Jansløkka

Grå novemberhimmel og bladløse trær møtte oss den morgenen Menja og jeg kom til Jansløkka skole. Men det var slett ikke dystert. Det lyste varmt i vinduene til "gamleskolen", og inne ble vi godt motatt av de blide kulturvertene Marcus, Oscar, Åse, Emma og Marcy og Vetle og kulturkontakten Åshild .

- Så hyggelig det er å være på turne igjen, smilte Menja da vi hadde fått rigget opp tingene våre, kulturvertene hadde satt fram matter, benker og stoler og vi satt og koste oss med litt kaffe og te før våre to forestillinger. Og jeg var enig. Dette var livet!

Det hadde gått et par måneder siden siste gang vi spilte forestillingen vår, så vi både gruet og gledet oss. Når det har gått lenge mellom forestillingene, er vi alltid redde for om vi har glemt noe hjemme. Tenk om vi hadde glemt Grotte-kverna vår? Eller Audhumla? Eller Fenris, eller ... Egentlig er alle tingene viktige for at forestillingen skal bli akkurat sånn som vi har planlagt. Heldigvis hadde vi husket alt.

Forestillingene gikk som de skulle, og vi kom i mål denne første dagen på turneen vår, bokstavelig talt. For se hva vi så på asfalten i skolegården på Jansløkka da vi kjørte vår vei på slutten av dagen:



Der var vi i mål, ja!!! Takk for oss, Jansløkka....

Nygård skole

- Se så vakkert det er her!  Kan dette være skolen vi skal til, mon tro? Menja lurte. Men ikke lenge. For der hvor alle bilene stod parkert, der var skiltingen tydelig:  Vi var  fremme, ja. Ingen tvil .

     Vi var litt tidlig ute, denne siste dagen på turneen vår. Sola skinte, men det var kaldt om morgenen, så vi fortet oss inn i skolen for å se om vi kunne finne kulturkontakten, Tore.  Det første vi så inne på skolen, var fine katteplakater med månedens sosiale kompetansemål for små og store:



 

Vi fant snart Tore også. Han stod og ventet på oss ved gymsalen der vi skulle spille forestillingene. Han sa "Hei" og så på oss med et stort smil -  ikke ulikt katten på plakatene!



Gymsalen var en stor hall, en av de største vi har spilt i. Vi satte opp riggen vår på kortsiden, foran et av håndballmålene.  Så spilte vi to forestillinger. Mellom forestillingene fikk vi deilige påsmurte  rundstykker på lærerværelset.

Det var litt vemodig da den aller siste forestillingen på Vest-Agder-turneen vår var slutt. Det var så rart å pakke sammen, for nå visste vi at det blir lenge til vi skal møte blide skolebarn igjen.

Men oops - da så vi plutselig en som var havnet i garnet i håndball-målet:




Loke! Noen barn har fortalt oss at de synes han ligner på Michael Jackson. Andre synes han ligner på en vampyr. Det er kanskje ikke så rart, for det er mange historier fra vikingtida som forteller om hvordan Loke er en mester til å skape seg om. En gang var han en flue. En gang en sel. En annen gang en fugl.  Han har skapt seg om til en hest også, det gjorde han den gangen han fikk føllet Sleipner, hesten med 8 bein.
- Når jeg ser ham liggende i garnet her på Nygård, så tenker jeg på den gangen han skapte seg om til en laks, sa Menja. Akkurat det tenkte jeg på også.

Historien er sånn: De andre gudene var så sinte på Loke, at de hadde bestemt seg for å fange ham. Da de forstod at han hadde skapt seg om til en laks, så prøvde de å fange ham i et fiskegarn.
Loke gjemte seg mellom to stener på bunnen, men da gudene dro garnet over ham, kjente de at de kom borti noe levende. De gav derfor ikke opp. Gudene bandt søkker i garnet, sånn  at Loke ikke skulle komme seg under en gang til. Loke svømte foran garnet, og da han så at det ikke var langt igjen til havet, sprang han over garnet og kom seg opp i en foss.  Gudene sprang opp til fossen og delte seg i to flokker. Tor vasset ut i elven. Så dro de garnet. Loke forsto at han hadde valget mellom å springe på sjøen eller å sprette over nettet en gang til. Også denne gangen forsøkte han å sprette over, men nå grep Tor tak i ham. Fisken gled i hånden hans, men han fikk fast tak ved sporen. Det er derfor laksen smalner bak, heter det.

- Hva skjedde egentlig med Loke etterpå? Spurte Menja. Jeg var ikke helt sikkert. Så vi bestemte oss for å spørre Grotte om det en gang. På Nygård skole var det jo umulig å få svar. For Grotte var  stum som en østers etter å ha svart på de tre spørsmålene han hadde fått.. "Hånda må hvile, kverna må stå ", sa Menja og jeg til hverandre og pakket Grotte inn i bilen.

Da vi snudde oss og tok et siste overblikk over skolegården før vi skulle dra, så vi jammen meg enda mere garn.  På bildet jeg tok så det jo nesten ut som hele skolen var havnet i garnet!



Fullt så ille var det ikke.  Det var bare et klatrestativ jeg hadde tatt bilde gjennom.  Jeg tok et bilde til også.. For på Nygård skole var det malt så mange vakre bilder på ytterveggen. Jeg likte fiskebildet aller best. Vakre, frie fisker - som jeg håper aldri havner i noe garn.

Takk for oss, Nygård skole  - og alle hyggelige barn og voksne som vi møtte på Sørlandsturen vår!

Kristiansand - Christians by på "Sanden"

Kristiansand kalles Sørlandets hovedstad.


Da Christian IV ble konge i Danmark og Norge i 1588 var han bare 11 år gammel. Men han ble en populær konge som fikk utrettet mye. Og han var den av de dansk-norske kongene som var mest opptatt av Norge.

Rundt 30 ganger var Christian IV i Norge. Han seilte helt nord til Vardø, grunnla flere byer og var i Kristiansand i hvertfall tre ganger. 5. juli 1614 grunnla han byen Christianssand på «Sanden» ved utløpet av Otra som også kalles Torridalselva. Byen fikk renessansehus og "kvadratur", et rutenett av brede gater, 7 gater parelellt med elven og 10 på tvers. På Oddernes fikk han bygget en kongsgård i 1635 hvor han bodde når han var på besøk.

Men det skal ha vært kongsgård på Oddernes lenge før den tid. Vikingkongen Harald Halvdansson skal ha bodd på Oddernes, eller Ottrunes som det het på den tiden. "Neset med oter" betyr det. Elva Otra har også navn etter oteren.

Harald fikk tilnavnet Hårfagre fordi han ikke ville klippe håret før han ble konge over hele Norge. Agder ble en del av riket hans i 872, etter slaget ved Hafrsfjord. Harald ble forresten også kalt Dovrefoster fordi han visstnok vokste opp hos en jotne som het Dovre.

Kanskje kong Nor - sønn av Torre, sønn av Sne den gamle, sønn av Froste, sønn av Kåre, sønn av Fornjot - også bodde på Otturnes? Kanskje det var der han slo seg ned da han kom vandrende nordfra på ski og ble stamfar til kong Agde i Agder, en gang for lenge lenge siden?

Øverst Kristiansand byvåpen, så Christian Kvart malt av Pieter Isaacsz 1611-16 og nederst Harald Hårfagre som får kongemakten av faren Havdan Svarte, Flateyjarbók, islandsk manuskript fra slutten av 1300-tallet, alle via wikimedia commons.

Lovisenlund skole

Det var en tidlig morgen på Lovisenlund skole. Solen skinte, og alt var stille. Til og med huskene hang i ro.

Klokken over hovedinngangen hadde akkurat vist 8.00. Menja og jeg var på jakt. Etter gymsalen, kulturkontakt Tove og kulturvertene.

Vi listet oss opp trappa, uten å vite hva som ventet oss. Var dette en venligsinnet skole?

Da så vi det. Skiltet over døra i trappa. Som fikk oss til å  puste lettet ut.

De bryr seg om hverandre på Lovisenlund! - Da er de sikkert glade for å bli kjent med oss også, sa Menja fornøyd.

Hun fikk rett. Rett etterpå fant vi alt vi lette etter. Blant annet en hel gjeng med kulturvert-gutter:

 

De var alt i full sving med å legge ut matter og sette ut benker til publikum i gymsalen. Det ble gjort etter alle kunstens regler, og de hadde til og med små skilt som viste hvor klassene skulle sitte. Se bare her:

Kjempesmart! De hjalp oss inn med utstyret vårt også, og satte opp plakat ved inngangen til gymsalen  

Men det var jente-kulturverter også. De ønsket velkommen forestillingene våre, og takket oss når vi hadde spilt ferdig. Dessuten hadde de kjøpt inn mat og laget noen herlige rundstykker til oss. Med pølse, ost, salat, agurk, tomat og paprika...Det smakte nydelig etter to forestillinger. Takk skal dere ha, jenter!

Forestillingene var morsomme. For på Lovisenlund var det mange blide barn. Og kloke. Vi glemmer ikke han fra førsteklasse som måtte forklare meg at det var helt nødvendig med litt hjelp fra Menja når jeg spurte så vanskelige spørsmål. Det hadde han selvsagt helt rett i. Heldigvis var lærerne enige, og Menja fikk lov til å hjelpe til på det siste spørsmålet også.

Elevene på denne skolen var dessuten modige. De var verken redde for kjempen Ymer eller for å gå ut i skogen og finne litt bjørneredsel til dvergesmeden. Lærerne var litt reddere. Iallefall var han som skulle legge hånda si Fenrisulvens gap på første forestilling så redd at han skalv. Han husket plutselig at han skulle til tannlegen også, og fikk  med ett så veldig dårlig tid. Men til slutt turte han å legge hånda inn i gapet. Da ble han jammen stolt! For sånn er det når vi gjør ting vi ikke hadde trodd at vi turte. Det er veldig godt etterpå.

Etter den gode lunsjen, måtte vi pakke ned alle sakene våre igjen. Nok en gang fikk vi god hjelp av kulturvertene. Jentene hadde matteprøve, men guttene hadde fått slippe for å hjelpe oss. Det var de visst ikke så lei seg for... Her ser dere dem i sving med både å brette tepper og å koste vekk korn og mel fra Grotte-kvernen vår:

 

Da alt var pakket og klart i bilen, var det tid for å ta farvel med alle. Kulturkontakt Tove var den siste vi så da vi vinket farvel. Takk for oss, Lovisenlund!

Hånes skole

Se nøye på bildet under. Himmelen er knall blå! For første gang denne uka skinte sola da vi kom til skolen vi skulle ha forestillinger på. Jippi!

Det hadde ikke regnet om natten heller. Asfalten var tørr og grå. Iallefall det meste av den. Noen steder var den malt i flotte farger også, sånn som her:

Dette ser jo nesten ut som et lite kunstverk. Og det passet bra. For på Hånes skole var det mye kunst. Menja likte aller best det store kartet, som var satt opp rett utenfor inngangen til gymsalen der vi hadde forestillinger. Er det ikke fint?

"- Vi vandrer omkring fra sted til sted, damduridam" synger vi alltid. For vi har vært veldig mange steder. Men da vi så det store kartet, skjønte vi at det fortsatt er veldig mange steder vi ikke har vært på.

Vikingene var kjent for å reise mye og ganske langt. De hadde noen veldig gode båter, så de kom seg over havet til mange land. Norske vikinger har satt spor etter seg blant annet  i England,  på Færøyene, på Island, på Grønland...noen få reiste til og med over det store havet helt til Amerika. - De må ha vært veldig modige, sa Menja da hun hørte det. - Like modige som guden Tyr!

Alle som har sett forestillingen vår vet at guden Tyr var den modigste av alle gudene. For han turte å legge hånden sin i munnen til Fenris. Desverre gikk det riktig galt med den hånda. Så derfor: Om dere møter en gammel vikinggud, og han har bare en hånd - ja, da vet dere hvem dere har foran dere: Tyr.

På Hånes skole var det et par lærere som faktisk var like modige som Tyr i dag. Uten frykt la de hånda si i gapet på den fæle Fenrisulven. Heldigvis gikk det bra. De har fortsatt to hender, og godt er det.   

Etter at vi hadde spilt to forestillinger, pakket vi i bilen og ryddet etter oss. Plutselig hadde vi låst oss ute, og måtte gå en omvei for å komme oss inn i gymsalen igjen. Da hadde vi egentlig flaks, for på omveien møtte vi en blid lærer som hadde bakt boller. Hun spurte om vi ville ha - og gjett om vi sa ja!

Vi satt en stund og koste oss på lærerværelset, mens vi smakte på baksten. Bollene var laget av herlig hvitt mel, som sikkert var malt på en kvern her i Kristiansand.  - Tenk på alt det gode vi kan bake av mel, sa jeg til Menja, mens jeg gumlet i meg en bolle med rosiner. Hun var enig, selv om hun ikke er en like stor bollespiser som meg. Men så er også jeg blitt størst. Og kan gå først. Og som dere alle vet: Det liker jeg.

Vi slutter rapporten fra Hånes skole med et lite kunstverk til, en tegning som hang på veggen i en av gangene:

 En tegning til å bli i godt humør av, akkurat som vi håper at forestillingen vår er.

Takk for oss, Hånes skole!

Dvergsnes skole

Gåte: Gjett hvor de har tre kjempehyggelige kulturverter med K på capsen og kulturvertkort rundt halsen!

Svar: På Dvergsnes skole i Kristiansand!



 Menja og jeg kom dit i regn og blåst, men kulturvertene og alle de andre på skolen tok godt i mot oss  på sin flotte, nye skole. Den er bare 2 år gammel, og der  var det vakkert og flott både ute og inne.

- Tror du det bor noen dverger her? Spurte Menja spent da hun kom, og så seg om. Vi var jo tross alt på Dvergsnes. Og hva fant vi?  I den ene veggen i Amfiet der vi skulle spille forestillinger, der var det faktisk en liten dvergehule! Menja krøp begeistret inn i den.

Men hun fant ingen dverg der, desverre. Da bestemte vi oss for å bruke den lille hulen til et lagersted for tingene våre under forestillingen. Det passet perfekt!

Selv om ingen bodde i dvergehulen, dukket det etterhvert opp en dveg likevel. Det vet alle barna som ropte på dvergesmeden for at han skulle lage lenke til Fenris. Barna trengte bare å rope et par ganger, så dukket han opp på flekken. Kanskje han kom nede fra neset?

Han var iallefall veldig flink til å lage en magisk Fenris-lenke for de gamle vikinggudene!

I vikingtiden snakket folk ofte om de flinke dvergene, som var smeder og som bodde et sted de kalte for Svartalvheim. Det finnes mange historier om alle de fine tingene som dvergene lagde til gudene. En gang lagde de et fantastisk smykke til kjærlighetsgudinnen Frøya, som de kalte for Brisingamen. Men de kunne lage våpen også: Det er faktisk de som lagde den kjente hammeren til guden Tor! Og guden Odin, han fikk en gang et spyd av dem. Historiene forteller også at de lagde et skip de kalte Skibladne som kunne gå til vanns og til lands og i lufta med. Og når gudene ikke trengte å bruke skipet, så kunne de bare brette det sammen og legge det i lomma. Praktisk, hva? Gudinnen Siv fikk en gang et fantastisk gullhår av dvergesmedene. Det er ikke måte på hvor mange fine ting de lagde.

Men på forestillingene i dag, så var det Fenrislenken det var viktig å få laget. Det var jammen bra at elevene på Dvergsnes hjalp dvergen, slik at han fikk alle tingene som trengtes for å få lenken ferdig...

Etter forestillingene hadde kulturvertene forberedt deilig lunsj til oss på personalrommet. Der koste vi oss med mat og drikke - og ikke minst prat. For vi hadde mye å snakke om etter forestillingen, - kulturvertene, lærerne, Menja og jeg -  og to helt spesielle gjester fra  Vest-Agder fylkeskommune. De to fra fylkeskommunen het Barb og Tomas, og det var de som hadde sørget for at Menja og jeg fikk komme på denne høst-turneen i den kulturelle skolesekken.

Her ser dere dem! Barb tok noen bilder underveis i forestillingen. Menja og jeg likte best de tøffe Ymer-bildene. Vi får jo ellers aldri sett den fæle kjempen. Men jeg regner med at dere fra Dvergsnes drar kjensel på ham....

Det var slett ikke bare Barb som tok bilder. De voksne på skolen tok også. Og så skrev de om det på nettsiden til skolen. Se bare her:

http://www.minskole.no/Minskole/dvergsnes/pilot.nsf/article/830D3B90DEDD972FC125790A003CC196?opendocument&u=Forside

Tusen takk for en fin dag på Dvergsnes!

Justvik skole

- Se så vakkert det er her i Justvik! Menja var begeistret da vi nærmet oss skolen vi skulle spille forestilling på i dag. Det var valgdagen 12.september, og det så lenge ut til at det ikke var en eneste gymsal vi kunne spille i. For gymsalene skulle være valglokaler, og da passet det jo dårlig å ha oss midt oppi dem. Men heldigvis var det plass til oss på Justvik skole, og nå lette vi bare etter Kvernhusheia 2, der skole skulle ligge. 

- Der ser jeg den! Menja pekte. Den lå rett ved skiltet som viste at vi var kommet på rett plass:

På skolen hadde barna malt fine blomster - nesten like fine som dem vi hadde sett nede i vika da vi kom kjørende.  Det var hyggelig å komme til en blomsterskole! Men så var vi også i Kristiansand kommune, og Kristiansand kaller seg for blomsterbyen. Så det passet helt fortreffelig.

Utenfor skolen stod kulturvert Kine og klassevenninen Tonje og ventet på oss. Og vips - på en to tre - så hadde de båret inn tingene våre, gitt oss te og kaffe og satt fram matter, benker og stoler til publikum. Menja og jeg måtte bare sette opp teltet og ta fram tingene. Det gikk så fort at vi ikke helt visste hva vi skulle gjøre etterpå, for det var en lang stund til forestillingen skulle begynne.

Vi brukte litt tid på å finne lysbryteren til toalettet, så sang vi litt for å varme opp stemmene våre, og så fikk Menja lyst til å klatre i klatreveggen bak teltet vårt.

- Menja, stopp, ikke klatr i basketballkurven! Jeg ropte det ut, for jeg hadde sett et skilt, som var ganske strengt:

Da Menja så det, så mistet hun lysten på å klatre. Så satte vi oss ned og etter en stund kom Kine og holdt oss med selskap. Hun ønsket velkommen da 1, 2 og 3 klassingene kom sammen med lærerne sine. Da vi var ferdige med forestillingen fikk vi en fin takketale fra henne også. Og så dukket Emilia opp, og hun hjalp Kine med å få alt på plass igjen.  Menja og jeg pakket våre egne ting, og fikk dem i og på bilen.  Dette strenge skiltet i gymsalen gjorde oss ingen ting - for etter oss var det helt blåst!!

Ute i skolegården fikk vi snakket med mange av de som hadde sett oss fortelle historien vår. Alle takket oss  for forestillingen, så vi ble både stolte og glade. Tusen takk for alle pene ord, for all hjelpen fra Kine, Tonje og Emilia  - og for en flott dag på Justvik skole!

Søyland skole

Barn er fantastiske! Det er Menja og jeg enige om. Det synes de på Søyland skole  ved Flekkefjord også. Disse fantastiske pippi-jentene fant vi på veggen til gymsalen der vi skulle spille forestilling. Det gjorde at vi kom i riktig godt humør!  Og så håper vi, nei vi vet, at de fantastiske barna på Søyland skole også kom i godt humør når de så forestillingen vår. For vi hørte nok at de lo...

På Søyland skole var det en klok gutt i tredjeklasse som hjalp oss da vi så gjerne skulle ha spurt Grotte et spørsmål til. For Grotte vil jo bare svare på tre spørsmål av gangen, og de hadde vi brukt opp da Menja lurte på hvor lenge Fenrisulven må sitte med sverdet til Tor i munnen. Grotte var ikke til å rikke, og det var jo ikke noe å gjøre med: Hånda må hvile, kverna må stå!   Det var da at gutten fra tredjeklasse kom som en reddende engel. For han hadde tenkt ut svaret.  Sverdet faller ut når Fenris er død og råtnet opp og skjelettet hans faller fra hverandre. Så enkelt kan det faktisk være, selv om det er litt ekkelt å tenke på det.

- Vi spør Grotte neste gang den vil svare på spørsmål, om dette er det rette svaret, sa Menja da vi snakket om det. - Så finner vi ut om Søylands-gutten hadde rett! 

Da vi var ferdige med å spille teater, så pakket vi fort i bilen. Det var nemlig fredag, og vi hadde tenkt å se oss litt om i Vest-Agder før vi satte kursen mot Kristiansand igjen. Da var vi så heldige å få en kopp kaffe og en prat med rektor før vi reiste videre. Han kunne fortelle oss mye om Søyland og området rundt. 

Takket være han, den kloke gutten og alle de andre fantastiske barna og voksne på Søyland, så reiste vi beriket der i fra. Takk for oss, Søyland skole!