er gammel, kanskje 1000 år eldre enn Haslum kirke. Den lå nok fint til ved elva Hasla som heter Øverlandselva nå for tiden. Skal tro om det er hassel langs elva ennå?

Haslum kirke ble bygget etter midten av 1100-tallet, ikke så lenge etter at Olav Haraldsson den Hellige hadde ridd rundt i landet og hugget hodet av de gamle vikinggudestatuene. Høvdingen på Hundorp, Dale-Gudbrand, var ikke glad da det tøt ormer og mus ut av Tor - istedenfor lyn og torden og hammeren Mjøllner susende gjennom luften!

Hellig Olav manet troll og jotner til stein. Han fikk hellige kilder til å springe opp av jorda. Han jaget bort alle de andre gamle vikinggudene og truet folk med sverd og slag til å omvende seg til den ene nye guden, Kvitekrist. Så sier ihvertfall sagaen.


Det er et sted i Bærum som har navn etter Olav den Hellige. Sankt-Olaven heter det, og ligger helt øst på Gommerudåsen. Det kom seg fra en gang Hellig Olav kom ridende over Haslum på veg ifra innerst i Viken og hjem til Bønsnes på Ringerike hvor han var barnefødt.

Men på Kolsåstoppen så han at han ble forfulgt av fiendefolk. Da trev Olav pisken og pisket på gampen sin så den tok et durabelig sprang fra Kolsåstoppen og tvers over dalen hvor Bærums Verk ligger. Den dag i dag kan du se merker i berget oppi Gommerudåsen etter hestehovene, der hvor hesten til Hellig Olav landet.

Bildet av Olav den Hellige som gjør troll til stein er fra Dingtuna kirke i Sverige, via Wikipedia Commons. Torstatuen er lånt fra våre venner på Lofotr.

Haslum

Gjett hvem dette er! Jo - dette er Maud, Beate og Sara. Kulturvertene på Haslum skole som hjalp Menja og meg hele dagen da vi var på skolen deres. Menja, som er så glad i  å pynte seg, ble litt misunnelig på de fine kulturvert-t-skjortene. De var gule, akkurat som selekjolene våre. Men det aller fineste, syntes Menja, var symbolet midt på. Menja er jo så glad i runer og tegning og sånt. Så derfor likte hun symbolet til Haslum skole så godt.

Vi fant det samme symbolet på skoleporten også. Se her!

Det kan nesten se ut som om skolen er omgitt av  et gitter, akkurat som i et fengsel. Men det var heldigvis ikke noe fengsel vi kom til.  Den gamle skolen var både vakker og god å spille forestilling i. Ser dere de fine buene på den høye veggen?

På Haslum skole spilte vi to forestillinger, slik at alle i 2. og 3.klasse fikk møte oss - og vi fikk møte dem.
Det var flott, ikke sant Menja? Og så hendte det en ting, som var helt spesielt:  I tiden mellom de to forestillingene våre ble vi invitert på lunsj på personalrommet. Der var det dekket med masse deilig mat,
og dere kan jo se på bildet hvordan Menja koste seg. Når vi i tillegg fikk spise i godt selskap med både lærere og kulturverter, så sier det seg selv at det var to fornøyde vikingsøstre som vandret videre mot Verdens Ende da skoledagen var over...

Gull i haugen

Gullhaug skole - den har vel et flott navn! Gullhaug er den nordøstlige delen av Gommerudfjellet eller Eineåsen. Noen sier at den heter Gullhaug fordi solen skinner så pent på fjellet akkurat der.

Men jeg tror nå heller at det er gull inni den haugen! Og en svartalvsmed som står der inne, svett og svart og sur og gretten, i den mørke varme smia si og smir alle slags kostelige saker.

Omtrent sånn som på tegningen av Ivaldesønnene Brokk og Sindre som holder på å smi hammer til Tor. Loke er der også. Han surrer omkring i flueham som svirrer omkring og prøver å ødelegge for svartalvsmedene. Det ender det med at Loke får sydd igjen munnen sin. Den historien må vi ta en gang, Fenja!


Flinkere smeder enn svartalvene har det aldri vært. De smidde skip som går både til lands og til vanns og som kan puttes i lomma som et lommetørkle! De smidde griser med gullbust som rir gjennom luften og lyser om natten! De smidde gullhår og gullsmykker og en gullring som drypper åtte nye gullringer hver niende natt! Og sånne gullbrakteater som jeg har på kjedet mitt.

En brakteat er en liten gull- eller sølvplate med en hempe eller et hull til å ha i kjede og med et bilde og kanskje med magiske runer preget på den ene siden. Mange vikinger hadde gullbrakteater med runer rundt halsen til beskyttelse. Og litt til pynt. Fenja sier at mine brakteater ikke er av gull. Men de ser da ut som gull, ikke sant?


Den flinkeste svartalvsmeden var han som smidde Gleipnelenken. Tynn som en silketråd, nesten usynlig og så sterk at den holder selveste Fenrisulven bundet! Laget av dameskjegg og kattetramp, fjellrøttter og bjørneredsel, fuglespytt og fiskepust.


Dameskjegget før i tiden var forresten kjempesterkt. Det var mye sterkere enn manneskjegget, så det var derfor det ble brukt i Fenris-lenken. Alt dameskjegget ble nok brukt, for det er jo ingen damer nå til dags som har har skjegg.

Ivaldesønnene tegnet Arthur Rackham i 1907. Tegningen av Fenris som ligger bundet med sverd i munnen er fra et islandsk 1700-talls Snorre-manuskript, begge fra Wikipedia Commons. Og så er det kjedet mitt med to gullbrakteater på.

Gullhaug

Jeg gledet meg til  å komme til Gullhaug! Kom jeg og Menja til å finne gull der, mon tro?

Nei - det var ingen gullklumper på Gullhaug skole. Men vi fant mye annet fint. For eksempel: For første gang denne høsten fant vi lekeapparater med rim på. Det er ganske vakkert med rim, synes jeg. Dere som går på Gullhaug skole, skjønner sikkert hvor jeg har tatt dette bildet. Se gjennom lekeapparatet, så skimtes faktisk skolebygningen vi spilte forestilling i.

Inne på skolen, nede i kjelleren, i en fin sal, skulle vi spille forestillingen vår. Vi fikk hjelp til å bære inn tingene våre, og så kom kulturkontakten med deilig te og kaffe til oss.

Mmm - det smakte godt....mye  bedre enn tørre gullklumper!

Da elevene på Gullhaug skole kom, så hadde ikke de gull heller. Men det viste seg at de var noen skikkelige "gullunger" - sånne koselige barn som liker teater og vikingverksteder  og rare vikingdamer som oss.

 Vi hadde en flott dag sammen med dere, alle elever i 2. og 3. klasse.

Og en ting til: Alle tredjeklassingene sang og plystret jo så fint på vikingverkstedet - kanskje de har det som vi kaller "gullstruper"?

Så  - EGENTLIG - så fant vi jo gull på Gullhaug likevel, Menja.

 Og den opplevelsen er jammen meg gull verdt!

Grav

Er Grav skole Bærums største barneskole? Vi tror det, for det fortalte en av 2.klassingene på Grav oss. Enda skolen ikke virket så stor da vi kom dit.

Men så viste det seg at vi bare så en bitteliten del av den store skolen. Da vi tittet på det fine kartet over skolens område, så skjønte vi at skolen hadde mange bygninger. Så da stemte det jo likevel!

Tenk at vi fikk komme til denne store, fine skolen første dagen etter høstferien! Menja og jeg hadde gledet oss til å spille forestilling igjen. Og det var like morsomt som vi håpet på, ikke sant, Menja? Jeg tror barna på Grav også hadde det gøy. Jeg hørte at de lo temmelig mye, ja. Men de kunne være alvorlige også. Og så spurte de oss om mange vanskelige ting. Vi svarte så godt vi kunne, men etterpå har jeg og Menja tenkt på hvordan vi kunne ha svart mye, mye finere. Er det ikke sånn det ofte blir, at vi kommer på etterpå hva vi skulle ha sagt? Men da er det for seint...

Da dagen var slutt, pakket vi alle sakene våre. Så sa vi "ha det" til til inspektør Hans Christian som hadde hjulpet oss hele dagen - han hadde til og med turt å legge armen i Fenrisulvens gap TO ganger! Utenfor gymsalen lekte mange av 2.klassingene vi hadde møtt tidligere på dagen. Menja fortalte meg at de hadde funnet noen steiner som de brukte til kvern, akkurat som Grotte-kverna vår. Det likte jeg godt å høre, for da har vi på en måte satt spor etter oss.......ikke sant? Vi håper at alle vi møter på vår vandring til Bærumskolene ikke glemmer oss så lett, for vi glemmer i alle fall ikke dere - verken på Grav eller på de andre skolene!

Grav - enga ved dyregravene?

Det var gård på Grav i vikingtiden. Men det var folk der lenge før det, kanskje helt fra steinalderen. Noen glemte ihvertfall igjen en steinklubbe der.

Mon tro om gården fikk navnet Grav fordi den lå i en dump, en slags grop eller grav? Forresten tror jeg heller det var fordi det var fangstgroper på Grav og at navnet var Gravvin, beitemarka ved dyregravene eller fangstgropene.

Vikingbonden på Grav ble sikkert kjempeglad hvis han fikk elg i fangstgropene sine, for da hadde han mat i lange tider! Eller kanskje fangstgropene var ulvestuer, for å holde ulvene unna gården?

For det var mye ulv i Bærum før i tiden! Mange vikinggutter fikk navn etter ulv. Da håpet foreldrene at de skulle få like gode øyne og ører og nese som ulven, og like raske ben, og bli veldig gode jegere.

Guttene kunne hete Ulv eller Varg eller Ulf. Eller Arnulf, Bergulv, Bjørgulf, Bjørnulv, Brynjulf, Dagulv, Geirulv, Gunnulv, Herjulf, Hjørulf, Magnulv, Modulv, Nattulv, Randulf, Reidulf, Runulf, Skjoldulv, Torulv, Ørnulf, Åsulv og enda mange fler!

Jeg vet bare om ett jentenavn med ulv. Det er Ulvhild. Fenja ville nok gjerne hete Ulvhild, for hun er veldig glad i ulver. Jeg har lagd en fessing til henne, en slags lang dobbeltsekk med Hyrrokken på.


Fenja ville helst vært akkurat sånn som Hyrrokken, og ridd omkring på en ulv med hoggormer til tømmer og vært kjempesterk!

Hyrrokken var nemlig sterkere enn selveste tordenguden Tor.
Det likte han temmelig dårlig! Men det er en annen historie. Kanskje du kunne ta den en gang, Fenja?

Tegningen av Hyrrokken er fra Hunnestadmonumentet, tegnet av den danske legen og oldtidsforskeren Ole Worm i 1643 og Ulvestuen er fra Wikipedia. Og så er det jo Fenja med Hyrrokken-fessingen.

Rykk inn på Berger, gården ved bergene

Rykkinnplassen er ikke gammel. Den fikk navnet sitt for den lå så lagelig plassert på på veien til eller fra Bærumsverket. På Rykkind kunne folk rykke inn og ta seg en hvil.

Men Bergergården er gammel, kanskje helt fra eldre jernalder eller før det. Berger - eller Bergar som den het før - betyr gården ved bergene. Hvorfor skjønner du hvis du titter opp på Eineåsen.

Det var mye arbeid å få seg brød i vikingtiden! På Bergar dyrket de bygg og havre. Om våren spente Bergarbonden oksen for arden - plogen - og sådde byggkorn i plogfårene. Så var det å vente til høsten før byggkorn ble modent og kunne slås med sigd.


Så ble det endelig til mat: sodd og velling kokt i jerngryte, eller brødleiver og flatbrød stekt på takke. Men skulle det bli brød, måtte kornet først males til mel på en steinkvern, akkurat sånn som Fenja og jeg har. Det var tungt arbeid, for kornet måtte males flere ganger for å bli brukbart mel.

Fattigfolk tok gjerne med både aks, agner, snerpe og halm. Og var det lite korn, ble det blandet med bark. Fra kverna kunne det løsne ørsmå steiner. De kom også med i melet. Skikkelig grovbakstmel som gikk hardt ut over tanngarden!


Kverner hugges ut av fjell. Det beste steinslaget heter granatglimmerskifer. Grottekverna vår kommer fra Hyllestad. Der drev de med produksjon og storeksport av kverner fra vikingtiden. Lignende kverner har vært brukt fra steinalderen og over hele verden!

Bygg fra Naturbildebasen, Fenja og jeg og store-kverna har John Vedde tatt.

Rykkin, avdeling Berger

Da vi kom til Rykkin skole, avdeling Berger, sendte jeg Menja ut for å finne ut hvor vi skulle være. Heldigvis møtte vi blide Randi fra SFO, og hun hjalp oss inn i gymsalen.  Jeg tok dette fine bildet av henne:

Litt etterpå dukket kulturkontakt Kristin og noen snille 5.klassinger opp, så plutselig krydde det av hjelpende hender. Tusen takk for en varm og vennlig velkomst!

Her på denne skolen spilte vi 2 forestillinger. Først spilte vi for andre klasse. De var veldig opptatt av Grottekverna vår, ikke sant Menja? Så heldige de er som har lærere som kunne forklare skikkelig hvordan man maler korn til mel. Og så var de nesten like nyskjerrige som deg, Menja. Det sier ikke så lite...

I matpausen fikk Menja og jeg en liten pose hver av Kristin. Gjett hva det var i dem? (Menja kan ikke vise dere det bak ryggen min sånn som hun ofte gjør, så dere må gjette helt selv...) Svar: Gulerøtter. Bitte små, deilige gulerøtter. Vi knasket gulerøtter og fikk masse ny energi til å spille for 3.klasse og basen også. 

Alle hadde nok sett mye teater før, for de var et flott publikum. Jeg kunne se at de hørte veldig godt etter hva vi sa, og de satt så rolig  hele tiden mens vi spilte. De var dessuten greie mot meg, for de sa fra når Menja var tøysete bak ryggen min. Hun er jo en ordentlig tøysejente! Men hun er også veldig snill. Det vet jeg, for vi er jo bestandig sammen når vi vandrer omkring fra sted til sted. Nå gleder jeg meg til å dra videre sammen med henne mot Verdens Ende. Hvis noen lurer på hvor vi skal i høstferien, så er det dit vi skal, nemlig. Men det vet jo dere som så forestillingen vår.

Aldri har vi pakket så fort som vi gjorde på denne skolen. Menja og jeg prøver nemlig hele tiden å lage nye rekorder, og nå er vi blitt kjemperaske. Men vi fikk jo hjelp også, da. Takk til dere 4.klassinger som hjalp oss!

-  God høstferie til alle på Rykkin skole,avdeling Berger, og alle andre som vi har møtt på vår vei - som dere ser har vi allerede kommet oss laaaaangt avgårde....