Lesterud, rydning med lest

Lesterud var en liten husmannsplass som hørte til Skollerud. Skolli er den lille lure røde reven, så Skollerud betyr en rydning eller gård med mye rev.

I vikingtiden var det bare skog rundt Lesterud. Både Skollerud og Gro sin gård Grorud ble ryddet etter vikingetiden. Men på Helgi sin gård Helset bodde det folk.


Det kan ha bodd en skomaker på Lesterud en gang, for en skomaker bruker en lest når han lager sko. Men jeg lurer nå på om ikke Lesterudnavnet har med kølabrenning å gjøre.

For kull - eller køl som de sa i gamle dager - ble målt i lester. En lest er det samme 18 tønner eller 2 m³ kull. Jeg vet ikke om Povel Dominicusen som var husmann på Lesterud på 1700-tallet var skomaker eller kølabrenner. Like ved Lesterudplassen lå husmannsplassen Kølabånn eller Kullebunn. Der ble det ihvertfall brent kull. Og alle bønder og husmenn i Bærum hadde plikt til å hugge tømmer i skogen og brenne kull til Bærumsverket mens det var i drift.


Selve kølbrenningen foregikk i ei kølmile midt på svarte vinteren. Det var vanskelig og hardt arbeid å reise og brenne ei mile. Først reiste du "kongen", en stor stokk i midten av mila. Rundt kongen reiste du mileveden, 4 alen eller 2,5 m lang, stående litt på skrå. Langs "kongen" måtte det være en tennkanal. Når mileveden var på plass måtte mila dekkes med granbar - "bares"- og jord - "jordes" - og tennes. Mange kølabrennere "pjutret" litt på mila, leste fra Bibelen eller Svarteboka før de tente så mila skulle bli god.

Så måtte mila stå og ulme i 2-3 uker. I den tiden måtte kølabrenneren passe på som en smed, så varmen var helt riktig, ikke for varm og ikke for kald. Når tre varmes opp til 150 grader fordamper vann og sevje. Mellom 150 og 275 grader blir treet til kull uten å brenne opp, men blir temperaturen over 280 grader brenner alt opp.

En vanlig kølmile ga mellom 40 og 70 lester ved som det tok 120 dagsverk å lage og som Bærums Verk brente opp i masovene på et døgn. Det gikk med uhorvelige mengder skog og køl til å smelte jernet i den store masovnen på Verket! Du kan lese mer om kølabrenning her og her.

Og hvis du vil lære å lage dine egne kullstifter, sånne som vi skrev runer med, kan du klikke her eller her.


I vikingtidens skog var det et slags tre som nesten er borte nå. Det var barlind. Barlinden kan bli nesten 1000 år gammel og ble regnet som et magisk tre, kanskje fordi det er grønt hele året. Eller fordi det er veldig giftig.

Men barlind er utmerket til alle slags redskaper. Særlig godt er det til å lage buer av. Det er nok derfor barlind er treet til Ull, den beste bueskyteren av alle gudene i Åsgård. Han er den beste skiløperen og jegeren også og v isstnok en reser til å gå på stylter.


Ull bor i Ydalir. Barlinddalene betyr det. Det er en gård nord for Burudvann som heter Barlinddalen hvor det enda fins barlind og hvor det visst har vært seter i riktig gammel tid. Skal tro om Ull var der?


Jeg har forresten hørt at Ull giftet seg med skigudinnen Skade, etter at hun skilte seg fra havguden Njord. De har det nok fint nå, Ull og Skade, når de farer gjennom vinterskogen på skiene sine!





Vinterskogen har Th. kittelsen laget. Kullmile er fra Flesberg, foto fra Buskerud fylkesfotoarkiv. Barlinden er fra Deutschlands Flora in Abbildungen, 1796 og Ull er kommunevåpen for Ullensaker kommune.

Bærums Verk

Gjett om vi koste oss på Bærums Verk skole! For der var det mange lattermilde barn.... og da ble vi to ekstra tøysete også. I hvert fall Menja. Det husker sikkert dere som så på forestillingen vår.
Kristina tok bilder av oss mens vi spilte. Her ser dere at jeg snakker med dvergen:

Jeg lurer på hvor Menja var da? Hun gikk glipp av hele dvergen. Synd for henne, for han var jo litt av en type å møte på. Heldigvis kom Menja tilbake etterhvert. For selv om jeg krangler litt med henne, er jeg også veldig glad i Menja-vennen min! Vi to hører sammen, vi.

Kristina tok også bilde av vikingverkstedet vi hadde for 3.klasse senere på dagen. Her er Menjas "rune- og kornpose - stasjon":

... og her er min "slynge-bånd-stasjon":

3.klassingene fikk male korn til mel også. De fikk bruke både vår egen "Grotte-kvern" og en enda større kvern som vi har fått låne av en snill mann som heter Arne Juksemage:

Melet som ble malt ( ja, Menja, jeg sier MALT, selv om du alltid vil at vi skal si kvernet) det tok vi med oss hjem og lagde deilige kjeks av. Jeg har desverre allerede spist dem opp, for de var så gode.

Kulturvertene som hjalp oss hele dagen, var veldig snille og flinke. Enda de bare hadde vært kulturverter i tre uker, så kunne de sine saker, det er sikkert. Tusen takk for all hjelp fra dere, kulturverter!

Bærums Verk på Helgusetr

I gamle dager lå Bærums Verk skole like ved den digre, glovarme, buldrende masovnen hvor røyk og flammer veltet ut fra toppen og glødende jern rant ut fra bunnen. Litt av et sted å ha skole!

Verksskolen på Bærums Jernverk var en av de eldste almueskolene i landet, med fast skolemester fra 1773. Skolemester Ruge lærte elevene lesning og bibelhistorie og slo dem med spanskrør hvis ikke var stille og snille.


Nå ligger skolen på gamle Helset gård. Kanskje det var en viking som het Helgi som ryddet jorda og bygde seg langhus der for mer enn 1000 år siden? Eller kanskje det var bostedet til en vikingkvinne som het Helga?

I hvertfall fikk gården navnet Helgusetr - Helge eller Helga sin gård. Gårder med navn som slutter på -set ble kanskje ryddet i vikingtiden. Ordet -set henger sammen med ord som sete, sitte og seter og betyr bosted. Og Helgi, Helge og Helga betyr hellig, sunn eller heldig.

Masovnen på Bærums Verk er malt av den danske maleren Christian August Lorentzen rundt 1800.