Skedsmo 2014

Denne vinteren har vi vært i Skedsmo også. Der har vi vært før og da skrev vi dette:
"Skedsmo = Skeidismor = Hestekampsletta. Kommunevåpen har bilde av tre hester i villt løp! Navnet Skedsmo kommer fra Skeiðismór som betyr hestekampsletta. For 1000 år siden, eller mer, var det ville hestekamper på slettene der hvor Skedsmo kirke ligger nå. I vikingtiden var det ofte hesteskeid samtidig med de store festene for de gamle gudene.

Hestekamper - hesteskeid - har det vært i Norge i mange hundre år, kanskje helt fra 500-tallet. I vikingtiden var det hestekamper samtidig med blot og fester for for de gamle gudene, Tor og Odin og Frøy og Frøya.

På tegningen fra eldgammel svensk stein er det hestekamp - ”hestavíg” - mellem to hingster. De sloss nok om en hoppe som begge gjerne vil parre seg med. De sparker og biter og vrinsker stygt, og de gir seg ikke før det flyter blod og den den ikke greier mer, stygt skadet. Eierne egger dem til kamp med pisk og ”heststafr” - hestestav - eller ”skeidstang” i hendene og passer på så de ikke rømmer.

I gravhaugene ved Sten -Tærund er det funnet utstyr til hester. Rundt 40 hauger skal det visst være ved Sten -Tærud. I en av dem var det et flott skrin med beslag. I skrinet var det to spenner, seks glassperler og et smykke med graveringer. Kanskje var det selve bygdekongen, hersen på Huseby, som ble gravlagt i den haugen?

Da raumerne på Romerike hadde blitt "banket til bedring" i et stort slag i 1022 og omvendt til kristendommen, ble det bygget kirke på Huseby. Raumerne måtte slutte å blote og tro på Tor og Odin og det ble strengt forbudt å spise hestekjøtt. Men hestekamper fortsatte mange steder i Norge helt til slutten av 1800-talle - til stor underholdning for bygdefolket og til god hjelp for å finne de sterkeste og beste hestene som fikk bli far til nye hester.

Skal tro hvordan Odins hest Sleipner hadde greid seg i sånne hestekamper - den som hadde åtte bein og var sterkest i verden, den som kunne løpe like godt over land og vann og gjennom luften, som var sønn av den digre jotunhesten Svadilfare og hadde luringen Loke til mor!

Og når vi snakker om jotner: I gamle dager lå det en diger stein like ved Skedsmo kirke. Noen mener at det var en jotne som kastet den fordi han ikke likte kirkeklokkene. Heldigvis bommet han. Han var nok stor, den jotnen, for han sto med ett bein på Hauglifjellet og det andre beinet på Vardåsen! Noen mener at steinen var en eldgammel offerstein. Og det er den steinen som har gitt navn til Sten-Tærud skole."

Øverst: Skedsmo kommunevåpen. Så hestestenen ved Häggeby kirke i Uppland i Sverige. Og nederst Skedsmo-jotnen som jeg har tegnet.

Skedsmo = Skeiðismór = hestekampsletta

På Skedsmo kommunevåpen er det tre hester som løper i rasende fart! I vikingtiden var det nemlig kappløp og ville hestekamper på slettene ved Skedsmo kirke.

Hestekamper - hesteskeid - har det vært i Norge i mange hundre år, kanskje helt fra 500-tallet. I vikingtiden var det hestekamper samtidig med blot og fester for for de gamle gudene, Tor og Odin og Frøy og Frøya.


På tegningen fra eldgammel svensk stein er det hestekamp - ”hestavíg” - mellem to hingster. De sloss nok om en hoppe som begge gjerne vil parre seg med. De sparker og biter og vrinsker stygt, og de gir seg ikke før det flyter blod og den den ikke greier mer, stygt skadet. Eierne egger dem til kamp med pisk og ”heststafr” - hestestav - eller ”skeidstang” i hendene og passer på så de ikke rømmer.

I gravhaugene ved Sten -Tærund er det funnet utstyr til hester. Rundt 40 hauger skal det visst være ved Sten -Tærud. I en av dem var det et flott skrin med beslag. I skrinet var det to spenner, seks glassperler og et smykke med graveringer. Kanskje var det selve bygdekongen, hersen på Huseby, som ble gravlagt i den haugen?

Da raumerne på Romerike hadde blitt "banket til bedring" i et stort slag i 1022 og omvendt til kristendommen, ble det bygget kirke på Huseby. Raumerne måtte slutte å blote og tro på Tor og Odin og det ble strengt forbudt å spise hestekjøtt. Men hestekamper fortsatte mange steder i Norge helt til slutten av 1800-talle - til stor underholdning for bygdefolket og til god hjelp for å finne de sterkeste og beste hestene som fikk bli far til nye hester.

Skal tro hvordan Odins hest Sleipner hadde greid seg i sånne hestekamper - den som hadde åtte bein og var sterkest i verden, den som kunne løpe like godt over land og vann og gjennom luften, som var sønn av den digre jotunhesten Svadilfare og hadde luringen Loke til mor!

Og når vi snakker om jotner: I gamle dager lå det en diger stein like ved Skedsmo kirke. Noen mener at det var en jotne som kastet den fordi han ikke likte kirkeklokkene. Heldigvis bommet han. Han var nok stor, den jotnen, for han sto med ett bein på Hauglifjellet og det andre beinet på Vardåsen!

Noen mener at steinen var en eldgammel offerstein. Og det er den steinen som har gitt navn til Sten-Tærud skole.

Øverst: Skedsmo kommunevåpen. Så hestestenen ved Häggeby kirke i Uppland i Sverige. Og nederst Skedsmo-jotnen som jeg har tegnet.

Kulturtorg i Dansens hus...

Se hvem som har sneket seg gjennom pipa og ned på Oslo kommunes kulturtorg i Dansens hus: Tordenguden Tor! Og ooops.....  der lurer jammen den rakkerfanten Loke! Typisk Loke, han vil alltid være der det skjer. Det er jo faktisk han som gjerne sørger for at ting skjer også, iallefall i de norønne mytene. Han setter i gang ting som ofte går riktig galt for gudene, og så må han sørge for å ordne opp igjen etterpå.

Sånn som når han overtalte de andre gudene til å la en ukjent byggmester lage mur rundt Åsgård. Han skulle ha sol, måne og Frøya som lønn, hvis han klarte å bygge muren i løpet av en vinter. Loke sa til de andre gudene at så fort kom han ikke til å klare det, så det var ingen fare for at de måtte betale ut den dyrebare lønna. Men så viste det seg at byggmesteren var en jotun med en helt utrolig sterk hest, Svadilfare.Hesten jobbet hardt, og dro fram kjempedigre steiner til muren hver natt. Da det bare var tre dager igjen av vinteren, var muren nesten helt ferdig. Gudene var ille ute, for de kunne jo ikke for noen pris gi fra seg Frøya, sol og måne. Siden det var Loke som hadde fått dem til å gå med på forslaget fra byggmesteren, så sa de til Loke at det var han som måtte finne en utvei.

Loke fant en utvei, som vanlig. Men en ganske uvanlig en: Han skapte seg om til ei hoppe - en damehest. Svadilfare var en hingst, som likte hoppa veldig godt. Så godt at han glemte å jobbe, og heller dro til skogs med Loke-hoppa. Og dermed ble ikke muren ferdig, og gudene fikk beholde både Frøya, sol og måne. Og hva skjedde med Loke? Jo, han så ikke gudene noe til på en stund. Ikke før han dukket opp med et lite føll, som han selv hadde født. Og siden Loke var moren, og Svadilfare var faren, så var det ikke noe vanlig føll. Det hadde åtte føtter og var den beste hesten blant guder og menn.  Det fikk navnet Sleipner, og ble Odins hest. Så fikk også denne Loke-historien en fin slutt!

Men tilbake til nåtiden:
Det var på Dansens hus i Oslo det skjedde i dag.  Og Loke hadde slett ingen ting med arrangementet å gjøre - og dermed ble det også vellykket. Alle vi som skal være med i Oslos kulturelle skolesekk neste skoleår var samlet og presenterte oss for lærere i Osloskolene.  Her ser dere Menja og meg, vi hadde tatt med oss litt av hvert fra forestillingen vår. Her gjaldt det nemlig å lokke skolene til å få lyst til å få besøk av nettopp oss. Forhåpentligvis klarte vi det. Vi snakket iallefall med veldig mange de timene kulturtorget varte.

Nå gleder vi oss til å kunne vandre rundt fra skole til skole i Oslo neste skoleår. Vi kommer til å vandre rundt i Vest-Agder også, og i Asker. Fra skole til skole, fra sted til sted. Damduridam!!

Odins dag på Bjørlien

Hjelp! Jeg greier ikke å finne ut av hva navnet Bjørlien betyr. Kan det komme av bjórr som betyr bever? Eller bjár som betyr bær?

Og Pepperstad som ligger like ved, kan det komme fra Piprastaðir? Er det kanskje et sted med en bekk som renner og skjelver, eller er det et sted hvor det bodde en musikant, en fløytespiller? Og bodde det folk der i vikingtiden? Hadde de hus? Og hester? Hjelp!

Uansett, det var hyggelig på Bjørlien! Og det var veldig flinke barn der. De visste med en gang hvem det var da Odin den enøyde kom opp, og mye annet også. Og det passet jo bra, siden det var onsdag, Odins dag.

Mon tro om de visste om hesten til Odin? Den som heter Sleipner og er sønn av den digre svarte jotunhesten Svadilfare. Og har en mamma som er mann, nemlig luringen Loke.


Sleipner er grå og glatt, nesten sleip, og har åtte bein. Den er raskest av alle hester i alle de ni verdnene, raskere enn vinden!

Den kan ri over land og vann og gjennom luften og det er bare Odin som greier å ri den. Det sies at den har trolldomsruner på tennene!

Jeg lurer på hva slags runer det er. Jeg skulle jeg gjerne hatt sånne på tennene mine, så jeg kunne kommet meg omkring i en fart!

Øverst Odin fra forestillingen vår i Frankrike, så Odin tegnet av W. G. Collingwood, 1908 og nederst Odin fra et islandsk manuskript ca 1760.

Jong i Hestviken

Jong kommer av Jórangsom betyr Hestviken. Jór er hest og angr er vik. Det er rart, for Jong ligger ganske langt fra vannet. Men fordi sjøen sto høyere etter istiden, og landet stadig hever seg noen millimeter i året, lå nok Jong gård en gang i eldre jernalder ved en fin vik. Det var en annen vik i nærheten som het Folangr, der hvor Engervannet ligger i dag. Føllviken betyr det visst.

Vikingene var veldig glade i hestene sine. De vevde tepper med hester på. De hugget bilder av hester i stein. De broderte hester på stoff og skar ut hester i tre. De kalte båtene sine med hestenavn. De tok med seg hester til sjøs og til og med når de ble begravet.


Vikinghestene var ganske små. Det var flere typer, blant annet noen som lignet på fjordinger. Islandshestene stammer fra de gamle vikinghestene, de som dro fra Norge til Island med vikingskip for mer enn 1000 år siden. Stakkars hester, sier nå jeg, som måtte være ombord i en båt på stormfullt hav i mange dager og uker. Da ble det nok en del hestemøkk i båten.


Den mest berømte av alle vikinghester er vel Odins hest Sleipner! Den som har åtte bein, som er raskere enn alle andre hester i alle de ni verdnene og som kan ri like godt på land som gjennom luften og over havet. Pappan til den hesten het Svadilfare og mamman er - Loke! Ja, Loke, han sleipingen som titter opp samtidig med Tor i forestillingen, det er han som er mamman til Odins hest. Den historien skal vi jammen ta en gang!


Men i gudeverdnen er det mange andre morsomme måter å reise på: Tor har bukkene Tanngnjost og Tanngrisne foran vogna. Frøya har katter til å dra sin vogn. Frøy rir på grisen Gullinbuste. Jotunjenta Hyrrokken som Fenja liker så godt rir på en ulv. Noen flyr med falkeham og ørneham, og Loke skapte seg en gang om til en flue.

Men selve tiden er det hester som drar: Hver eneste natt reiser jotunkvinnen Natt himmelen og trekker natten etter seg med hesten Rimfakse. Den har rim i manen og skum i bisselet. Etter Natt kommer sønnen hennes Dag med hesten Skinnfakse med den skinnende manen. Barna Sol, med hestene Allsvinn den raske og Arvak den morgenfriske, og broren hennes Måne drar solen og månen over himmelen i hver sin vogn. Og etter dem halser de to glupske ulvene Hate og Skroll.

Godt hester er raske. Jeg vil ikke at Sol og Måne skal bli spist av ulver!

Øverst utsnitt fra Osebergteppet. Så fra Överhogdalsteppene. Islandshestene er fra Wikipedia. Odins hest er fra Tjängvidesteinen på Gotland. Sol og Måne er tegnet av John Charles Dollmann, 1909.