Frogn 2014

Ingen vet hvor lenge det har bodd folk i Frogn. De første kom nok en gang i steinalderen, for det funnet både både steinøkser, skålgropfelter, helleristning, gravhauger, bygdeborger og varder og gravhauger i kommunen.

Kommunevåpenet er en borg. Den er ikke en eldgammel bygdeborg fra folkevandringstiden, men bygget på 1800-tallet og oppkalt etter kong Oscar 1. da han var på besøk i 1855. Oscarborg festning ligger på en øy midt uti i Drøbaksundet og var særlig viktig under andre verdenskrig.

På tegningen under her ser du hvordan det v ar i Drøbak rundt 1800 da engelskmannen John Edy var på Norgesreise og tegnet og malte og skrev om Norge. Drøbaksundet er det smaleste sundet i Oslofjorden. Før var Drøbak vinterhavn for Christiania. I harde vintre var det ofte is fra Drøbak og helt inn til Oslo.

Navnet Frogn kommer fra storgården Froen. På gammelnorsk het den Fraun som etter hvert ble til Frogn. Fraun kommer fra fraud som betyr gjødsel eller fruktbar, gjødslet jord. Frogn betyr altså gården med den frodige, fruktbare jorda. Der hadde vanene likt seg!

Vikingene fortalte om to gamle gudeslekter - æser og vaner. En gang kriget de med hverandre. Da krigen var over flyttet noen av vanene til æsene i Åsgård. Vanene var guder for fruktbarhet, kjærlighet og velstand. En av dem var Njord. Han bodde i Noatun og regjerte over havet og all slags sjøfart. Han rådde over vindene, kunne stille storm og slukke ild. Det var Njord du måtte blote og ofre til for lykke på havet, god vind og trygg sjøreise, godt fiske og rikdom til havs og lands.


Njord hadde to barn: Frøy og Frøya. Frøy var så vakker og mektig og god at Snorre kalte ham for Verdensguden. Han rådde over vekst og vær, over regn og solskinn og alt som spirer og gror og vokser seg stort.  Han rådde for god framtid, for fred, velstand og framgang og kaltes også årsguden og rikdomsgiveren. Han hadde en tjenestejente som het Bøyla. Det betyr å baule eller raute som ei ku. Bøyla passet fjøs og kuer. Mannen hennes Bryggve dyrket åkeren og brygget øl. Navnet hans betyr v isst hellig byggkorn. Frøy bodde i Alvheim. Han eide skipet Skidbladner som kunne seile like godt til lands som til vanns, som alltid seilte i medvind og kunne brettes sammen som en duk og puttes i lomma. Frøy eide et magisk sverd som slo ut mot Jotuner på egen hånd. Og den raggete grisen hans Gullinbuste løp gjennom luft og hav og lyste opp mørket med den gyldne busten sin.

Søsteren  hans var fagre Frøya, den vakreste av alle, hun som rådde over kjærlighet og fruktbarhet, hadde en vogn som ble trukket av to katter og en gris som het Hildisvin som hun red på, en fugleham og et fantastisk smykke som het Brisingamen.























Bilder: Frogns våpenskjold, Drøbak malt av John Edy 1800, Njord, Frøy og Frøya  sånn som folk trodde de så ut for mer enn tre hundre år siden, fra et islsandsk Snorre-manuskript 1680, alle wikimedia commons. Oscarsborg festning: visitnorway.com

Slemdal på Ris med gris

Slemdal var husmannsplass under Ris gård. Slemdal-navnet vet jeg ikke hva betyr. Men Ris kommer fra norrønt hris og betyr krattskog, altså skog av busker og småtrær. Risgården var stor i middelalderen, så det bodde kanskje folk der i vikingtiden også.

Utenfor skolen står det en bronsegris - eller egentlig et villsvin. Det er helt likt en villsvinskulptur som står på Mercato Nuevo i Firenze. Der gnir folk den på trynet, for da skal de komme trygt tilbake til Firenze. Firenze-villsvinet ble laget av Pietro Tacca i 1612, etter en gresk antikk marmorskulptur. På italiensk heter det "Il Porcellino". Det betyr grisungen. Det er mange helt like sånne villsvin-skulpturer rundt i verden, ikke bare på Slemdal. Men jeg tror ikke de er like blanke på trynet som grisungen i Firenze.

Kjærlighetsudinnen Frøya hadde et villsvin som hun red på når hun ikke kjørte med vogna som kattene hennes trakk. Villsvinet het Hildisvin. Det betyr Kampsvin. Det hadde biksel av gull og ble laget av to flinke dvergesmeder som het Dain og Nabbe.


Broren til Frøya, fruktbarhetsguden Frøy, hadde også et villsvin. Det het Gyllenbuste og hadde grisebust av gull som lyste om natten så det aldri ble mørkt der det sprang. Det kunne løpe like fort som en hest, både på land, over vann og gjennom luften. Gyllenbuste ble laget av en dvergesmed som het Brokk

Det var også en fantastisk gris som hete Særimne. Hver kveld ble den slaktet og spist, men neste morgen var den like hel igjen. Jeg tror igrunnen vikingene var glade i svinekjøtt.

Øverst bilde av "Il porcellino" laget av Pietro Tacca i Firenze i 1612 1633? . I midten Frøya som rir på Gyllenbuste laget av Alexander Murray i 1865 og nederst Frøy med galten sin laget av Johannes Gehrts i 1901.

Hofstad - Hofstaðr, et sted med hov?

På Hofstad - Hofstaðr - har det kanskje vært et hov hvor vikingene ofret til gudene sine. Vi vet ikke om et hov var et sted eller et hus. Kanskje det har vært begge deler. Ofte var hovene knyttet til bygdens fornemste og mektigste mann. Hoff og hov kommer fra samme ord. Det er funnet tre gravhauger der og to eldgamle veier på Hofstaðr, så det var nok et viktig sted.

Vikingene blotet og ofret til gudene, for å styrke dem. De hadde gudebilder av tre som fikk mat og drikk satt fram til seg på faste dager. I Olav den helliges saga fortelles det om hvordan det gikk da kongen kom til Dale-Gudbrand på Hundorp, en av de mektigste hersene i Gudbrandsdalen på 1000-tallet for å få ham til å omvende seg til den nye guden:

Kong Olav avtalte møte med bøndene tidlig neste morgen, og da skulle også gudebildet av Tor bæres ut. Da møtet var satt spurte Dale-Gudbrand kongen hvor hans Gud var. Samtidig sto sola opp og kongen svarte: "Der kommer min Gud med stort lys". Da bøndene snudde seg for å se mot soloppgangen, slo Kolbein sterke til gudebildet så det sprakk og ut kom mus, øgler og ormer. Da de så dette tok Dale-Gudbrand og bøndene kristendommen.

De mektigste blant gudene var kanskje Odin, Tor, Frøya og Frøy. Frøy bodde i Alvheim. Det fikk han i gave for sin første tann. Han hadde to alver til tjenere, ekteparet Byggvir og Bejla. Av dvergene fikk Frøy skipet Skidbladne. Det kunne seile til lands og til vanns og gjennom luften, brettes sammen som en duk og legges i en pung, alle gudene fikk plass i det og det hadde alltid god vind. Han fikk også Gullinbuste, en gris med gullbust som for over land og hav med vogna hans og lyste i mørket. Frøy eide også hesten Blodughofi, "den med blodige hover". Og han eide et sverd som hogget av seg selv!

Øverst: Olav Tryggvason knuser hedenske gudebilder. Halfdan Egedius: «Kong Olav i Tors Hov» 1897, via wikipedia.
I midten: Trefigur av Frøy, funnet i Sverige, via Terra Buskerud - historieboka.no, her.
Nedrest: Odin, Tor og Frøy på billedteppe fra Skog i Hälsingland, fra slutten av 1000-tallet eller rundt 1100, via wikipedia.

Fenja og Menja i Tyskland

Her har Menja tatt bilde av meg på det store skipet som tok oss til Kiel, i Tyskland. Grunnen til at jeg smiler er at jeg var glad for at vi slapp å ro hele veien i et vikingskip. Det ville nok tatt mange slitsomme dager, for det var helt vindstille da vi dro. - Men om vi hadde hatt Skibladner, så hadde det jo gått ganske greit, sa Menja. Og det hadde hun jo helt rett i.  Om guden Frøy hadde invitert oss med i skipet sitt, hadde vi ikke sagt nei. Tenk å kunne reise like bra til vanns og til lands! Vi kunne ha sittet på med Skibladner helt til Frankrike. Og når vi kom fram, så kunne vi bare ha brettet det sammen og puttet det i lomma. Et sånt skip er det bare dvergesmeder i Svartalvheim som kan lage. Vi kjenner jo en av dem, han som laget lenken til Fenris. Var det han som laget Skibladner også, mon tro? Da vet jeg hva faren hans heter: Ivalde. For det var Ivalde-sønnene i Svartalvheim som laget Frøys fantastiske skip.

Vel fremme i Tyskland stoppet vi et sted for å spise litt. Da var det vi så dem: Eplene. De lå utover på bakken. Kunne det være Idunn som hadde mistet dem? Hun kan jo være litt slumsete med å passe på eplene sine, det vet alle som har sett forestillingen vår. Menja var ikke så modig, men jeg smakte en bitteliten bit. Det skjedde ingenting. Så det var nok ikke ungdomseplene til Idunn. Men tenk om det hadde vært det! Da hadde kanskje Menja måtte passe på en liten unge resten av veien - nemlig lille meg. Egentlig er jeg glad for at det ikke var Idunns epler vi fant. For jeg er ganske stolt av at jeg er størst av oss to. Og størst er jeg heldigvis fortsatt.

Da vi skulle sove i Tyskland, stoppet vi i en liten by som het Hausach. Der var det sannelig mange rare dyr!

Foran "Gasthaus Løwen" hadde noen laget en løvemosaikk.  Wæhh!  - Håper ikke det er flere løver her, sa Menja da hun skulle sove. Heldigvis så vi ingen. 

Men vi så Baldo!! Vertshuseierens lille kosehund. Den var veldig lydig, se så fint den sitter i stolen for at jeg skulle få tatt bilde av den. Den var ikke akkurat noen vikinghund.  Hundene som vikingene hadde, lignet nok mer på elghunder eller buhunder.

Men det kan godt være at noen vikinghunder var like små som Baldo. For det var ganske vanlig å ta med seg hund på vikingferd.




Hundene ble brukt til å holde vakt, til jakt, til gjeting og til trekkdyr. I vikingegraver er det funnet hunder, så de var viktige dyr. En som eide en hund, kunne ikke reise til dødsriket uten hunden sin. I en grav -  Gokstadskipet -  er det funnet 6 hunder. En stor med lange bein,  noen middels og to omtrent så store som Baldo.

Til og med trollene i Jotunheimen hadde hunder. Husker dere da trollene stjal hammeren til tordenguden Tor?  Da Loke dro ut for å lete etter den, møtte han trollgubben Trym sittende og veve gullbånd til hundene sine.  Jeg vet ikke navnene på de hundene. Men jeg vet navnet på en hund som vikingene fortalte hverandre om: Garm. Garm er vakthund. Han har en helt spesiell dør å vokte, nemlig porten inn til Hels saler, i dødsriket.  Noen sier at Garm egentlig er Fenrisulven. Men det vet verken jeg eller Menja. For selv om vi har vandret langt og lenger enn langt, så har vi heldigvis aldri vært i dødsriket.

Om morgenen tok vi farvel med Baldo og tråkket over løvemosaikken for siste gang. På vei ut av Hausach ropte plutselig Menja: - Stopp! Stopp!  Hun hadde fått øye på noe ganske uvanlig. En ku på vandring oppover en husvegg! Hva  i all verden hadde den der å gjøre?  Ikke vet vi. Vi kjenner jo bare kua Audhumla, og hun kunne ikke svare oss der hun lå godt pakket ned i bagasjen vår. Men jeg tror nok at kua på veggen het Rosa, for det er et kunavn. Og de fleste er nok enig i at det er et navn som passer denne kua temmelig godt...

Godt år og fred!

Neida, vi har ikke vandret til Verdens Ende og så falt utfor kanten av verden, langt i fra! Det er ikke derfor verken Menja eller jeg har skrevet blogg på lenge. Vi har bare hatt så forferdelig mye å gjøre. Etter å ha spilt teater for over 3000 barn i Bærum i løpet av høsten, så trengte vi å gjøre så forferdelig mange andre ting som hadde hopet seg opp. Menja har trasket rundt i skogene  ved Sæteren i Bærum, mens jeg har trasket rundt i Follo og Østfold. Det var veldig rart å ikke være sammen med Menja hele tiden, og nå kjenner jeg at jeg savner henne veldig. Jeg tror hun savner meg også, i hvert fall bittelittegrann. For selv om vi krangler en del, så hører vi jo sammen, ikke sant?

"Godt år og fred" pleier vi vikinger å si når vi kommer til midt på vinteren - til jula. Det synes jeg er enda finere enn "god jul". Vikinger i vikingtida sa at de de skulle "drikke jul",  - for  de skålte med øl for fred og for fruktbarhet.  Det står for eksempel i et gammelt kvad som heter Haraldskvadet. Det var en dikter, en skald, som het Torbjørn Hornklove som skrev det rundt år 900: " Ute (på havet) vil han (kongen) drikke jul.. og ta opp Freys lek". Frey, eller Frøy, som jeg pleier å kalle ham, er jo den norrøne fruktbarhetsguden. Det er kanskje ikke så rart at de fikk  lyst til å skåle for at det skal bli vår og nytt liv igjen på jorda, sånn midt på vinteren når det er så mørkt og kaldt...

Menja - skal vi skåle litt sammen, vi også? Vi trenger jo ikke akkurat skåle  med øl -  hva med en skikkelig deilig eplesaft? For fred ( det trengs!) , og for at jorda skal bli grønn og fin og fruktbar igjen om ikke så altfor lenge!