Årvoll på Orravellir, Orrhanevollene

Navnet Årvoll kommer av norrønt Orravellir. Det kommer fra orri som betyr orrhane og vellir som betyr vollene - altså orrhanevollene. Hvor lenge det har vært drevet gård på Orrhanevollene er ikke godt å si. Kanskje fra en gang i jernalderen?

Det var nok litt av et syn når orrhanene samlet seg på Orravellir om våren, når de løp rundt og kranglet og sloss, bruste med fjærene og gjorde seg lekre for orrhønene, så de kanskje kunne få seg en liten orrhønekjæreste. Hvis du klikker her kan du høre og se orrhaneleik på youtube.


Vikingmennene lignet kanskje litt på orrhaner. De likte ihvertfall veldig godt å pynte seg, med fine klær med sterke farger, med pels og bånd og broderier, med blanke smykker og flotte våpen, med fletter i håret og skjegget - jeg har til og med lest at de farget håret sitt og sminket seg. Det skulle man ikke trodd om de barske vikingmennene!

Orrfuglbildet er fra Naturgeschicte der Vögel Mittelauropas, Naumann, 1905, via wikipedia.
Under våre venner høvding Terje og husfrua Anette på vikingmuseet på Borg i Lofoten, via visitnorway.

Nordstrand på Vestre Setr

Nordstrand skole er bygget på Vestre Sæter gård. Setr het den fra gammelt. Det betyr seter eller bosted. Gårder med setr i navnet regnes å være fra vikingtiden, så Vestre Sæter ble kanskje ryddet da?

Nordstrand het forresten egentlig Sæterstranda Nordre før jernbanen kom i 1884. Men for litt mer enn 1000 år siden het det Rudin i området. Rudin betyr rydningene, fordi det ble ryddet så mange nye gårder i middelalderen. Og stranda så ikke ut sånn som nå. I vikingtiden, på 8-900-tallet, sto nemlig vannet 5 meter høyere enn i dag!

På Nordstrand skole ville de høre om vikingklær. Det var en diger jobb å lage klær i vikingtiden. Folk lagde alle klærne sine selv, av ull, skinn, pels, lin og til og med brennesle. Av brenneslen kunne man lage et fint mykt stoff som var mye deiligere å ha mot huden enn ull og lin, så derfor dyrket vikingbonden mye brennesle på gården sin. Litt mer om brennesle har vi skrevet her.

Hvis husfrua på Setr ville ha en ny ullserk, måtte hun først klippe sauen. Så var det å karde, spinne, farge og veve og så, endelig kunne hun begynne å sy. Og hvis hun ville ha farger på klærne måtte hun ut i skogen og finne planter, sopp, bark, lav og mose som ble kokt i vann sammen med garnet.

Med bjørkeblader kunne hun lage en fin gulfarge. Løkblader ble mer brunaktig. Og med barken fra or ble garnet svart. Til rød, sånn som lua mi som Fenja har nålebundet, trengte hun roten fra denne planten som heter krapp.

Den aller vanskeligste fargen å lage er mørkeblå som kommer fra indigoplanten. Indigo betyr visst "fra India". Blå kunne også lages av en plante som heter vaid. Eller fra en snegle som heter purpursneglen. Det trengs 12.000 snegler for å lage ett gram fargepulver!

Det blå fargestoffet virker ikke sammen med vann. Både fargestoffet og garnet må ligge i tiss! Folk mente det var best med tiss fra mannfolk som drakk mye øl og fra gravide damer.

Fordi det var så vanskelig og dyrt å lage, var mørkeblå den aller flotteste fargen. Blått var for konger og høvdinger! Og da Norge ble kristent og vikingtiden var slutt, ble det Jomfru Maria sin farge. Potteblå kaltes den fine mørkeblå fargen. Nokså rart igrunnen, at sånn tissepotteblå var den fineste av alle farger!

Her kan du lese litt mer om farging med snegler og lus og tiss, fra TV-programmet Newton.

Krapplanten - rubia tinctorum - kommer fra Prof. Dr. Otto Wilhelm Thomé Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz 1885, Gera, Germany.

Lysaker, den lyse åkeren

Lysaker - eller Ljósakr - betyr den lyse åkeren. Gården ble kanskje ryddet i yngre jernalder, mellom 600-1050, så det bodde folk på Ljósakr i vikingtiden.

Mon tro hva de dyrket på den lyse den lyse åkeren? Jeg tror nok det var lin. Når linplanten blomstrer blir åkeren blå, så blir den grønn og når linen er moden, blir åkeren strålende, lysende gul.


Linplanten var viktig i vikingtiden. Fra den fikk folk linfrø og linolje som var nyttig i matlagning og for helsa. LinalaukaR er skal være en eldgammel formel for fruktbarhet.

Men viktigst var det nok at det kunne lages klær av lin. Det var en svær jobb: først måtte linen dyrkes. Så måtte den rykkes og repes, røytes og bråkes, skakes og hekles. Og så måtte den spinnes, veves og sys. Mye arbeid for en enkel serk eller skjorte!

Her og her kan du lese mer om hvordan man lager lintråd og hva alle de rare ordene betyr.



Linplanten hører til gudinnen Hørn, hun som passer på lindyrkingen. Navnet hennes kommer fra horr som betyr lin. I Danmark heter lin faktisk hør. Noen mener Hørn er et annet navn for selveste Frøya, kjærlighetsgudinnen.

Og så er det Hlin, eller Lin, hun som trøster. Hlin er Friggs tjenerinne som sendes ut for å beskytte de menneskene Frigg vil ha trygge. Noen mener at Hlin er et annet navn for selveste Frigg, konen til Odin. Frigg er like vakker som Frøya og den mektigste av alle gudinnene, hun som styrer med hjem og barn, ekteskap og kjærlighet. Frigg kjenner menneskenes skjebne like godt som Odin. Det sies at hun spinner de trådene som veves til menneskenes skjebne og at hun spinner skyene.

Noen sier at fredag er Frigg sin dag. Noen sier at det er Frøya sin dag. Og rett som det er blir de blandet sammen, de to kjærlighetsgudinnene.




Alle vikingkvinner og jenter kunne spinne. Mange mannfolk også. Det måtte jo så uhorvelig mye tråd til, både fra lin og ull og nesle, hvis alle skulle få seg klær. Vikingene spant på håndtin og med spinnekjepp. Håndteinen var satt sammen av et snellehjul og en spiss pinne - en sånn som Tornerose stakk seg på. Denne måten å spinne garn på har visst vært brukt i nærmere 2000 år. Ordet tein betyr en liten pinne, rokkr var navnet på kjeppen der linen eller ullen ble festet og snúðr eller snåld var snellehjulet.

Det stjernebildet som vi kaller Orions belte med tre skinnende stjerner på rad, kalte vikingene for Friggs spinnehjul eller Friggs rokk. Tenk at rokken hadde et eget stjernetegn!



Lin: Fra Köhler's Medizinal-Pflanzen 1897. Frigg som spinner skyene er malt av John Charles Dollman (1851-1934). Orions Belte eller Friggs rokk: NASA. Håndtein fra Meyer's Conversationslexikon, alle via Wikipedia Commons.

Stabekk ved bekken

Jeg lurer på hvor bekken ved Stabekk har blitt av. Vi så ikke noe til den, hverken Fenja eller jeg. Det må ha vært en bekk der som har gitt navn til Stabekkgården. Men om den var en litt langsom og stadir bekk, eller en rett og fin bekk som en ski-staff, det vet jeg sannelig ikke.

Det har ihvertfall vært folk på Stabekk lenge. Det vet vi fordi det var noen som la igjen en steinalderøks der. Selve gården er kanskje fra eldre jernalder. Helt sikkert bodde det folk der i vikingtiden.

Vikingbonden på Stabekk dyrket brennesle. Ja - du leste riktig. Et skikkelig gårdsbruk i vikingtiden måtte ha sin egen neslegård.

Brennesle er visst den mest næringsrike planten vi har i Norge, stappfull av mineraler og vitaminer, mye sunnere enn både gulrot og spinat. Akkurat det visste nok ikke vikingene, men de skjønte at brennesle var veldig bra. For eksempel er den fin å koke suppe av og til te og krydder. Hvis kuene får brennesle blir det mer og fetere melk og smøret blir gult og fint. Aller best er den om våren.

Brennesle har blitt brukt som medisin mot mange slags sykdommer. Mot gikt mente folk det kunne hjelpe å rulle seg i brennesle eller piske seg med den.

I steinalderen lagde folk fiskegarn av brennesle. Inni de lange rette brenneslestilkene er det nemlig noen fine sterke bastfibre eller tråder som kan spinnes til garn. Vikingene lagde klær av brennesle.

Det stoffet vi kan lage av brennesle kalles nettelduk. Man skulle tro at det stikker og brenner og klør noe helt forferdelig. Tvert imot! Det blir mykt og deilig og tynt og fint, mye finere enn linstoff. Nesten litt som vingene til neslesommerfuglen, kanskje?

Men det var en diger jobb å lage brenneslestoff. Jeg tror det var omtrent sånn: Først ble brenneslene og bundet sammen i bunter og alle bladene ble tatt bort. Så ble de tørket. Så ble de bråket og heklet - det vil si slått og banket og brukket og etterpå gredd med en slags kam for å få frem de fine neslefibrene. Så endelig ble fibrene spunnet og til slutt vevd, på samme måte som lin.

Vikingene som reiste til Island hadde med seg nesleplanter og neslefrø. Til og med de døde fikk med seg neslefrø og stengler i gravenhaugen, sånn som frua i Osebergskipet. For så viktig var nesleplanten.


Er du redd når Tor med hammeren farer over himmelen med bukkene Tanngrisne og Tanngnjost foran vogna og banker og bråker og det lyner og tordner? Fenja syns det er litt skummelt, men jeg vet råd! Jeg kaster bare litt brennesle i bålet. Da er vi beskyttet mot lynnedslag, for brenneslen er Tor sin plante, akkurat som eik og hassel. Brennesle kan hjelpe mot trolldom også. Og mot brenneslebrannsår - det værste av alt - hjelper det med løvetannsaft.

Forresten, den Sta-bekken, kanskje det var en jotne som tisset i den en gang for lenge siden og så ble den borte da jotnene forsvant? Akkurat som Vimur-elva. Der tisset jotunjenta Gjalp så mye at selveste Tor nesten druknet! Like greit at Stabekken er borte hvis den var en sånn elv!

Brennesle fra Nordens flora, Carl Axel Magnus Lindman (1856-1928). Tor: Islandsk manuskript, Jakob Sigurðsson 1766. Neslesommerfuglen: Das kleine Schmetterlingsbuch, Jacob Hübner (1761-1826).

Jar på kanten

Jar betyr jare. Og en jare er en kant. For Jargården lå helt på kanten av dalen ned mot Lysakerelven. Og helt på kanten av Bærum. Men i vikingtiden het Jar Jaðarr, Bærum het Bergheimsherad og Lysakerelven het Foð. På Jar har det bodd folk siden steinalderen. De la igjen flere økser og en pilespiss. Etter istiden gikk sjøen over 50 meter høyere enn nå, helt opp til Trudvangveien. Der var det fint å slå seg ned. I vannkanten kunne du finne du finne skjell og muslinger, og på land kunne du kanskje greie å fange en diger og deilig villsvinstek.



De ytterkantene man får når man vever stoff heter forresten jarekanter. Vikingene vevde på store vever som sto lent opp mot veggen, sånn som den på tegningen. Oppstavever kalles sånne vever. Det var en svær jobb å skaffe seg klær! Hvis husfruen på Jar ville ha en ny ullserk, måtte hun først klippe sauen. Så var det å karde, spinne, farge og veve og så, endelig kunne hun begynne å sy.

Fargene som vikingene brukte kom fra naturen. Det var planter, sopp, lav og mose som ble kokt i vann sammen med garnet. Bjørkeblader blir for eksempel til gul. Løkblader blir mer brunaktig. Til rød brukes roten en plante som heter krapp, eller fargestoff fra en lus som heter kochenille.

Den aller vanskeligste fargen å plantefarge er mørkeblå. Den blåfargen kommer fra indigoplanten. Og indigo betyr visst "fra India". Blått kunne også komme fra en plante som heter vaid. Eller fra en slags snegle som heter purpursneglen. Det trengs 12.000 snegler for å lage ett gram fargepulver!

Det blå fargestoffet virker ikke sammen med vann. Både fargestoffet og garnet må ligge i tiss! Best er det visst med tiss fra mannfolk som drikker mye øl.

Fordi det var så vanskelig og dyrt å lage var blått den aller flotteste fargen. Blått var for konger og høvdinger! Og da Norge ble kristent og vikingtiden var slutt, ble det Jomfru Maria sin farge. Potteblå kalles den fargen. Det er ganske rart, syns jeg, at sånn tissepotteblå farge er den fineste av alle farger!


Steinalderøksene er fra Nordisk familjebok.