Herlig på Hellemyr

Hellemyr skole var lett å se fra veien. Den var virkelig annerledes enn alle andre skoler vi hade sett. Herlige Hellemyr!

Vi ble tatt i mot av de blide kulturvertene Thea, Kaisa, Andrine, Alexander og Andreas. Tusen takk for all hjelp, ikke minst til flytting av veldig mange stoler.... Vi følte oss veldig velkomne, takket være dere.

Forestillingene for 1, 2 og 3 klasse gikk fint. Elevene var ivrige og hjalp oss med alt vi bad om underveis. Dessuten liker vi veldig godt når mange barn ler høyt og fritt, og det gjorde de på Hellemyr.

For oss var det en helt spesiell dag. Ikke bare var det siste dagen i turneen vår i Vest-Agder, det var også siste dagen vi spilte denne forestillingen vår, iallefall på en lang stund. Etter en så fin tur til Farsund, Lyngdal og Kristiansand var det vemodig å synge vår siste "damduridam" på slutten av skoledagen.

Da varmet det godt å få med seg et hemmelig brev fra kulturvertene, som vi ikke fikk lov til å åpne før vi hadde kjørt fra skolen.  Nå er vi hjemme, så nå har vi lest det. Tusen takk for gode ord fra dere!

Storartet på Strømme

Endelig et hyggelig bilde der vi to står sammen - helt stille! Slike bilder er det ikke mange av fra turneen vår. Men snille Knut Arne tok dette bildet og flere til av oss da vi spilte på Strømme skole i dag. Han hjalp oss med å finne fram og laste av og på, gav oss te og kaffe og hadde tid til en hyggelig prat også. Det var flott vi møtte ham! 

Både han og de andre vi møtte på Strømme var blide og greie mot oss. Kanskje ikke så rart, for på Strømme har de hatt nok av mobbing, det er det slutt på der. Iallefall hvis vi skal tro taggingen i skolegården:  Nok mobbing! Basta bom, og takk for det... 

Da vi skulle ha første forestilling i dag, skjedde det forresten noe veldig fint da første klasse satt og ventet på tredje klasse. Menja og jeg hadde blåst litt i hornene våre, og så begynte plutselig hele klassen å plystre for oss. Etterhvert ble det også både rytmisk knipsing og klapping til vår lille jam med horn og fløyte. Det var fantastisk å oppleve, takk til alle musiserende Strømme-første-klassinger.

Like spennende var det da vi pakket ned teltet vårt etter at forestillingene var over. Da fikk vi se to klasser som øvde seg på blime-dansen. Det var veldig flott å se på dansegleden og rytmesansen til de som danset. 

En annen ting vi likte ekstra godt på  Strømme, var at vi måtte svare på mange kloke spørsmål etter siste forestilling. Det gav oss litt å tenke på, og et av spørsmålene  må  vi nok spørre Grotte i morgen . For ingen av oss visste om det var stjernebilder på himmelen som viser ting fra norrøn mytolog. Det må finnes ut. 

- Takk alle dere som gjorde denne dagen spesiell -

Helt til slutt skal dere få se noen av de fine bildene Knut Arne tok da han satt helt bakerst i amfiet og så på forestillingen vår: 

Her ser vi gudene Odin og Heimdal

( Menja og jeg hadde gjemt oss en liten stund)

Hva i all verden er det elevene peker på? Kan det være Ymer?

"... Nå må vi reise, nå må vi gå, takk for at dere kom hit og hørte på "

Damduridam - hikk!

Lovisenlund !

Først var det bare et stort hull! Ginnungagap? Nei, ikke dette hullet. Gjennom dette hullet ser du litt av Lovisenlund skole, og faktisk litt av bilen vår også.  Skolen var stor. Det var mye å leke med der, og en del av skolegården var full av bildekk.

Men det var mange  andre ting å bryne seg på også, dette fine, rosa klatrestativet for eksempel: :

Menja og jeg fikk ikke prøvd noe av dette. For vi jobbet hardt på Lovinslund, - inne i gymsalen. Det var andre som jobbet sammen med oss for at  forestillingene skulle bli bra: En hel gjeng med kulturverter. De hadde capser som gjorde at de var lett å kjenne igjen:

Takk til dere for bæring, sleping av matter og benker, presentasjon og takk foran publikum, kaffe og te  og en deilig salat!

Menja og jeg spilte forestillinger  for 1, 2 og 3 klasse, for lærerne deres og for en helt spesiell gjest, Jacob..

Vi spilte en vanlig forestilling og en super-rask forestilling helt ulik alle andre forestillinger. Det var nemlig noen som skulle med skolebussen, og derfor fikk vi beskjed om å  bruke et kvarter mindre enn vanlig på siste forestilling.. Vi måtte kutte ut litt, og så prøvde vi å snakke så fort og lite som vi kunne. Vi klarte det! Elevene som skulle med bussen fikk med seg hele historien!

De lærte seg desssuten  litt gammel- norsk - for eksempel at sandr betyr sand...

de lærte seg at hjernen til kjempen Ymer ble kastet opp på himmelen av viking-gudene og ble til skyer...

og mye , mye mer.

Men selv om Menja og jeg vet mye som ikke andre vet,  og selv om vi har Grotte som vi kan spørre tre vanskelige spørsmål av gangen, så reiste vi fra Lovisenlund med to spørsmål vi ikke fikk svaret på i dag.  Det første spørsmålet var hvor lenge Fenris må sitte med sverdet til Tor i munnen sin. Det andre spørsmålet var dette; 

Hva i all verden brukes denne hvite firkanten til i skolegården? 

 

I morgen spør vi Grotte !

Viltert på Vardåsen

- Kjør til dere kommer til en blå dør. Der står kulturvertene og venter på dere, sa Kristina til Menja i dag tidlig.

Her er døra - og helt riktig: Bak den døra stod det en hel gjeng med nybakte kulturverter klare til å hjelpe oss. Vi fikk bærehjelp, tørkehjelp ( våre våte teltstenger fikk en omgang med håndklær), hjelp til å sette ut benker og matter, te og kaffe....

 og noen flotte fruktfat!

Jeg var litt sliten i dag tidlig, som dere ser. 

Dette bildet er imidlertid tatt før jeg fikk kost meg med all den deilige frukten-  da kom energien!

Her ser dere Menja skue utover gymsalen vi skulle spille i, klar til dyst:

 
Vi hadde to forestillinger på Vardåsen, og det ble faktisk temmelig viltert. Det ble tut og kjør, hyl og skrik  - noe alvor - men aller mest latter.  Masse, masse latter. Det liker vi...Takk til et levende og flott publikum.

Det gjorden ingenting at det var en tung regnværsdag, for inne i gymsalen hadde vi det varmt, sammen. Menja og jeg reiste fra Vardåsen med gode minner og blide fjes, og vi sender en takk til alle dere som gjorde det så hyggelig for oss.

Ha det bra, Vardåsen skole!

Bra på Berge!

Menja og jeg våknet opp til et vakkert lys i Lyngdal i morges. Etter en god frokost - der Menja fortalte meg at hun i dag skulle være så modig at hun ville vise barna hvordan man legger armen i Fenris-ulvens gap - reiste vi til Berge barneskole.

Skolen lå og badet i morgenlyset, og der møtte Børge og Andreas oss med smil og sterke armer. Det skulle hjelpe oss inn med tingene våre, men først måtte vi bestemme oss for om vi ville spille i salen på skolen eller i den nye, fine idrettshallen. Sånn så den ut:

Hallen var veldig fin, men også veldig stor. Menja og jeg var enige: Vi valgte salen, selv om plassen der kanskje ble litt knapp. Det angret vi ikke på, for det gikk helt fint å spille forestilling der.  Vi koste oss, både vi og elevene.  Det eneste som var litt dumt, var at Menja ikke var fullt så modig som hun hadde sagt ved frokosten. Hun var faktist blitt litt redd for å legge armen i Fenris-ulvens gap, og turte ikke gjøre det likevel. Egentlig var det ikke så rart, for Fenris-ulven ser virkelig guffen ut med hoggtennene sine!

Heldigvis var det modige lærere på Berge, de stilte opp og viste alle hvordan man legger armen sin i Fenris-ulvens gap. Takk, modige lærere , for at dere stilte opp! Og takk til alle elevene som hjalp til med telling og roping og kasting og alt annet de ble bedt om for å hjelpe til underveis i forestillingene.

Menja og jeg har vært på Berge barneskole en gang før, og det var jammen koselig å komme tilbake. Vi har det bra på Berge!  

- Husker du forrige gang, sa Menja, da det hang fine sommerfugl-tegninger på veggen her?
Ja, de fine sommerfuglene husket jeg godt. Vi tok til og med bilder av de tegningne. Her er en av dem.

I dag var det ikke sommerfugl-bilder på veggen utenfor der vi spilte teater. Nå var det fiske-bilder der. De var også kjempefine!  

Dessuten var de til stor nytte i dag. Det var nok fra disse fiskene at elevene hentet all fiskepusten de kastet til meg da dvergesmeden trengte det til lenken til Fenris!

Lekent i Lyngdal

 

 Se så fint de har det ute på Lyngdal kristne grunnskole. 

Her må det jammen være moro å leke, sa Menja da vi kom til skolen i dag morges.
Men vi hadde ikke tid til å leke.  For vi måtte få opp alle tingene våre i en fart, sånn at vi var klare når barna i 1, 2 og 3 klasse kom for å se forestillingen vår. Heldigvis hjalp Karianne oss, så det gikk fort og greit.

Her er Menja i full sving med å ordne i stand:


På bildet under ser dere hvor fint teltet vårt stod til slutt.
Bildet er tatt gjennom bladene på en flott inneplante som stod i aulaen der vi spilte teater.

Jeg hadde lagt merke til den planten før vi satte i gang å spille teater, fordi den var så fin og grønn.

Da dverge-smeden trengte hjelp til å få tak i ting til lenken til Fenris, tenkte jeg på den igjen. For han ville ha røtter, sa han. Da tenkte jeg at det var kjempeflott om vi kunne ta noen av røttene til akkurat den planten som stod så nære ham. Men tror dere han ville ha de røttene? Nei, han ville ha røtter som hang under fjell! Jeg ante rett og slett ikke at fjell hadde røtter, jeg var sikker på at det var det bare trær og planter som hadde. Det trodde Karianne også. Heldigvis var det noen av barna som visste bedre. De hadde til og med tatt vare på noen fjell-røtter i lommene sine. De kom til nytte i dag, for de fikk dverge-smeden til å bruke til den magiske lenken.

Takk for det, snille barn - og takk også for alle de andre tingene som dere kastet til meg og som ble brukt til lenken. Den ble jo både usynlig og sterk til slutt.

Tusen takk til alle dere barn som var med på leken!  Dere ropte når vi bad om det sånn at kua Aydhumla kom, dere hjalp å få frem viking-gudene, dere, hjalp meg med å fange kjempen Ymer, dere hjalp dvergesmeden, dere pekte ut de to modigste lærerne på skolen,  dere fikk oss til å huske at vi hadde brukt opp alle tre spørsmålene da vi hadde tenkt å spørre Grotte om noe på slutten, og dere klarte å gjøre sånne rare ting som Menja gjorde når vi sang "Damduridam"-sangen vår.

Og da dere gikk, var det jammen meg mange barn som lekte at de hadde mistet armen sin i Fenrisulvens gap de også, akkurat som viking-guden Tyr gjorde.

Tusen takk for en fin og leken dag hos dere!

Varm velkomst i Vanse

I dag skulle vi spille forestillinger på Vanse skole.  I selve Vanse ble vi ønsket skikkelig velkommen!

På skolen var det like hyggelig. Selv om det var et øsende regnvær da vi kom ( ekstremværet Petra preger nyhetene her nå), så stod Karsten og Siri klare og ønsket oss velkommen da vi kom. De  hjalp oss å bære sakene våre inn i musikk-rommet, og fikk ryddet sammen med kulturvertene Elise og Iris slik at det ble mest mulig plass der vi skulle spille.

Vi ble litt redde da vi så rommet, for det var ikke stor plass til teltet vårt der, det er sikkert.  Men vi gav ikke opp, og se - her står teltet klappet og klart foran en vakker stjernehimmel:

Menja var temmelig fornøyd da vi hadde fått det opp! 

Hun ble ikke mindre fornøyd da hun så hvilket detilig matfat som Siri hadde laget til oss...

Med hjemmedyrkede tomater og agurk, til og med. Tennene løp i vann, men først måtte vi gjøre oss fortjente til denne deilige maten. Vi spilte 2 forestillinger for 1, 2 og 3 klasse, og ble både svette og sultne. Men aller mest ble vi glade.  For publikum var så blide, og da ble vi det også. Sånt smitter! 

Noe annet som vi satte stor pris på på Vanse, var den flotte hjelpen vi fikk fra kulturvertene Tusen takk! Takk også til de mange elevene som hjalp oss med å bære og å få tingene våre på plass da vi skulle reise videre.

Glade og fornøyde var vi klare til å vinke farvel til alle de hyggelige barna på Vanse. Da var det jeg så det.  Fotsporene! Den som hadde laget fotsporene i Farsund hadde vært her også!

Uansett hvem det nå er, - hjertevarmen i disse føttene er det ikke noe å si på. I det hele tatt: Hjertevarme var det mye av i Vanse. Det vet vi, Fenja og Menja! 

Følg føttene i Farsund

Å finne ut hvor vi skulle gå når vi kom til Farsund barne og ungdomsskole var en enkel sak: Det var bare å gå i samme retning som de store føttene med hjerter i!

Men hvem var den snille hjelperen? Iallefall ikke et vanlig barn, for de har ikke sånne fotavtrykk.

På den andre siden av huset møtte vi på denne damen: Selveste teskje-kjerringa. Men hun har altfor små bein til å kunne lage de fotsporene.

Kanskje det var en av disse karene som hadde laget sporene?  De var iallefall tegnet på uteveggene i skolegården.. Men de har da ikke SÅ store føtter de heller?

       

Vi fant ikke ut av det. Men pytt, pytt, - vi hadde to forestillinger å spille for  1, 2 og 3 klasse. Menja og jeg fikk hjelp av snille Ellen på kontoret og fikk tingene inn i gymsalen.  Vi spilte to forestillinger for et veldig lydhørt publikum. Og underveis i forestillingen kom en ny tanke.

Tenk om sporene kom fra kjempen Ymer?

Han dukket iallefall opp på skolen i Farsund!

Det gjorde kua Audhumla, vikinggurdene Odin, Heimdal, Tor med hammeren, Loke, Frøya og Idunn, Ask og Embla, Fenrisulven og en liten smed også .Her er Tor, han som til slutt satte sverdet sitt i munnen på Fenrisulven og fikk sørget for at Fenris aldri biter noen igjen. Men som alle kan se: Han kan neppe ha laget fot-avtrykkene, for han har ikke bein en gang...

 Vi er iallefall glade for at vi fulgte sporene og fikk spilt teater for de trivelige barna i Farsund. Tusen takk for oss! 

Fenja og Menja - sist sett på Borhaug skole!

Vi - Fenja og Menja - har i over ett år vært på vandring langt inn i Jotunheim, men nå i dag dukket vi opp igjen! Det var utrolig hyggelig å møte barn og voksne på Borhaug skole i Farsund kommune i Vest-Agder.

Den aller første vi møtte var rektor på skolen. Han var en kjernekar, som sørget for te og kaffe i flere omganger og super bærehjelp både inn og ut av gymsalen. Takk til dere gutta som gjorde riggingen ut og inn så grei for oss.

Selve forestillingen var for 1,2 og 3 trinn - og Marianne var den aller modigste læreren på Borhaug. Hun var faktisk like modig som Tyr! For hun turte å legge armen i Fenrisulvens gap. Heldigvis rakk ikke Fenris å lukke munnen sin.. Her på bildet kan man se hvor ille det gapet faktisk var - egentlig var dvergesmeden også temmelig modig som turte å stå så nært så lenge...

I forestillingen møtte publikum et annet dyr også: En ku! Kua Audhumla, den store slikkeren! Læreren som ble slikket på sa at det bare var hyggelig å bli slikket på, så akkurat det dyret var visst ikke noe å være redd for, heldigvis.

Egentlig virket det ikke som om barna på Borhaug var redde for noe som helst. De turte å fange bjørners redsel til og med. Hurra for barna på Borhaug! 

Da vi reiste fra Borhaug tok vi oss en tur bort til lista Fyr. Det var så stort at selv Fenrisulven ikke ville rukket opp til toppen med hoggtennenne sine, enda så stor han var.

Og hva fikk vi se på veien tilbake fra fyret? Var det Audhumla som lå der  og koste seg? 

Takk for en fin dag på Borhaug!