Borre 2014!

Damduridam! Her kommer vi med kverna vår igjen på Borrekaupangen. Det er rart å tenke på at det var her vi spilte "Si oss hva verden er laget av " for første gang slik forestillingen er nå, og det var for 4 år siden....

Den gangen hadde vi leiren vår helt ved inngangen. Da så det slik ut:

Men denne gangen ( som for 2 år siden), holdt vi til på festplassen, i amfiet.  Til høyre på dette bildet er soveteltet vårt, der var det godt å bo.

Og her er Arne Juksemage, vår trofaste følgesvenn. Han bodde i naboteltet, og hjalp oss når vi trengte det. Det var godt å ha en så god hjelper som ham. I tillegg til å hjelpe oss, så gikk han rundt og solgte brente mandler, urter og sin egen vikingbok. Men noen ganger måtte han hvile, og da slappet han av i "viking-eiketre-stress-lessen" sin. Det var ham vel unt!   

Ja, vi hadde det godt på Borre. Naturen var vakker, leiren var flott, vi møtte mange gode venner. Sjelden møter vi et så stort publikum som vi gjorde der!  Se bare på disse fine bildene som John Vedde tok da han besøkte oss: 

http://www.johnvedde.no/med-fenja-og-menja-til-borre/

 "Hånda må hvile og kverna må stå,
Damduridam.
Hånda må hvile og kverna  må stå,
Damduridam
Nå må vi slutte, nå må vi gå
takk for at dere, kom hit og hørte på.
Damduridam, damduridam, damduri,damduri, damduridam".


Her hviler vi oss , før vi vandrer videre. Lofotr neste!

Stiklestad!

For første gang var Menja og jeg på et marked som både var viking-marked og middelaldermarked. Det kan dere se blant annet på teltene på bildet, der det både er spisse vikingtelt og runde middelaldertelt.
- Men langhuset på bakketoppen er laget for vikinger, sa Menja glad da hun så det. For det var et virkelig flott langhus de hadde bygget på Stiklestad. Tretaket skinte så vakkert under kveldshimmelen da vi kom.
- Men se, der ser jeg Stiklestad kirke, den passer bedre til middelalderen, pekte Menja.

Ja, ikke langt fra leiren "Stiklastadir" lå Stiklestad kirke. Alle som så forestillingen vår og som gikk vikingstien kunne  se den. Gjør du?

Noe av det mest spennende med å være på Stiklestad var nettopp dette møtet mellom vikingtid og middelalder. Det kjente "Stiklestad-spelet" ble spilt hver kveld, og det handlet jo om det slaget som hadde stått nettopp her på jordene i slutten av vikingtida. Det slaget da Olav Digre - han som senere ble kallt Olav den Hellige - ble drept. Spelet handler også  om forholdet mellom den gamle norrøne religionen og kristendommen på den tiden. Det syntes Menja og jeg var spennende.

På Stiklestad var også våre svenske vikingvenner som blant annet holder foredrag om hvordan folk her i Norge tenkte før kristendommen kom. Her ser dere Menja følge interesssert med, når Jan.Olof snakker om nettop det.  Jan-Olof og de andre svenskene er i "Sällskapet Kvasir", og de reiser hver sommer rundt på vikingmarkeder med foredragene sine.

Det passer veldig bra at de kaller seg for "Kvasir". For dere vet hvem han var? De norrøne mytene forteller at Kvasir var en mann laget av spytt fra gudene, fra både æsene og vanene. Denne mannen var så klok at han kunne svare på absolutt alle slags spørsmål! Gudene bestemte seg for at han skulle gå rundt der menneskene bodde for at de skulle få svar på alt de lurte på.   De kunne spørre ham om alt, akkurat som vi spør Grotte-kverna vår i forestillingen... Desverre gikk det ikke så bra med Kvasir til slutt. Han ble lurt av to dverger, som tok livet av ham og laget mjød av blodet hans.  Mye skjedde med den mjøden, men det er en lang historie. Den får vi ta en annen gang, - ikke sant, Menja? Iallefall endte mjøden til slutt i Åsgård hos gudene. Det er guden Brage som passer på den. Nå kalles den "skaldemjøden" . Og den som drikker av den, blir kjempeflink til å dikte! - Jeg skulle gjerne hatt noen slurker av den, sukket Menja da hun fikk høre om den. Men egentlig trenger hun den ikke. For Menja er flink til å dikte, uansett...

En annen som er flink til å dikte, er vennen vår Arne Juksemage. Han var med til Stiklestad. Se på dette bildet: Ler Menja av en av Arnes historier, mon tro?



Det kan være. Men det kan også være at hun smiler så bredt fordi hun nettopp har fått noe godt som Arne har laget i stand. Han er en viden kjent løksuppe-kokk ( det vet mange skolebarn i Oppegård, Ski og Skedsmo), men han har absolutt mer på menyen. På Stiklestad ble Menja ekstra glad for at han hadde med seg disse hvite grønnsakene som dere ser på bildet her. Ser dere hva det er?

Det er store, deilige neper!

Du store verden...på Vestlandet

Hvor i all verden var vi kommet nå?




Det var ikke så vanskelig å finne ut. Vi hadde nemlig vært her før, i fjor. Høye fjellsider med stupende fosser, en stor grønn slette, et elveleie...  Gudvangen!

Bildene er fra vikingstien vår, der Menja til og med har tegnet oss begge. God tur, sier vi, enda de som gikk stien slett ikke trengte å gå så langt. For det var et ganske utstadig vær på Gudvangen denne gangen, men mange regnbyger. Så vi tenkte det var best å ha både stien og publikum under tak. Da vi fikk låne et lite hus uten vegger - men med tak på - så var det perfekt til å montere stiens alle 8 poster på. På den ene siden av det lille huset satte vi teaterteltet vårt, sånn at publikum kunne sitte under tak i huset når vi spilte teater. - Det var bra vi gjorde det, sa Menja etterpå, for når vi startet den siste forestillingen vår så hølja regnet ned! Det merket vi godt, ja, for vi som spilte teater kunne ikke være under tak...

Men vi gjorde det vi kunne for at ikke alle tingene våre skulle bli søkk våte. Her ser dere Menja mens hun ordner teltduken som beskyttet Fenrisulven og Ymer og dvergen og alt vi hadde med oss for de voldsomme regnskurene.

På den andre siden av det lille huset med sti på, så satte vår følgessvend Arne Juksemage opp teltet sitt. Menja hengte opp runene sine på vårt telt, det skimtes til høyre i bildet. Vi hadde nemlig et lite runeverksted for barna, og de fikk også kverne korn til mel på Arnes kvern "Heime" og på vår kvern "Grotte".

Arne hjalp oss med teltet vårt og mange andre ting på turen.  Takk, Arne Juksemage!

Og takk for oss på Gudvangen, det var et veldig trivelig barnemarked!

Matprat på Billingstad

- Se så fint, ropte Menja da vi kom til Billingstad skole.  De har jo deler av et vikingskip i skolegården sin her!  Det var det store huskestativet hun mente. Jeg så det jeg også.  Snudd opp ned, så kunne det vært starten på byggingen av et vikingskip. Tenk så fint det hadde vært - om skolen kunne ha sitt eget kjempestore skip. Men jeg tror ikke de har tenkt å bygge et. For hvordan skulle de kunne bruke det, når ikke skolen ligger ved vannet ? Uansett var det et fint huskestativ!

På Billingstad spilte vi forestilling for 1, 2 og 3.klasse i gymsalen. Kulturvertene satte frem stoler, benker og matter,  og Menja og jeg satte opp teltet vårt. Etterpå tok vi oss en pust i bakken, og koste oss med te og kaffe som kulturvertene hadde kommet med i store kanner.  Takk skal dere ha, flinke kulturverter!

Jeg drakk te og spiste en banan. Egentlig er det ikke så veldig viking-aktig å spise bananer. Det var nok ingen her i vikingtida som visste hva en banan var for noe en gang. Den eneste frukten de hadde, var nok vill-epler. Ja, dere som så forestillingen, husker nok at selv gudinnen Idunn hadde fine epler! Riktignok magiske, men likevel...

Og så spiste de bær, akkurat som oss. 

Blåbær, jordbær, multer og tyttebær.

Sammen med byggmel kunne de koke tyttebær-

grøt.

Grønnsaker spiste vikingene ikke særlig mye av. Men de hadde en plante som heter kvann, som de brukte mye. Den dyrket de i egne kvanngårder. Løk var også mye brukt, for den ble sett på som symbol på kraft og fruktbarhet. Nepe ble muligens også dyrket.  Alt dette vet jeg, fordi det finnes en bok på nettet som vennen vår, Arne Juksemage har skrevet

om vikingmat. Du kan finne den her:
http://www.limnoan.no/Vikingmat.pdf


Jeg vet forresten noe om hva tordenguden Tor spiste:

I en gammel bok med vikingfortelling som heter Håbardsmål, sier nemlig Tor:  - Jeg er mett nok, jeg har spist sild og havre!  Sild og havre var nok ganske vanlig å spise for menneskene i vikingtiden.  Men at gudene spiste sild og havre, det hadde jeg ikke trodd. - Ikke jeg heller, sa Menja da jeg fortalte henne det. - Jeg må si at jeg foretrekker bananer. Det er jeg enig med henne i.

Etter forestillingen på Billingstad skole, kom det mange spennende spørsmål fra publikum. Et av dem klarte vi ikke å svare på. En gutt spurte: - Hvor mange viking-guder finnes det? Vi lovte å finne ut litt mer. Jeg vet fortsatt ikke helt nøyaktig hvor mange guder vikingene trodde på, men jeg har prøvd å telle igjennom alle jeg har hørt om. Til sammen ble det 25 stykker.

Er det noen som leser denne bloggen,  som klarer å finne navnet på enda flere?  Kanskje du, Menja?

Tilbake til trivelige Thiezac

-Tilbake til Thiezac, det er jo ekte stavrim det! Menja var begeistret da jeg viste henne overskriften på bloggen. For det er jo en viking-kunst å bruke stavrim, eller allitrasjon som noen kaller det. Det trenger ikke å rime på slutten av ordet sånn som folk gjør nå for tiden, det viktigste er å bruke ord ganske etter  hverandre som begynner med samme bokstav.  Akkurat som Grotte gjør  når vi spør om hva verden er laget av: 

"Ar var Alda "...

Her ser dere forresten Grotte, ventende på trappa i nettopp Trivelige Thiezac. Grotte hadde vært i Thiezac to dager før også, da en gjeng med skolejenter fikk male korn på ham.

Nå skulle vi spille to forestillinger for de minste skolebarna i Thiezac, de som bare var 3, 4 eller 5 år. Ja, det er faktisk sant, franske barn begynner på skolen allerede når de er 3 år.  De var så små at Menja og jeg bestemte oss for å spille litt ekstra forstiktig, for ikke å skremme dem.

Menja ser jo ikke særlig skremmende ut, men vi passet på å ikke gjøre Fenrisulven altfor barsk. Og Loke...

Det gikk bra. Småbarna lot seg ikke skremme så lett. Kontakten vår der, Jacques, fortalte oss at flere av dem sikkert visste en del om vikinger allerede før vi kom.

 - Mange barn her har lest om vikinger og vikinggudene  i den belgisk-franske tegneserien som heter "Thorgal", fortalte Jacques.  Serien er skrevet av Jean Van Hamme og tegnet av Grzegorz Rosinski.  Den handler om Thorgal Ægirsson som lever på vikingenes tid. Han får hjelp av både smeder og dverger, så dette kjenner nok barna igjen når de ser på  forestillingen vår.

- Vi skulle laget et flott vikingkvad om de tøffe småbarna i Thiezac, sa Menja da vi reiste hjem etter to forestillinger. Men det klarte verken Menja eller jeg. - Vi skulle hatt Arne Jukesmage her, sa vi til hverandre. Han kunne hjulpet oss. For vi kjenner nemlig en rim-smed, vi. En som virkelig kan lage stavrim.

- Vi vet at han leser bloggen vår, kom Menja på. - Kanskje han kan lage et lite kvad om barn som ikke lar seg skremme.  La oss utfordre ham!

Det er herved gjort....

Garder med gjerder

I dag på månedagen mandag var vi på Garder skole. Før, på norrønt mål, het det visst Garðar, fra garð som betyr gjerde. Garder betyr "inngjerdede jordstykker" eller rett og slett "gårder", sier leksikon.

Jeg så ingen sånne plankegjerder, skigarder, på Garder. Men skigarder har det nok vært på Garder, for sånne gjerder har folk brukt for å holde husdyr på plass, kanskje helt fra steinalderen. Og på Garder har det visst bodd folk like lenge som det har vært skigarder! På den tiden det var vikinger på Garder, for 1000 år siden, var det kanskje sånn som på bildet, med skigard og langhus?

På Gadere var det flinke barn. De kunne masse om steinalderen og spurte kloke spørsmål om mange ting, blant annet om hvordan vikingene laget sverd og redskaper av jern. Fenja og jeg er jo ikke så veldig gode smeder akkurat, så derfor må vår gode venn Arne Juksemage fortelle om akkurat det.

Så hvis du klikker her FRA MALM I MYR TIL JERN I SLIR finner du Arnes forklaring og noen bilder som forteller mye om hvordan vikingene laget jern. Da skjønner dere nok mer om hvordan de lagde sverdene sine. Og at det var en svær jobb!

Forresten - vikingene lagde andre ting av jern som var mye vikitigere enn sverd. De lagde øks til å hugge trør med, sigd til å skjære kornet med, spade og ard eller plog med jernbeslag som kunne pløye og grave dypt i jorda. Alle disse redskapene gjorde det lettere å rydde jorda og bygge nye gårder, og mye lettere å skaffe nok mat så alle ble mette. Jeg syns ihvertfall at spader er bedre enn sverd.

Øverst er det bilde av langhuset på Lofotr med skigard foran, hvor Fenja og jeg skal til sommeren. Så er det Arne Juksemage. Under der er det vikingsverd fra Bergen. Og helt nederst er det en bronsealdermann som pløyer med to okser foran arden.

Tanum Tunheimr

Tanum er en eldgammel gård, en av de eldste i Bærum, ihvertfall fra eldre jernalder. Navnet kommer av tun og heimr. Det betyr visst en gård med gjerde rundt. Tunheimr var nok den første av gårdene i området som hadde gjerde.

I 1907 skulle det graves ny potetkjeller på Tanum. Da fant de litt av hvert fra gamle dager: en skafthulløks fra steinalderen, en bronsespenne, spinnehjul av kleberstein, leirkar og glassbeger fra 300-tallet. Ti gravhauger er det på Tanum, så Tunheimrgården var nok stor og viktig i jernalderen og vikingtiden!

Jeg skjønte at Fenja syntes det var skummelt på Tanum. Hun trodde det var troll der. Det er jo ikke troll, Fenja, det er trær. Asketrær. Eller kanskje almetrær, sånne som den første menneskedamen Embla ble laget av. Det er ikke så lett å se forskjell på sånne knortetrær når de ikke har blader.


De ser litt rare ut, jeg er enig i det. Det er fordi de er styvet. Stammene ble kuttet i passelig høyde og så vokste det ut tynne smågrener som var god husdyrmat. Grisen fikk blader, kalvene fikk kalvedrikke av bark, sauen spiste kvist og blader og kua spiste alt - både blader, kvister og bark.

Alm har vært menneskemat også. Almebarken er bra å bruke til barkebrød, for den gjør deigen seig og fin. Heldig var de som hadde alm til tuntre på gården sin, sånn som på Tunheimr.







For å lage barkebrød bruker du den friske, lyse litt slimete innerbarken på almen som kalles silvevet. Innerbarken må tørkes, hakkes opp i småbiter og males til fint mel. Barkemelet blandes med vanlig mel, ihvertfall dobbelt så mye vanlig mel som barkemel. Så blander du i litt salt og vann til en passelig deig, klapper deigen til flate kaker og steker - omtrent som tykt flatbrød. Barkebrødbildet har vi fått fra Arne Juksemage. Det ser nokså grovt ut. Jeg lurer på hvordan det smakte. Og om Arne Julksemage fortsatt har alle tennene på plass i munnen sin.


I Bærum er det både askestyvinger og almestyvinger. Almen liker seg så godt her fordi det er mye kalk i jorda. I Asker er det mange askekaller. En askekall er en styvet ask. Det er jo derfor Asker heter Asker. Kanskje Ask og Embla, de to første menneskene, faktisk kom fra Asker og Bærum?

Kanskje Odin og Vilje og Ve ruslet langs stranden i Bærum, den gangen jorda var nylagd av den digre Ymerkroppen og trærne var nylagde av Ymerhåret? Og så lagde de Ask og Embla av to Asker- og Bærumstrrstammer?





Men Fenja, det må ha vært trollpakk på Tanum før i tiden. Da kirken skulle bygges, rundt år 1100, ble byggematerialene først lagt klare på Kirkehaugen ved Wøyen hvor det var en stor, rund haug. Men om natten ble materialene flyttet til Kirkerud. Og natten etter ble de flyttet til Tanum. Der fikk de endelig ligge i fred, så der ble kirken bygget, like i nærheten av de gamle gravhaugene. Tanumkirken er bygget av stein, og ingen andre enn jotner og kjemper og troll kan vel flytte så mye stein?


Her kan du lese mer om alm og lauving og styving, litt om Tanum kirke og utgravningene på Tanumplatået.

Ask og alm fra Bilder ur Nordens flora, C. A. M. Lindman, 1917. Tanum kirke fra Bærum kommunes hjemmeside.

Fra malm i myr til kniv i slir

Fenja og jeg har en god venn som heter Arne Juksemage. Arne kan mye mer enn oss om mange ting, blant annet om jernsmelting og smedkonster og sånt. For Arne kan smi. Og det kan ikke vi.

Arne Juksemage har skrevet litt om hvordan vikingene "blestret". Han er mye flinkere til å forklare enn meg. Fine bilder er det også, av både blesterovnen og blåsebelgen og malm og jern og stål og slagg og alt, og av blestrelaget i Borre Vikinglag.

Klikk her så finner du det: Fra malm i myr til kniv i slir