Jar betyr jare. Og en jare er en kant. For Jargården lå helt på kanten av dalen ned mot Lysakerelven. Og helt på kanten av Bærum. Men i vikingtiden het Jar Jaðarr, Bærum het Bergheimsherad og Lysakerelven het Foð. På Jar har det bodd folk siden steinalderen. De la igjen flere økser og en pilespiss. Etter istiden gikk sjøen over 50 meter høyere enn nå, helt opp til Trudvangveien. Der var det fint å slå seg ned. I vannkanten kunne du finne du finne skjell og muslinger, og på land kunne du kanskje greie å fange en diger og deilig villsvinstek.
De ytterkantene man får når man vever stoff heter forresten jarekanter. Vikingene vevde på store vever som sto lent opp mot veggen, sånn som den på tegningen. Oppstavever kalles sånne vever. Det var en svær jobb å skaffe seg klær! Hvis husfruen på Jar ville ha en ny ullserk, måtte hun først klippe sauen. Så var det å karde, spinne, farge og veve og så, endelig kunne hun begynne å sy.Fargene som vikingene brukte kom fra naturen. Det var planter, sopp, lav og mose som ble kokt i vann sammen med garnet. Bjørkeblader blir for eksempel til gul. Løkblader blir mer brunaktig. Til rød brukes roten en plante som heter krapp, eller fargestoff fra en lus som heter kochenille.
Den aller vanskeligste fargen å plantefarge er mørkeblå. Den blåfargen kommer fra indigoplanten. Og indigo betyr visst "fra India". Blått kunne også komme fra en plante som heter vaid. Eller fra en slags snegle som heter purpursneglen. Det trengs 12.000 snegler for å lage ett gram fargepulver!
Fordi det var så vanskelig og dyrt å lage var blått den aller flotteste fargen. Blått var for konger og høvdinger! Og da Norge ble kristent og vikingtiden var slutt, ble det Jomfru Maria sin farge. Potteblå kalles den fargen. Det er ganske rart, syns jeg, at sånn tissepotteblå farge er den fineste av alle farger!
Steinalderøksene er fra Nordisk familjebok.


