Snarøya ved Fornis bu

Snarøya betyr en øy med snar - med kratt og kjerr og små busker. Det var nok ikke mange som bodde der for 1000 år siden. Men på Fornebu bodde det folk. Gården ble antagelig ryddet i vikingtiden eller kanskje litt før. Navnet Fornebu kan bety flere ting: Enten var det en mann som het Forni som ryddet gården - Fornis bosted.
Eller så var det fordi det sto noen gamle boder eller buer på Fornebu i forne dager, kanskje sjøboder, eller saltboder. For Fornebu lå jo så fint til ved sjøen, med fin havn og gode muligheter for både ferd og fiske og saltkoking.

Det det ble kokt mye salt i Oslofjorden i gamle dager. Saltkoking foregikk omtrent sånn: Først ble salt sjøvann frosset i store saltepanner og kar. Så ble isen tatt bort. Da hadde vannet som var igjen fått mye mer salt i seg. Så ble vannet dampet bort over store bål, sånn som på tegningen, og til slutt lå bare saltet igjen.


Salt var veldig verdifullt, nesten mer verdifullt enn gull. For salt trengtes til oppbevaring av mat. "Vikingmaten var sur, sær og salt", pleier vår gode venn Arne Juksemage å si. Og salt måtte den være for ikke å bli dårlig og ødelagt. Vikingmaten sto jo ikke i kjøleskapet. Så salt var nødvendig. Og salt var dyrt. Den som er riktig, riktig fattig har ikke engang råd til salt i grøten, pleier vi enda å si.


En gang sa Tor med hammeren: "Før jeg dro hjemmefra, åt jeg sild og havregrøt i ro og mak, og det er jeg mett av ennå."

Sild og grøt var vanlig kost for både guder og folk i vikingtiden: salt sild og salt kjøtt og graut med litt salt oppi. Vikingene var nok mye mer glade i salt enn vi er i dag. Men kuer er like glade i salt nå som før i tiden, sånn som Audhumla.


Jeg tror vikingbonden på Fornebogården var spesielt glad i havguden Njord, han som rår for salt sjø, for vind og vær, som kan stille storm og slukke ild. Han sørger for lykke på havet, godt fiske og god saltkoking, rask og trygg seilas og holder Midtgardsormen og andre farligheter unna. Njord er faren til Frøy og Frøya og var en tid gift med skigudinnen Skade. Han prøvde å bo på fjellet hos Skade, men der fikk han ikke sove av ulvetutingen - som du ser på tegningen. Han lengtet så fælt til måkeskrik og frisk sjøluft og alt saltvannet som Grotte malte frem en gang i tiden.


Det er forresten noen som påstår at Grottekverna fortsatt står og maler salt på havets bunn, midt i Moskenesstraumen, etter den gangen da sjøkongen Mysing den grå kom fra havet og tok Grotte ombord og beordret Fenja og meg til å maleså mye salt at skuta sank.
r
Det er ikke sant, for havet blir jo ikke mer og mer salt. Og Fenja og jeg er jo her, og Grotte også. Jeg tror det er sånn at både vi og Grotte krympet ganske mye i vannet, for vi er litt mindre enn før, og Grotte kan ikke male gull lenger. Men svare på spørsmål kan han!


Det er et eventyr om en saltkvern: "Kvernen som står og maler på havsens bunn", trykket i Norske Folkeeventyr i 1844. Eventyr om ønskekverner som maler alt det man vil fins over hele det eurasiske eventyrområdet, helt til Kina. Og i Finnland. Der heter ønskekvernen Sampo.

Danske vikinger, miniatyrmaleri fra "Miscellany on the life of St. Edmund" 12. århundre. Saltkoking: Olaus Magnus. Moskenesstraumen fra Carta Marina, også Olaus Magnus 1539. . Njord som ikke får sove: W. G. Collingwood 1908.