St. Olav på Stiklastadir

Her kommer Stiklastadir-innlegget fra i fjor om igjen. Historien har ikke forandret seg det dugg siden vi var der for et år siden.

På Stiklastadir skal det ha vært en bekk i vikingtiden, Stikl-bekken, som Stiklastadir-gården kanskje fikk navn etter. Stikle betyr å hoppe på gammelnorsk. Kanskje Stiklastadir var et godt sted å hoppe over bekken? Eller var det bekken som hoppet og spratt avgårde?

Noen mener at navnet kommer fra det store slaget på Stiklastadir. Ifølge Trønderordboka betyr stikle ”å gå ustøtt og forsiktig, med små steg og stive føtter: gå og stikle eller stikle seg fram” - da blir Stiklastadir ”stedet hvor hærmennene hinket og hoppet og gikk ustøtt og vaklet omkring etter slaget”. Ikke godt å si hva som er riktig, som med nesten alt som er mer enn 1000 år gammelt.

Det sies at det var 7000 mann fra bondehæren og 3600 mann fra hæren til Olav II Haraldsson, også kalt Olav Digre, som møttes i slaget på Stiklastadir 29. juli 1030. Olav var konge i Norge fra 1015 til 1028, da Knut den mektige erobret landet. Det likte Olav dårlig.
Diger kan bety både kraftig og tykk. Snorre beskriver Olav som "en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt." Andre sier at Olav var liten og tykk og ikke var særlig pen, med diger ølvom, korte bein og rødt utslett i fjeset, rå og brutal og lite sympatisk. Mer om Olav her, det er ikke godt å bli klok på ham.

Slaget på Stiklastadir ble kort. Olav kjempet tappert. Men allerede tidlig på dagen fikk han et hogg i venstre bein av Torstein Knarresmed. Kongen lente seg mot en stein, kastet sverdet sitt fra seg og falt i bønn. Da stakk Tore Hund ham i magen og Kalv Arnesson stakk ham i halsen. Det ble Olav Digres bane.

Etter slaget begynte det å skje merkelige ting. En blind mann fikk synet igjen etter å ha strøket Olavs blod øver øynene. Folk fortalte om Olavs storverk, om jygrer og troll han hadde gjort til stein, om hellige kilder som dukket opp i fotsporene til hesten hans, om håret, skjegget og neglene som vokste på ham etter at han var død. Ett år og fem dager etter slaget, 3. august 1031, ble Olav den hellige, Óláfr hinn helgi, erklært helgen. Norge var kristnet og vikingtiden slutt.

Øverst: Kong Olavs fall, fra Olav den helliges saga, Snorre, tegnet av Halfdan Egedius, 1898. Så samme motiv fra Flateyabók, 1390. Nederst: St. Olav helgenerklæres, fra alterbord, trolig fra Haltdalen stavkirke, ca 1320.

Hellig Olav og kuer i Lyngdal

Lyngdal er dalen som elva Lygna renner igjennom. Lygna kommer fra ordet lugn på norrønt, det språket som vikingene snakket. Lugn betyr stille, så Lygna betyr "den rolige elva".

Lyngdal har ku i kommunevåpenet. Det er en Lyngdalsku. Lyngdalsfeet var en gammel norsk ferase som kom fra fra Lyngdal.

Lyngdalskuene var rødbrune og kollet - uten horn - de var ikke særlig store, rundt 380 kg, og ga fet og god melk med 4,32 % fett.




Kanskje de lignet litt på Audhumla, den digre urkua, hun som kom frem i Ginnungagap sammen med kjempen Ymer og som slikket frem Bure, faren til de gamle gudene - bare at Audhumla var temmelig mye større?


Det var både folk og fe i Lyngdal i vikingtiden. Bakom Lyngdal Gamle kirke er det sju store gravhauger fra eldre jernalder og fra vikingtiden.

Og på Sælør - eller Sæløyene - to øyer som ligger rett sør for Korshamn - var det en gang en vikingkonge som overvintret. Det var Olav Haraldsson II, konge i Norge fra 1015, også kalt Olav Digre, og etter sin død Olav den Hellige. Det er visst rester av en eldgammel kirke på Sælør. Det var kanskje Olav den Hellige som bygget den om vinteren mens han var der?

Det kan ha vært i året 1028. Da angrep kong Knut den mektige Norge med 50 skip. Olav måtte flykte. Knut overtok kongemakten og ble konge over både England, Danmark og Norge. I England kalte de ham Canute the Great, i Danmark Knud I den Store og i Norge Knut den mektige.


Øverst: Lyngdalskua på Lyngdals kommunevåpen. Så «Knut den mægtige ruster sig til Krig», Halfdan Egedius i Olav den helliges saga, Snorre 1899. Så Audhumla som slikker fram Bure, Jakob Sigurðsson, Islandsk manuskript, 1765-1766.

Søgne og Ny-Hellesund og Hellig Olav

Søgne kommune har navn etter en elv, Søgneelva. Songdalselva kalles den også. Vikingene kalte elva for Sygna. Noen mener det betyr "elva som synger".



Kommunevåpenet i Søgne forestiller to varder. De står på på toppen av Helgøya - eller Helligøya - og det var visst vikingkongen Olav Haraldsson II Digre - selveste Olav den Hellige - som bygget dem.




En gang, ved Ny-Hellesund, eller Helligsund som det het før, ble Hellig Olav forfulgt av fiender. Da slo kongen sverdet sitt mot fjellet så det åpnet seg til et sund han fikk reddet seg igjennom.


Olavssund heter det og går mellom Kapelløya og Helgøya. Kabelø og Helleø står det på kartet. Som takk for redningen reiste kongen et kapell på Kapelløya . Enda kan man se ansiktet hans i fjellet i den trangeste delen av sundet. Det var en trollkjerring som satte det der fordi hun ikke ville slippe ham gjennom. Men Hellig Olav gjorde gygra til stein. Og der ligger hun den dag i dag, som skjæret Trollkjerringa.

På Søgne Gamle Prestegård står det forresten en runestein fra vikingtiden. Nesten 1000 år gammel er den. Der står det "auintr : risti : stin : þina aftir : kunuat : sun sn" - Øyvind reiste denne steinen etter Gunnvald, sønnen sin. Skal tro hvem de var, Øyvind og Gunnvald?

Øverst: Søgne kommunevåpen. Så kart fra Statens kartverk - Sjøkartverket. Nederst innskriften på Søgnesteinen fra Arild Hauges runer.

Stiklestad - Stiklastadir

På Stiklastadir skal det ha vært en bekk i vikingtiden, Stikl-bekken, som Stiklastadir-gården fikk navn etter. Stikle betyr å hoppe på gammelnorsk. Kanskje Stiklastadir var et godt sted å hoppe over bekken? Eller var det bekken som hoppet og spratt avgårde?

Noen mener at navnet kommer fra det store slaget på Stiklastadir. Ifølge Trønderordboka betyr stikle ”å gå ustøtt og forsiktig, med små steg og stive føtter: gå og stikle eller stikle seg fram” - da blir Stiklastadir ”stedet hvor hærmennene hinket og hoppet og gikk ustøtt og vaklet omkring etter slaget”. Ikke godt å si hva som er riktig, som med nesten alt som er mer enn 1000 år gammelt.

Det sies at det var 7000 mann fra bondehæren og 3600 mann fra hæren til Olav II Haraldsson, også kalt Olav Digre, som møttes i slaget på Stiklastadir 29. juli 1030. Olav var konge i Norge fra 1015 til 1028, da Knut den mektige erobret landet. Det likte Olav dårlig.

Diger kan bety både kraftig og tykk. Snorre beskriver Olav som "en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt." Andre sier at Olav var liten og tykk og ikke var særlig pen, med diger ølvom, korte bein og rødt utslett i fjeset, rå og brutal og lite sympatisk. Mer om Olav her, det er ikke godt å bli klok på ham.

Slaget på Stiklastadir ble kort. Olav kjempet tappert. Men allerede tidlig på dagen fikk han et hogg i venstre bein av Torstein Knarresmed. Kongen lente seg mot en stein, kastet sverdet sitt fra seg og falt i bønn. Da stakk Tore Hund ham i magen og Kalv Arnesson stakk ham i halsen. Det ble Olav Digres bane.

Etter slaget begynte det å skje merkelige ting. En blind mann fikk synet igjen etter å ha strøket Olavs blod øver øynene. Folk fortalte om Olavs storverk, om jygrer og troll han hadde gjort til stein, om hellige kilder som dukket opp i fotsporene til hesten hans, om håret, skjegget og neglene som vokste på ham etter at han var død. Ett år og fem dager etter slaget, 3. august 1031, ble Olav den hellige, Óláfr hinn helgi, erklært helgen. Norge var kristnet og vikingtiden slutt.

Øverst: Kong Olavs fall, fra Olav den helliges saga, Snorre, tegnet av Halfdan Egedius, 1898. Så samme motiv fra Flateyabók, 1390. Nederst: St. Olav helgenerklæres, fra alterbord, trolig fra Haltdalen stavkirke, ca 1320.

Stiklestad!

For første gang var Menja og jeg på et marked som både var viking-marked og middelaldermarked. Det kan dere se blant annet på teltene på bildet, der det både er spisse vikingtelt og runde middelaldertelt.
- Men langhuset på bakketoppen er laget for vikinger, sa Menja glad da hun så det. For det var et virkelig flott langhus de hadde bygget på Stiklestad. Tretaket skinte så vakkert under kveldshimmelen da vi kom.
- Men se, der ser jeg Stiklestad kirke, den passer bedre til middelalderen, pekte Menja.

Ja, ikke langt fra leiren "Stiklastadir" lå Stiklestad kirke. Alle som så forestillingen vår og som gikk vikingstien kunne  se den. Gjør du?

Noe av det mest spennende med å være på Stiklestad var nettopp dette møtet mellom vikingtid og middelalder. Det kjente "Stiklestad-spelet" ble spilt hver kveld, og det handlet jo om det slaget som hadde stått nettopp her på jordene i slutten av vikingtida. Det slaget da Olav Digre - han som senere ble kallt Olav den Hellige - ble drept. Spelet handler også  om forholdet mellom den gamle norrøne religionen og kristendommen på den tiden. Det syntes Menja og jeg var spennende.

På Stiklestad var også våre svenske vikingvenner som blant annet holder foredrag om hvordan folk her i Norge tenkte før kristendommen kom. Her ser dere Menja følge interesssert med, når Jan.Olof snakker om nettop det.  Jan-Olof og de andre svenskene er i "Sällskapet Kvasir", og de reiser hver sommer rundt på vikingmarkeder med foredragene sine.

Det passer veldig bra at de kaller seg for "Kvasir". For dere vet hvem han var? De norrøne mytene forteller at Kvasir var en mann laget av spytt fra gudene, fra både æsene og vanene. Denne mannen var så klok at han kunne svare på absolutt alle slags spørsmål! Gudene bestemte seg for at han skulle gå rundt der menneskene bodde for at de skulle få svar på alt de lurte på.   De kunne spørre ham om alt, akkurat som vi spør Grotte-kverna vår i forestillingen... Desverre gikk det ikke så bra med Kvasir til slutt. Han ble lurt av to dverger, som tok livet av ham og laget mjød av blodet hans.  Mye skjedde med den mjøden, men det er en lang historie. Den får vi ta en annen gang, - ikke sant, Menja? Iallefall endte mjøden til slutt i Åsgård hos gudene. Det er guden Brage som passer på den. Nå kalles den "skaldemjøden" . Og den som drikker av den, blir kjempeflink til å dikte! - Jeg skulle gjerne hatt noen slurker av den, sukket Menja da hun fikk høre om den. Men egentlig trenger hun den ikke. For Menja er flink til å dikte, uansett...

En annen som er flink til å dikte, er vennen vår Arne Juksemage. Han var med til Stiklestad. Se på dette bildet: Ler Menja av en av Arnes historier, mon tro?



Det kan være. Men det kan også være at hun smiler så bredt fordi hun nettopp har fått noe godt som Arne har laget i stand. Han er en viden kjent løksuppe-kokk ( det vet mange skolebarn i Oppegård, Ski og Skedsmo), men han har absolutt mer på menyen. På Stiklestad ble Menja ekstra glad for at han hadde med seg disse hvite grønnsakene som dere ser på bildet her. Ser dere hva det er?

Det er store, deilige neper!