30. aug. 2012

Trondarneset Trondenes

Þróndarnes, eller Trondenes som vi sier nå for tiden, har kanskje fått navnet sitt fra det norrøne ordet Þróndr som visstnok betyr gris. Kanskje folk i gamle dager syntes Trondeneset lignet på trynet til en gris eller kanskje et villsvin?

I vikingtiden var Trondenes var et viktig høvdingsete. Der var Sigurd Toresson høvding og Sigrid Skjalgsdatter husfrue. Sønnen deres het Asbjørn. Bare 18 år var Asbjørn Sigurdsson da han arvet storgården og ble høvding på Trondarneset.

Sigurd hadde vært svær til å blote og holde store gjestebud. Til gjestebudene trengtes mye øl, og til øbrygging trengtes mye korn. Asbjørn ville ikke være dårligere enn far sin, like store og fine gjestebud ville han ha. Men så ble det noen år med dårlig kornhøst på Trondarneset. Ikke var det korn å få kjøpt heller, for kong Olav II Haraldsson Digre, han som senere ble kalt "den hellige", hadde forbudt folk sørfra å selge korn i Nord-Norge.

Asbjørn hadde to store naust i Altevågen eller Svansvågen - alptr betyr visst svane. Der hadde han to skip: en byrding til å frakte varer med og et langskip. I året 1022 rigget han byrdingen og seilte sørover til onkelen Erling Skjalgson på Sola ved Stavanger. Der fikk han kjøpt korn av Erlings treller - for trellene, sa onkelen, var utenfor loven. På veien tilbake ble Asbjørn angrepet av Tore Sel som var kongens hirdmann på kongsgården på Avaldsnes ved Sola. Tore tok fra Asbjørn hele kornlasten og det flotte stripete seilet hans og ga ham et gammelt filleseil isteden.

Asbjørn var ikke blid! Året etter rigget han langskipet sitt og dro med 90 mann til Avaldsnes for å hevne seg. Om kvelden skjærtorsdag, sier Snorre, hogg han hodet av Tore Sel så det datt ned på matbordet rett foran kongen og sølte blod på tallerkenen hans. Etter den dagen fikk Asbjørn navnet Selsbane - han som ga Tore Sel banesår. Hvordan det gikk med Asbjørn kan du lese her. 
 

I 1030 døde kong Olav i slaget på Stiklestad. Året etter ble han erklært helgen og det ble bygget kirker i landet. På Trondenes ble det også kirke. Først ble en liten trekirke bygget på 1100-tallet. Senere ble det bygget en steinkirke som fortsatt står. Den er verdens nordligste og norges nest høyeste steinkirke fra middelalderen - 23 meter høy, bare den store Nidarosdomen i Trondheim er høyere.


Det er et sagn om hvordan den kirken ble bygget. "Opskrevet av Olav Knudsen, Strengelvåg, Nordland" fra historier.no

"For flere hundre år siden gikk en natt en prest på Trondenes og drev i dype tanker og grundet på hvordan han skulde bli i stand til å reise sin menighet en ny kirke; for den var liten og fattig og kunde ikke klare det selv. Han hadde alt bestemt hvor kirken skulde stå, og som han nu gikk, var han kommet ned til stedet. Der stod han nu og så utover bergene, og så fikk han med ett se en av de underjordiske komme imot sig.

Redd av sig var presten ikke, og da bergmannen spurte hvorfor han ferdedes ute så sent, svarte presten at han vilde så gjerne bygge en kirke for menigheten, men maktet det ikke.
- Det var ikke så vanskelig, mente bergmannen. «Vi kan gjøre en avtale,» sa han. «Om du kan skaffe oss måne inne i berget, skal vi bygge kirken, og den kan du få så stor du vil!» Presten blev glad og slo til. Stedet hadde han jo, og så avtalte de den dagen den skulde være ferdig, eller kanskje det var en natt, for bergfolkene liker ikke dagslys.

Hver eneste kveld gikk presten ut til neset, og så hvor merkelig fort det gikk med bygningen, skjønt han ikke så en eneste mann i arbeid. Litt engstelig begynte han å bli for hvordan det vilde gå når han ikke kunde skaffe månen, slik han hadde lovet.

Så var det en natt kirken snart var ferdig, at presten gikk og drev ute på neset og tenkte på hvordan han skulde få innfridd sitt løfte. Plutselig hørte han inne fra berget en kone som sang for barnet sitt:

«Bysse, bysse båne, nå må båne sove,
imorra kjem han Dagfinn til berget med måne.»

Da presten hørte navnet Dagfinn, visste han han var berget; for når bergfolk hører sitt navn nevne, så dør de. Han gikk op til kirken og så at de satte en gullkule på tårnet. Da ropte presten: «Pass dig, Dagfinn, at du ikke faller ned!» Men i det samme ramlet hele tårnet overende, og det braket og tordnet rundt i alle bergene. Så hørte presten en stemme rope: «Kirken skal synke sammen på en bededag, og menigheten skal bli begravet under den!»
Det er merkelig, men det har ikke vært mulig å få tårn til å stå på denne kirken, skjønt man har forsøkt flere ganger. Derfor er det at tårnet den dag idag står et stykke bortenfor kirken. Ennu kan en i bergene nedenfor kirken se tre menneskeskikkelser av sten, og vognen de brukte, den står der også.

Villsvinet øverst er fra et latinsk 1300-talls-manuskript fra The medieval Bestiarium. Skipet er fra Bayeuxteppet som ble brodert i Frankrike i 1066.77. Tegningen av Asbjørn Selsbane som halshugger Tore Sel har Th. Kittelsen laget.
Bildet av Trondenes kirke er fra wikipedia. Trollgubben har Th. Kittelsen tegnet. Og frimerket nederst har Knut Løkke-Sørensen laget.

28. aug. 2012

Lofotr på Borg på "gaupefotøya"

Lofotr var vikingenes navn på Vestvågøy. Det betyr visst gaupefot. Flakstadøy het Vargfotr, ulvefot. Kanskje tasset det gaupe og ulv rundt der i vikingtiden? Eller kanskje øyene lignet på spor fra gaupe og ulv på den tiden havet sto høyere?

Borg betyr ihvertfall borg eller vern. Det passer godt på høvdinghuset på vikingmuseet på Borg. Det er som en festning med utsikt til alle kanter. I vikingtiden bodde det en rik og mektig høvding der. Huset hans var 83 meter langt og 9 meter høyt, med plass til 50 kuer og minst like mange folk. Restene av huset hans er det største langhuset som er funnet.

På Borg bodde Olaf Tvennumbruni med husfrua Åshild, sønner og døtre, slektninger og folk, med kuer, sauer, geiter, hester, hunder og treller. Han var en av de rikeste og mektigste av de 15 vikinghøvdingene Hålogaland. Bare Håkon Ladejarl sto over ham. Ingen i hele Norden, ja kanskje i hele Europa, hadde større langhus på flottere plass enn Olaf Tvennumbruni!

Olaf drev med handel. Han lastet båten sin full av hvalrosstenner, dun, fjær, pelsverk, skinn, selolje og tørrfisk og seilte sydover. Tilbake kom han med store rikdommer og luksusvarer: kostbare silkestoffer, glassperler, vin, krydder og honning. Han hadde drikkebeger av ekte glass, kanner av keramikk og gullgubber - ørsmå gudebilder av gullblikk som viste selveste Odin og jotunkvinnen Skade.

Høvdingen på Borg var av gudeætt! Han kunne regne slekten sin tilbake til Sæming, sønnen til Skade og Odin som Odin hadde satt til å styre over Norge. Olaf var også en stor blotmann, ble det sagt, og hamram - en som kunne skifte hud og ham, gjøre seg om og forandre utseende. Kanskje han kunne gjøre seg om til gaupe? Og når han tisset ble kanskje gaupetisset hans til verdifulle edelstener? Folk før i tiden trodde ihvertfall det.

Olaf Tvennumbruni var den siste store vikinghøvdingen på Borg. Enda så flott og godt det var der, så dro han fra Lofotr med familien sin og slo seg ned på Olafsvellir på Island. I Landnåmabok hvor alle som kom til Island ble ført inn, står det:

“Olaf Tvennumbruni het en mann som for fra Lofot til Island. Han tok hele Skeid mellom Tjorså og Sandløk [sørvest på Island]. Han var en stor blotmann. Olaf bodde på Olafsvellir, og han er hauglagt i Brunahaugen under Vardefjell.”

Tvennumbruni betyr visst "to-bryn". Skal tro om det var et nidnavn, et mobbenavn fordi han hadde så store buskete øyenbryn at de hadde vokst sammen og så ut som ett digert øyenbryn? Eller kanskje han nesten ikke hadde øyenbryn i det hele tatt? Eller kanskje han bodde ved et fjell på Island som så ut som det hadde øyenbryn? Det får vi aldri vite!

Bilder: Øverst kart fra wikimedia commons. Så det rekonstruerte høvdinghuset på Lofotr vikingmuseum på Borg. Så gullgubben med Odin og Skade. Så en gaupe fra et latinsk 1300-tallsmanuskript via The Medieval bestiary. Og til slutt Island, utsnitt av Carta Marina tegnet av den svenske kartografen Olaus Magnus i 1539.

15. aug. 2012

St. Olav på Stiklastadir

Her kommer Stiklastadir-innlegget fra i fjor om igjen. Historien har ikke forandret seg det dugg siden vi var der for et år siden.

På Stiklastadir skal det ha vært en bekk i vikingtiden, Stikl-bekken, som Stiklastadir-gården kanskje fikk navn etter. Stikle betyr å hoppe på gammelnorsk. Kanskje Stiklastadir var et godt sted å hoppe over bekken? Eller var det bekken som hoppet og spratt avgårde?

Noen mener at navnet kommer fra det store slaget på Stiklastadir. Ifølge Trønderordboka betyr stikle ”å gå ustøtt og forsiktig, med små steg og stive føtter: gå og stikle eller stikle seg fram” - da blir Stiklastadir ”stedet hvor hærmennene hinket og hoppet og gikk ustøtt og vaklet omkring etter slaget”. Ikke godt å si hva som er riktig, som med nesten alt som er mer enn 1000 år gammelt.

Det sies at det var 7000 mann fra bondehæren og 3600 mann fra hæren til Olav II Haraldsson, også kalt Olav Digre, som møttes i slaget på Stiklastadir 29. juli 1030. Olav var konge i Norge fra 1015 til 1028, da Knut den mektige erobret landet. Det likte Olav dårlig.
Diger kan bety både kraftig og tykk. Snorre beskriver Olav som "en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt." Andre sier at Olav var liten og tykk og ikke var særlig pen, med diger ølvom, korte bein og rødt utslett i fjeset, rå og brutal og lite sympatisk. Mer om Olav her, det er ikke godt å bli klok på ham.

Slaget på Stiklastadir ble kort. Olav kjempet tappert. Men allerede tidlig på dagen fikk han et hogg i venstre bein av Torstein Knarresmed. Kongen lente seg mot en stein, kastet sverdet sitt fra seg og falt i bønn. Da stakk Tore Hund ham i magen og Kalv Arnesson stakk ham i halsen. Det ble Olav Digres bane.

Etter slaget begynte det å skje merkelige ting. En blind mann fikk synet igjen etter å ha strøket Olavs blod øver øynene. Folk fortalte om Olavs storverk, om jygrer og troll han hadde gjort til stein, om hellige kilder som dukket opp i fotsporene til hesten hans, om håret, skjegget og neglene som vokste på ham etter at han var død. Ett år og fem dager etter slaget, 3. august 1031, ble Olav den hellige, Óláfr hinn helgi, erklært helgen. Norge var kristnet og vikingtiden slutt.

Øverst: Kong Olavs fall, fra Olav den helliges saga, Snorre, tegnet av Halfdan Egedius, 1898. Så samme motiv fra Flateyabók, 1390. Nederst: St. Olav helgenerklæres, fra alterbord, trolig fra Haltdalen stavkirke, ca 1320.