Møllergata skole

Dagen startet bra. Møllergata skole lå og badet i sola - akkurat som et slott, ikke sant? Men det var ikke noe slott.  Som jeg sa til Menja, - "Dette er en skole! "

Det ser man jo på skiltene rundt bygningen også. Kanskje det er Menja og meg som det er bilde av på skiltet? Jeg går først, for jeg er størst....         Bildet av skiltet er tatt utenfor Møllergata skole, og det kjenner nok alle elevene på skolen igjen.

Men hvor er tok vi bilde av dette skiltet, mon tro?
Det er tatt utenfor en skole i en liten landsby i Frankrike! For det er sant som vi synger i sangen vår: "Vi vandrer omkring fra sted til sted". For omtrent et år siden, så spilte vi forestilling for barna i denne landsbyen. Og selv om landsbyskolen der var mye mindre enn Møllergata skole, så var egentlig ikke barna så veldig ulike hverandre.  Dessuten gjorde Menja akkurat den samme tabben i Frankrike som på Møllergata, hun glemte at det ikke var lov å jukse på skoler....

Men hjelpe var det lov til, - det har man stort sett alltid lov til, heldigvis. På Møllergata skole møtte vi for eksempel en veldig hjelpsom assisterende rektor, og ikke minst vaktmester Ferdi. Ferdi hjalp oss å bære opp og ned alle tingene våre til gymsalen i 2. etasje,  og han hjalp Menja da hun ikke turte å legge hånden sin i Fenrisulvens gap likevel. Hjelpsom, sterk og modig - dere på Møllergata er jammen heldige som har en sånn vaktmester.

Takk til både voksne og barn på skolen. Forestillingen på Møllergata var den siste forestillingen i turneen vår for denne gang. På 21 dager har vi spilt 33 forestillinger for tilsammen over 3000 Oslo-elever!

Det føles lenge siden vi var på Toppåsen skole, som var den første skolen vi spilte på. Her ser dere et bilde som ble tatt av oss da, av lærer Torkjell den 2.mars.

Nå skal vi ta oss en velfortjent påskehvil, begge to.

Så vandrer vi avgårde  igjen i juni, for da står alle vikingmarkedene for tur. Vi skal til Hemnes i Akershus, til Borre i Vestfold, til Stiklestad i Trøndelag, til Lofoten i Nordland og til Trondenes i Troms. 

Kanskje vi ser igjen noen av dere da?

Skandinavisk dag i Menet

Ser dere hva dette er? Jo, det er barn som sitter inne på flisgulvet i forsamlingslokalet i Menet og tegner fine runer til kornposene sine. Det var deilig og svalt inne på gulvet. Ute var det varm sol. Vi hadde startet aktivitetsverkstedet ute i sola, med fløytespill og kverning på de to kvernene våre. Etterpå var det godt for både små og store og komme inn og tegne runer på lin.

Det var nok ikke mange i Menet som hadde gjort akkurat det før. Men i dag var det "Skandinavisk dag", så da fikk de prøve seg. Små barn, store barn, unge voksne, mødre, fedre og bestemødre.. Vi hadde danseverksted også, med færøysteg og "Mannen han gikk seg i vedaskog". For første gang ljomet denne gamle norske middelaldersangen ut i den lille landsbyen langt nord i Cantal.

Det var i "Salle Polyvalente" i Menet vi spilte forestillingen vår for aller siste gang på denne Franrike-turneen. -Det var jammen vemodig, sa Menja trist da vi var ferdige. - For denne turen har vært som et eventyr!

- Det har den. Men vi er jo alltid på vandring, og nå er vi klare for nye eventyr, trøstet jeg henne. Når vi har reist den lange reisen tilbake over sjø og land, så venter skolebarn i Asker på oss.

Mon tro hvordan det blir?

God påske, så lenge!

Cros de Ronesque

Da vi skulle spille forestilling i Cros de Ronesque ble vi møtt av en blid og logrende hund. Gjett om Menja og jeg likte det! Det viste seg at det var en helt spesiell hund, den holdt på å bli lært opp til å bli førerhund. Hundetreneren var kokken på restauranten i den lille landsbyen. Han kunne lage fantastisk  mat. Se bare på bildet:

Dette var mat han serverte til Menja, Pia og meg før vi skulle spille forestilling.

Han kunne mer enn det også. Han var faktisk en pensjonert bjørnetemmer! Men han måtte slutte da en vill bjørn nesten spiste ham opp. Nå har har han kunstig bein og arr både på magen og på armen sin.

- Han skulle ha levd før Gleipne ble laget, før gudene samlet inn bjørnenes redsel, sa Menja ettertenksomt da hun hørte den dramtatiske historien. - Da hadde bjørnen blitt redd og løpt sin vei istedenfor å angripe en uskyldig bjørnetemmer....

-Da måtte han ha levd for uendelig lenge siden, Menja, sa jeg.- Lenge før vikingtida. 

For alle vet jo at bjørnene var både sinte og farlige i vikingtida. Vikingene hadde respekt for bjørnen.  Ordet "berserk" ble ofte brukt om en fryktløs viking-kriger. Det betyr sansynligvis  "bjørneserk", eller "bjørneskjorte".  En bjørnskinnspels var noe av det flotteste du kunne ha på deg i vikingtida. For det betydde ofte at du hadde sloss med en bjørn, og vunnet. Det var jo bare de modigste krigerne som turte akkurat det.

Det trengtes ikke fullt så mye mot å komme på forestillingen vår. Det var jo bare å gå inn den åpne døra med plakaten på. Mange gjorde det i Cros de Ronesque den kvelden vi var der.  Og tenk, det kom 9 nordmenn også - bare for å se på oss! Så under denne forestillingen var det mange som skjønte det franske språket og ikke det norske, og noen som skjønte det norske språket og ikke det franske. Vi tror uansett at alle koste seg. Både med teater og med kaffe og kaker etterpå. For i Cros det Ronesque var det flere enn pensjonerte bjørnetemmere som kunne lage gode ting å putte i munnen! 

Tilbake til trivelige Thiezac

-Tilbake til Thiezac, det er jo ekte stavrim det! Menja var begeistret da jeg viste henne overskriften på bloggen. For det er jo en viking-kunst å bruke stavrim, eller allitrasjon som noen kaller det. Det trenger ikke å rime på slutten av ordet sånn som folk gjør nå for tiden, det viktigste er å bruke ord ganske etter  hverandre som begynner med samme bokstav.  Akkurat som Grotte gjør  når vi spør om hva verden er laget av: 

"Ar var Alda "...

Her ser dere forresten Grotte, ventende på trappa i nettopp Trivelige Thiezac. Grotte hadde vært i Thiezac to dager før også, da en gjeng med skolejenter fikk male korn på ham.

Nå skulle vi spille to forestillinger for de minste skolebarna i Thiezac, de som bare var 3, 4 eller 5 år. Ja, det er faktisk sant, franske barn begynner på skolen allerede når de er 3 år.  De var så små at Menja og jeg bestemte oss for å spille litt ekstra forstiktig, for ikke å skremme dem.

Menja ser jo ikke særlig skremmende ut, men vi passet på å ikke gjøre Fenrisulven altfor barsk. Og Loke...

Det gikk bra. Småbarna lot seg ikke skremme så lett. Kontakten vår der, Jacques, fortalte oss at flere av dem sikkert visste en del om vikinger allerede før vi kom.

 - Mange barn her har lest om vikinger og vikinggudene  i den belgisk-franske tegneserien som heter "Thorgal", fortalte Jacques.  Serien er skrevet av Jean Van Hamme og tegnet av Grzegorz Rosinski.  Den handler om Thorgal Ægirsson som lever på vikingenes tid. Han får hjelp av både smeder og dverger, så dette kjenner nok barna igjen når de ser på  forestillingen vår.

- Vi skulle laget et flott vikingkvad om de tøffe småbarna i Thiezac, sa Menja da vi reiste hjem etter to forestillinger. Men det klarte verken Menja eller jeg. - Vi skulle hatt Arne Jukesmage her, sa vi til hverandre. Han kunne hjulpet oss. For vi kjenner nemlig en rim-smed, vi. En som virkelig kan lage stavrim.

- Vi vet at han leser bloggen vår, kom Menja på. - Kanskje han kan lage et lite kvad om barn som ikke lar seg skremme.  La oss utfordre ham!

Det er herved gjort....

I Maurs i tretti graders varme...

Se på gradestokken! Ikke rart vi svettet da vi satte opp teltet vårt i Salle de la tetes i den lille byen Maurs. Enda klokka var over sju om kvelden, var det varme så det holdt. Hvordan i all verden skulle vi klare å spille forestilling i sånn varme? Vi ser litt utslåtte ut Menja og jeg også, der vi sitter utenfor døra med Grotte ved vår side og venter på at publikum skal sette seg inne i den store salen.

Men vet dere hva? Forestillingen ble kjempegøyal! Både for oss og publikum. For folk i Maurs kunne le og kose seg selv om det var varmt. Og latter smitter over, så da slappet vi av og tullet og koste oss vi også.

Vi følte oss til og med litt hjemme.
For selv om de ikke hadde møtt noen som oss før, så var de iallefall vant til vikinger i denne byen.  I allefall kanskje.... for se hva det stod på et av nabohusene til festsalen vi spilte i:



På det grønne skiltet i midten står det faktisk VIKING!

Med kvern, runer, musikk og dans i Thiezac

I dag fikk hverken guder, ku, kjempe eller vikingtelt være med oss  - for i dag har Menja og jeg ikke spilt forestilling. Sammen med Pia har vi vært lærere for 7 flotte jenter i den lille byen Thiezac. De hadde meldt seg på de to verkstedene våre. Og nå vet de nok mye mer enn før om kverning av mel, skriving med runer, norske gamle sanger og dansing på lang rekke sånn som vi tror vikingene gjorde.

Egentlig er det ikke så lett å lære bort hvordan vikingene sang, spilte og danset. Ingen bilder eller bøker finnes fra vikingtida som kan fortelle oss akkurat hvordan de gjorde det. Så vi må gjette. Det  er lettest å vite hvilke instrumenter de spilte på. For mange instrumenter er funnet i viking-graver. For eksempel er det funnet beinfløyter, maken til min.

Og hva med sang?  Noen har sagt at vikingene sang så stygt at det hørtes ut som hundehyl! Men det var nok ikke alle som sang sånn.  Du kan lese om vikingenes instrumenter og sang et annet sted her på bloggen: http://fenja-og-menja.blogspot.com/p/vikingmusikken-til-fenja-og-menja.html

Mange tenker seg at vikingene danset langdans, i en stor ring. Med "færøysteg": To skritt frem, og et tilbake. Vi vet at dette er en veldig gammel måte å danse på, mens man synger lange sanger. På Færøyene gjør de det fortsatt når de skal feste og kose seg. I Norge gjør også noen det, men i mange år var det slett ikke vanlig.  Men vi tror at det kunne ha vært sånn vikingene danset i Norge for tusen år siden. Derfor var det langdans vi hadde tenkt å lære barna her i Frankrike. Siden barna i verkstedene våre har vært så små, så har vi sunget og danset i ring, men ikke lært dem færøystegene. Og siden det er oss - Fenja og Menja - som danser med dem, så har vi danset mens vi har sunget kjenningsmelodien vår, "Dam-duri-dam".

Vi vet mye mer om kvernene våre, og hvordan vikingene kvernet korn til mel. Jentene i Thiezac visste ingenting om det på forhånd. Men de likte veldig godt å kverne på både Grotte-kverna vår, og Heime-kverna. Vi har nemlig tatt med den store kverna til Arne Juksemage også. Den ser dere her, på gulvet i fest-salen i Thiezac.

Mammaene til jentene på kurset vårt syntes også det var spennende å male korn på kvernene våre. Og sannelig kom ikke byens borgermester ruslende også, for å se på kverningen. Menja snakket med ham.

-Han likte kvernene våre, men han likte ikke det norske flattbrødet jeg ga ham, sa Menja etterpå.

Jentene på verkstedene våre var ikke som borgermesteren. De ville ha stadig mer flatbrød! De likte kornet vi hadde med også. Noen spiste ganske mye av det. Får håpe de ikke får vondt i magene sine i kveld...

Alle fikk med seg kornposer hjem. Menja viste dem hvordan de kunne lage kornposer med runeskrift inni. Med kull skrev de navnet sitt i runer, og så valgte de seg et par trolldomsruner i tillegg. Heldigvis kunne Pia oversette alt det spennende  Menja sa om runene.

Da verkstedene var over, gikk vi ut av festsalen og til det deilige sommerværet. To mammaer hadde bakt kaker som vi alle fikk smake på.

  Og da vi reiste videre, hørte vi franske jentestemmer synge så fint: Damduridam!

Pierrefort

Se !Menja hadde fått øye på noe. På biblioteket i Pierrefort hang det en plakat med mange figurer vi dro kjensel på. Det var hyggelig å se den henge der. Vi skjønte at her var vi velkommen! Etterpå fikk vi se at de hadde laget en side om oss i den lokale kulturkalenderen for byen også. Det var vår lokale arrangør som viste oss den. Han viste oss også noe annet spennende: En lokal treskjærerutstilling på biblioteket . Her viser han oss en gammel treskemaskin av tre.

Veldig mange av tingene som lå i utstillingen hadde noe med kuer å gjøre. Se bare her!

Kuene og oksene i Pierrefort i gamle dager ble brukt til trekkdyr. Derfor pleide de her å lage sko til dem som de festet med nagler, som en hestesko.  I dette området har bøndene en kurase som heter Aubrac. De ser mye lysere ut enn Salers-kuene. Disse kuene har bøndene for kjøttets skyld - de melker dem ikke.  -Så osten vi får her i Cantal kommer nok ikke fra Pierrefort, slo Menja fast der hun satt og gumlet på en ostebit mellom forestillingene våre.

På de to forestillingene våre på barneskolen, møtte vi mange barn som visste mye om kuer. De var kjempeflinke til å lokke på Audhumla på sin egen franske måte. "- Beschebe! Bescehebe! " ropte de. Audhumla likte det, for hun kom som et skudd begge gangene. Og slikket og slikket og slikket på publikum.....Barna i Pierrefort tok det med godt humør.De var nok vant til å bli slikket på av kuer. En av dem fortalte at tungene til kuer er veldig varme. Kanskje det var den varme tunga til Audhumla som smeltet isen på den kalde siden av Ginnungagapet?

Vi hadde en strålende dag i Pierrefort. Her ser dere hvor koselig skolen var. Barna var hyggelige, de voksne var hyggelige, og tenk: Her fikk vi ikke 3-retters lunsj, men 4-retters! I tillegg fikk vi brus da vi dro og  kaker og kaffe da vi kom om morgenen. -  Det spørs om noen kommer til å kjenne  oss igjen når vi kommer tilbake til Norge, sa Menja da vi dro. - For antageligvis kommer vi til å trille hjem etter all den franske maten!

St.Projet de Salers

- Hold på Audhumla, for her kan vi komme til å møte mange flotte kyr og okser! Menja var litt bekymret før vi kjørte til St. Projet de Salers. For vi hadde jo begge hørt om kurasen Salers, og vi visste at den kom akkurat fra det området vi skulle spille forestilling i.

Etter en halvtimes kjøring i ettermiddagssola kom vi frem til den gamle skolen hvor vi skulle spille. Der ble vi møtt av Florence, som fortalte at vi var heldige: For nøyaktig et år siden snødde det her! Men i dag var det så varmt at vi kunne sitte ute og kose oss med den deilige maten hun hadde gjort i stand til oss.

Hun fortalte oss også mye vi ikke visste om Salers-kuer. Hun hadde nemlig 43 kyr på båsen, så dette visste hun alt om. Vi skjønte fort at Salers-kuene var noe for seg selv.  De er ikke mulig å melke dem uten at de har kalven sin ved siden av som de kan få slikke på ryggen. Og de føder ute - uten noen hjelp fra mennesker.  - Tøffe som vikinger!

I Norge i vikingtida var også kua viktig. Faktisk var kua vikingenes viktigste husdyr! Kanskje det er derfor de fortalte hverandre at det første levende vesenet i verden var ei ku? Selveste Audhumla.



Her ser dere hvordan det så ut da Audhumla dukket opp i Frankrike for 2 år siden...


Mange steder i Norge  var det så kaldt og så lite jord å dyrke at fiske og husdyr var nødvendig for å overleve. Vikingene hadde også griser, geiter, gjess og hester.

Arkeologer har funnet spor etter kyr som var så gamle som ti år. Det viser at dyrene ikke ble holdt for kjøttet sin del, men fordi de ga melk. Så kunne vikingene bruke melken til  ost og smør som mettet godt  gjennom den kalde vinteren.

Audhumla dukket opp som hun skulle i St. Projet du Salers. De som hadde møtt opp denne fine vårkvelden koste seg - og det gjorde vi også. Noen av våre franske publikummere hadde til og med pyntet seg med norske lusekofter til ære for oss som hadde kommet den lange veien for å spille for dem!

La Feuillade-en-Vezie

Det var en regntung dag i Cantal. Dagen da Menja og jeg skulle spille vår aller første forestilling i Frankrike i år.  Jeg gledet meg. Hvem trenger sola når vi har mange barn som venter på oss på et sted som vi aldri har vært på?  Til og med barn som aldri har møtt noen fra Norge før.

Barna  vi møtte i dag hadde fri fra skolen. Enda det var onsdag. Men sånn er det i Frankrike. Alle barn har fri både i helgene og onsdagene. - Jeg kan tenke meg at mange norske barn også ville likt å ha det sånn, sa Menja da vi hørte om det.  

Vi skulle spille for barna som gikk på et skolefritidssenter i byen La Feuillade-en-Vezie. Her står vår blå bil utenfor bygningen vi skulle spille forestilling og ha danseverksted i.  Hvordan skulle forresten det gå, vi som ikke kan snakke ordentlig fransk en gang?

I vikingtida kunne norske vikinger reise langt avgårde uten å måtte lære seg nye språk. For da snakket de ganske likt i Norge, Sverige, Danmark, England og Island.  - Så praktisk! Men vikingene som dro til Frankrike hadde det nok like vanskelig som Menja og jeg har det nå med å forstå hva som ble sagt. 

Heldigvis: Både dansen og teateret gikk likevel bra. Det hadde det ikke gjort uten Pia. Hun hjelper oss med å finne ut alle ting vi lurer på her i Frankrike. For Pia kan både norsk og fransk. Her i Frankrike er hun forteller i forestillingen vår. Det er også hun som har hjulpet oss med å lage forestilllingen.

Sånn ser Pia ut.  

Men hvem er dette, mon tro?  Idunn med eplene? Eller forresten, jeg synes jeg har sett den røde lua før... Jeg trenger nok ikke Pia til å finne ut akkurat det, nei. Takk for en fin dag, Menja!!



Fremme i Frankrike

 - Tenk om vi hadde hatt en vogn trukket av katter!  Menja og jeg snakket om alle måter som det går an å reise på, og alle dyr som kan brukes til trekkdyr. Hester, hunder, bukker .... og katter. Vi var enige om at katter er det fineste. Kattene til Frøya pleier å trekke vognen hennes når hun er ute på reise. Det må være noen ekstra sterke og kanskje ekstra store katter, ikke sant?





Vel fremme i Frankrike møtte vi faktisk en katt. Det var slett ikke en av kattene til Frøya. For dette her er Oscar, en av kattene til Pia og Tim. Det er de som har invitert oss til å spille forestillingen vår i Frankrike. Derfor reiste vi rett til dem.

Jeg kan ikke tenke meg at Oscar og søsteren hans  hadde klart å trekke noen vogn.  Så mye bedre det må være å ligge  i vinduskarmen. Det er varmt og deilig i sola her, enda det er tidlig vår.





Huset Tim og Pia bor i ligger i landsbyen Yolet, like utenfor Aurrilac. I Aurrilac har vi satt opp teltet vårt i teater- lokalene til "Theatre Beliashe". Vi skal nemlig øve her sammen med Pia før vi reiser ut til franske skoler og andre steder vi skal spille. Det er litt av hvert å ordne med også, før vi kan dra av sted.

Som dere ser, så er flittige Menja i full gang!

Fenja og Menja i Frankrike

Fenja og Menja ville reise enda lenger syd. Og høsten 2009 dukket de opp i Cantal, midt i selve hjertet av Frankrike. Skolebarna ble ganske overrasket når de dukket opp på skolen deres og sang og snakket norsk. Men de hadde heldigvis fått en venninne som het Pia, som kunne snakke fransk og oversette og fortelle de franske om hva de snakket om. Hun ble med dem rundt omkring i Cantal. Ikke bare på skoler, men i forsamlingshus i små landsbyer om kvelden også. Både små og store lo og likte å møte de to rare jentene fra det kalde nord. Og så skjedde det noe veldig viktig: I Frankrike begynte plutselig Menja å snakke igjen.

Etter en stund reiste de tilbake til Norge, men når våren kom med solvarme og vakre blomster var plutselig Fenja og Menja i Cantal igjen. Sammen med Pia reiste de nok en gang rundt og spilte teater. Forestillingen i Frankrike handlet om hva verden er laget av.