Vikinger dypt inni skogen.....Skogbygda!

Vi har hatt en flott dag på Skogbygda skole i dag. Her ser dere hva de 30 elevene fra 2.trinn møtte da de ankom gymsalen: Fanen vår! Menja laget den i sommer, så den var ikke med til skolen da vi var her i fjor. Ved siden av fanen til venstre ser dere så vidt ansiktet og armen til leir-jotnen Mokkurkalve, og til høyre henger selveste Hyrrokken. Hun er også en jotun, og hun rir alltid på ulver med slanger til tømmer, tøff som hun er.

På tross av dette synet, så turte alle å passere under fanen og satte seg forventningsfulle tilrette på saueskinnene vi hadde lagt fram. Og etter en kort konsert med Menja på tromme og meg ( Fenja) på seljefløyte var vi endelig i gang med å fortelle historien vår om hva som skjedde da vi var hos kong Frode og måtte male på grottekverna.  Her er Grotte, forresten:



En flott steinkvern i granatglimmerskifer.

Og her er vi:

Under vikingverkstedet -  etter historien vår - fikk alle male byggkorn til mel på Grotte. De malte også på den andre kverna vår, som vi kaller Heime.

 Så nå har 2. trinn på Skogbygda skole litt mel som de kan bruke når de skal bake. Da skulle vi gjerne vært der og smakt, vi også. Iallefall hvis de baker kaker eller pannekaker!

På musikkverkstedet mitt i teltet, så fikk alle prøve de forskjellige vikingrytmeinstrumentene og lære seg en vikingsang. Det var hyggelig å ha besøk i teltet...

Hos Menja  ble det skrevet runer og alle lagde seg sin egen kornpose.

Vi må få takke alle flotte grønne, brune og hvit-vikinger for innsatsen på verkstedet i dag. Dessuten sender vi en varm takk til de blide kulturvertene som tok i mot oss og hjalp oss da vi kom, og til lærerne Lene og Ingeborg som hjalp oss da vi skulle rigge ned igjen, og som har tatt de fine bildene fra forestillingen og verkstedene. 

Takk for denne gang, Skogbygda...

Slemdal skole , - slett ikke så slemt!

Vi lette etter Slemdal skole. Og hva fant vi? Villsvinet fra Firenze!

- Den grisen der, finnes det maken til mange steder rundt på jorda, sa Menja opprømt da vi så den. For hun er glad i kunst, og vet mye om kunstverk. Hun er jo kunstner selv - hun som har tegnet alle de fine tingene vi bruker i forestillingen vår.

Nå kunne hun fortelle meg at vi var fremme. For der villsvinet var  - der var også Slemdal skole.

Menja hadde rett, som vanlig....

På skolen fikk vi hjelp av tre hyggelige kulturverter: Emanuela, Helene og Helene Sofie.  Det var lette å kjenne igjen, for på denne skolen hadde de noen helt spesielle skilt med "Crew" på. Takk til dere!  

    

Første trinn på Slemdal hjalp oss masse underveis i forestillingen. Helt på slutten, da Menja ville prøve å bruke Grottekverna selv om vi hadde brukt opp alle tre spørsmålene, så kom de på en god ide: - Gi korn, gi korn, ropte de til oss.

Menja og jeg ble enige om å prøve. Kanskje Grotte ville svare på spørsmålet om hvor lenge Fenrisulven skulle sitte med sverdet i munnen om vi bare ga den litt mere korn?

Vi prøvde.  Og det virket!

Her er et bilde fra en annen gang vi spurte Grotte om noe, for vi har ikke bilde fra Slemdal skole. Men som sagt, Grotte gav et svar. Men svaret vil ikke røpe her...

Det er det bare første trinn på Slemdal, lærerne deres, Menja og jeg og Grottekverna som vet.

Og vi er gode til å holde på hemmeligheter!  

Trost på Trosterud?

Da vi skulle reise til Trosterud, lurte både Menja og jeg på om vi kom til å få se noen troster der. Trosten er jo en trekkfugl, men den kommer jo tilbake i mars. Så det var absolutt en sjans, trodde vi .

-Se, ropte Menja da vi ankom Trosterud skole. - Der er trostereiret! 

 I et ellers ganske nakent tre, så vi begge et stort reir. Men vi vet ikke så veldig mye om fugler, så vi var ikke helt sikre på at det var et trostereir. Kanskje det bodde en annen type fugl der?

Da vi senere hadde tatt inn sakene våre på skolen, så vi at elevene hadde malt et stort veggmaleri der med mange flotte fugler. 

- Her må det da finnes trost, mente Menja, og viste meg en stor, tykk og fargerik fugl.

Det var neppe en svart-trost, så mye kunne vi begge se.  Og heller ikke en gulbrun måltrost eller en gråtrost.  Både den og de andre fuglene var mye mer fargerike enn som så.

 Det var nok ikke troster. Men hva gjorde vel det?  Uansett hva slags fugler som var malt på veggen - vi ble iallefall i kjempegodt humør  av dem. Vi fikk god hjelp av noen gutter i 7.klasse og vaktmesteren til å sette ut stoler og matter, og satte i gang med riggingen så fort at vi ble ferdige en halvtime før første forestilling.

Begge forestillingene gikk også unna i en fei, enda det var  veldig mange barn etterpå som hadde spørsmål til oss om vikinger og vikingtida. Det var så mange spørsmål at vi ikke rakk å svare på alle. Om noen leser bloggen vår og har spørsmål de fortsatt vil ha svar på, så svarer vi gjerne her på bloggen. For det finnes ikke noe verre enn å gå å lure på ting uten å få svar!

Vikingene for tusen år siden, syntes også det.  De pleide å fortelle en historie om en mann som het Kvasir, som faktisk ble laget av vikinggudene fordi gudene mente at menneskene lurte på så mange ting. Gudene spytttet alle sammen i en stor gryte, og av det gudspyttet lagde de mannen Kvasir. Han kunne svare på absolutt alt.

I forestillingen vår, fortalte vi ikke den historien. Men den handlet litt om spytt den også, om fuglespytt. For fuglespytt var jo en av de tingene som dvergesmeden trengte når han skulle lage lenke til Fenris. Her ser dere de to fuglene som dvergesmeden kastet opp fra hulen sin da han lagde troll-lenken.. Alt fuglespyttet tok smeden, så de fuglene er nok nå temmelig tørre i munnen begge to...

Om dere lurer på hva slags fugler dette er, så vet vi iallefall at det ikke er troster. Noe særlig mer enn det vet vi ikke. Men kanskje vi kan svare bedre en annen dag? For selv om vi ikke har sett noe til Kvasir som kan svare på alt vi mennesker lurer på, så har jo jeg og Menja noe annet lurt: Grottekverna som kan svare på tre spørsmål hver dag. Det er ikke så verst det heller!

Her er svar til dere, Son skole!

15.mars var Menja og jeg og spilte forestilling på Son skole. Det begynner jammen å bli en stund siden.

Se bare på bildet jeg tok den gangen:

Gjett hva som mangler nå?  ( Hi, hi, sier Menja, et lite hint er at det er hvitt og kaldt...)

Her ser dere hva vi skrev da vi hadde vært på Son skole: http://fenja-og-menja.blogspot.com/search?updated-max=2011-03-16T05%3A50%3A00-07%3A00&max-results=7

Barna fra Hølen som går på Son skole holdt det de lovet oss. Plutselig en dag fikk vi en stor, tykk konvolutt i posten. Inni den var det 41 tegninger. Det var barna som hadde tegnet etter forestillingen vår.  - Se der er jeg! Ropte Menja begeistret da vi så dem første gangen.  - Og se på Ymer! Og Fenrisulven...Mange Fenrisulver!

Det var så mye fint å se, og det morsomme var at alle hadde tegnet litt forskjellig. Vi har lagt alle tegningene ut på bloggen her, på høyre side. Er de ikke fine? Tusen takk, alle som har tegnet til oss!

Bak på noen av tegningene fant vi også noen spørsmål.  Jeg skal prøve å svare på dem så godt jeg kan:

Hvordan visste vikingene hva ulven sa når dyr ikke kan snakke? I vikingenes gudehistorer  forstod gudene hva alle dyr, troll og mennesker sa. .   

Hvordan ble pinnene til mennesker? Vikingene fortalte hverandre at de to første menneskene, Ask og Embla ble skapt på denne måten:

Gudene Odin, Vilje og Ve gikk langs en strand. På denne fant de to trestokker som hadde drevet i land. En ask- og en alme-stokk. Odin blåste livets pust inn i trestokkene, slik at de kunne puste og leve. Vilje ga dem forstand og bevegelse, mens Ve ga dem form, tale, hørsel og syn. De ga dem varme og farve også, og så var de blitt til mennesker..

Visste dere forresten at Odin, Vilje og Ve var Bures sønner? Husker dere vi fortalte det i forestillingen vår, at Bure var far til de gamle gudene? Det var Bure som kua Audhumla slikket fram med tungen sin. Første dagen slikket hun frem et hårstrå,  andre dagen slikket hun frem et hode og et ansikt og tredje dagen slikket hun fram hele Bure.

Hvordan greide dere å snurre kvernen? Som dere så i forestillingen, så er Menja og jeg temmelig sterke, så det er ikke noe problem.

Hvis dere leter litt på nettet og i bøker med vikinghistorier, finner dere nok historien om da  Fenja og Menja var hos kong Frode i Danmark. På den tiden var det kong Frode som hadde Grotte-kvernen. Men han klarte ikke å snurre den. Til det måtte han ha hjelp av de aller sterkeste  - nemlig Fenja og Menja. Det står i historien at mange trodde at styrken kom av at Fenja og Menja hadde vokst opp i Jotunheimen, og dermed hadde trollblod i årene. 




Kan dere komme flere ganger?   Vi vet ikke, vi skal vandre så mange steder, så det spørs.... men vi håper jo at vi en gang ser dere alle igjen. Vi glemmer nok ikke Son skole så lett, vi som har fått så mange fine tegninger av dere. Ha en riktig fin vår og sommer, alle sammen!

Snarøya ved Fornis bu

Snarøya betyr en øy med snar - med kratt og kjerr og små busker. Det var nok ikke mange som bodde der for 1000 år siden. Men på Fornebu bodde det folk. Gården ble antagelig ryddet i vikingtiden eller kanskje litt før. Navnet Fornebu kan bety flere ting: Enten var det en mann som het Forni som ryddet gården - Fornis bosted.
Eller så var det fordi det sto noen gamle boder eller buer på Fornebu i forne dager, kanskje sjøboder, eller saltboder. For Fornebu lå jo så fint til ved sjøen, med fin havn og gode muligheter for både ferd og fiske og saltkoking.

Det det ble kokt mye salt i Oslofjorden i gamle dager. Saltkoking foregikk omtrent sånn: Først ble salt sjøvann frosset i store saltepanner og kar. Så ble isen tatt bort. Da hadde vannet som var igjen fått mye mer salt i seg. Så ble vannet dampet bort over store bål, sånn som på tegningen, og til slutt lå bare saltet igjen.


Salt var veldig verdifullt, nesten mer verdifullt enn gull. For salt trengtes til oppbevaring av mat. "Vikingmaten var sur, sær og salt", pleier vår gode venn Arne Juksemage å si. Og salt måtte den være for ikke å bli dårlig og ødelagt. Vikingmaten sto jo ikke i kjøleskapet. Så salt var nødvendig. Og salt var dyrt. Den som er riktig, riktig fattig har ikke engang råd til salt i grøten, pleier vi enda å si.


En gang sa Tor med hammeren: "Før jeg dro hjemmefra, åt jeg sild og havregrøt i ro og mak, og det er jeg mett av ennå."

Sild og grøt var vanlig kost for både guder og folk i vikingtiden: salt sild og salt kjøtt og graut med litt salt oppi. Vikingene var nok mye mer glade i salt enn vi er i dag. Men kuer er like glade i salt nå som før i tiden, sånn som Audhumla.


Jeg tror vikingbonden på Fornebogården var spesielt glad i havguden Njord, han som rår for salt sjø, for vind og vær, som kan stille storm og slukke ild. Han sørger for lykke på havet, godt fiske og god saltkoking, rask og trygg seilas og holder Midtgardsormen og andre farligheter unna. Njord er faren til Frøy og Frøya og var en tid gift med skigudinnen Skade. Han prøvde å bo på fjellet hos Skade, men der fikk han ikke sove av ulvetutingen - som du ser på tegningen. Han lengtet så fælt til måkeskrik og frisk sjøluft og alt saltvannet som Grotte malte frem en gang i tiden.


Det er forresten noen som påstår at Grottekverna fortsatt står og maler salt på havets bunn, midt i Moskenesstraumen, etter den gangen da sjøkongen Mysing den grå kom fra havet og tok Grotte ombord og beordret Fenja og meg til å maleså mye salt at skuta sank.
r
Det er ikke sant, for havet blir jo ikke mer og mer salt. Og Fenja og jeg er jo her, og Grotte også. Jeg tror det er sånn at både vi og Grotte krympet ganske mye i vannet, for vi er litt mindre enn før, og Grotte kan ikke male gull lenger. Men svare på spørsmål kan han!


Det er et eventyr om en saltkvern: "Kvernen som står og maler på havsens bunn", trykket i Norske Folkeeventyr i 1844. Eventyr om ønskekverner som maler alt det man vil fins over hele det eurasiske eventyrområdet, helt til Kina. Og i Finnland. Der heter ønskekvernen Sampo.

Danske vikinger, miniatyrmaleri fra "Miscellany on the life of St. Edmund" 12. århundre. Saltkoking: Olaus Magnus. Moskenesstraumen fra Carta Marina, også Olaus Magnus 1539. . Njord som ikke får sove: W. G. Collingwood 1908.