15. jul. 2011

Du store verden...på Vestlandet

Hvor i all verden var vi kommet nå?




Det var ikke så vanskelig å finne ut. Vi hadde nemlig vært her før, i fjor. Høye fjellsider med stupende fosser, en stor grønn slette, et elveleie...  Gudvangen!



Bildene er fra vikingstien vår, der Menja til og med har tegnet oss begge. God tur, sier vi, enda de som gikk stien slett ikke trengte å gå så langt. For det var et ganske utstadig vær på Gudvangen denne gangen, men mange regnbyger. Så vi tenkte det var best å ha både stien og publikum under tak. Da vi fikk låne et lite hus uten vegger - men med tak på - så var det perfekt til å montere stiens alle 8 poster på. På den ene siden av det lille huset satte vi teaterteltet vårt, sånn at publikum kunne sitte under tak i huset når vi spilte teater. - Det var bra vi gjorde det, sa Menja etterpå, for når vi startet den siste forestillingen vår så hølja regnet ned! Det merket vi godt, ja, for vi som spilte teater kunne ikke være under tak...

Men vi gjorde det vi kunne for at ikke alle tingene våre skulle bli søkk våte. Her ser dere Menja mens hun ordner teltduken som beskyttet Fenrisulven og Ymer og dvergen og alt vi hadde med oss for de voldsomme regnskurene.


På den andre siden av det lille huset med sti på, så satte vår følgessvend Arne Juksemage opp teltet sitt. Menja hengte opp runene sine på vårt telt, det skimtes til høyre i bildet. Vi hadde nemlig et lite runeverksted for barna, og de fikk også kverne korn til mel på Arnes kvern "Heime" og på vår kvern "Grotte".



Arne hjalp oss med teltet vårt og mange andre ting på turen.  Takk, Arne Juksemage!


Og takk for oss på Gudvangen, det var et veldig trivelig barnemarked!

14. jul. 2011

Gudvangen - gudenes slette ved vannet

Noen mener at navnet Gudvangen kommer av «goter», spor etter skred nedover fjellsidene. Jeg tror mer på de som mener at Guðvangr betyr "gudenes slette ved vannet". For vakrere og mer dramatisk sted fins det nok ikke mange av i verden! I vikingtiden var Gudvangen et viktig handelssted. Men etter svartedauden i 1349 ble stedet liggende øde, og det tok lang tid før folk slo seg ned igjen.

I 1674 bestemte stattholder Hannibal Sehestedt at det skulle legges postrute mellom kong Christian IV's nye by Christiania og Bergen. Posten ble fraktet med hest, til fots og med båt. Gudvangen var et godt sted å stoppe for både postførere og andre reisende.

På 1800-tallet begynte cruiseturistene å seile inn Nærøyfjorden til Gudvangen og det ble bygget hotell. I 1840-årene var det Norges første dampskip, hjulbåten «Constitutionen», som fraktet post, opp til 32 passasjerer og last mellom Gudvangen og Lærdal.

Nærøyfjorden er omtrent 17 kilometer lang. Den er en arm av Aurlandsfjorden som igjen er en arm av Sognefjorden. Et sted er den bare 250 meter bred, mens fjellene rundt rager 1761 meter over havflaten! 14. juli 2005 ble Nærøy fjordområde innskrevet som Vestnorsk fjordlandskap på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder.

Fjorden har navn etter Njord, vikingguden som styrte verdenshavene og vindene, som ga lykke til sjøs, rask og trygg seilas, godt fiske og rikdom og overflod både til lands og til vanns. Hjemmet hans het Noatun, som betyr skipstun eller havn. Njord var far til Frøy og Frøya. Hvem som var moren deres vet ingen.

En tid var Njord gift med jotunjenta Skade. Det gikk ikke så bra, for ingen av dem hadde lyst til å flytte. Så ble de enige om å bo ni netter på hvert sted. Men Njord trivdes ikke på fjellet. Han likte ikke de stygge ulvehylene og savnet den vakre svanesangen ved havet. Og Skade likte seg ikke ved sjøen. Hun fikk ikke sove, for det var så mye bråk fra måker og all slags sjøfugl. Så skilte de lag. Skade flyttet hjem til Jotunheimen og ble gudinne for jakt og skiløping.

Øverst: Nærøyfjorden fra Wikimedia commons her. Så frimerke med Constitutionen. Så bilde av turistskip i Nærøyfjorden på 1890-tallet. Så er det Njord som slipper vindene ut av en sekk, fra et islandsk manuskript ca. 1680. Til slutt den stakkars søvnløse Njord på fjellet mens Skade purker og sover ved siden av, tegnet av W. G. Collingwood i 1908.