Vikingmusikken til Fenja og Menja

DAMDURIDAM!

Vi synger kanskje ikke så veldig pent i forestillingen vår. Men det er med vilje...

Ikke sant, Menja?

Det var sikkert vikinger som sang veldig mye penere enn oss. Men: Det var også mange vikinger som ikke sang så pent. En gang rundt år 900 var en arabisk kjøpmann som het Ahmed At-Tartuchi på reise i Norden. Han skrev mange rapporter om opplevelsene sine i nord. Blant annet skrev han om hvordan vikingene i en by ved Østersjøen sang. Det var den forferdeligste sang han hadde hørt! Den var som en brumming som minte om hundehyl, bare ennå mer dyrisk... Andre reisende har beskrevet sangen til vikingene som lignende fugleskrik. Uansett hvordan det lød – kildene viser iallefall at vikinger sang!

På nettstedet www.lienet.no/viking kan dere lese om vikingenes sang og musikk.

Instrumentene våre

La dere merke til hva slags instrumenter vi spilte på i forestillingen vår?

Horn
Vi elsker å blåse i kuhornene våre! Vi kan lage høye lyder og lave lyder, og til og med små prompelyder ( tihi...) I gamle dager var sånne horn skremmeinstrumenter, som gjetere og folk i fjellet brukte til å skremme unna rovdyr med.


Fløyter
Fløyta var vikingtidens viktigste instrument. Derfor spiller vi på både beinfløyte og trefløyte.

Det er funnet mange beinfløyter i jorda etter vikingene, med 3 – 6 hull. De ligner egentlig på en blokkfløyte. Sånne fløyter har menneskene hatt nesten bestandig. Ja, det er sant: Beinfløyta er det eldste registrerte musikkinstrumentet i verden.

Det finnes mange eldre beinfløyter i Norge. Beinfløyta som jeg bruker i forestillingen ( «den lille) er laget av bein fra sau.
At det ikke er funnet like mange fløyter av tre som av bein, er nok fordi at tre er et materiale som lettere råtner og forsvinner – vi har derfor ikke så mange spor etter dem.



Trefløytene vi spiller på i forestillingen er en ”seljefløyte-type” ( laget av gråor / selje). Seljefløyta er et eldgammelt instrument, som har vært brukt mange steder i verden. Fløyta er lang og uten fingerhull.



Seljefløyta har blitt kalt for vårens instrument. Mange kan fortsatt kunsten å lage små fløyter av barken til selja om våren. Kanskje dere har laget en sånn liten seljefløyte selv? Sånne fløyter kan jo bare lages og brukes om våren. Før i tiden var det vanlig å ha fløytene i vann, slik at de holdt seg utover sommeren. Ellers vil de jo sprekke!

Fløytene vi spiller på i forestillingen er laget av Magnar Storbækken, Tolga. ( Se http://www.naturinstrumenter.no/)


Tromme:
Det er ikke funnet trommer fra vikingtida. Men brukte vikingene trommer? Vi tror det. En sånn tromme som jeg spiller på i forestillingen ( før gudene kommer) er vanlige i mange kulturer.

Den trommen jeg spiller på, er samisk. Skinnet er av rein, og er laget av Aslak Palto, Lemmenjoki ( Finland).





Melodiene

I forestillingen spiller og synger vi mange melodier. Jeg har laget to av dem, for jeg er så glad i å synge og spille! Disse sangene har jeg laget: Fenja og Menjas velkomstsang  Dam duridam og Hei Grotte.
Refrenget i sangen om Fenrisulven, «Hoggtenner skarpe» , har vi fått av Sällskapet Kvasir fra Sverige. Teksten på det første verset er skrevet av Hans Lagerhall og melodien er av Rolf Agaton. De neste versene har jeg laget selv...


Tradisjonsmusikk

I tillegg bruker vi noen andre melodier fra gamle dager:

Nøkken danser:
Denne melodien spiller jeg på den store seljefløyta i forestillingen. Men så kommer Menja og ødelegger....

 

Drømte mik en drøm / Drømte meg en drøm:
Jeg trodde kanskje at om jeg spilte den melodien på «den lille» hvite beinfløyta, så kom gudene fram. Men det gjorde de ikke. Men melodien er iallefall fin!

Drømte meg en drøm” er den eldste, verdslige nordiske melodi som er skrevet på noter. På noen skoler har vi lært bort den sangen til elevene.
Og husker dere en annen som også synger den sangen? Ja, det er gudinnen Idunn. Hun nynner den, der hun står med eplet sitt som hun ikke har lyst til å legge fra seg.


Ymers voggesang
Det var jo en til som sang, og det var Ymer. Kjempen Ymers voggesang i forestillingen, er «Båtsang fra Unst». Sangen er fra Shetland, og synges på norn-mål. Jeg tror ikke mange i Norge forstår den sangen - men det er faktisk noen norske ord innimellom: Starke vinda, for eksempel – det må jo ha med sterk vind å gjøre.

Sangen har vi lært av en spillemann som heter Harald Foss. Sangen kan høres i en langt vakrere versjon en Ymers på nettsiden www.legende.no