Skandinavisk dag i Menet

Ser dere hva dette er? Jo, det er barn som sitter inne på flisgulvet i forsamlingslokalet i Menet og tegner fine runer til kornposene sine. Det var deilig og svalt inne på gulvet. Ute var det varm sol. Vi hadde startet aktivitetsverkstedet ute i sola, med fløytespill og kverning på de to kvernene våre. Etterpå var det godt for både små og store og komme inn og tegne runer på lin.

Det var nok ikke mange i Menet som hadde gjort akkurat det før. Men i dag var det "Skandinavisk dag", så da fikk de prøve seg. Små barn, store barn, unge voksne, mødre, fedre og bestemødre.. Vi hadde danseverksted også, med færøysteg og "Mannen han gikk seg i vedaskog". For første gang ljomet denne gamle norske middelaldersangen ut i den lille landsbyen langt nord i Cantal.

Det var i "Salle Polyvalente" i Menet vi spilte forestillingen vår for aller siste gang på denne Franrike-turneen. -Det var jammen vemodig, sa Menja trist da vi var ferdige. - For denne turen har vært som et eventyr!

- Det har den. Men vi er jo alltid på vandring, og nå er vi klare for nye eventyr, trøstet jeg henne. Når vi har reist den lange reisen tilbake over sjø og land, så venter skolebarn i Asker på oss.

Mon tro hvordan det blir?

God påske, så lenge!

Cros de Ronesque

Da vi skulle spille forestilling i Cros de Ronesque ble vi møtt av en blid og logrende hund. Gjett om Menja og jeg likte det! Det viste seg at det var en helt spesiell hund, den holdt på å bli lært opp til å bli førerhund. Hundetreneren var kokken på restauranten i den lille landsbyen. Han kunne lage fantastisk  mat. Se bare på bildet:

Dette var mat han serverte til Menja, Pia og meg før vi skulle spille forestilling.

Han kunne mer enn det også. Han var faktisk en pensjonert bjørnetemmer! Men han måtte slutte da en vill bjørn nesten spiste ham opp. Nå har har han kunstig bein og arr både på magen og på armen sin.

- Han skulle ha levd før Gleipne ble laget, før gudene samlet inn bjørnenes redsel, sa Menja ettertenksomt da hun hørte den dramtatiske historien. - Da hadde bjørnen blitt redd og løpt sin vei istedenfor å angripe en uskyldig bjørnetemmer....

-Da måtte han ha levd for uendelig lenge siden, Menja, sa jeg.- Lenge før vikingtida. 

For alle vet jo at bjørnene var både sinte og farlige i vikingtida. Vikingene hadde respekt for bjørnen.  Ordet "berserk" ble ofte brukt om en fryktløs viking-kriger. Det betyr sansynligvis  "bjørneserk", eller "bjørneskjorte".  En bjørnskinnspels var noe av det flotteste du kunne ha på deg i vikingtida. For det betydde ofte at du hadde sloss med en bjørn, og vunnet. Det var jo bare de modigste krigerne som turte akkurat det.

Det trengtes ikke fullt så mye mot å komme på forestillingen vår. Det var jo bare å gå inn den åpne døra med plakaten på. Mange gjorde det i Cros de Ronesque den kvelden vi var der.  Og tenk, det kom 9 nordmenn også - bare for å se på oss! Så under denne forestillingen var det mange som skjønte det franske språket og ikke det norske, og noen som skjønte det norske språket og ikke det franske. Vi tror uansett at alle koste seg. Både med teater og med kaffe og kaker etterpå. For i Cros det Ronesque var det flere enn pensjonerte bjørnetemmere som kunne lage gode ting å putte i munnen! 

Tilbake til trivelige Thiezac

-Tilbake til Thiezac, det er jo ekte stavrim det! Menja var begeistret da jeg viste henne overskriften på bloggen. For det er jo en viking-kunst å bruke stavrim, eller allitrasjon som noen kaller det. Det trenger ikke å rime på slutten av ordet sånn som folk gjør nå for tiden, det viktigste er å bruke ord ganske etter  hverandre som begynner med samme bokstav.  Akkurat som Grotte gjør  når vi spør om hva verden er laget av: 

"Ar var Alda "...

Her ser dere forresten Grotte, ventende på trappa i nettopp Trivelige Thiezac. Grotte hadde vært i Thiezac to dager før også, da en gjeng med skolejenter fikk male korn på ham.

Nå skulle vi spille to forestillinger for de minste skolebarna i Thiezac, de som bare var 3, 4 eller 5 år. Ja, det er faktisk sant, franske barn begynner på skolen allerede når de er 3 år.  De var så små at Menja og jeg bestemte oss for å spille litt ekstra forstiktig, for ikke å skremme dem.

Menja ser jo ikke særlig skremmende ut, men vi passet på å ikke gjøre Fenrisulven altfor barsk. Og Loke...

Det gikk bra. Småbarna lot seg ikke skremme så lett. Kontakten vår der, Jacques, fortalte oss at flere av dem sikkert visste en del om vikinger allerede før vi kom.

 - Mange barn her har lest om vikinger og vikinggudene  i den belgisk-franske tegneserien som heter "Thorgal", fortalte Jacques.  Serien er skrevet av Jean Van Hamme og tegnet av Grzegorz Rosinski.  Den handler om Thorgal Ægirsson som lever på vikingenes tid. Han får hjelp av både smeder og dverger, så dette kjenner nok barna igjen når de ser på  forestillingen vår.

- Vi skulle laget et flott vikingkvad om de tøffe småbarna i Thiezac, sa Menja da vi reiste hjem etter to forestillinger. Men det klarte verken Menja eller jeg. - Vi skulle hatt Arne Jukesmage her, sa vi til hverandre. Han kunne hjulpet oss. For vi kjenner nemlig en rim-smed, vi. En som virkelig kan lage stavrim.

- Vi vet at han leser bloggen vår, kom Menja på. - Kanskje han kan lage et lite kvad om barn som ikke lar seg skremme.  La oss utfordre ham!

Det er herved gjort....

I Maurs i tretti graders varme...

Se på gradestokken! Ikke rart vi svettet da vi satte opp teltet vårt i Salle de la tetes i den lille byen Maurs. Enda klokka var over sju om kvelden, var det varme så det holdt. Hvordan i all verden skulle vi klare å spille forestilling i sånn varme? Vi ser litt utslåtte ut Menja og jeg også, der vi sitter utenfor døra med Grotte ved vår side og venter på at publikum skal sette seg inne i den store salen.

Men vet dere hva? Forestillingen ble kjempegøyal! Både for oss og publikum. For folk i Maurs kunne le og kose seg selv om det var varmt. Og latter smitter over, så da slappet vi av og tullet og koste oss vi også.

Vi følte oss til og med litt hjemme.
For selv om de ikke hadde møtt noen som oss før, så var de iallefall vant til vikinger i denne byen.  I allefall kanskje.... for se hva det stod på et av nabohusene til festsalen vi spilte i:



På det grønne skiltet i midten står det faktisk VIKING!

MØØØ!

Gåte: Hva har barna i Salers, Massiac og Son til felles?


Svar: De får besøk av oss - Fenja og Menja !
Og av kua som var aller først i verden...

Vi har nemlig tenkt å vandre LANGT denne våren. Det ser dere om dere klikker dere inn på spilleplanen vår et annet sted her på bloggen: Først drar vi rundt omkring til barneskoler i Follo og Romerike. Så skal vi over det store havet og over Europas store sletter, helt til noen vulkanske fjell midt i Frankrike. Helt til Cantal! Vi vet at det er fryktelig langt, for vi har vært der to ganger før med Grottekverna vår.  Det er veldig hyggelig å være der,  og alt er veldig anderledes enn her i Norge. Til og med kuene er anderledes.

Og akkurat dit vi skal, så er det veldig mange kuer. Iallefall i Salers, og kuene derfra er veldig berømte, faktisk. Derfor pleier publikum i Cantal å like ekstra godt når vi viser dem kua Audhumla. Da  ler de seg nesten i hjel! For hun er jo litt rar, det vet nok alle som har sett henne. Men visste dere at kubjella hun har rundt halsen sin er kjøpt i Cantal? I en stor butikk med massevis av ting som trengs hvis du skal være bonde. Der fant vi en perfekt bjelle til vår viking-teater-ku.

Vel tilbake i Norge - i mai - da blir det opptredener i mer hjemlige trakter i Follo og Asker. Og i juli  gleder jeg meg veldig til   vikingmarked på Stiklestad -  en hel uke. Det er jo ganske skummelt å tenke på at akkurat der var det en gang et stort vikingslag, der kong Olav Haraldson ble drept. Han som senere ble kallt Olav den hellige.  Men det var jo tusen år siden, Menja, så det trenger du  slett ikke å være redd for!

Fenja og Menja i Frankrike

Fenja og Menja ville reise enda lenger syd. Og høsten 2009 dukket de opp i Cantal, midt i selve hjertet av Frankrike. Skolebarna ble ganske overrasket når de dukket opp på skolen deres og sang og snakket norsk. Men de hadde heldigvis fått en venninne som het Pia, som kunne snakke fransk og oversette og fortelle de franske om hva de snakket om. Hun ble med dem rundt omkring i Cantal. Ikke bare på skoler, men i forsamlingshus i små landsbyer om kvelden også. Både små og store lo og likte å møte de to rare jentene fra det kalde nord. Og så skjedde det noe veldig viktig: I Frankrike begynte plutselig Menja å snakke igjen.

Etter en stund reiste de tilbake til Norge, men når våren kom med solvarme og vakre blomster var plutselig Fenja og Menja i Cantal igjen. Sammen med Pia reiste de nok en gang rundt og spilte teater. Forestillingen i Frankrike handlet om hva verden er laget av.