31. okt. 2010

Skui på enga

I gamle dager het Skui Skoðin. Det kommer fra skod og vin. Vin betyr eng eller slette. Skod vet ingen hva betyr lenger. For det er veldig lenge siden Skoðingården ble ryddet, en gang i i eldre jernalder.

Men det var folk på Skui helt fra steinalderen. Vi vet at de var der, for de glemte igjen noe: en hakke, en steinklubbe og en slipestein. Det var kanskje en liten flokk med folk som hadde fangstboplassen sin ved stranda på Skui. Rart å tenke på at det var sjø ved Skui for 7000 år siden!


Jeg har lurt på noe: om ikke Skuigården har navn etter Skade? Eller Skaði som hun het. Det hadde ihvertfall passet bra om Skui var Skades slette. Like ved skolen ligger jo selveste Skuibakken som engang var verdens største hoppbakke!


Skaði
var ondurdis. Skigudinne betyr det. Hun var av jotunslekt og likte seg best på ski over ville fjellvidder med og pil og bue i nevene, med neglesprett på tærne, rim i håret og snøføyke i fjeset.



Ull var også gud for skiløping og bueskyting. Han var fostersønnen til Tor og så rask på ski at ingen kunne slå ham.

Ull var en veldig populær gud som har fått mange steder oppkalt etter seg - blant annet Ullevål.

Og hele Skandinavia er visst oppkalt etter Skade og er Skades land.



Vikingene var gode skiløpere. Det var nødvendig hvis de skulle komme seg frem om vinteren, for det var jo ingen som brøytet veier i vikingtiden. Og hvis de skulle få seg fersk kjøttmat vinterstid var det på med skiene og frem med pil og bue. Uten ski ble det dårlig jakt i dypsnøen.

Skiutstyret var litt annerledes i vikingtiden. Vikingene brukte bare en stav og så hadde de en kort og en lang ski. Den lange skien var til å gli med. Den korte var til å skyve fra med. Under den kort skien var det pels. Da ble det lettere å gå oppover bratte bakker. En god vikingskiløper måtte kunne alt, både hopp og utfor, slalom og langrenn.



Skiløping er forresten mye eldre enn fra vikingtiden. Det fins eldgamle bilder hugget i stein av folk med ski og pil og bue. Rødøymannen fra Nordland er over 4000 år gammel. I Karelen er det en hel flokk skiløpere som jakter på ville dyr. De er over 6000 år gamle. Du kan kanskje se dem under her hvis du ser nøye etter. Verdens nest eldste ski, Drevjaskien fra Norge er mer enn 5000 år gammel. Men i Russland er det visst funnet en ski som er rundt 8000 år gammel!


Skade: bearbeidet fra Olaus Magnus 1553. Rødøymannen. Helleristning fra Zalaruga i Karelen i Russland. Ull: Olafur Brynjulfsson, 1760.

30. okt. 2010

Løkeberg - løk ved berget

Løkeberg kommer fra Laukaberg. Lauk er løk og berg er berg. Et berg hvor det vokste løk. Mon tro om det vokser løk der enda? Laukaberg-gården er ihvertfall. eldgammel. Helt fra eldre jernalder har det bodd folk der, lenge før vikingtiden.


Jeg tror nok vikingbonden på Laukaberg hadde en fin laukagardr, en løkhage, på gården sin. Der dyrket han både rød og gul løk og mange andre løker: Kanskje fins det både gressløk, hvitløk, pipeløk, bendelløk, takløk, seiersløk og ramsløk på Løkeberg enda?

Noen løker som det står om i sagaene vet ingen hva er lenger, sånn som hjalmlaukr, itrlaukr og nattlaukr. Men geirlauk er hvitløk. Det betyr visst spydløk Ordet geirlauk ligner igrunnen ganske mye på det engelske ordet for hvitløk – garlic – ikke sant?



I løkhagen på Laukaberg kunne husfrua hente løk til suppe og sodd. Løken kunne hun koke med byggryn og en god smørklatt og krydre med løpstikke,
enerbær, timian, bergmynte og salt. Det ble god mat som lå lenge i magen. Det eneste dumme er at alle fikk nokså mye vind i magen også. Men hvis husfrua husket å putte karve i suppa, så ble det litt mindre fjerting i huset. Karve og løk er gode venner, for karve er bra mot promp.


Løk kan brukes til mye. Skallet gir pen gulfarge på klær. Du kan putte løk oppi ølet i tilfelle noen prøver å forgifte deg. Løk er god mot feber, hodepine, magepine, huggormbitt, hoste, verkebyller, forstoppelse, betennelse, øreverk, tannverk og mye, mye mer.



Og så har løk magisk kraft. Den holder trollpakk og fanteri og styggedom unna og verner mot allslags trolldom og heksemagi. Seiersløk er aller best. Hvis du har med deg seiersløk i krigen, så biter ingen våpen på deg!

Hvis det kom tyver til løkhagen til Laukabergbonden hadde han rett etter loven til å gi dem juling. Så verdifull var løken før. Men det er ikke rart, for løk kan brukes til nesten alt, til og med til å skaffe seg en kjæreste.


Sånn var det ihvertfall med Kråka, hun som gikk til kong Ragnar Lodbrok med et fiskegarn over seg, med en løk i munnen og sammen med en hund. Kongen ble så forelsket i henne at han ikke visste hvilket ben han skulle stå på. Og så ble Kråka dronning Åslaug av Danmark. Spør du meg, så var det løken.

Fenja sier at Kråka kom sammen med en geit. Jeg tror det var en hund. Vi skal fortelle om Kråka en gang, bare vi blir enige om det var en geit eller en hund. Historien om Kråka er nesten som Askepott fra vikingtiden og den fins i flere av de gamle sagaene. Men før den kom dit vandret i mange hundre år og gjennom mange land, helt fra det gamle Hellas og fra Kina. Litt av den havnet hos Asbjørnsen og Moe.

IKKE KJØRENDE IKKE RIDENDE

Det var en gang en kongesønn som hadde fridd til en jente. Men da de hadde blitt gode venner og vel forlikte, syntes han det kunne være det samme. Da ville han ikke ha henne fordi hun ikke var fin nok til ham. Han tenkte han skulle prøve å bli kvitt henne og så sa han at han skulle ta henne likevel om hun kunne komme til ham:

Ikke kjørende, ikke ridende, ikke gående og ikke akende, ikke sulten og ikke mett, ikke naken og ikke kledt, ikke dag og ikke natt.

For det trodde han hun ikke kunne gjøre. Hun tok tre byggkorn og bet over, så var hun ikke mett, men hun var ikke fastende heller, og så kastet hun et ullnett over seg, så var hun ikke naken og heller ikke kledt

Hun tok en saubukk og satte seg på, slik at bena slepte på jorden. Så subbet hun frem, og så var hunikke kjørende, og ikke ridende, ikke gående og ikke akende

Og det var i skjellet mellom natt og dag. Da hun kom frem til vaktene, ba hun at hun måtte få snakke med prinsen. Men de ville ikke lukke henne inn, fordi hun så ut som et spetakkel.

Men av dette styret våknet prinsen og kom bort til vinduet. Så subbet hun dit bort og vred det ene hornet av bukken. Det tok hun, stod på ryggen av den og banket på vinduet. Så måtte de lukke opp og gjøre henne til prinsesse.

Hvitløke, Allium sativum, fra William Woodvilles Medical Botany, 1793. Karve: Franz Eugen Köhler, Köhler's Medizinal-Pflanzen 1897. Seiersløk: Wikipedia. Ikke kjørende ikke ridende: Th. Kittelsen

28. okt. 2010

Løkeberg



- Audhumla! Nå må du love å være snill! Ingen slikking eller spising ! Jeg måtte være litt streng med Audhumla før vi reiste til Laukaberg, eller Løkeberg som dere sier her nå.

For Audhumla er så forferdelig glad i å slikke. Spesielt på lærere. Hun klarte ikke å dy seg på Løkeberg heller. Hun klarte faktisk å få slikket på to lærere før jeg fikk sparket henne bak teltet vårt igjen.

Audhumla er kjempeglad i å spise løk også. Heldigvis tror jeg ikke at hun fant noen løker å spise på Løkeberg.

Enda hun sendte ut Odins ravner Hugin Munin for å finne løk. Hugin og Munin ser jo alt som skjer i verden. Så når de ikke fant løk, så er det nok ikke løk på Løkeberg lenger. Det var bra. Vet dere hvorfor? Jo, for hvis Audhumla hadde spist en løk som heter "ramsløk", så hadde den gjort at melken hennes hadde smakt pyton! Og en annen ting:   Når Audhumla spiser løk, da får hun temmelig mye luft i alle de fire magene sine. Og kupromp lukter ille, faktisk enda verre enn svetten til kjempen Ymer...

På Løkeberg skole skulle vi egentlig ha spilt to forestillinger, men det ble bare en.  Det skulle nemlig være en basketballturnering i nabogymsalen, og det hadde kanskje blitt litt bråkete for alle sammen med både turnering og teater. Så da bestemte Anne Helen og de andre lærerne at 2. og 3.klasse skulle få se teater  sammen, alle 160 elevene på en gang. Menja var litt redd for hvordan det skulle gå med så mange barn på likt, men det gikk alldeles strålende. Modige Mette slo til og la armen i Fenris-ulvens gap, og aldri har vi fått større applaus enn på Løkeberg!!

Så det var en fornøyd Menja som pakket sammen teltet da forestillingen var omme.




Hvordan skulle vi få med oss de lange teltstengene helt til Verdens Ende? Det lurte mange av barna på Løkeberg på. Vi lurte på det vi også. Dessuten visste vi ikke helt hvor vi skulle gå for å komme til Verdens Ende. Så jeg slapp ut ravnene Hugin og Munin igjen og sa at de måtte finne det ut. Vikinger har jo bestandig brukt ravner som en slags kompass. Langt til havs har vikinger sluppet løs en ravn eller to for å se hvilken retning de(n) fløy. Vet dere at Island ble oppdaget på den måten? Da den norske vikingen Floke Vilgerdarson slapp løs en ravn langt til havs, fløy den foran båten helt til de havnet på Island. Jeg håper Hugin og Munin er like flinke til å finne veien til Verdens Ende. Vi vinket iallefall farvel til Løkeberg, og satte av sted etter de to skrikende ravnene. Bra at den gamle guden Heimdal  - han som hører ekstra godt - var pakket godt ned i posen sin, for ellers hadde han nok kjeftet på både ravnene og oss....


26. okt. 2010

Levre




Et stort tre, med en liten måne bak nakne høstgrener ... Det var fint å komme til Levre en tidlig oktobermorgen! 

Men det var ikke tid til å nyte morgenstillheten: Vi måtte se å komme oss inn i gymsalen og gjøre oss i stand til to forestillinger på skolen.
Inspektør Kjetil ønsket oss velkommen, og etter en stund kom tre av skolens kulturverter med te og kaffe. Det smakte godt mellom teltplugger og stenger og tepper og all verdens ting som vi pakket ut for å bruke i teateret vårt. Og for ikke å snakke om lunsjen, den smakte godt den! Aldri før har Menja og jeg fått påsmurte rundstykker sånn som vi fikk av kulturvertene på Levre. Ser det ikke godt ut ?  Vi spiste så vi nesten sprakk, men så husket vi plutselig at vi hadde en forestilling igjen, så det var nok lurt å stoppe i tide. Ellers regner jeg med at 3.klassingene hadde blitt temmelig sure på oss, sprukne skuespillere er jo ikke akkurat noe vakker syn...




Da skoledagen var over, fikk vi hjelp til å pakke og komme oss av gårde. Da så jeg litt på det fine treet utenfor inngangen igjen. Det stod så fint i skolegården, akkurat som et tuntre. Alle bondegårdene i vikingtida hadde et sånt fint tuntre midt mellom husene på gården. Det treet var liksom midtpunktet på hele gården, og alle måtte passe godt på det treet. Det var strengt forbudt å brekke eller sage av greiner på tuntreet! Og sånn regner jeg med at det er med trærne i skolegården på Levre også...

Til og med de gamle vikinggudene hadde et stort, flott tre i midten av gudeverdenen sin. Et verdenstre, som var kjempedigert. Det treet kan vi fortelle mye mer om en annen gang, ikke sant Menja? En av de tingene som Menja liker aller best å høre om, er om  gudenes geit som heter  Heidrun. Hun står på taket av guden Odins hall og spiser løv av treet Lærad . Fra spenene hennes renner det ikke melk, men mjød. Det ligner litt på øl, men det smaker faktisk honning.Vikingene syntes det var kjempegodt! Hver dag kunne alle Odins krigere drikke seg utørste på mjøden som rant fra geita Heidrun. De fikk kjøtt også, så mye de orket å spise, hver eneste dag. Svinekjøtt, fra grisen Særimne. Ikke alle mennesker spiser svinekjøtt, men Odins krigere gjorde visst det. Til de nesten sprakk, akkurat som Menja og meg i dag. Men rundstykker med ost og paprika er mye bedre enn kjøtt, det synes i alle fall både Menja og jeg.  - Jeg er jammen glad vi ikke fikk lever her på Levre, sa Menja da vi mette og glade reiste hjem. Og det kunne jeg være enig med henne i.....................

Takk for oss på Levre skole!



22. okt. 2010

Levre kjempelever

Levre kommer fra Lifrar. Lifrar kommer fra lever, eller egentlig flere levere, sånne som vi har inni kroppen som renser blodet vårt. Levregården er gammel, kanskje helt fra eldre jernalder. Den gangen lå gården ganske nær sjøen. Ikke langt unna Lifrar ligger ligger bygdeborgene på Kolsås hvor folket på Lifrar gjemte seg når det kom fiender under folkvandringstiden.

Jeg syns det er underlig å kalle opp gården sin etter en lever. Så jeg har lurt på om ikke den leveren på Lifrar-gården kan ha vært leveren til en jotne. Jotnene var jo uhorvelig store! Og den bygdeborgen som heter Gråmagan - hvem sin store grå mage er det, tro? Og selve Kolsåstoppen, ser ikke den ut som hodet til en jotne? Kanskje Kolsåstoppen egentlig er en urgammel jotne som gjemmer seg under lyng og grantrær? Jeg bare spør!

Det var jo sånn at gudene prøvde å kvitte seg med jotnene. Men det var noen som overlevde. Det var Bergelmir - sønn av Thrudgelmir med de seks hodene og sønnesønnen av Ymer - og kona hans. De rømte unna i den store flommen av Ymerblod og gjemte seg bort i natt og tåke. Og der begynte å lage nye jotner og rimtusser og troll.

Rimusser er verdens eldste slekt. De holdt til i Jotunheimen, nesten ute på kanten av verden. Det er ikke sant at de bare var store og dumme. De var både større, sterkere, eldre, rikere, klokere flinkere og mer trollkyndige enn nesten alle andre i de ni verdnene. Og damene i Jotunheimen var så vakre at mang en gud ble opp over ørene forelsket. Sånn som Frøy ble i Gerd. Ikke rart at gudene var redde for jotnene!


Loke, den lille luringen som steller istand så mye ugreie, han som både kan være både kvinne og mann og som var mor til Odins hest, han som er far til Midgardsormen, Hel og selveste Fenrisulven, han er av jotunætt enda han bor hos gudene.


Jeg vet ikke om Fornjótr var helt av jotunætt. Ordentlig gud var han ihvertfall ikke. Men likevel ble han forfar til de norske kongene. Og han var far til Æge, Loge og Kåre. Æge rådet for havet, Loge for ilden og Kåre for vinden. Kåre fikk en sønn som het Frost eller Jøkull. Han igjen fikk en sønn som het Snø den Gamle som igjen fikk fire barn: Fonn, Driva, Mjoll og Torre, snøfonn, snødrev, snødryss og barfrost. Vi kan vente ham snart nå, Torre.
'
Den rareste i Jotumheimen var Mokkurkalve. Jotnene laget ham av leire for å slåss mot Tor. Mokkurkalve var enorm! Ni mil høy og tre mil bred! Det var ikke lett å finne et hjerte som som passet i en så enorm kropp, så jotnene ga Mokkurkalve hjertet til en hoppe. Men hestehjertet ville ikke holde seg i ro. Da Tor kom farende over himmelen med lyn og rabalder, ble Mokkurkalve så redd at han tisset på seg, enda så diger han var! Stakkars Mokkurkalve. De skulle heller ha gitt ham hjertet til en bjørn uten redsel!


Trollet har Kittelsen laget. Jeg har sydd Mokkurkalve. Gullgubben med Frøy og Gerd er fra Borg i Lofoten. Loke laget Ólafur Brynjúlfsson i 1760.

Jong i Hestviken

Jong kommer av Jórangsom betyr Hestviken. Jór er hest og angr er vik. Det er rart, for Jong ligger ganske langt fra vannet. Men fordi sjøen sto høyere etter istiden, og landet stadig hever seg noen millimeter i året, lå nok Jong gård en gang i eldre jernalder ved en fin vik. Det var en annen vik i nærheten som het Folangr, der hvor Engervannet ligger i dag. Føllviken betyr det visst.

Vikingene var veldig glade i hestene sine. De vevde tepper med hester på. De hugget bilder av hester i stein. De broderte hester på stoff og skar ut hester i tre. De kalte båtene sine med hestenavn. De tok med seg hester til sjøs og til og med når de ble begravet.


Vikinghestene var ganske små. Det var flere typer, blant annet noen som lignet på fjordinger. Islandshestene stammer fra de gamle vikinghestene, de som dro fra Norge til Island med vikingskip for mer enn 1000 år siden. Stakkars hester, sier nå jeg, som måtte være ombord i en båt på stormfullt hav i mange dager og uker. Da ble det nok en del hestemøkk i båten.


Den mest berømte av alle vikinghester er vel Odins hest Sleipner! Den som har åtte bein, som er raskere enn alle andre hester i alle de ni verdnene og som kan ri like godt på land som gjennom luften og over havet. Pappan til den hesten het Svadilfare og mamman er - Loke! Ja, Loke, han sleipingen som titter opp samtidig med Tor i forestillingen, det er han som er mamman til Odins hest. Den historien skal vi jammen ta en gang!


Men i gudeverdnen er det mange andre morsomme måter å reise på: Tor har bukkene Tanngnjost og Tanngrisne foran vogna. Frøya har katter til å dra sin vogn. Frøy rir på grisen Gullinbuste. Jotunjenta Hyrrokken som Fenja liker så godt rir på en ulv. Noen flyr med falkeham og ørneham, og Loke skapte seg en gang om til en flue.

Men selve tiden er det hester som drar: Hver eneste natt reiser jotunkvinnen Natt himmelen og trekker natten etter seg med hesten Rimfakse. Den har rim i manen og skum i bisselet. Etter Natt kommer sønnen hennes Dag med hesten Skinnfakse med den skinnende manen. Barna Sol, med hestene Allsvinn den raske og Arvak den morgenfriske, og broren hennes Måne drar solen og månen over himmelen i hver sin vogn. Og etter dem halser de to glupske ulvene Hate og Skroll.

Godt hester er raske. Jeg vil ikke at Sol og Måne skal bli spist av ulver!

Øverst utsnitt fra Osebergteppet. Så fra Överhogdalsteppene. Islandshestene er fra Wikipedia. Odins hest er fra Tjängvidesteinen på Gotland. Sol og Måne er tegnet av John Charles Dollmann, 1909.

21. okt. 2010

Jong

Adgang forbudt på skolen? Sånn så det ut da vi kom til Jong skole. Store, høye gjerder og strenge skilt.


Menja og jeg skjønte ingenting. Vi skulle jo spille forestilling og ha vikingverksted på skolen. Ville de ikke ha oss på besøk likevel? Heldigvis gav vi ikke opp. Vi fulgte en fargerik pil som var malt på asfalten utenfor gjerdet, og fant et annet skolehus med en liten gymsal i. Der satte vi opp teltet vårt. Snille fjerdeklassinger hjalp oss å bære inn tingene og legge ut matter på gulvet. 



De var så greie at vi lot dem prøve gudene litt. Her ser dere Frøya, Hugin og Munin, Tor, Loke og Heimdal - og det er fjerdeklassingene som hjelper dem med å titte over taket på teltet vårt.


Kanskje de tittet på det fine te-kaffe-kjeks-brettet vi fikk å kose oss med? 




Eller kanskje de tittet på denne?



Ser dere hva det er? Det er den ene skoen min. Jeg måtte knytte en hyssing rundt, for sålen holdt på å falle av. Menja og jeg har jo gått langt og lengre enn langt, og det sliter på skoene, det er sikkert.  Jeg skulle nok  hatt en sånn sko som Vidar har. Vidar er sønn av guden Odin. Skoen til Vidar er laget av alle de små lærbitene i hele verden som blir til overs når noen lager en sko. Da kan dere jo bare tenke dere, så utrolig sterk og solid den blir til slutt! Det er faktisk en spådom om at Vidar en gang skal sette den skoen i gapet på Fenrisulven ... Hvis han tør, da. Kanskje han bare sier at han skal gjøre det, og så lar han være når det kommer til stykket. Akkurat som Menja da hun lovte at hun skulle vise hvordan man setter armen i Fenrisulvens gap.

2. og 3.klassingene på Jong skole ble nok litt skuffet da Menja ikke turte å legge armen sin i gapet til Fenris. Men de ble nok ikke sure, for de likte Menja veldig godt. Selv om hun gikk stygt når hun skulle gå pent, og lagde høye lyder med fløyta si og gjorde mange andre rare ting.

Barna fikk dessuten se en arm i Fenrisulvens gap. For på Jong er det en lærer som er like modig som guden Tyr!  Og heldigvis, så gikk det bedre med henne enn med Tyr. Hun har fortsatt to armer, men stakkars Tyr, han har jo bare en....

Høvik Verk på Høyvikum gård

Det er jammen rart hvordan alt forandrer seg. For eksempel at Høvik Verk skole har ligget under vann og at Høvikgården lå ved sjøen. Høvik eller Høyvikum betyr en vik der det høstes høy. Og det er rart at hele Høvik Verk, det gamle glassverket som lagde glass og flasker der fra 1854, er borte.

Vikingene hadde nok likt det glassverket, for glass var veldig verdifullt i vikingtiden. Vikinghus hadde ikke vinduer med glass. Men damene pyntet seg med glassperler, så alle kunne se hvor rike de var. Vikinghøvdinger og småkonger hadde drikkeglass. Kanskje de hadde røvet dem med seg fra utlandet, for der ble det laget de flotteste ting av glass. I Mesopotamia og gamle Egypt hadde de kjent til kunsten med å smelte sand og kvarts til glass i flere tusen år.

Vikingglass er ganske rare. Upraktiske vil jeg egentlig si. Fenja og jeg drikker ikke ofte av sånne. De kan nemlig bare stå opp ned, så du må drikke opp alt på en gang. Mjød er godt i sånne glass.

Mjød er en søt og deilig drikk som lages av honning, vann, gjær og kanskje med krydder eller humle. Ikke humler, selvfølgelig, men humleplanten. Mjød i glass er festdrikk. Til hverdags drakk vikingene øl fra drikkehornene sine eller vann og surmelk fra trekopper.


Hvis du får mange glass med mjød, kan du bli temmelig snakkesalig. Kátir kalte vikingene det når folk ble skravlete. Da ble det ofte konkurranser med taler og mannjevning og løfter og skryting, og kappmæli - kamp om å ordlegge seg best - og kappdrykkja. Enda Odin sa i Håvamål at du ikke skal drikke for mye:

Bedre bør
å bære har ingen
enn mye mannevett;
verre niste
på veien har ingen
enn den som har drukket for mye.

Det er forresten litt rart at Odin sa akkurat det. For det var jo en gang han lurte seg til å drikke opp all visdomsmjøden til jotnen Suttung på en gang! Med munnen full av mjød måtte han flyktet fra Suttung i ørneham. Suttung satte etter i en annen ørneham.

Da de kom over Valhall spyttet Odin ut mjøden i bøtter og kar som gudene hadde satt frem. Men Suttung var like i hælene på ham, så Odin måtte sende de siste dråpene ut bak. Den mjøden som kom ut i bakenden kan alle få drikke av. Men den mjøden som Odin spyttet i karene er bare for guder og diktere. Etter det kalles mjød for gudedrikk.

Fenja, en gang må vi ta hele den historien!

Humleplanten tegnet Franz Eugen Köhler i Köhler's Medizinal-Pflanzen i 1897 Tegningen av Odin og Suttung laget Ólafur Brynjúlfsson i 1760.

20. okt. 2010

Høvik Verk


- Så fine høstfarger det er her, sa jeg til Menja, da vi kom fram til Høvik Verk skole. Når vi stod under de fine bjerkene utenfor hovedinngangen til skolen, så tenkte jeg at høsten er jammen meg fin! For jeg liker jo gult, og rødt og oransj -  det er yndlingsfargene mine.  Akkurat som gnister og ild, sånn som det var i Muspelheim, på den ene siden av Ginnungagapet, før noe som helst i verden ble levende. Menja liker bedre blått. - Det er mye finere med is og frost, sånn som det var i Nivlheim på den andre siden av Ginnugagapet, pleier hun å si. Ja, for dere husker vel at først var verden bare et kjempestort hull? Og navnet på hullet var Ginnungagapet.

Da vi kom inn i festsalen der vi skulle spille teater, så var det "ild-farge-bilder" på en av veggene. Det var også en vegg med blå "is- og- frost-bilder". Vi satte teltet vårt midt mellom de to veggene. Og selv om det ikke var et kjempestort hull der, så kom både Audhumla-kua og Ymer-kjempen frem fra bak teltet etter en stund.  Da tror jeg publikum ble litt forskrekka, ikke sant Menja?
Her er et av "ild-farge-bildene"

Både Menja og jeg likte veldig godt å møte både 2.klassingene og 3.klassingene på Høvik Verk skole. Dere var så hyggelige mot oss, både inne og ute. Og siden dere var så flinke til å svare når jeg spurte dere vanskelige spørsmål, så har jeg laget et ekstra spørsmål til dere. ( Menja, nå må du ikke hjelpe til!)

Spørsmålet er: Hva har jeg tatt bilde av her?


Svar meg gjerne her på denne bloggen....

Jar på kanten

Jar betyr jare. Og en jare er en kant. For Jargården lå helt på kanten av dalen ned mot Lysakerelven. Og helt på kanten av Bærum. Men i vikingtiden het Jar Jaðarr, Bærum het Bergheimsherad og Lysakerelven het Foð. Jar har det bodd folk siden steinalderen. De la igjen flere økser og en pilespiss. Etter istiden gikk sjøen over 50 meter høyere enn nå, helt opp til Trudvangveien. Der var det fint å slå seg ned. I vannkanten kunne du finne du finne skjell og muslinger, og på land kunne du kanskje greie å fange en diger og deilig villsvinstek.



De ytterkantene man får når man vever stoff heter forresten jarekanter. Vikingene vevde på store vever som sto lent opp mot veggen, sånn som den på tegningen. Oppstavever kalles sånne vever. Det var en svær jobb å skaffe seg klær! Hvis husfruen på Jar ville ha en ny ullserk, måtte hun først klippe sauen. Så var det å karde, spinne, farge og veve og så, endelig kunne hun begynne å sy.

Fargene som vikingene brukte kom fra naturen. Det var planter, sopp, lav og mose som ble kokt i vann sammen med garnet. Bjørkeblader blir for eksempel til gul. Løkblader blir mer brunaktig. Til rød brukes roten en plante som heter krapp, eller fargestoff fra en lus som heter kochenille.

Den aller vanskeligste fargen å plantefarge er mørkeblå. Den blåfargen kommer fra indigoplanten. Og indigo betyr visst "fra India". Blått kunne også komme fra en plante som heter vaid. Eller fra en slags snegle som heter purpursneglen. Det trengs 12.000 snegler for å lage ett gram fargepulver!

Det blå fargestoffet virker ikke sammen med vann. Både fargestoffet og garnet må ligge i tiss! Best er det visst med tiss fra mannfolk som drikker mye øl.

Fordi det var så vanskelig og dyrt å lage var blått den aller flotteste fargen. Blått var for konger og høvdinger! Og da Norge ble kristent og vikingtiden var slutt, ble det Jomfru Maria sin farge. Potteblå kalles den fargen. Det er ganske rart, syns jeg, at sånn tissepotteblå farge er den fineste av alle farger!


Steinalderøksene er fra Nordisk familjebok.

19. okt. 2010

Jar

Da vi kom til Jar skole tidlig om morgenen, så myldret det av biler og barn! Heldigvis stod en mann med refleksvest og dirigerte trafikken, så alle kom trygt frem til skolen. Og da det ringte inn, så Menja og jeg hvor fint det ble stilt opp utenfor skoledørene. "- Vi stod som perler på en snor, og ingen av oss sa et ord, men glad og lett og rank og rett vi var på plass med ett, " sang Menja glad. Hun husket den gamle sangen "Da klokka klang" som hun hadde lært da hun selv var ganske liten..Det vil si enda mindre enn i dag. Hun er vel egentlig ikke særlig stor nå heller. Det er derfor jeg synes det er best at jeg som er størst går først, når vi går med Grotte-kvernen vår.



Se den fine T-skjorten som denne kulturverten fra Jar hadde på seg! Jeg tok bilde av henne, for at alle skulle få se.

På Jar fikk vi kjempegod hjelp kulturkontakt Benedicte, og av 3 kulturverter til rigging og til første forestilling. Så overtok 3 nye kulturverter på neste forestilling, og de hjalp oss også med rydding og bæring til slutt. Tusen takk skal dere ha! Takk også fordi dere hjalp oss da vi på uforklarlig vis begynte å miste ting da dagen nærmet seg slutten. Først var det jeg som hadde mistet vesken min. Så savnet Menja en av trollungene til Ymer.  O gru!



Alt ordnet seg til slutt, heldigvis. Trollungen ble fanget og vesken min dukket også opp.

På Jar skole fikk 3.klassingene gjøre noe ingen klasser har fått lov til før:  De  fikk marsjere rundt teltet  vårt, så de kunne se hvordan vi har hengt og slengt alle tingene vi bruker når vi spiller teater. De så alle gudene og instrumentene, utkledningsklærne til Menja, Dukk og Dakk, Blopp og Skjegg og Rot. Og ikke å forglemme trollungene Trudgelmir og Bor og Bestla, og de store stigene vi alltid har med oss.

Det så  nok litt rotete ut. Men vi vet likevel alltid hvor vi har ting! Bortsett fra når trollunger stikker av, da.....

18. okt. 2010

Høvik

Se her, ropte Menja, da vi kom til Høvik skole. Bærums rareste dør! Hun fikk lyst til å åpne den, men det hang en hengelås på.




Så da gikk vi inn døra ved siden av  i stedenfor. Det var en helt normal dør, faktisk. Så gikk vi opp en normal trapp, og inn i en normal sal, og da var vi fremme der hvor vi skulle spille 2  ( normale? ) forestillinger. Vi lastet ut utstyret og bar det opp i salen. Godt vi er supersterke- ikke sant, Menja?



Benedicte kulturkontakt  hjalp oss å rydde i stand til forestillingen. Hun fortalte også at snart kom kulturvertene....


Og plutselig var kulturvertene der - og gav oss en varm velkomst vi neppe glemmer! Sofie, Henrik, Sonja, Tarjei, Martin, Even og Maceij fra 7.klasse kom med varme drikker, kalde drikker, frukt.... og tursj da vi trengte det også. De ryddet og ordnet, og bar ned alt ustyret vårt da vi skulle dra igjen. Og det enda de ble slikket på av Audhumla. Selv det  tok de med godt humør. 

2. og 3.klassingene holdt også på å le seg i hjel av den slikkende kua.  Men det var jo lettere for dem, for det var ikke de som fikk den lange, røde tungen til Audhumla på magen sin... At den kua aldri kan slutte å slikke!!

Jeg fikk heldigvis Audhumla bort fra kulturvertene  ganske raskt, men på Høvik skole var det så glatt på gulvet at siste gangen jeg sparket ut den innpåslitne kua, så datt jeg så lang jeg var.  Og det var slett ikke med vilje. Menja kunne ikke huske at jeg datt, sa hun etter forestillingen. Men det er jo ikke så rart, for hun gjemmer seg alltid når kua kommer. Alle vet at hun er redd for ulver. Men jeg lurer sannelig på om hun er litt engstelig for kuer også? Men se her -Menja - sånn ser Audhumla ut, hun er da vel ingen å være redd for?


Høvik i høyviken

Høvik - Høyvikum - betyr visst "en vik der det ble høstet høy". Det har vært folk der helt fra bronsealderen. En av dem la igjen en øks etter seg. Det er rart å tenke på at Høvik en gang lå ved sjøen. Nå ligger det et stykke inn på land, men rundt år 600, for 1400 år siden, sto vannet faktisk fem meter høyere enn nå!

Det er fordi landet hever seg. Den landhevningen er litt vanskelig å skjønne, men jeg tror det er sånn: Under istiden lå det mange meter tykk is oppå landet og trykket det ned. Men da isen smeltet fikk landet bedre plass og begynte landet å heve seg, liksom stikke hodet opp og strekke litt på seg. Det hever seg faktisk enda, rundt fire millimeter i året i Oslofjorden.

Jeg tror nok vikingbonden på Høyvikum hadde båt. Kanskje ikke et stort skip med 20 par årer og to roere på hver åre pluss kuer og sauer og koner og barn. Ikke et sånt skip som kunne reise til Snølandet Island, som Naddodd og Ravn-Floke hadde. Eller til Grønland, sånn som Gunnbjørn Ulvsson og Snøbjørn Galte og Eirik Raude med det røde skjegget. Og til Vinland det gode, Amerika, som Leiv Eriksson dro til for rundt 1000 år siden.

Bonden på Høyvikum hadde nok en mindre båt som han rodde fiske med i fjorden. Men når det var tåke og mørkt var han sikkert like redd som alle andre for å seile utfor kanten. For der var Midgardsormen - Lokes lange sønn, Fenris fæle bror. Han lå som en voll utenfor havet, bet seg selv i halen og holdt alt på plass. Midgardsormen ville ingen møte!

Jolanta Dudzińska Pettersen har tatt bildet av isbreen, via Wikipedia. Christian Krogh malte Leiv Eriksson som Amerika og Th. Kittelsen tegnet sjøormen.