Nes i Akershus

Nes i Akershus - Store Nes som de ofte sa før i tiden - har navn etter en eldgammel gård på neset der hvor de to store elvene Glomma og Vorma møtes. Kommunevåpenet ser ut som en Y laget av tre tømmerstokker. De blir liksom fløtet nedover elvene, gjennom store skoger og over fine grønne frodige jorder, akkurat sånn som det er i Nes.

  

  

Vorma kommer av norrønt Varma som betyr "den varme". Det er nok fordi elva ofte er isfri om vinteren. Når det er flom er Vorma den elva i Norge som har mest vann.

Glomma kommer fra Gláma. Det kan bety "den blekblå, den som skinner svakt og blekt". Men det kommer nok heller av glaumr som betyr "bråk" - altså "elva som larmer og bråker".

Før ble Nesgården kalt Raumnes. Raumr betyr "dunder og larm". Det var nok Glomma og Vorma som dundret og larmet og ikke de mektige raumarene som bodde på Raumnes og ellers i raumarenes rike,  Raumariki, det som kalles Romerike nå for tiden. På Raumneset lå Disen - gudinne-enga - og Ullershov - Ull sitt hov. Etter vikingtiden, rundt år 1100, ble det bygget kirke der, slik det ofte ble når den nye guden overtok etter de gamle.

Ull var litt av en kar: stor og flott og kjekk og pen og sterk og staut. Han var flink på jakt og i kamp med alle slags våpen og særlig med pil og bue, og i alle slags idretter og tvekamp. Og ingen var bedre enn Ull ski! Han ble kalt skigud, buegud, jaktgud og skjoldgud, og når vikinger skulle i strid var det ofte Ull de ba om hjelp.  

Huset til Ull het Ydalir, Barlinddalen. Der vokste det barlind, det aller beste treslaget til å lage buer av. På norrønt betyr ýr både barlind og bue. Barlindrunen YR er den siste i den yngre futharken, runealfabetet som vikingene brukte. Og Eo eller ë er barlindrunen i den eldre futharken fra før vikingtiden. 

Jeg  vet ikke om noen av de tre stokkene i Y-en i kommunevåpenet i Nes er barlind. De er vel helst gran, for det er nesten ikke barlind igjen i skogene våre i forhold til hva det var i vikingtiden. Barlind kan bli diger og eldgammel, oppimot 1000 år, og ble regnet som et magisk tre, kanskje fordi det er grønt hele året. Eller fordi det er veldig giftig.    
     

Ull må ha vært en viktig gud. En gang skal han ha styrt i Åsgård i 10 år mens Odin var borte. Kanskje var han en mye eldre gud enn Odin, fra tiden før vikingtiden, før Odin fikk plassen som den viktigste. Ihvertfall er det mange flere steder i Norge som har navn etter Ull enn etter Odin - sånn som Ullershov.

Bilder: Nes Akershus kommunevåpen. Runer fra Store norske leksikon. Ullr fra islandsk manuskript Olafur Brynjulfsson 1760, via Wikimedia Commons. Barlind fra Flora von Deutchland, Österreich und Schweiz, 1885, Wikimedia Commons.

Lesterud, rydning med lest

Lesterud var en liten husmannsplass som hørte til Skollerud. Skolli er den lille lure røde reven, så Skollerud betyr en rydning eller gård med mye rev.

I vikingtiden var det bare skog rundt Lesterud. Både Skollerud og Gro sin gård Grorud ble ryddet etter vikingetiden. Men på Helgi sin gård Helset bodde det folk.


Det kan ha bodd en skomaker på Lesterud en gang, for en skomaker bruker en lest når han lager sko. Men jeg lurer nå på om ikke Lesterudnavnet har med kølabrenning å gjøre.

For kull - eller køl som de sa i gamle dager - ble målt i lester. En lest er det samme 18 tønner eller 2 m³ kull. Jeg vet ikke om Povel Dominicusen som var husmann på Lesterud på 1700-tallet var skomaker eller kølabrenner. Like ved Lesterudplassen lå husmannsplassen Kølabånn eller Kullebunn. Der ble det ihvertfall brent kull. Og alle bønder og husmenn i Bærum hadde plikt til å hugge tømmer i skogen og brenne kull til Bærumsverket mens det var i drift.


Selve kølbrenningen foregikk i ei kølmile midt på svarte vinteren. Det var vanskelig og hardt arbeid å reise og brenne ei mile. Først reiste du "kongen", en stor stokk i midten av mila. Rundt kongen reiste du mileveden, 4 alen eller 2,5 m lang, stående litt på skrå. Langs "kongen" måtte det være en tennkanal. Når mileveden var på plass måtte mila dekkes med granbar - "bares"- og jord - "jordes" - og tennes. Mange kølabrennere "pjutret" litt på mila, leste fra Bibelen eller Svarteboka før de tente så mila skulle bli god.

Så måtte mila stå og ulme i 2-3 uker. I den tiden måtte kølabrenneren passe på som en smed, så varmen var helt riktig, ikke for varm og ikke for kald. Når tre varmes opp til 150 grader fordamper vann og sevje. Mellom 150 og 275 grader blir treet til kull uten å brenne opp, men blir temperaturen over 280 grader brenner alt opp.

En vanlig kølmile ga mellom 40 og 70 lester ved som det tok 120 dagsverk å lage og som Bærums Verk brente opp i masovene på et døgn. Det gikk med uhorvelige mengder skog og køl til å smelte jernet i den store masovnen på Verket! Du kan lese mer om kølabrenning her og her.

Og hvis du vil lære å lage dine egne kullstifter, sånne som vi skrev runer med, kan du klikke her eller her.


I vikingtidens skog var det et slags tre som nesten er borte nå. Det var barlind. Barlinden kan bli nesten 1000 år gammel og ble regnet som et magisk tre, kanskje fordi det er grønt hele året. Eller fordi det er veldig giftig.

Men barlind er utmerket til alle slags redskaper. Særlig godt er det til å lage buer av. Det er nok derfor barlind er treet til Ull, den beste bueskyteren av alle gudene i Åsgård. Han er den beste skiløperen og jegeren også og v isstnok en reser til å gå på stylter.


Ull bor i Ydalir. Barlinddalene betyr det. Det er en gård nord for Burudvann som heter Barlinddalen hvor det enda fins barlind og hvor det visst har vært seter i riktig gammel tid. Skal tro om Ull var der?


Jeg har forresten hørt at Ull giftet seg med skigudinnen Skade, etter at hun skilte seg fra havguden Njord. De har det nok fint nå, Ull og Skade, når de farer gjennom vinterskogen på skiene sine!





Vinterskogen har Th. kittelsen laget. Kullmile er fra Flesberg, foto fra Buskerud fylkesfotoarkiv. Barlinden er fra Deutschlands Flora in Abbildungen, 1796 og Ull er kommunevåpen for Ullensaker kommune.