Jar på kanten

Jar betyr jare. Og en jare er en kant. For Jargården lå helt på kanten av dalen ned mot Lysakerelven. Og helt på kanten av Bærum. Men i vikingtiden het Jar Jaðarr, Bærum het Bergheimsherad og Lysakerelven het Foð. På Jar har det bodd folk siden steinalderen. De la igjen flere økser og en pilespiss. Etter istiden gikk sjøen over 50 meter høyere enn nå, helt opp til Trudvangveien. Der var det fint å slå seg ned. I vannkanten kunne du finne du finne skjell og muslinger, og på land kunne du kanskje greie å fange en diger og deilig villsvinstek.



De ytterkantene man får når man vever stoff heter forresten jarekanter. Vikingene vevde på store vever som sto lent opp mot veggen, sånn som den på tegningen. Oppstavever kalles sånne vever. Det var en svær jobb å skaffe seg klær! Hvis husfruen på Jar ville ha en ny ullserk, måtte hun først klippe sauen. Så var det å karde, spinne, farge og veve og så, endelig kunne hun begynne å sy.

Fargene som vikingene brukte kom fra naturen. Det var planter, sopp, lav og mose som ble kokt i vann sammen med garnet. Bjørkeblader blir for eksempel til gul. Løkblader blir mer brunaktig. Til rød brukes roten en plante som heter krapp, eller fargestoff fra en lus som heter kochenille.

Den aller vanskeligste fargen å plantefarge er mørkeblå. Den blåfargen kommer fra indigoplanten. Og indigo betyr visst "fra India". Blått kunne også komme fra en plante som heter vaid. Eller fra en slags snegle som heter purpursneglen. Det trengs 12.000 snegler for å lage ett gram fargepulver!

Det blå fargestoffet virker ikke sammen med vann. Både fargestoffet og garnet må ligge i tiss! Best er det visst med tiss fra mannfolk som drikker mye øl.

Fordi det var så vanskelig og dyrt å lage var blått den aller flotteste fargen. Blått var for konger og høvdinger! Og da Norge ble kristent og vikingtiden var slutt, ble det Jomfru Maria sin farge. Potteblå kalles den fargen. Det er ganske rart, syns jeg, at sånn tissepotteblå farge er den fineste av alle farger!


Steinalderøksene er fra Nordisk familjebok.

Jar

Da vi kom til Jar skole tidlig om morgenen, så myldret det av biler og barn! Heldigvis stod en mann med refleksvest og dirigerte trafikken, så alle kom trygt frem til skolen. Og da det ringte inn, så Menja og jeg hvor fint det ble stilt opp utenfor skoledørene. "- Vi stod som perler på en snor, og ingen av oss sa et ord, men glad og lett og rank og rett vi var på plass med ett, " sang Menja glad. Hun husket den gamle sangen "Da klokka klang" som hun hadde lært da hun selv var ganske liten..Det vil si enda mindre enn i dag. Hun er vel egentlig ikke særlig stor nå heller. Det er derfor jeg synes det er best at jeg som er størst går først, når vi går med Grotte-kvernen vår.

Se den fine T-skjorten som denne kulturverten fra Jar hadde på seg! Jeg tok bilde av henne, for at alle skulle få se.

På Jar fikk vi kjempegod hjelp kulturkontakt Benedicte, og av 3 kulturverter til rigging og til første forestilling. Så overtok 3 nye kulturverter på neste forestilling, og de hjalp oss også med rydding og bæring til slutt. Tusen takk skal dere ha! Takk også fordi dere hjalp oss da vi på uforklarlig vis begynte å miste ting da dagen nærmet seg slutten. Først var det jeg som hadde mistet vesken min. Så savnet Menja en av trollungene til Ymer.  O gru!

Alt ordnet seg til slutt, heldigvis. Trollungen ble fanget og vesken min dukket også opp.

På Jar skole fikk 3.klassingene gjøre noe ingen klasser har fått lov til før:  De  fikk marsjere rundt teltet  vårt, så de kunne se hvordan vi har hengt og slengt alle tingene vi bruker når vi spiller teater. De så alle gudene og instrumentene, utkledningsklærne til Menja, Dukk og Dakk, Blopp og Skjegg og Rot. Og ikke å forglemme trollungene Trudgelmir og Bor og Bestla, og de store stigene vi alltid har med oss.

Det så  nok litt rotete ut. Men vi vet likevel alltid hvor vi har ting! Bortsett fra når trollunger stikker av, da.....