16. juni 2011

Sulten ulv, sist sett i Asker!



Hjelp! Fenrisulven er så sulten at han vil sluke den dyrebare Grottekverna vår! I alle fall ser det sånn ut ....

At Fenrisulven var grådig sulten, det er det ikke tvil om. Historiene om han forteller om en ulv som krevde stadig mer av gudene når det gjaldt å få stilt sulten sin. Stakkars Tyr, han var den eneste guden som var modig nok til å fore ham etter hvert. Kanskje det var derfor Tyr var den som til slutt turte å legge hånda si i Fenrisulvens gap når de skulle binde ham med Gleipne-lenken? Kanskje Tyr tenkte at ingen biter av den hånda som gir mat? Men den gang ei. Fenris var jo ikke som andre. Og Tyr fikk kjenne akkurat det. Akk ja.

Bildet av Fenris og Grottekverna er tatt i Kulturhuset i Asker. Heldigvis hadde Menja tegnet et sverd i munnen på ham, så han fikk ikke bitt sammen over kverna. Så Grotte er fortsatt i god behold.

Vi var invitert til kulturhuset for å spille forestillingen vår for alle kulturkontaktene ved Askerskolene. I tillegg fikk 1.klassingene på SFO ved Drengsrud skole også se forestillingen. Et hyggelig publikum, - ikke sant, Menja? Selv om de voksne ikke var særlig modige. Det måtte et bursdagsbarn fra SFO til for å få lagt armen i gapet til Fenris! Heller ikke Ymer skremte barna. De hjalp til med å få temmet ham, for plutselig merket Ymer at det trakk i halen hans. Tre barn hadde tatt et godt tak i den, og de slapp ikke så lett, nei. Det hadde aldri Ymer opplevd før....



Etter forestillingen dro barna hjem, mens de voksne hadde møte. Menja og jeg fikk være med på møtet, og fikk frukt og kaffe. Det var godt å puste ut litt før vi skulle pakke ned alle sakene og vandre videre ned de 4 trappene og ut av kulturhuset som var en skikkelig labyrint. Aldri har vi gått så langt og lengre enn langt for å få rigget forestillingen vår.. Heldigvis fikk vi hyggelig hjelp  - og vips var vi på veien igjen.

- Neste stopp Gudvangen!!

13. juni 2011

Asker i Skogheimsherad

I vikingtiden het Asker Askar. Navnet kommer fra asketrær. Det skjønner man godt når man kommer til Askergården og Asker kirke, for der kryr det av ask. Det ser ut som en flokk småtroll står vakt på hver side av den gamle kirkeveien. Noen av dem er nesten 250 år gamle. De ble plantet av presten Johan Christopher Vogelius. En hel alle´av styvingstrær plantet han langs kirkeveien, for der kunne det ikke vokse noe annet nyttig. Til og med i kommunevåpenet er det ask: tre askestyvinger er det, eller askekaller.

Styvingene ble høstet på ettersommeren med noen års mellomrum. Kvister med grønt lauv ble hugget av, så ble de samlet i bunter eller kjerv, tørket og gitt husdyra som vinterfór. De beste styvingstrærne er ask og alm.

Det sies at hvis du legger askeblader i vann ved siden av sengen om kvelden, så er du beskyttet mot sykdom. Og hvis du legger askeblader under puta, så drømmer du store og viktige drømmer om fremtiden. Og hvis du er jente og går med et askeblad for eksempel i lomma, så vil alle gutter like deg. Og omvendt.

Verdenstreet Yggdrasil var en ask. Og den første mannen var en laget av en askestamme. Det var jo derfor han fikk navnet Ask. Og så fikk han gifte seg med almedamen Embla og ble far til alle mennesker på jord.

I gamle dager het det forresten Skogheimsherad i Asker, etter gården Skogheimr. Det betyr "skoggården". Skoggården ble ryddet i jernalderen, på samme tid som Tunheim som erTanum, Haslheim som er Haslum, og Bergheim som ble til Bærum. Den gamle Skogheimgården ble til Skauom og så til Skaugum.

Askargården ble også ryddet i jernalderen og var nok en mektig gård i vikingtiden, siden det er så mange gravhauger fra jernalderen ved kirken. I middelalderen lå det en liten steinkirke der, og i vikingtiden var det kanskje kultsted med hov og tingplass og offerlund, slik det ofte var der hvor de første kirkene ble bygget.

Det sies at det skal være en skatt i den ene av de gravhaugene. Så var det en kveld på 1830-tallet at presten ba noen gårdsfolk om å grave opp haugen. Men rett som det var så de et merkelig lys over prestegården. Det så ut som hele prestehuset sto i brann! De løp for å undersøke, men alt var i orden. Så fortsastte de gravingen, men det samme underlige lyset kom igjen over prestegården, og da turte de ikke grave mer. Det ble bestemt at gravhaugen skulle få få ligge i ro. Og sånn ligger den ennå.



Men tenk om det er en sånn skatt som Hoenskatten inni haugen - Norges største vikingskatt, nesten 2,5 kg gull, 50 gullsmykker og 20 mynter og 200 perler av glass og halvedelsten! Han var nok overrasket, husmannen Halvor Torstensen Kvernmoen, da han en sommerdag i 1834 skulle finpusse en grøft i en myr og plutselig sto med en diger gullring på spaden!


Asker kommunevåpen. Ask fra ''Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz'' 1885. Hoenskatten fra Terra Buskerud- historieboka.no - her.

9. juni 2011

Med Barnas Turlag på Skedsmo



Glad og Gylle
Gler og Skeidbrine
Sølvtopp og Sine
Gisl og Fallhovne
Gulltopp og Lettfot
På disse rir Æsene ut
Hver eneste dag
Når de drar til tings
ved asken Yggdrasil...




Var ikke det et fint kvad om hester?  - Navnene på gudenes hester er jammen flotte, sa Menja da jeg sa kvadet for henne.  - Også passer de så godt her vi er nå!

For vi var nemlig på Skedsmo for å spille forestilling, ha aktiviteter og ha vikingsti denne søndagen. Barnas Turlag i Den Norske Turistforening og gode vikingvenner hjalp oss til å lage en fin vikingdag på Sten, i Gjoleidveien, ved Skedsmo kirke. Og på Skedsmo var det hestekamper i gammel tid.

Etter at jeg hadde sagt fram kvadet ropte Menja oppildnet: Jeg vil blogge om hestekampene på Skedsmo! Og dermed så jeg ikke mer til henne.  Ikke før vi skulle ta bilde. Camilla, Per Øivind, Arne Jukesmage og jeg. Da dukket hun opp igjen. Bare se:



Det var flere vikinger enn de dere ser på bildet som hjalp oss denne dagen. Raid bueskytter, for eksempel. Og Frøya-Camilla.... det er hun som tar bildet.

Det var dessuten veldig hyggelig av Skedsmo kommune å la oss få bruke den fine sletta ved Sten menighetshus til vikingleiren vår. For her var det veldig mange  gamle minner  i nærheten.  Kan dere skimte Arne Juksemage mellom trærne her? Han vandrer på en ekte viking-grav!



Vikingstien vår gikk på en oldtidsvei, over gravhauger fra vikingtida og til slutt endte den ved bautaen over Olav den hellige. Der stod Per Øivind og rettet svarene for de som hadde gått stien.  (Nei, bildet er ikke av Per Øivind, men av bautaen...hihi...)



Her fikk også de som ville kvesse sverd på "sverd-kvesse-steinen" som lå ved siden av. Den har merker fra den gang ekte vikinger kvesset sverdene her. Denne søndagen ble det  faktisk enda flere spor etter sverd på steinen!


7. juni 2011

Skedsmo = Skeiðismór = hestekampsletta

På Skedsmo kommunevåpen er det tre hester som løper i rasende fart! I vikingtiden var det nemlig kappløp og ville hestekamper på slettene ved Skedsmo kirke.

Hestekamper - hesteskeid - har det vært i Norge i mange hundre år, kanskje helt fra 500-tallet. I vikingtiden var det hestekamper samtidig med blot og fester for for de gamle gudene, Tor og Odin og Frøy og Frøya.


På tegningen fra eldgammel svensk stein er det hestekamp - ”hestavíg” - mellem to hingster. De sloss nok om en hoppe som begge gjerne vil parre seg med. De sparker og biter og vrinsker stygt, og de gir seg ikke før det flyter blod og den den ikke greier mer, stygt skadet. Eierne egger dem til kamp
med pisk og ”heststafr” - hestestav - eller ”skeidstang” i hendene og passer på så de ikke rømmer.

I gravhaugene ved Sten -Tærund er det funnet utstyr til hester. Rundt 40 hauger skal det visst være ved Sten -Tærud. I en av dem var det et flott skrin med beslag. I skrinet var det to spenner, seks glassperler og et smykke med graveringer. Kanskje var det selve bygdekongen, hersen på Huseby, som ble gravlagt i den haugen?

Da raumerne på Romerike hadde blitt "banket til bedring" i et stort slag i 1022 og omvendt til kristendommen, ble det bygget kirke på Huseby. Raumerne måtte slutte å blote og tro på Tor og Odin og det ble strengt forbudt å spise hestekjøtt. Men hestekamper fortsatte mange steder i Norge helt til slutten av 1800-talle - til stor underholdning for bygdefolket og til god hjelp for å finne de sterkeste og beste hestene som fikk bli far til nye hester.

Skal tro hvordan Odins hest Sleipner hadde greid seg i sånne hestekamper - den som hadde åtte bein og var sterkest i verden, den som kunne løpe like godt over land og vann og gjennom luften, som var sønn av den digre jotunhesten Svadilfare og hadde luringen Loke til mor!

Og når vi snakker om jotner: I gamle dager lå det en diger stein like ved Skedsmo kirke. Noen mener at det var en jotne som kastet den fordi han ikke likte kirkeklokkene. Heldigvis bommet han. Han var nok stor, den jotnen, for han sto med ett bein på Hauglifjellet og det andre beinet på Vardåsen!

Noen mener at steinen var en eldgammel offerstein. Og det er den steinen som har gitt navn til Sten-Tærud skole.


Øverst: Skedsmo kommunevåpen.
Så hestestenen ved Häggeby kirke i Uppland i Sverige. Og nederst Skedsmo-jotnen som jeg har tegnet.