Jotunkvinner og gudinner på Birkeland

Vikingudinnen Frøya feiret Kvinnedagen på Birkeland i dag med to av kattene sine. Hun ser ut til å ha det utmerket, der hun skuer utover 1 - 3 trinn fra Birkeland skole.  Men rett etterpå ble hun skikkelig irritert, det husker de som så forestillingen.  Irritert på gudinnen Idunn. Frøya var redd at Idunn slett ikke tok godt nok vare på ungdomseplene. Det er jo fullt forståelig. For tenk om f.eks. Ymer hadde fått kloa i de eplene?

Dete bildet er fra en annen skole, men Ymer dukket opp på Birkeland også. Heldigvis fikk han verken tak i epler eller barn!

Vi var ikke på selve Birkeland skole i dag, for forestillingen var flyttet til Valstrand kulturarena.

Vi rota litt for å finne den arenaen, men klarte det heldigvis til slutt. Det stod jo temmelig tydelig på veggen, da....

Vi to jotunsøstre hadde det helt topp i dag. Vi fikk kjempegod hjelp av mange dyktige kulturverter, som hadde full kontroll på hvor klassene skulle sitte når de kom inn. De bar inn tingene våre da vi kom, og bar dem ut igjen da vi dro. De kom med te og kaffe, og  de kom med påsmurte rundstykker.
Dessuten fikk vi druer. Det likte Menja - det syns på bildet!

Publikum - alle 216 stykker - var et helt fantastisk publikum. De satt akkurat passe stille, lo akkurat passe mye, var akkurat passe snille da vi trengte hjelp av dem, - ja, det var en fryd å spille for dem.

Takk, alle sammen!

En skummel dag på Linderud...

Dagen begynte bra. Sola skinte, og jeg kom fram til Linderud skole i god tid. Jeg var så heldig å møte en elev-arrangør som fortalte at jeg hadde kommet til rett plass. Mens jeg ventet på Menja bestemte jeg meg for å ta noen bilder av skolen som lå og badet i sol-lyset....

Men: O gru!! Det skulle jeg visst ikke ha gjort. For plutselig så jeg nesten bare blå himmel.

For nå lå jeg på bakken. Jeg hadde snublet, hadde fått føle skolegården på kroppen, bokstavelig talt. Først trodde jeg det hadde gått bra, men så skjønte jeg at jeg hadde slått meg skikkelig. Faktisk hadde jeg brukket et ribbein. Skumle greier...

I sånne situasjoner er det godt å ikke reise rundt aleine. Heldigvis kom Menja, og hun og elevarrangørene fikk båret inn alle tingene og satt matter og stoler på plass, mens jeg tok det litt ekstra med ro. Og ikke lenge etterpå ble vi servert oppskåret frukt av elevarrangørene,

Den frukten virket jammen bra. Jeg klarte faktisk å gjennomføre forestillingene for 1. og 2.klassingene på Linderud. "An apple a day, keeps the doctor away", lærte jeg da jeg var liten.  Et eple om dagen holder doktoren borte!  Mon tro om det var eplet som var littegranne magisk, akkurat som Idunns magiske epler som var med i forestillingen?

Her ser dere flere av gudene fra forestillingen: Heimdal, Loke, Frøya, Tor og helt til høyre står lille Idunn. Uten eplet sitt. Men det er ikke jeg som har spist det, jeg garanterer! For jeg følte meg VELDIG  gammel da jeg fikk kreket meg hjem etter dagen på Linderud skole.

Om eplet til Idunn er spist, så tror jeg heller det er den skumle Fenrisulven som har spist det. Et lite jafs med hoggtennene bare... og vips var det borte....kanskje? Men i så fall var det ikke særlig lurt av ham. Idunns epler er jo ungdomsepler. De som spiser dem blir yngre i en fei. Det gjelder å ikke ta for mange biter av gangen! Men Fenrisulven er sikkert temmelig grådig. Du skal se at han snart blir så ung og  liten som den lille ulvevalpen som Menja tegnet først. En Fenrisulv med melketenner - det er iallefall ikke særlig skummelt!!

Trasop og Idunn

Jeg lurte veldig på hva det merkelige Trasop-navnet kan bety. Det eneste jeg fant ut var at Trasop var husmannsplass under Nordre Skøyen Hovedgård. Men jammen har noen lagt inn en fin kommentar om akkurat det - takk!:

"Trasop har nok navn etter ei gammel hvilestue der de som kjørte planker til byen kom innom. Når de kom sørfra med lass, måtte de trasse seg opp en lang motbakke. Trass op.

Drøbak er et navn av samme sort, drøy bakke. Når isen lå på fjorden kunne en seile inn til Drøbak og kjøre lasten opp de bratte bakken fra havna. Plankekjøring kom nok en god stund etter vikingtida, på 15-1600-tallet da de fikk sager som brukte vannkraft. Kjøringa varte helt til jernbanen tok over på midten av 1800-tallet."

Det høres ut som en god forklaring, syns jeg. Der også noen som har gjettet på at det kommer av ordet "trase"- å arbeide uordentlig"- altså å rote i vei. Eller kanskje det betyr noe helt annet?

På Trasop var det noen som spurte om Idunn. En gang kom jo jotnen Tjase flyvende i ørneham og røvet både Idunn og eplene. Det var ille for gudene, for de begynte fort å bli gamle og grå. Egentlig var det Lokes skyld, så gudene tvang ham til å hente Idunn tilbake. Med Frøyas falkeham dro Loke til Jotunheimen hvor han skapte Idunn om til en nøtt for å få henne med seg. Jotnen Tjatse for selvfølgelig etter dem. Heldigvis kom de seg velberget tilbake til Åsgård og Idunn ble seg selv igjen, pen og ung og ganske vimsete.

Hele forhistorien og hvordan det gikk med Tjatse kan du for eksempel lese her, sånn som Tor Åge Bringsværd har fortalt den, eller her, på Skoletorget.

Øverst bilde av Tjatse og Idunn tegnet av H. Theaker i 1920. Så Idunn med eplene tegnet av Fiona F. Hart i 1914 og nederst Tjatse som jeg har sydd på serken til Fenja.

Arnestad - stedet til Arne

Arnestad - eller Arnastadir som vikingene sa - er nok en gammel gård. Det er visst funnet en steinøks på gården og det er flere gravhauger der. Kanskje det fortsatt ligger en hauggammel vikingmann som het Arn i en av haugene?

Arne eller Arn var ihvertfall et vanlige navn i vikingtiden. Ørn betyr det. Det var også mange navn med -ørn i: Arngeir betyr ørn og spyd, Arnljot - ørn og lys, Arnold - ørn og makt, Arnstein - ørn og stein og Arnulv - ørn og ulv.

Vikingene mente ørnen Verfolne satt helt øverst i toppen av verdenstreet Yggdrasil og speidet utover verden. De trodde også at Hræsvelg, en kjempediger jotne i ørneham, holdt til på kanten av Jotunheimene, ved verdens ende. Når han slo med vingene sine bruste bølgene og vind og storm feide over verden. En annen jotne med ørneham var Tjatse som en gang fanget Idunn og fløy avgårde med både henne og eplene hennes.

Odin hadde også ørneham, den gangen han lurte til seg Suttungsmjøden, skaldedrikken som gjør folk og guder til diktere. Jotnen Suttung, også med ørneham, satte etter Odin. Men Odin var raskest, enda han hadde magen full av mjød. Da gudene i Åsgard så Odin komme flaksende, satte de frem kar på tunet som Odun spyttet mesteparten av mjøden ut i. Men fordi Suttung var like bak ham, måtte han sende den siste resten av mjøden ut gjennom bakenden. Det er den mjøden som alle og enhver kan få og som rimsmeder og toskeskalder super av.

Ørnen er fra Naumann: Naturgeschichte der Vögel Mitteleuropas (1905), Tjatse og Idunn: H. Theaker, 1920, Odin med Suttung bak seg: Ólafur Brynjúlfsson, 1760.

La Feuillade-en-Vezie

Det var en regntung dag i Cantal. Dagen da Menja og jeg skulle spille vår aller første forestilling i Frankrike i år.  Jeg gledet meg. Hvem trenger sola når vi har mange barn som venter på oss på et sted som vi aldri har vært på?  Til og med barn som aldri har møtt noen fra Norge før.

Barna  vi møtte i dag hadde fri fra skolen. Enda det var onsdag. Men sånn er det i Frankrike. Alle barn har fri både i helgene og onsdagene. - Jeg kan tenke meg at mange norske barn også ville likt å ha det sånn, sa Menja da vi hørte om det.  

Vi skulle spille for barna som gikk på et skolefritidssenter i byen La Feuillade-en-Vezie. Her står vår blå bil utenfor bygningen vi skulle spille forestilling og ha danseverksted i.  Hvordan skulle forresten det gå, vi som ikke kan snakke ordentlig fransk en gang?

I vikingtida kunne norske vikinger reise langt avgårde uten å måtte lære seg nye språk. For da snakket de ganske likt i Norge, Sverige, Danmark, England og Island.  - Så praktisk! Men vikingene som dro til Frankrike hadde det nok like vanskelig som Menja og jeg har det nå med å forstå hva som ble sagt. 

Heldigvis: Både dansen og teateret gikk likevel bra. Det hadde det ikke gjort uten Pia. Hun hjelper oss med å finne ut alle ting vi lurer på her i Frankrike. For Pia kan både norsk og fransk. Her i Frankrike er hun forteller i forestillingen vår. Det er også hun som har hjulpet oss med å lage forestilllingen.

Sånn ser Pia ut.  

Men hvem er dette, mon tro?  Idunn med eplene? Eller forresten, jeg synes jeg har sett den røde lua før... Jeg trenger nok ikke Pia til å finne ut akkurat det, nei. Takk for en fin dag, Menja!!



Fenja og Menja i Tyskland

Her har Menja tatt bilde av meg på det store skipet som tok oss til Kiel, i Tyskland. Grunnen til at jeg smiler er at jeg var glad for at vi slapp å ro hele veien i et vikingskip. Det ville nok tatt mange slitsomme dager, for det var helt vindstille da vi dro. - Men om vi hadde hatt Skibladner, så hadde det jo gått ganske greit, sa Menja. Og det hadde hun jo helt rett i.  Om guden Frøy hadde invitert oss med i skipet sitt, hadde vi ikke sagt nei. Tenk å kunne reise like bra til vanns og til lands! Vi kunne ha sittet på med Skibladner helt til Frankrike. Og når vi kom fram, så kunne vi bare ha brettet det sammen og puttet det i lomma. Et sånt skip er det bare dvergesmeder i Svartalvheim som kan lage. Vi kjenner jo en av dem, han som laget lenken til Fenris. Var det han som laget Skibladner også, mon tro? Da vet jeg hva faren hans heter: Ivalde. For det var Ivalde-sønnene i Svartalvheim som laget Frøys fantastiske skip.

Vel fremme i Tyskland stoppet vi et sted for å spise litt. Da var det vi så dem: Eplene. De lå utover på bakken. Kunne det være Idunn som hadde mistet dem? Hun kan jo være litt slumsete med å passe på eplene sine, det vet alle som har sett forestillingen vår. Menja var ikke så modig, men jeg smakte en bitteliten bit. Det skjedde ingenting. Så det var nok ikke ungdomseplene til Idunn. Men tenk om det hadde vært det! Da hadde kanskje Menja måtte passe på en liten unge resten av veien - nemlig lille meg. Egentlig er jeg glad for at det ikke var Idunns epler vi fant. For jeg er ganske stolt av at jeg er størst av oss to. Og størst er jeg heldigvis fortsatt.

Da vi skulle sove i Tyskland, stoppet vi i en liten by som het Hausach. Der var det sannelig mange rare dyr!

Foran "Gasthaus Løwen" hadde noen laget en løvemosaikk.  Wæhh!  - Håper ikke det er flere løver her, sa Menja da hun skulle sove. Heldigvis så vi ingen. 

Men vi så Baldo!! Vertshuseierens lille kosehund. Den var veldig lydig, se så fint den sitter i stolen for at jeg skulle få tatt bilde av den. Den var ikke akkurat noen vikinghund.  Hundene som vikingene hadde, lignet nok mer på elghunder eller buhunder.

Men det kan godt være at noen vikinghunder var like små som Baldo. For det var ganske vanlig å ta med seg hund på vikingferd.




Hundene ble brukt til å holde vakt, til jakt, til gjeting og til trekkdyr. I vikingegraver er det funnet hunder, så de var viktige dyr. En som eide en hund, kunne ikke reise til dødsriket uten hunden sin. I en grav -  Gokstadskipet -  er det funnet 6 hunder. En stor med lange bein,  noen middels og to omtrent så store som Baldo.

Til og med trollene i Jotunheimen hadde hunder. Husker dere da trollene stjal hammeren til tordenguden Tor?  Da Loke dro ut for å lete etter den, møtte han trollgubben Trym sittende og veve gullbånd til hundene sine.  Jeg vet ikke navnene på de hundene. Men jeg vet navnet på en hund som vikingene fortalte hverandre om: Garm. Garm er vakthund. Han har en helt spesiell dør å vokte, nemlig porten inn til Hels saler, i dødsriket.  Noen sier at Garm egentlig er Fenrisulven. Men det vet verken jeg eller Menja. For selv om vi har vandret langt og lenger enn langt, så har vi heldigvis aldri vært i dødsriket.

Om morgenen tok vi farvel med Baldo og tråkket over løvemosaikken for siste gang. På vei ut av Hausach ropte plutselig Menja: - Stopp! Stopp!  Hun hadde fått øye på noe ganske uvanlig. En ku på vandring oppover en husvegg! Hva  i all verden hadde den der å gjøre?  Ikke vet vi. Vi kjenner jo bare kua Audhumla, og hun kunne ikke svare oss der hun lå godt pakket ned i bagasjen vår. Men jeg tror nok at kua på veggen het Rosa, for det er et kunavn. Og de fleste er nok enig i at det er et navn som passer denne kua temmelig godt...

Hammerbakken

Ser dere hvor fin linkjolen min er blitt? Det er Menja som har brodert den fine ørnen til meg. Jeg ble veldig glad for den. I går - på "skummeldagen" da det skjedde så mange små ulykker - fikk jeg et stort hull i kjolen min. Men i natt satte jeg med ned og sydde på ørnelappen, og nå er jeg blitt enda finere enn jeg var før.

Det er jo heller ikke en hvilken som helst ørn som er på lappen. Menja har brodert trollet Tjafse, forkledd som en ørn. Det var sånn Tjafse en gang klarte å røve både Idunn og eplene, for hun skjønte ikke at Tjafse hadde ørneham på seg. Ikke sant at Idunn skulle ha hørt på både Frøya og meg, og passet bedre på eplene sine? Nå som jeg har Tjafse på kjolen min, skal jeg jammen meg vise den frem til Idunn neste gang jeg ser henne. Så kanskje hun lærer snart...

Det var barna på Hammerbakken skole som var de første som fikk se kjolen med Tjafse på. Det passet jo veldig bra at jeg hadde pyntet meg så fint, for der var det et ekte bursdagsbarn i dag: Amanda. Hun fikk spille ekstra mye på trommen min på vikingverkstedet etter forestillingen, fordi hun hadde bursdag. Det var jo flaks at Amanda går i 3.klasse, for det var tredjeklassingene som fikk ha vikingverksted med oss. De i andre og i fjerde fikk bare se forestillingen denne gangen. Men egentlig hadde fjerdeklassingene litt flaks de også, for de fikk se teater selv om det egentlig bare var planlagt for 2. og 3. klasse. Det lønner seg å gå på Bærums minste skole, for da blir det plass til alle fjerdeklassinger i salen når vi spiller også!

Vi fikk god hjelp av mange elever både når vi kom og når vi var ferdig med å spille teater. Se hvordan en av tredjeklassingene la guden Heimdal oppå guden Tor - det ser ut som om Heimdal har fått langt hår.

- Ojjsann, nå har visst Heimdal tatt seg en skikkelig bit av Idunns epler, lo Menja, da hun fikk se ham.

Vi hadde en flott dag på Hammerbakken. Nå skal vi bruke helgen til å finne ut hvordan vi kommer oss best til Verdens Ende. Det var veldig hyggelig at noen av dere hadde lyst til å bli med oss , men vi tror nok det er best at vi går alene dit. Man vet jo aldri hvordan det blir å møte Fenrisulven der. Menja som er redd for ulver, gruer seg nok litt allerede....  

Emma Hjorth på Tokas rydning

Er ikke Toka et rart navn? Det var et vanlig jentenavn i vikingtiden, og Toki var et vanlig guttenavn. Navnet kommer kanskje fra Tor, selveste tordenguden. Den første som ryddet gård der hvor Emma Hjorth ligger nå, var nok en som het Toki, og det var derfor gården fikk navnet Tokerud, som betyr Tokes rydning. Eller kanskje det var en husfrue der som het Toka?


Ingen vet når Tokes gård ble ryddet. Det kan ha vært i vikingtiden. Eller i middelalderen som kom etterpå. Men det har vært folk i på Emma Hjorth helt fra steinalderen. I hvertfall var det en steinaldermann som glemte igjen skafthulløksen sin.


Jeg vet ikke om det var epler på Emma Hjorth i steinalderen, men i vikingtiden vokste det villepler der. Vikingene var glade i epler. Epler var jo gudenes frukt. Noen av eplene hadde til og med magisk kraft. Ihvertfall de som Idunn passet på, de som holdt gudene unge og som jotnene i Jotunheimen så veldig gjerne ville ha tak i.


I Danmark på 900-tallet skjedde det noe med en viking som også het Toke og et eple.

Egentlig het han Palnatoke og var Jomsviking. Han var sterk og modig og flink med pil og bue.

Men en gang han hadde drukket litt for mye mjød, begynte han å skryte av hvor lett han kunne skyte et eple ned fra en stokk.


Da ba kongen Palnatoke skyte ned et eple - ikke fra en stokk - men fra hodet på Palnatokes egen sønn!

Palnatoke måtte gjøre som kongen sa. Han satte et eple på hodet til sønnen, ba ham stå musestille og tok fram tre piler. Med den ene skjøt han eplet fra hodet på sønnen, lett som bare det, og alle klappet og ropte.

"Men hva skulle du med de to andre pilene?" spurte kongen. "De to pilene" sa Palnatoke "de var ment for deg, konge, hvis jeg hadde bommet og det hadde skjedd noe galt med sønnen min!"

Kongen var Harald Blåtann og historien sier at Palnatoke senere fikk hevnet seg. Han skjøt kongen i baken, så ille at det ble kongens bane.

Syns du historien om Palnatoke virker kjent? Den ligner historien om Wilhelm Tell som kom rundt 450 år senere. Historien henger jammen sammen!

Epletegningen, fra Köhler's Medizinal-Pflanzen 1897 og skafthulløksen er fra Wikipedia.