Vennesla

Vennesla-navnet kommer visst fra norrønt Vindislár. Vindil betyr krum. Det er nok fordi Otra - Oterelva - gjør en bøy på seg ved Venneslafjorden. Otra er den største elva i Agder. 245 km lang, fra øverst i Setesdalen og til Kristiansand. 

Det er Otra som bølger tvers over Venneslas kommunevåpen, midt mellom trær og tannhjul. Før var  jorda og skogen det viktigste for bygda. Det var ikke lite tømmer som ble fraktet nedover Otra og videre ut i den store verden, særlig til Holland, før industrien tok over på 1800-tallet. 



De første vendølene var kanskje mest opptatt av laksen i Otra. De eldste gårdene i Vennesla ble ryddet for rundt 2000 år siden - 1000 år før vikingtiden. Det er funnet steinøkser i bygda som er 5000 år gamle. Kanskje var det fangstfolk som fulgte elva innover for å fiske laks ved Vigeland - akkurat som i dag! 



I gamle dager trodde folk at laksen hadde flekker fordi gamle-Eirik hadde spyttet tobakk på den. Vikingene hadde også en historie om laksen: Det var en gang Loke måtte flykte opp på en fjelltopp i Jotunheimen fordi gudene var etter ham. Han bygde et hus med fire dører så han lett kunne rømme. Ofte gjorde han seg om til en laks og gjemte seg i Frånangersfossen like ved.  Da gudene kom hoppet Loke-laksen i fossen. Men gudene lagde et fiskegarn og Tor vasset uti. Loke prøvde å hoppe over garnet, men Tor hogg tak i ham og holdt ham fast bakerst ved halen. Og det var sånn laksen ble så smal bak, sier Snorre. 

 

Bilder: Kart, kommunevåpen, Loke fra et islandsk manuskript, 1765-66, Jakob Sigurdsson, laks U. S. National Oceanic and Atmospheric Administrattion via wikipedia. 

Nygård skole

- Se så vakkert det er her!  Kan dette være skolen vi skal til, mon tro? Menja lurte. Men ikke lenge. For der hvor alle bilene stod parkert, der var skiltingen tydelig:  Vi var  fremme, ja. Ingen tvil .

     Vi var litt tidlig ute, denne siste dagen på turneen vår. Sola skinte, men det var kaldt om morgenen, så vi fortet oss inn i skolen for å se om vi kunne finne kulturkontakten, Tore.  Det første vi så inne på skolen, var fine katteplakater med månedens sosiale kompetansemål for små og store:



 

Vi fant snart Tore også. Han stod og ventet på oss ved gymsalen der vi skulle spille forestillingene. Han sa "Hei" og så på oss med et stort smil -  ikke ulikt katten på plakatene!



Gymsalen var en stor hall, en av de største vi har spilt i. Vi satte opp riggen vår på kortsiden, foran et av håndballmålene.  Så spilte vi to forestillinger. Mellom forestillingene fikk vi deilige påsmurte  rundstykker på lærerværelset.

Det var litt vemodig da den aller siste forestillingen på Vest-Agder-turneen vår var slutt. Det var så rart å pakke sammen, for nå visste vi at det blir lenge til vi skal møte blide skolebarn igjen.

Men oops - da så vi plutselig en som var havnet i garnet i håndball-målet:




Loke! Noen barn har fortalt oss at de synes han ligner på Michael Jackson. Andre synes han ligner på en vampyr. Det er kanskje ikke så rart, for det er mange historier fra vikingtida som forteller om hvordan Loke er en mester til å skape seg om. En gang var han en flue. En gang en sel. En annen gang en fugl.  Han har skapt seg om til en hest også, det gjorde han den gangen han fikk føllet Sleipner, hesten med 8 bein.
- Når jeg ser ham liggende i garnet her på Nygård, så tenker jeg på den gangen han skapte seg om til en laks, sa Menja. Akkurat det tenkte jeg på også.

Historien er sånn: De andre gudene var så sinte på Loke, at de hadde bestemt seg for å fange ham. Da de forstod at han hadde skapt seg om til en laks, så prøvde de å fange ham i et fiskegarn.
Loke gjemte seg mellom to stener på bunnen, men da gudene dro garnet over ham, kjente de at de kom borti noe levende. De gav derfor ikke opp. Gudene bandt søkker i garnet, sånn  at Loke ikke skulle komme seg under en gang til. Loke svømte foran garnet, og da han så at det ikke var langt igjen til havet, sprang han over garnet og kom seg opp i en foss.  Gudene sprang opp til fossen og delte seg i to flokker. Tor vasset ut i elven. Så dro de garnet. Loke forsto at han hadde valget mellom å springe på sjøen eller å sprette over nettet en gang til. Også denne gangen forsøkte han å sprette over, men nå grep Tor tak i ham. Fisken gled i hånden hans, men han fikk fast tak ved sporen. Det er derfor laksen smalner bak, heter det.

- Hva skjedde egentlig med Loke etterpå? Spurte Menja. Jeg var ikke helt sikkert. Så vi bestemte oss for å spørre Grotte om det en gang. På Nygård skole var det jo umulig å få svar. For Grotte var  stum som en østers etter å ha svart på de tre spørsmålene han hadde fått.. "Hånda må hvile, kverna må stå ", sa Menja og jeg til hverandre og pakket Grotte inn i bilen.

Da vi snudde oss og tok et siste overblikk over skolegården før vi skulle dra, så vi jammen meg enda mere garn.  På bildet jeg tok så det jo nesten ut som hele skolen var havnet i garnet!



Fullt så ille var det ikke.  Det var bare et klatrestativ jeg hadde tatt bilde gjennom.  Jeg tok et bilde til også.. For på Nygård skole var det malt så mange vakre bilder på ytterveggen. Jeg likte fiskebildet aller best. Vakre, frie fisker - som jeg håper aldri havner i noe garn.

Takk for oss, Nygård skole  - og alle hyggelige barn og voksne som vi møtte på Sørlandsturen vår!

Kulturtorg i Dansens hus...

Se hvem som har sneket seg gjennom pipa og ned på Oslo kommunes kulturtorg i Dansens hus: Tordenguden Tor! Og ooops.....  der lurer jammen den rakkerfanten Loke! Typisk Loke, han vil alltid være der det skjer. Det er jo faktisk han som gjerne sørger for at ting skjer også, iallefall i de norønne mytene. Han setter i gang ting som ofte går riktig galt for gudene, og så må han sørge for å ordne opp igjen etterpå.

Sånn som når han overtalte de andre gudene til å la en ukjent byggmester lage mur rundt Åsgård. Han skulle ha sol, måne og Frøya som lønn, hvis han klarte å bygge muren i løpet av en vinter. Loke sa til de andre gudene at så fort kom han ikke til å klare det, så det var ingen fare for at de måtte betale ut den dyrebare lønna. Men så viste det seg at byggmesteren var en jotun med en helt utrolig sterk hest, Svadilfare.Hesten jobbet hardt, og dro fram kjempedigre steiner til muren hver natt. Da det bare var tre dager igjen av vinteren, var muren nesten helt ferdig. Gudene var ille ute, for de kunne jo ikke for noen pris gi fra seg Frøya, sol og måne. Siden det var Loke som hadde fått dem til å gå med på forslaget fra byggmesteren, så sa de til Loke at det var han som måtte finne en utvei.

Loke fant en utvei, som vanlig. Men en ganske uvanlig en: Han skapte seg om til ei hoppe - en damehest. Svadilfare var en hingst, som likte hoppa veldig godt. Så godt at han glemte å jobbe, og heller dro til skogs med Loke-hoppa. Og dermed ble ikke muren ferdig, og gudene fikk beholde både Frøya, sol og måne. Og hva skjedde med Loke? Jo, han så ikke gudene noe til på en stund. Ikke før han dukket opp med et lite føll, som han selv hadde født. Og siden Loke var moren, og Svadilfare var faren, så var det ikke noe vanlig føll. Det hadde åtte føtter og var den beste hesten blant guder og menn.  Det fikk navnet Sleipner, og ble Odins hest. Så fikk også denne Loke-historien en fin slutt!

Men tilbake til nåtiden:
Det var på Dansens hus i Oslo det skjedde i dag.  Og Loke hadde slett ingen ting med arrangementet å gjøre - og dermed ble det også vellykket. Alle vi som skal være med i Oslos kulturelle skolesekk neste skoleår var samlet og presenterte oss for lærere i Osloskolene.  Her ser dere Menja og meg, vi hadde tatt med oss litt av hvert fra forestillingen vår. Her gjaldt det nemlig å lokke skolene til å få lyst til å få besøk av nettopp oss. Forhåpentligvis klarte vi det. Vi snakket iallefall med veldig mange de timene kulturtorget varte.

Nå gleder vi oss til å kunne vandre rundt fra skole til skole i Oslo neste skoleår. Vi kommer til å vandre rundt i Vest-Agder også, og i Asker. Fra skole til skole, fra sted til sted. Damduridam!!

Fenja og Menja i Tyskland

Her har Menja tatt bilde av meg på det store skipet som tok oss til Kiel, i Tyskland. Grunnen til at jeg smiler er at jeg var glad for at vi slapp å ro hele veien i et vikingskip. Det ville nok tatt mange slitsomme dager, for det var helt vindstille da vi dro. - Men om vi hadde hatt Skibladner, så hadde det jo gått ganske greit, sa Menja. Og det hadde hun jo helt rett i.  Om guden Frøy hadde invitert oss med i skipet sitt, hadde vi ikke sagt nei. Tenk å kunne reise like bra til vanns og til lands! Vi kunne ha sittet på med Skibladner helt til Frankrike. Og når vi kom fram, så kunne vi bare ha brettet det sammen og puttet det i lomma. Et sånt skip er det bare dvergesmeder i Svartalvheim som kan lage. Vi kjenner jo en av dem, han som laget lenken til Fenris. Var det han som laget Skibladner også, mon tro? Da vet jeg hva faren hans heter: Ivalde. For det var Ivalde-sønnene i Svartalvheim som laget Frøys fantastiske skip.

Vel fremme i Tyskland stoppet vi et sted for å spise litt. Da var det vi så dem: Eplene. De lå utover på bakken. Kunne det være Idunn som hadde mistet dem? Hun kan jo være litt slumsete med å passe på eplene sine, det vet alle som har sett forestillingen vår. Menja var ikke så modig, men jeg smakte en bitteliten bit. Det skjedde ingenting. Så det var nok ikke ungdomseplene til Idunn. Men tenk om det hadde vært det! Da hadde kanskje Menja måtte passe på en liten unge resten av veien - nemlig lille meg. Egentlig er jeg glad for at det ikke var Idunns epler vi fant. For jeg er ganske stolt av at jeg er størst av oss to. Og størst er jeg heldigvis fortsatt.

Da vi skulle sove i Tyskland, stoppet vi i en liten by som het Hausach. Der var det sannelig mange rare dyr!

Foran "Gasthaus Løwen" hadde noen laget en løvemosaikk.  Wæhh!  - Håper ikke det er flere løver her, sa Menja da hun skulle sove. Heldigvis så vi ingen. 

Men vi så Baldo!! Vertshuseierens lille kosehund. Den var veldig lydig, se så fint den sitter i stolen for at jeg skulle få tatt bilde av den. Den var ikke akkurat noen vikinghund.  Hundene som vikingene hadde, lignet nok mer på elghunder eller buhunder.

Men det kan godt være at noen vikinghunder var like små som Baldo. For det var ganske vanlig å ta med seg hund på vikingferd.




Hundene ble brukt til å holde vakt, til jakt, til gjeting og til trekkdyr. I vikingegraver er det funnet hunder, så de var viktige dyr. En som eide en hund, kunne ikke reise til dødsriket uten hunden sin. I en grav -  Gokstadskipet -  er det funnet 6 hunder. En stor med lange bein,  noen middels og to omtrent så store som Baldo.

Til og med trollene i Jotunheimen hadde hunder. Husker dere da trollene stjal hammeren til tordenguden Tor?  Da Loke dro ut for å lete etter den, møtte han trollgubben Trym sittende og veve gullbånd til hundene sine.  Jeg vet ikke navnene på de hundene. Men jeg vet navnet på en hund som vikingene fortalte hverandre om: Garm. Garm er vakthund. Han har en helt spesiell dør å vokte, nemlig porten inn til Hels saler, i dødsriket.  Noen sier at Garm egentlig er Fenrisulven. Men det vet verken jeg eller Menja. For selv om vi har vandret langt og lenger enn langt, så har vi heldigvis aldri vært i dødsriket.

Om morgenen tok vi farvel med Baldo og tråkket over løvemosaikken for siste gang. På vei ut av Hausach ropte plutselig Menja: - Stopp! Stopp!  Hun hadde fått øye på noe ganske uvanlig. En ku på vandring oppover en husvegg! Hva  i all verden hadde den der å gjøre?  Ikke vet vi. Vi kjenner jo bare kua Audhumla, og hun kunne ikke svare oss der hun lå godt pakket ned i bagasjen vår. Men jeg tror nok at kua på veggen het Rosa, for det er et kunavn. Og de fleste er nok enig i at det er et navn som passer denne kua temmelig godt...

Bryn

Hva skulle vi gjort uten Justo, vaktmesteren på Bryn skole? Vi hadde iallefall ikke fått spilt forestilling for 2. og 3. klasse, og heller ikke fått laget vikingverksted. For da vi kom til Bryn skole var det meste låst... Først porten som dere ser på bildet. Vi måtte gjennom den for å komme til gymsalen der vi skulle være. Heldigvis klarte Justo å åpne den,  -  selv om låsen hadde frosset fast. Så låste han oss inn i gymsalen. Se hvor glad Menja var da!  Utover dagen var hun ikke like glad, for det viste seg at mange elever og lærere ikke hadde fått beskjed om at vi skulle være i gymsalen denne dagen. Både Menja og jeg syntes det var leit når de kom og ville bruke gymsalen, og vi måtte si at den var opptatt. Men sånn kan det bli når kulturkontakten er syk - vi har virkelig skjønt at kulturkontaktene på skolene gjør en kjempeviktig jobb for oss som reiser rundt i den kulturelle skolesekken...

Uansett:  Vi likte veldig godt å møte 2. og 3.klasseelevene på Bryn, for de var skikkelig lattermilde da vi spilte teater for dem. Jeg la også merke til at mange var veldig glade i å synge. Både på vikingverkstedet og i skolegården. - Syng sangen deres! ropte de til Menja og meg. Og vi sang "damduridam, damduridam", om igjen og om igjen. Det var faktisk veldig lurt. For vi hadde skikkelige problemer da vi skulle dra.

Dette var nemlig dagen for frosne låser: Vår egen tilhengerlås var også frosset!  Og når vi ikke fikk den opp, så kunne vi ikke få kjørt tingene våre hjem. Hva skulle vi gjøre? Kanskje la alle tingene våre stå igjen i skolegården?

Vi hadde nesten gitt opp å få opp tilhengerlåsen, der vi satt mismodige og sang "damduridam" og prøvde igjen og igjen å få låst den opp. Men vips: Så var den oppe! Kanskje "damduridam" var en trylleformel?

De gamle vikinggudene hadde også problemer med låser en gang i blant, det er det flere historier om. Husker du den historien, Menja, om da Loke gjorde seg om til en flue og fløy inn gjennom nøkkelhullet til Frøya, enda hun hadde låst døra? Den sleipingen, han klarte til og med å stjele det fine smykket hun hadde rundt halsen sin mens hun sov...Han er litt av en luring, den Loke. Det er egentlig bra at tordenguden Tor får ham til å forsvinne ganske fort når han viser seg i forestillingen vår. Hvem vet hva han ellers ville ha funnet på?  

Vi var veldig glade da vi endelig fikk pakket tilhengeren og kommet oss av gårde. Det var jo en kald dag, og vi hadde blitt ganske frosne mens vi prøvde å tine låsen som ikke ville opp. - Brrr, sa Menja, nå skal det jammen bli godt å komme seg inn og få seg litt varm te og noe godt å spise foran peisbålet....Gjett om vi gledet oss til nettopp det!

Levre kjempelever

Levre kommer fra Lifrar. Lifrar kommer fra lever, eller egentlig flere levere, sånne som vi har inni kroppen som renser blodet vårt. Levregården er gammel, kanskje helt fra eldre jernalder. Den gangen lå gården ganske nær sjøen. Ikke langt unna Lifrar ligger ligger bygdeborgene på Kolsås hvor folket på Lifrar gjemte seg når det kom fiender under folkvandringstiden.

Jeg syns det er underlig å kalle opp gården sin etter en lever. Så jeg har lurt på om ikke den leveren på Lifrar-gården kan ha vært leveren til en jotne. Jotnene var jo uhorvelig store! Og den bygdeborgen som heter Gråmagan - hvem sin store grå mage er det, tro? Og selve Kolsåstoppen, ser ikke den ut som hodet til en jotne? Kanskje Kolsåstoppen egentlig er en urgammel jotne som gjemmer seg under lyng og grantrær? Jeg bare spør!

Det var jo sånn at gudene prøvde å kvitte seg med jotnene. Men det var noen som overlevde. Det var Bergelmir - sønn av Thrudgelmir med de seks hodene og sønnesønnen av Ymer - og kona hans. De rømte unna i den store flommen av Ymerblod og gjemte seg bort i natt og tåke. Og der begynte å lage nye jotner og rimtusser og troll.

Rimusser er verdens eldste slekt. De holdt til i Jotunheimen, nesten ute på kanten av verden. Det er ikke sant at de bare var store og dumme. De var både større, sterkere, eldre, rikere, klokere flinkere og mer trollkyndige enn nesten alle andre i de ni verdnene. Og damene i Jotunheimen var så vakre at mang en gud ble opp over ørene forelsket. Sånn som Frøy ble i Gerd. Ikke rart at gudene var redde for jotnene!


Loke, den lille luringen som steller istand så mye ugreie, han som både kan være både kvinne og mann og som var mor til Odins hest, han som er far til Midgardsormen, Hel og selveste Fenrisulven, han er av jotunætt enda han bor hos gudene.


Jeg vet ikke om Fornjótr var helt av jotunætt. Ordentlig gud var han ihvertfall ikke. Men likevel ble han forfar til de norske kongene. Og han var far til Æge, Loge og Kåre. Æge rådet for havet, Loge for ilden og Kåre for vinden. Kåre fikk en sønn som het Frost eller Jøkull. Han igjen fikk en sønn som het Snø den Gamle som igjen fikk fire barn: Fonn, Driva, Mjoll og Torre, snøfonn, snødrev, snødryss og barfrost. Vi kan vente ham snart nå, Torre.
'
Den rareste i Jotumheimen var Mokkurkalve. Jotnene laget ham av leire for å slåss mot Tor. Mokkurkalve var enorm! Ni mil høy og tre mil bred! Det var ikke lett å finne et hjerte som som passet i en så enorm kropp, så jotnene ga Mokkurkalve hjertet til en hoppe. Men hestehjertet ville ikke holde seg i ro. Da Tor kom farende over himmelen med lyn og rabalder, ble Mokkurkalve så redd at han tisset på seg, enda så diger han var! Stakkars Mokkurkalve. De skulle heller ha gitt ham hjertet til en bjørn uten redsel!


Trollet har Kittelsen laget. Jeg har sydd Mokkurkalve. Gullgubben med Frøy og Gerd er fra Borg i Lofoten. Loke laget Ólafur Brynjúlfsson i 1760.