Bjørndal skole

En dal full av bjørner! Hvordan i all verden er det å gå på skole der?

Det lurte Menja og jeg på,  og tok med oss alle tingene våre - ikke minst tegningen av den redde bjørnen som Menja har tegnet - og reiste nettopp til Bjørndal skole.

Her er vi fremme! Det vil si, jeg er fremme. Menja tok toget denne dagen. Hun ble litt forsinka, for togdøren gikk ikke opp da hun skulle gå av på Hauketo. Så da ble det buss fra Holmlia istedenfor..

Men hun kom da frem i tide så vi fikk satt opp teltet vårt. Alle tingene ble båret inn av en gruppe med blide, sterke jenter. Tusen takk til dere, jenter!  Her er alt klart til forestilling;

 Vi trodde vi skulle ha en forestilling for 1 og en for 4 klasse, men det endte med at vi spilte for 1, 2 ,3 og 4 trinn. Det visste vi ikke på forhånd, så på siste forestilling var det altfor mange som kom i forhold til hvor mange matter og benker vi hadde satt fram. Men etter en del om og men, kom vi i gang med forestillingen.

Det viste seg at elevene på Bjørndal slett ikke var redde for bjørner. Mange turte til og med å fange bjørners redsel og gi den til dvergen som lagde lenke til Fenrisulven.

 - Kanskje de er berserker alle sammen, undret Menja.  Men vi ble fort enige om at det var de nok ikke.

Berserker var noe alle vikinger visste hva var: Det var vikingkrigere som tok på seg bjørneskinn, og nesten oppførte seg som ville bjørner selv.  Sånne berserker var selvsagt også veldig sterke.  Så sterke som bjørner!

Likevel var jotner og troll mye sterkere enn dem. Det finnes en liten historie om det, som vikingene fortalte hverandre. Den handler om en dame, som tilhørte jotnenes slekt. Hennes navn var Hyrokken, og hun bodde i Jotunheimen sammen med de andre jotnene. Hun red på en ulv som har hoggormer til tøyler. Hun var veldig glad i ulven sin. Og så var det bare hun som var så sterk at hun kunne ri på den . For en gang prøvde 4 berserker å ri på den, og de klarte ikke å styre den i det hele tatt. 

Jeg liker å ri, og jeg tenker noen ganger på Hyrokken som klarte å ri på en ulv. Jeg synes hun er ganske tøff, og derfor har jeg fått Menja til å lage en fin sekk til meg med Hyrokken utenpå.  Sekken er en fessing, en type sekkepose som ble brukt av vikingene. Alle som har sett forestillingen vår i år har sett den. For jeg synes den er så fin at jeg pleier å henge den opp på teltet vårt når vi spiller.

Her er den!

Bjørndal med bjørn

Bjørndal må vel bety en dal med mye bjørn? Bjørndal var gård i middelalderen. Kanskje det var folk i Bjørndalen i vikingtiden også. Kanskje det bodde en mann der som het Bjørn?

Bjørn er faktisk det nest vanligste navnet som er funnet på runerinnskrifter fra vikingtiden. Så det var nok mange vikinggutter og vikingmenn som hadde navn etter bamsen. Vikingforeldre som kalte sønnen sin Bjørn håpet at han kom til å bli like sterk og modig som en bjørn.

Bjørn betyr egentlig det brune dyret. Det kunne skrives både Biǫrn, Biarn, Biorn og Biurn.
Det var mange bjørne-navn: Bjørnar, Bjørnstein, Bjørnulv og Bjørnvald, Asbjørn, Annbjørn, Arnbjørn, Audbjørn, Dagbjørn, Eldbjørn, Gudbjørn, Gunnbjørn, Halbjørn, Herbjørn, Kolbjørn, Oddbjørn, Sebjørn, Torbjørn, Vebjørn, Åsbjørn og mange fler. Det eneste jentenavnet med bjørn som jeg vet om er Bjørnhild.

I vikingtiden var det noen modige og ville krigere som ble kalt berserker. Berserk kan bety bjørneserk eller bjørneskjorte - altså at de var kledd i bjørneskinn, og ikke tunge brynjer. Men det kan visst også bety at de sloss i bare skjorta. Uansett så de nok farlige ut! Berserkene på bildet over biter i skjoldene sine og er ville i blikket. De er egentlig sjakkbrikker skåret ut av hvalrosstann, kanskje laget av en håndverker i Trondheim på 1100-tallet.

Bjørnen er det største rovdyret i Norge. Den kan veie mellom 300 og 800 kg, den er høyere enn en mann når den reiser seg på to, den har skarpe tenner og klør, den kan klatre, svømme og løpe opptil 50 km i timen. Det var nok bare de aller modigste jegerne som greide å drepe en bjørn og fikk skaffet seg en bjørneskinnspels. Jegerne på tegningen under er ikke så heldige!

Bildet øverst: Berserksjakkbrikker- Lewis chessmen fra Hebridene, via British Museum i London.
Tegningen i midten: fra en bronseplate funnet på Øland i Sverige, fra jernalderen, før vikingtiden, såkalt vendeltid 550-793. Krigeren til høyre kan være en berserk. Oscar Montelius, Om lifvet i Sverige under hednatiden, Stockholm 1905, via wikimedia commons.
Tegningen nederst: Th. Kittelsen, En uheldig bjørnejakt, 1908, via wikimedia commons.

Cros de Ronesque

Da vi skulle spille forestilling i Cros de Ronesque ble vi møtt av en blid og logrende hund. Gjett om Menja og jeg likte det! Det viste seg at det var en helt spesiell hund, den holdt på å bli lært opp til å bli førerhund. Hundetreneren var kokken på restauranten i den lille landsbyen. Han kunne lage fantastisk  mat. Se bare på bildet:

Dette var mat han serverte til Menja, Pia og meg før vi skulle spille forestilling.

Han kunne mer enn det også. Han var faktisk en pensjonert bjørnetemmer! Men han måtte slutte da en vill bjørn nesten spiste ham opp. Nå har har han kunstig bein og arr både på magen og på armen sin.

- Han skulle ha levd før Gleipne ble laget, før gudene samlet inn bjørnenes redsel, sa Menja ettertenksomt da hun hørte den dramtatiske historien. - Da hadde bjørnen blitt redd og løpt sin vei istedenfor å angripe en uskyldig bjørnetemmer....

-Da måtte han ha levd for uendelig lenge siden, Menja, sa jeg.- Lenge før vikingtida. 

For alle vet jo at bjørnene var både sinte og farlige i vikingtida. Vikingene hadde respekt for bjørnen.  Ordet "berserk" ble ofte brukt om en fryktløs viking-kriger. Det betyr sansynligvis  "bjørneserk", eller "bjørneskjorte".  En bjørnskinnspels var noe av det flotteste du kunne ha på deg i vikingtida. For det betydde ofte at du hadde sloss med en bjørn, og vunnet. Det var jo bare de modigste krigerne som turte akkurat det.

Det trengtes ikke fullt så mye mot å komme på forestillingen vår. Det var jo bare å gå inn den åpne døra med plakaten på. Mange gjorde det i Cros de Ronesque den kvelden vi var der.  Og tenk, det kom 9 nordmenn også - bare for å se på oss! Så under denne forestillingen var det mange som skjønte det franske språket og ikke det norske, og noen som skjønte det norske språket og ikke det franske. Vi tror uansett at alle koste seg. Både med teater og med kaffe og kaker etterpå. For i Cros det Ronesque var det flere enn pensjonerte bjørnetemmere som kunne lage gode ting å putte i munnen!