Auli skole en snørik dag...

Vi kom seint, til Auli barneskole, denne tirsdagen. For snøværet gjorde veiene glatte, og det gikk veldig sakte å komme seg frem. Men vi rakk det! Heldigvis var det snille elever som bar inn tingene for oss da vi kom, slik at vi slapp å bruke så mye tid på det. 

Barna på Auli var en koselig gjeng. Vi koste oss sammen med dem denne formiddagen, både med fortelling om kong Frode og grottekverna og oss, og med vikingverksted. 

På  en av verkstedstasjonene var det maling av byggkorn til mel  på Grottekverna  og den litt større Heimekverna vår ( bildet under),

Det ble en del mel, ja. Det melet blir nok brukt når klassen skal lage noe ekstra godt. Og vi tror at alle husker hva slags stein kvernen er laget av: Granatglimmeskifter!

Takk for oss, alle sammen - vi kommer gjerne tilbake til dere!

Hurra for Haug!

 

Hurra for Haug skole - den første skolen vi har besøkt som har egen steinkvern! Som til og med er MYE større enn både Grottekverna vår og Heimekverna som vi bruker i vikingverkstedet vårt. Elevene på Haug er jammen heldige, som har muligheten til å kverne korn til mel på dette vidunderet.  Kverna har til og med sin egen lille hytte i skolegården, og et bord å stå på.

                                                           

Den flotte kverna fikk vi se etter at vi var ferdige med vikingverkstedet vårt på Haug.
Så la oss spole litt tilbake:

Det første jeg så da jeg kom til Haug, var dette fine skiltet:



Kom!  Så hyggelig - her følte vi oss skikkelig velkomne.  Og som om ikke det var nok, så tok det ikke lang tid før vi så dette skiltet også:



Vi traff mange hyggelig mennesker på Haug, både elever og lærere. Vi ble litt ekstra kjent med kulturvertene, som var veldig hjelpsomme. Takk skal dere ha, gutter!  Her er en annen som hjalp oss: Merete. Hun er kulturkontakt på Haug.



Det var en helt spesiell opplevelse å fremføre fortellingen vår på Haug, for der var det over 100 elever som hørte på! Vanligvis har vi bare en klasse som vi forteller til, så vi strevde litt med å snakke høyt nok og passe på at alle skulle se hva vi gjorde. Og vi merket godt at det var 100 i salen og ikke 30, det er sikkert. Aldri har jeg fått mer lyd på galdringen enn her, for det var så mange stemmer som hjalp til. Det ble rett og slett mer "trøkk" i salen enn vanlig, og både Menja og jeg syntes det var en nyttig og gøyal opplevelse.

Tusen takk til alle i publikum som hjalp oss med alt vi bad dem om, og til alle som var med på verkstedene våre med musikk, runer og kverning av mel. Vi håper dere hadde det like hyggelig som oss!

Menja var forresten ekstra glad denne dagen, for hun hadde sydd ferdig den nye, hvite serken sin og hadde den på seg  for aller første gang.  Med Menjas glade smil hilser vi begge to til Haug skole og alle vi møtte der.  Vi kommer gjerne igjen! 

Møllergata - gate med mølle

Møllergata er den gata som går til mølla. I Møllergata har folk gått og ridd og kjørt kjerrer med kornlass og melsekker til og fra mølla ved Nedre Foss i mange hundre år. Ved Nedre Foss lå det eldste vadestedet i Akerselva og den første brua. Elva var dyp nok til å ro opp til fossen, og det var her den første kverna lå på 1200-tallet. Helt til 1985 ble det malt korn til mel ved Nedre Foss.

Det har vært kverner i 3-4000 år, fra folk begynte å dyrke korn. De første kvernene var skubbekverner: to steiner, en flat stein, kanskje med en grop, og en mindre rund som ble gnidd mot den flate så kornet ble knust.


Fra rundt 400-tallet begynte folk å bruke håndkverner, sånne som Grottekverna vår, med to runde steiner oppå hverandre. De kalles kalles dreiekverner. Den øverste steinen, løperen, må dreies rundt med håndkraft oppå den underste, liggeren, for å knuse kornet. Det er en svær jobb!

Rundt slutten av vikingtiden fant noen opp vannhjulet. Da kunne kraften fra vannet drive kvernsteinen rundt og det gikk det mye fortere og lettere å male kornet til mel. Det var nok en sånn bekkekvern som lå i fossen på Foss-gården på 1200-tallet. Det var klosteret på Hovedøya som eide den, så det var kanskje ikke gratis å få malt kornet sitt der.

Etter reformasjonen i 1537 overtok kongen kvernen på Nedre Foss. Da ble den krongods og ble kalt Kongens Mølle. I 1651 fikk "...en gaard kaldet Foss, med hossliggende Quern och Saugmölle" kongelig privilegium - enerett - til å male alt korn for alle gårder innen 1/4 mils avstand fra byen. Det var ikke gratis å få malt kornet sitt, men mel måtte du ha, ellers fikk du ikke mat. Jeg husker en sang fra jeg var liten. Det andre verset var fryktelig trist, syntes jeg:

Kvernhuset dypt nedi bakkene står.
Fossen den bruser, og hjulene går.
Stenene dreier seg langsomt omkring,
Knuser litt korn for hver eneste sving.

Halvor han kommer med sekken på rygg.
”Kan jeg få male litt havre og bygg?
Hjemme i stuen der sitter de små.
Har ingen velling, nå gråter de så”.

Mølleren nikker og sier som så:
”Kom skal vi male, og mel skal du få”.
Halvor han bukker og går seg en tur.
Sitter i skogen og sover en lur.

Kvernen den maler og melet han får.
Halvor tar sekken på ryggen og går.
Barna der hjemme de danser så glad.
Nå får de velling, og nå blir det bra.

I 1723 var det to møller og åtte kverner på Nedre Foss. En mølle er mye større enn en kvern. Den kan ha store møllesteiner på flere hundre kilo. Møllesteiner og kvernsteiner ble hugget ut av fjellet. Best er en steinsort som heter granatglimmerskifer. I vikingtiden ble norske kvernsteiner solgt til mange land i Europa. Den steinen som ble bundet fast til St. Hallvard - han som er på Oslos byvåpen - den må vel ha vært en kvernstein?


Kvernbildet har John Vedde tatt. Vannhjul, manuskript fra 1220-1230. -Olaus Magmnus kvern fra De nordiske folkenes historie 1555, herfra. Mølleren i arbeid, gravering fra 1600-tallet, J. Amman, Project Gutenberg, herfra. Til slutt Oslo byvåpen via wikimedia commons.

Gamlebyen og St. Hallvard

Gamlebyen skole ligger midt i det eldgamle Oslo, der hvor det lå en liten havn og et handelssted i vikingtiden. I middelalderen vokste det seg større og ble en ordentlig by. Byen het Oslo. I middelalderen ble navnet skrevet Anslo, Ásló og Ósló.

Navnet kommer av os og lo. Hva det betyr vet ingen sikkert. Noen mener det betyr åssletta, noen mener det betyr sletta ved elveoset og noen tror det betyr gudesletta.


Like ved skolen lå Hallvardskirken, kirken til Oslos skytshelgen St. Hallvard - han som det er bilde av på Oslos byvåpen. Egentlig het han Hallvard Vebjørnsson. Han kom fra Lier og levde mellom 1020 og 1043, helt på slutten av vikingtiden. Sånn forteller Den katolske kirke historien om St. Hallvard:

"Hallvard var edel av sinn og tedde seg som hans høye byrd skulle tilsi. En maidag i 1043 skulle unggutten ut i båten for å krysse Drammensfjorden. Da kom en kvinne, antakelig en trell, løpende og ba om å bli rodd over fjorden. Tre menn var etter henne og beskyldte henne for tyveri, og hun fryktet for sitt liv.

Hallvard trodde på hennes uskyld, tok henne med og rodde ut. Forfølgerne tok dem igjen med en annen båt og beskyldte Hallvard for å hjelpe det tyvaktige kvinnfolket. Men edelmodig forsvarte han henne. De tre hisset seg opp overfor storbondens sønn, og til slutt tok en av karene buen og skjøt Hallvard i halsen. Så slo de i hjel den stakkars kvinnen og rodde til lands med likene. Kvinnen gravla de i fjæra. Dette var etter tradisjonen den 15. mai 1043. De bandt en kvernstein rundt halsen på liket av Hallvard og senket det i fjorden. Men det fløt opp igjen, og Hallvard ble gravlagt med stor prakt i hjembygden.

Etter begravelsen skjedde det mange jærtegn ved Hallvards grav. Hans ry for hellighet vokste, og han ble dyrket av befolkningen som martyr, fordi han døde i forsvar for en uskyldig. I 1053 lot Hallvards frende, kong Harald Sigurdssønn, grave opp Hallvards lik og flyttet det til Mariakirken i Oslo, hvor det ble skrinlagt i et praktfullt skrin kledt med forgylte sølvplater og satt bak høyalteret. Senere ble skrinet flyttet til St. Hallvardskirken da den ble ferdig i 1130."

Rart å tenke på at han kunne flyte med en kvernstein knyttet fast til seg, så tung som en sånn kvernstein er!

Oslos byvåpen via wikimedia commons. Grottekvernbildet har Fenja tatt.

Med kvern, runer, musikk og dans i Thiezac

I dag fikk hverken guder, ku, kjempe eller vikingtelt være med oss  - for i dag har Menja og jeg ikke spilt forestilling. Sammen med Pia har vi vært lærere for 7 flotte jenter i den lille byen Thiezac. De hadde meldt seg på de to verkstedene våre. Og nå vet de nok mye mer enn før om kverning av mel, skriving med runer, norske gamle sanger og dansing på lang rekke sånn som vi tror vikingene gjorde.

Egentlig er det ikke så lett å lære bort hvordan vikingene sang, spilte og danset. Ingen bilder eller bøker finnes fra vikingtida som kan fortelle oss akkurat hvordan de gjorde det. Så vi må gjette. Det  er lettest å vite hvilke instrumenter de spilte på. For mange instrumenter er funnet i viking-graver. For eksempel er det funnet beinfløyter, maken til min.

Og hva med sang?  Noen har sagt at vikingene sang så stygt at det hørtes ut som hundehyl! Men det var nok ikke alle som sang sånn.  Du kan lese om vikingenes instrumenter og sang et annet sted her på bloggen: http://fenja-og-menja.blogspot.com/p/vikingmusikken-til-fenja-og-menja.html

Mange tenker seg at vikingene danset langdans, i en stor ring. Med "færøysteg": To skritt frem, og et tilbake. Vi vet at dette er en veldig gammel måte å danse på, mens man synger lange sanger. På Færøyene gjør de det fortsatt når de skal feste og kose seg. I Norge gjør også noen det, men i mange år var det slett ikke vanlig.  Men vi tror at det kunne ha vært sånn vikingene danset i Norge for tusen år siden. Derfor var det langdans vi hadde tenkt å lære barna her i Frankrike. Siden barna i verkstedene våre har vært så små, så har vi sunget og danset i ring, men ikke lært dem færøystegene. Og siden det er oss - Fenja og Menja - som danser med dem, så har vi danset mens vi har sunget kjenningsmelodien vår, "Dam-duri-dam".

Vi vet mye mer om kvernene våre, og hvordan vikingene kvernet korn til mel. Jentene i Thiezac visste ingenting om det på forhånd. Men de likte veldig godt å kverne på både Grotte-kverna vår, og Heime-kverna. Vi har nemlig tatt med den store kverna til Arne Juksemage også. Den ser dere her, på gulvet i fest-salen i Thiezac.

Mammaene til jentene på kurset vårt syntes også det var spennende å male korn på kvernene våre. Og sannelig kom ikke byens borgermester ruslende også, for å se på kverningen. Menja snakket med ham.

-Han likte kvernene våre, men han likte ikke det norske flattbrødet jeg ga ham, sa Menja etterpå.

Jentene på verkstedene våre var ikke som borgermesteren. De ville ha stadig mer flatbrød! De likte kornet vi hadde med også. Noen spiste ganske mye av det. Får håpe de ikke får vondt i magene sine i kveld...

Alle fikk med seg kornposer hjem. Menja viste dem hvordan de kunne lage kornposer med runeskrift inni. Med kull skrev de navnet sitt i runer, og så valgte de seg et par trolldomsruner i tillegg. Heldigvis kunne Pia oversette alt det spennende  Menja sa om runene.

Da verkstedene var over, gikk vi ut av festsalen og til det deilige sommerværet. To mammaer hadde bakt kaker som vi alle fikk smake på.

  Og da vi reiste videre, hørte vi franske jentestemmer synge så fint: Damduridam!

Om kvern, korn, kaker og kloke hoder ..... i Vestby!

Ser dere at dette er trollkverna vår, Grotte? Den kan skimtes så vidt, selv om den er pakket inn. Vi er så glade i den, Menja og jeg. Vår flotte granat-glimmer-skifer-hånd-kvern er tung å bære ( det vet alle som har sett forestillingen vår!) men den er det fineste vi har. For det er jo den vi maler alle historiene våre ut av. Og det er den som svarer på alle spørsmål vi lurer på.  Og en ting til: Det er jo den vi kan male korn på også, korn som blir til mel og som vi kan bake brød og deilige kaker av. Som jeg sier til Menja: - Uten mat og drikke, duger helten ikke!

Her ser dere mel som er malt på grottekverna vår. Det er byggmel . For det er nemlig byggkorn Menja og jeg kverner i kvernen vår.  Akkurat sånt korn som vikingene dyrket mye av. Mange av 1. og 2.klassingene på Vestby barneskole smakte på Grottes byggmel i dag,  og jeg tror de likte det.

Men Menja og jeg spiste ikke mel i dag. For på skolen fikk vi både kaffe og kjempegode kaker. Det var litt av en overraskelse!

- Jeg lurer på om de er laget av byggmel? Sa Menja da hun skulle smake på kakene.

Vi kjente fort at de ikke var laget av byggmel. Men det gjorde ikke noe. For det viste seg så være peppernøtter, laget av hvetemel. De smakte veldig godt, ikke sant Menja?

På Vestby barneskole koste vi oss veldig. Ikke bare med kakene, men med alle menneskene der også. Barna var skikkelig nyskjerrige.  De ville så gjerne se på alle tingene som Menja og jeg brukte i forestillingen, de som vi gjemte bak teltet vårt:  Kua Audhumla, Ymer og trollungene, alle gudene og musikkinstrumentene... 

Her er et bilde jeg tok bak teltet etter siste forestilling. Og jeg er helt sikker på at alle som møtte oss i dag vet at på dette bildet, så titter både ravnen Munin og gudene Heimdal og Odin fram. For aldri har vi møtt elever i 1. og 2. klasse som visste mer om vikingtida enn akkurat her på Vestby!

Rykk inn på Berger, gården ved bergene

Rykkinnplassen er ikke gammel. Den fikk navnet sitt for den lå så lagelig plassert på på veien til eller fra Bærumsverket. På Rykkind kunne folk rykke inn og ta seg en hvil.

Men Bergergården er gammel, kanskje helt fra eldre jernalder eller før det. Berger - eller Bergar som den het før - betyr gården ved bergene. Hvorfor skjønner du hvis du titter opp på Eineåsen.

Det var mye arbeid å få seg brød i vikingtiden! På Bergar dyrket de bygg og havre. Om våren spente Bergarbonden oksen for arden - plogen - og sådde byggkorn i plogfårene. Så var det å vente til høsten før byggkorn ble modent og kunne slås med sigd.


Så ble det endelig til mat: sodd og velling kokt i jerngryte, eller brødleiver og flatbrød stekt på takke. Men skulle det bli brød, måtte kornet først males til mel på en steinkvern, akkurat sånn som Fenja og jeg har. Det var tungt arbeid, for kornet måtte males flere ganger for å bli brukbart mel.

Fattigfolk tok gjerne med både aks, agner, snerpe og halm. Og var det lite korn, ble det blandet med bark. Fra kverna kunne det løsne ørsmå steiner. De kom også med i melet. Skikkelig grovbakstmel som gikk hardt ut over tanngarden!


Kverner hugges ut av fjell. Det beste steinslaget heter granatglimmerskifer. Grottekverna vår kommer fra Hyllestad. Der drev de med produksjon og storeksport av kverner fra vikingtiden. Lignende kverner har vært brukt fra steinalderen og over hele verden!

Bygg fra Naturbildebasen, Fenja og jeg og store-kverna har John Vedde tatt.