La Feuillade-en-Vezie

Det var en regntung dag i Cantal. Dagen da Menja og jeg skulle spille vår aller første forestilling i Frankrike i år.  Jeg gledet meg. Hvem trenger sola når vi har mange barn som venter på oss på et sted som vi aldri har vært på?  Til og med barn som aldri har møtt noen fra Norge før.

Barna  vi møtte i dag hadde fri fra skolen. Enda det var onsdag. Men sånn er det i Frankrike. Alle barn har fri både i helgene og onsdagene. - Jeg kan tenke meg at mange norske barn også ville likt å ha det sånn, sa Menja da vi hørte om det.  

Vi skulle spille for barna som gikk på et skolefritidssenter i byen La Feuillade-en-Vezie. Her står vår blå bil utenfor bygningen vi skulle spille forestilling og ha danseverksted i.  Hvordan skulle forresten det gå, vi som ikke kan snakke ordentlig fransk en gang?

I vikingtida kunne norske vikinger reise langt avgårde uten å måtte lære seg nye språk. For da snakket de ganske likt i Norge, Sverige, Danmark, England og Island.  - Så praktisk! Men vikingene som dro til Frankrike hadde det nok like vanskelig som Menja og jeg har det nå med å forstå hva som ble sagt. 

Heldigvis: Både dansen og teateret gikk likevel bra. Det hadde det ikke gjort uten Pia. Hun hjelper oss med å finne ut alle ting vi lurer på her i Frankrike. For Pia kan både norsk og fransk. Her i Frankrike er hun forteller i forestillingen vår. Det er også hun som har hjulpet oss med å lage forestilllingen.

Sånn ser Pia ut.  

Men hvem er dette, mon tro?  Idunn med eplene? Eller forresten, jeg synes jeg har sett den røde lua før... Jeg trenger nok ikke Pia til å finne ut akkurat det, nei. Takk for en fin dag, Menja!!



Fremme i Frankrike

 - Tenk om vi hadde hatt en vogn trukket av katter!  Menja og jeg snakket om alle måter som det går an å reise på, og alle dyr som kan brukes til trekkdyr. Hester, hunder, bukker .... og katter. Vi var enige om at katter er det fineste. Kattene til Frøya pleier å trekke vognen hennes når hun er ute på reise. Det må være noen ekstra sterke og kanskje ekstra store katter, ikke sant?





Vel fremme i Frankrike møtte vi faktisk en katt. Det var slett ikke en av kattene til Frøya. For dette her er Oscar, en av kattene til Pia og Tim. Det er de som har invitert oss til å spille forestillingen vår i Frankrike. Derfor reiste vi rett til dem.

Jeg kan ikke tenke meg at Oscar og søsteren hans  hadde klart å trekke noen vogn.  Så mye bedre det må være å ligge  i vinduskarmen. Det er varmt og deilig i sola her, enda det er tidlig vår.





Huset Tim og Pia bor i ligger i landsbyen Yolet, like utenfor Aurrilac. I Aurrilac har vi satt opp teltet vårt i teater- lokalene til "Theatre Beliashe". Vi skal nemlig øve her sammen med Pia før vi reiser ut til franske skoler og andre steder vi skal spille. Det er litt av hvert å ordne med også, før vi kan dra av sted.

Som dere ser, så er flittige Menja i full gang!

Fenja og Menja i Tyskland

Her har Menja tatt bilde av meg på det store skipet som tok oss til Kiel, i Tyskland. Grunnen til at jeg smiler er at jeg var glad for at vi slapp å ro hele veien i et vikingskip. Det ville nok tatt mange slitsomme dager, for det var helt vindstille da vi dro. - Men om vi hadde hatt Skibladner, så hadde det jo gått ganske greit, sa Menja. Og det hadde hun jo helt rett i.  Om guden Frøy hadde invitert oss med i skipet sitt, hadde vi ikke sagt nei. Tenk å kunne reise like bra til vanns og til lands! Vi kunne ha sittet på med Skibladner helt til Frankrike. Og når vi kom fram, så kunne vi bare ha brettet det sammen og puttet det i lomma. Et sånt skip er det bare dvergesmeder i Svartalvheim som kan lage. Vi kjenner jo en av dem, han som laget lenken til Fenris. Var det han som laget Skibladner også, mon tro? Da vet jeg hva faren hans heter: Ivalde. For det var Ivalde-sønnene i Svartalvheim som laget Frøys fantastiske skip.

Vel fremme i Tyskland stoppet vi et sted for å spise litt. Da var det vi så dem: Eplene. De lå utover på bakken. Kunne det være Idunn som hadde mistet dem? Hun kan jo være litt slumsete med å passe på eplene sine, det vet alle som har sett forestillingen vår. Menja var ikke så modig, men jeg smakte en bitteliten bit. Det skjedde ingenting. Så det var nok ikke ungdomseplene til Idunn. Men tenk om det hadde vært det! Da hadde kanskje Menja måtte passe på en liten unge resten av veien - nemlig lille meg. Egentlig er jeg glad for at det ikke var Idunns epler vi fant. For jeg er ganske stolt av at jeg er størst av oss to. Og størst er jeg heldigvis fortsatt.

Da vi skulle sove i Tyskland, stoppet vi i en liten by som het Hausach. Der var det sannelig mange rare dyr!

Foran "Gasthaus Løwen" hadde noen laget en løvemosaikk.  Wæhh!  - Håper ikke det er flere løver her, sa Menja da hun skulle sove. Heldigvis så vi ingen. 

Men vi så Baldo!! Vertshuseierens lille kosehund. Den var veldig lydig, se så fint den sitter i stolen for at jeg skulle få tatt bilde av den. Den var ikke akkurat noen vikinghund.  Hundene som vikingene hadde, lignet nok mer på elghunder eller buhunder.

Men det kan godt være at noen vikinghunder var like små som Baldo. For det var ganske vanlig å ta med seg hund på vikingferd.




Hundene ble brukt til å holde vakt, til jakt, til gjeting og til trekkdyr. I vikingegraver er det funnet hunder, så de var viktige dyr. En som eide en hund, kunne ikke reise til dødsriket uten hunden sin. I en grav -  Gokstadskipet -  er det funnet 6 hunder. En stor med lange bein,  noen middels og to omtrent så store som Baldo.

Til og med trollene i Jotunheimen hadde hunder. Husker dere da trollene stjal hammeren til tordenguden Tor?  Da Loke dro ut for å lete etter den, møtte han trollgubben Trym sittende og veve gullbånd til hundene sine.  Jeg vet ikke navnene på de hundene. Men jeg vet navnet på en hund som vikingene fortalte hverandre om: Garm. Garm er vakthund. Han har en helt spesiell dør å vokte, nemlig porten inn til Hels saler, i dødsriket.  Noen sier at Garm egentlig er Fenrisulven. Men det vet verken jeg eller Menja. For selv om vi har vandret langt og lenger enn langt, så har vi heldigvis aldri vært i dødsriket.

Om morgenen tok vi farvel med Baldo og tråkket over løvemosaikken for siste gang. På vei ut av Hausach ropte plutselig Menja: - Stopp! Stopp!  Hun hadde fått øye på noe ganske uvanlig. En ku på vandring oppover en husvegg! Hva  i all verden hadde den der å gjøre?  Ikke vet vi. Vi kjenner jo bare kua Audhumla, og hun kunne ikke svare oss der hun lå godt pakket ned i bagasjen vår. Men jeg tror nok at kua på veggen het Rosa, for det er et kunavn. Og de fleste er nok enig i at det er et navn som passer denne kua temmelig godt...

Siste stopp: Brevik

Dagen på Brevik begynte litt dumt. Først kjørte vi oss vill. Heldigvis traff vi en snill dame som fortalte hvor Brevik skole var.  Men da vi kom dit, så fant vi ikke kulturvertene. Enda vi visste at de skulle møte oss. Hvor i alle verden var de? Vi lette. Utenfor gymsalen, på parkeringsplassen og rundt omkring. Menja gikk til og med inn i skolehuset og fant kontoret, men der var det ingen å spørre. 

Det endte med at vi bar inn alt ustyret selv. Da plutselig var de der: Vegar, Anna og Ingrid fra 7.klasse.Så flott at vi fant hverandre til slutt! For de hadde med te til meg og kaffe til Menja ( akkurat sånn som vi liker det), og de satte fram matter og benker som 1. og 2.klassingene skulle sitte på under forestillingen. De hjalp oss etter forestillingen også, med å rydde og ordne og bære ut tingene våre. Så kjære kulturverter på Brevik skole: Tusen takk for all hjelp i dag. Den satte vi veldig pris på.

Dette var den siste forestillingen på årets turne for den kulturelle skolesekken i Akershus. Det  var litt vemodig å tenke på det. - Men vi har iallefall mange gode minner fra skolene i Gjerdrum og Vestby, trøstet Menja meg etterpå. - Tenk på alle de kloke spørsmålene vi har fått..  Og så mange hyggelige elever vi har møtt.  Og det er så gøy å høre at de ler av oss! Menja måtte le da hun tenkte på det. Ja, dere har vel lagt merke til at Menja elsker når publikum ler. Men så er hun også "Morsomme- Menja"! Jeg er veldig glad for akkurat det. Selv om hun er litt rampete. Noen barn har fortalt meg at hun ikke en gang klarer å gå pent når vi to går med Grottekverna.

På Brevik ble vi vinket farvel av mange blide barn - de hadde stilt seg opp i snøkanten i sola for å ta farvel med oss.  En gutt spurte oss:  - Skal dere kjøre til Verdens Ende og se om Fenrisulven sitter der? Det var et passende spørsmål. For Menja og jeg skal reise langt nå.  - Vi  skal  iallefall holde god utkikk etter Fenrisulven på veien, lovte vi barna på Brevik.

Jeg startet med å speide gjennom et bildekk som hang i en liten skog ved Brevik skole. Der var det iallefall ingen Fenrisulv. Eller ... ?  

Fra Brevik i den brede viken

Tenk om vi hadde hatt et vikingskip, Fenja! Da kunne vi pakket teltet vårt og alle sakene oppi det. Og flatbrød og tørket kjøtt og tørrfisken vår, så vi hadde mat, og kanskje en ku, så vi fikk melk, sånn som vikingene. Og et kart. Vikingene hadde ikke kart. Men de var flinke til å navigere etter sol og stjerner. Noen ganger kom de feil, men på den måten fant de nytt land. Som for eksempel da Naddodd kom ut av kurs på veg til Færøyene og fant Island.

Men vi måtte nok hatt et kart. Kanskje et sånt som dette, selv om det ble tegnet mer enn 500 år etter vikingtiden. Men det har ihvertfall mange sjømonstre, og det er alltid godt å vite hvor de er hen. Hvis du klikker på kartet b lir det større og da kan du kanskje se noen sjømonstre.

Tenk om vi kunne seilt avgårde i dag! Fra Brevik i den brede viken og rett ut fjorden til det store åpne havet og helt til Frankrike! Der måtte vi seilt opp en lang, lang elv. Og på slutten av den elven måtte vi nok båret skipet vårt et stykke.

Før eller siden hadde vi vel kommet oss til Aurillac i Frankrike, der hvor alle Saler- kuene venter på oss. De blir nok veldig glade når vi forteller dem at det aller første vesenet i verden var en slektning av dem som het Audhumla!

Og så kunne vi jo svippet innom verdens ende på veien, sånn som vi lovet Brevik-barna, og sett om Fenrisulven fortsatt sitter på holmen Lyngve i sjøen Åmsvartnir, bundet med lenken Gleipne og med sverdet til Tor i munnen sin. Stakkars Fenris! Jeg syns det er dumt med sverdet. Det er ille nok å være bundet bestandig. Derfor har jeg tegnet ham uten sverd, jeg!

Kartet er tegnet av Olaus Magnus sitt Carta Marina fra 1539. Audhumla som slikker fram Bure er fra et islandsk manuskript fra 1700-tallet. Og Fenris er en Menja-tegning.

"Aurvandils tå" i Son?

- Se, der er skolen!  Menja hadde vært på Son skole før, så hun viste meg hvor veien til skolen gikk. Og ja, der så vi skolen i det fjerne.....Ser dere den fine stjerna på skoleveggen?  Kan det være en sjøstjerne?

Vi gikk nærmere. Det var ikke så lett å se hva slags stjerne det var. -Jo, jeg vet det, ropte plutselig Menja glad. - Den er jo veldig rar. Dette må være stjernen som heter "Aurvandils tå"!

Så lo hun godt. For "Aurvandils tå" er jo et ganske rart navn på en stjerne. Men det har sin forklaring;
Aurvandil  er navnet på en skallet mann som en gang var på tur med tordenguden Tor i Jotunheimen. På veien tilbake måtte de krysse en gifitig og kald elv. For å komme over, måtte Tor bære Aurvandil på ryggen. Men Aurvandil sin tå ble så iskald da de krysset elven at den ble helt forfrossen. Da tok Tor og brøt av hele den forfrosne tåa og kastet den opp på himmelen. Der ble den til stjernen "Aurvandils tå".

Her ser dere Menja sammen med Tor på tur, i Lofoten. Jeg skjønner ikke at hun tør. For se, bak dem er det vann. Kanskje det er iskaldt? Tenk om Tor hadde svømt seg en tur med Menja på ryggen, og så kastet tåa hennes opp på himmelen etterpå. Da hadde vi nok hatt en stjerne som het "Menjas tå" også. Men jeg tror Menja er glad for at hun fortsatt har alle ti tær i behold, eller hva sier du - Bera Menja den Modige?

Vi gikk uansett inn i skolehuset med stjerna på. For der inne var jo aktivitetsrommet, der snille Marit kulturkontakt  ventet oss og hjalp oss. Hun var så blid og hyggelig, og skinte som.... ja, kanskje nettopp en stjerne.

Menja og jeg spilte forestillingen vår for 134 stjerne-skinnende-blide  1. og 2. klassinger.

Og nå gleder vi oss: Marit har sagt at 2.klassingene fra Hølen har tegnet tegninger fra forestillingen, og at de skal sende dem til oss. Det er aller første gangen noen har gjort til oss. Det er nesten så vi føler oss som skikkelige stjerner vi også....

Son ved gyteelva

Son-navnet er så ikke lett å bli klok på. Det har vært skrevet både Soon, Zoen og Zoon. Navnet kan komme fra elva Såna som er samme elv som Hølenselva. Sånaelva kan ha fått navn fra å så, som betyr når fisk gyter. Så Såna kan bety "gyteelva". Eller kanskje kommer det fra svona, å minke, "elva som minker mye i tørketiden".


Det er funnet eldgamle ting i jorda rundt Son, helt fra yngre steinalder, så det har nok bodd folk der lenge. Litt etter vikingtiden, i 1342, er det skrevet om Sonakaupangen, så kanskje det var handelsplass i Som i vikingtiden også?

Sikkert er det at Son ligger fint til ved Viken som Oslofjorden het før i tiden. Der kunne man se stolte skip seile eller ro forbi med handelsvarer og kanskje røvergods. Det er mange som mener at ordet viking betyr "en person som kom fra Viken".

Her kan du se hvordan de seiler vikingskip i Lofoten. Det er ikke så lett! Men vikingene var gode sjøfolk og rodde og seilte skipene sine over hav og elver, og noen ganger bar de skipene over land. Over hele Europa reiste de, over halve Russland og helt til Amerika! Til og med langs elver langt inn i Tyskland og Frankrike reiste de, der hvor Fenja og jeg skal reise på torsdag. Tror du vi finner noen spor etter vikingene, Fenja?

Fiskebildet er lånt fra Eksportutvalget for fisk. Vikingskipene og kartet med vikingenes reisemål er fra Wikipedia og det flotte frimerket er fra Færøyene.

Fenja og Menja i midten av verden

- Hvor er midt i verden? Spurte Menja. For vi skulle til Garder i dag. Og i Garder har vellet gitt ut en historie- bok som heter "Garder - den frodige bygda midt i verden".  - Det er iallefall langt fra Fenrisulven på verdens ende, sa jeg beroligende til henne. Da ble hun glad.

I vikingtida trodde mange at det var gudene som bodde midt i verden. De kalte gudenes sted for Åsgard. Der hvor menneskene bodde,  kalte de Midtgard. - Men er ikke Midgard midt i verden da, spurte Menja, da jeg fortalte henne det. - Det høres jo iallefall sånn ut på navnet? Jeg sa at jeg visste ikke helt, og at det måtte vi huske å spørre Grotte om en gang. Men nå måtte vi lete etter Garder.

Det var faktisk ikke noe vanskelig å finne midten av verden. Først fant vi et skilt der det stod "Garderveien". Så så vi en skole.Vi skjønte fort at vi var kommet til rett plass, da vi så skiltet på den hvite skolebygningen:

Midt i verden er barna glade i skolen sin! Ingen tvil. 

Etter at vi hadde møtt Ruth Dyste Nordheim og Tone Pedersen på lærerværelset, så ble vi glade i Garder vi også. For se hva vi fikk:

- Ummmm - deilige kaker! Jublet Menja. Nå skjønte vi at i Vestby kommune er det mange flinke kakebakere. Tone er nok en av de flinkeste.

 - Nå føler jeg meg temmelig tykk og frodig jeg også, sa jeg og klappet meg på magen da jeg hadde spist meg stappmett. -  Like frodig som hele Garder-bygda!

Vi ble veldig mette og dyktig dovne. Men snart  var det på tide å gå over i det gule huset der vi skulle spille forestillingen vår. Vi fikk heldigvis hjelp til å bære tingene våre. Så rigget vi oss opp og ventet på at alle barna fra 1 - 4 klasse skulle komme å se på oss.

Mens vi spilte teater, så skjedde det noe vi ikke hadde regnet med: Plutselig dukket det opp et tv-team med røde jakker og digert fjernsynskamera. De kom akkurat da Ymer holdt på skremme barna. Men det så ikke ut som hverken barna eller tv-teamet ble skremt. Det er tydeligvis tøffe folk i midten av verden!!

- Vi visste at vi skulle til midten av verden, men ikke at vi skulle havne midt i en TV i dag, lo Menja fornøyd da vi dro avgårde etter at vi hadde pakket sammen. Sånn er det å være oss. Vi har det ikke akkurat kjedelig, heldigvis. Hver dag har sine overraskelser for Fenja og Menja!

Garder med gjerder

I dag på månedagen mandag var vi på Garder skole. Før, på norrønt mål, het det visst Garðar, fra garð som betyr gjerde. Garder betyr "inngjerdede jordstykker" eller rett og slett "gårder", sier leksikon.

Jeg så ingen sånne plankegjerder, skigarder, på Garder. Men skigarder har det nok vært på Garder, for sånne gjerder har folk brukt for å holde husdyr på plass, kanskje helt fra steinalderen. Og på Garder har det visst bodd folk like lenge som det har vært skigarder! På den tiden det var vikinger på Garder, for 1000 år siden, var det kanskje sånn som på bildet, med skigard og langhus?

På Gadere var det flinke barn. De kunne masse om steinalderen og spurte kloke spørsmål om mange ting, blant annet om hvordan vikingene laget sverd og redskaper av jern. Fenja og jeg er jo ikke så veldig gode smeder akkurat, så derfor må vår gode venn Arne Juksemage fortelle om akkurat det.

Så hvis du klikker her FRA MALM I MYR TIL JERN I SLIR finner du Arnes forklaring og noen bilder som forteller mye om hvordan vikingene laget jern. Da skjønner dere nok mer om hvordan de lagde sverdene sine. Og at det var en svær jobb!

Forresten - vikingene lagde andre ting av jern som var mye vikitigere enn sverd. De lagde øks til å hugge trør med, sigd til å skjære kornet med, spade og ard eller plog med jernbeslag som kunne pløye og grave dypt i jorda. Alle disse redskapene gjorde det lettere å rydde jorda og bygge nye gårder, og mye lettere å skaffe nok mat så alle ble mette. Jeg syns ihvertfall at spader er bedre enn sverd.

Øverst er det bilde av langhuset på Lofotr med skigard foran, hvor Fenja og jeg skal til sommeren. Så er det Arne Juksemage. Under der er det vikingsverd fra Bergen. Og helt nederst er det en bronsealdermann som pløyer med to okser foran arden.

Om kvern, korn, kaker og kloke hoder ..... i Vestby!

Ser dere at dette er trollkverna vår, Grotte? Den kan skimtes så vidt, selv om den er pakket inn. Vi er så glade i den, Menja og jeg. Vår flotte granat-glimmer-skifer-hånd-kvern er tung å bære ( det vet alle som har sett forestillingen vår!) men den er det fineste vi har. For det er jo den vi maler alle historiene våre ut av. Og det er den som svarer på alle spørsmål vi lurer på.  Og en ting til: Det er jo den vi kan male korn på også, korn som blir til mel og som vi kan bake brød og deilige kaker av. Som jeg sier til Menja: - Uten mat og drikke, duger helten ikke!

Her ser dere mel som er malt på grottekverna vår. Det er byggmel . For det er nemlig byggkorn Menja og jeg kverner i kvernen vår.  Akkurat sånt korn som vikingene dyrket mye av. Mange av 1. og 2.klassingene på Vestby barneskole smakte på Grottes byggmel i dag,  og jeg tror de likte det.

Men Menja og jeg spiste ikke mel i dag. For på skolen fikk vi både kaffe og kjempegode kaker. Det var litt av en overraskelse!

- Jeg lurer på om de er laget av byggmel? Sa Menja da hun skulle smake på kakene.

Vi kjente fort at de ikke var laget av byggmel. Men det gjorde ikke noe. For det viste seg så være peppernøtter, laget av hvetemel. De smakte veldig godt, ikke sant Menja?

På Vestby barneskole koste vi oss veldig. Ikke bare med kakene, men med alle menneskene der også. Barna var skikkelig nyskjerrige.  De ville så gjerne se på alle tingene som Menja og jeg brukte i forestillingen, de som vi gjemte bak teltet vårt:  Kua Audhumla, Ymer og trollungene, alle gudene og musikkinstrumentene... 

Her er et bilde jeg tok bak teltet etter siste forestilling. Og jeg er helt sikker på at alle som møtte oss i dag vet at på dette bildet, så titter både ravnen Munin og gudene Heimdal og Odin fram. For aldri har vi møtt elever i 1. og 2. klasse som visste mer om vikingtida enn akkurat her på Vestby!

Tors dag i Vestby

Nei da, det tordnet ikke da vi var i Vestby. Det var jo torsdag, Tors dag. Og det tror jeg nok barna på Vestby skole visste fra før, for de kunne jammen mye om vikingtiden og de gamle gudene!

Men jeg kan tenke meg et det ser flott ut når Tor kommer drønnende over himmelen med Tanngrisner den tennerskjærende og Tanngnjost med de glisne tennene foran vogna, og det lyner og tordner som verst. For det er så flatt og fint i Vestby at du kan se hele himmelen på en gang.

Et par sånne bukker som Tor har kunne vært ganske greit å ha. Ikke bare fordi de kan springe over himmelen i vill fart. Nei, fordi de kan bli spist om igjen og om igjen! Hadde Fenja og jeg sånne bukker så behøvde aldri være sultne.

Tor har igrunnen mange fine ting som Fenja og jeg gjerne skulle hatt: Hammeren Mjølner som treffer alt og alltid kommer tilbake når man kaster den. Styrkebeltet Megingjord som gir kjempekrefter. Og jo strammere det er, desto sterkere blir man. Tynn rundt livet og sterk som Tor, det hadde vært noe, søster! Og så et par hansker av jern, de som kalles Járngreipr - jerngrep, eller Járnglófi - jernhanske.

Å holde noen i jerngrep - å holde dem veldig hardt fast - det kommer kanskje fra de hanskene til Tor! Og glofi ligner på hanske på engelsk - glove.

Det er rart med ord og navn, at alt liksom betyr noe. Vestby, for eksempel, betyr visst en gård med mange og gode hus som ligger i vest. Den aller første gården i Vestby het nok By. Býr het den da den ble ryddet, en gang for 2000 år siden eller mer, og býr betyr gård eller hus. Så ble gården delt i fire, en i øst, en i vest, en i nord og en i syd. Så ble det Vestbýr.
Så ble det Vestby. Er det gårder som heter Nordby og Østby og Sydby i nærheten enda? Forresten, den i syd heter nok Sundby, ikke Sydby.

Tor øverst er en Menja-tegning. Tor i midten er det John Vedde som har fotografert. Tor nederst er fra et islandsk manus Ólafur Brynjúlfsson fra 1760.

Modige Marianne på Bjørlien!

Egentlig skulle overskriften vært anderledes. Hvis Menja ikke hadde blitt redd i siste sekund, hvis hun hadde gjennomført det hun planla i morges, så hadde det stått "Modige Menja på Bjørlien!" istedenfor. Men sånn ble det ikke. Menja turte ikke å legge armen sin i Fenirsulvens gap likevel, og derfor måtte "Modige Marianne" gjøre det. Hun er en av lærerne på Bjørlien skole, og hele 1. og 2.klasse klappet og jublet for henne fordi hun var så modig.

- Det var bare fordi at hun hadde bjørnepels, sa Menja etterpå. Hun mente visst at hvis hun også hadde hatt bjørnepels, så hadde hun turt det hun også.

- Jeg vet ikke helt om jeg er så sikker på det, sa jeg til Menja.. - Og er vi egentlig helt sikre på at det er bjørnepels Marianne har på seg?

Menja var helt sikker på at det var bjørnepels: - Husker du ikke at gudene samlet inn bjørnens redsel da smeden i Svartalvheim skulle lage troll-lenken til Fenris? Det betyr jo at bjørner ikke er redde. Når Marianne har på seg bjørnepels, så er det ikke det minste rart at hun ikke er redd, sa Menja og var sur fordi hun ikke hadde like fin pels selv.

Her ser dere en tegning som Menja har tegnet av en skikkelig redd bjørn, en bjørn fra den tiden da gudene ennå ikke hadde samlet inn bjørnenes redsel. Er ikke Menja flink til å tegne? For å muntre henne opp litt, så minnet jeg henne på at mange av barna på Bjørlien skole sa at hun var ekstra flink til nettopp det. Og så syntes de at hun var veldig morsom. - Hva gjør det vel at du ikke er "Modige Menja" når du er min "Morsomme Male Menja" , sa jeg til henne. Da ble hun glad igjen, heldigvis!

Så pakket vi hengeren vår og dro videre på vår vei mot nye eventyr. Hva som venter oss, vet ingen, men jeg tror det blir mye morro! Og da får det ikke hjelpe at det kan bli noen skumle ting også, - vi skal nok klare det, selv uten bjørnepels!

Odins dag på Bjørlien

Hjelp! Jeg greier ikke å finne ut av hva navnet Bjørlien betyr. Kan det komme av bjórr som betyr bever? Eller bjár som betyr bær?

Og Pepperstad som ligger like ved, kan det komme fra Piprastaðir? Er det kanskje et sted med en bekk som renner og skjelver, eller er det et sted hvor det bodde en musikant, en fløytespiller? Og bodde det folk der i vikingtiden? Hadde de hus? Og hester? Hjelp!

Uansett, det var hyggelig på Bjørlien! Og det var veldig flinke barn der. De visste med en gang hvem det var da Odin den enøyde kom opp, og mye annet også. Og det passet jo bra, siden det var onsdag, Odins dag.

Mon tro om de visste om hesten til Odin? Den som heter Sleipner og er sønn av den digre svarte jotunhesten Svadilfare. Og har en mamma som er mann, nemlig luringen Loke.


Sleipner er grå og glatt, nesten sleip, og har åtte bein. Den er raskest av alle hester i alle de ni verdnene, raskere enn vinden!

Den kan ri over land og vann og gjennom luften og det er bare Odin som greier å ri den. Det sies at den har trolldomsruner på tennene!

Jeg lurer på hva slags runer det er. Jeg skulle jeg gjerne hatt sånne på tennene mine, så jeg kunne kommet meg omkring i en fart!

Øverst Odin fra forestillingen vår i Frankrike, så Odin tegnet av W. G. Collingwood, 1908 og nederst Odin fra et islandsk manuskript ca 1760.

Tyrs dag på Veståsen

I dag på Tyrs dag tirsdag var vi på Veståsen skole i Gjerdrum. Veståsen - det må vel bety den åsen som ligger i vest?
Det er nok en sånn ås som Vestre står på. Han er den ene av de fire dvergene som holder skallen til Ymer oppe - den som gudene brukte til å lage himmelhvelvingen av da de drepte Ymer. De andre dvergene heter Nordre, Søndre og Østre - en i hvert verdenshjørne - nord, syd, øst og vest.

Dvergene var flinke smeder, i hvertfall de som bodde i Svartalvheim. De smidde alle skattene til gudene.


Og så smidde de jo Gleipne, den lenken som bandt Fenrisulven. Gleipne var tynn som en silketråd, sterk som stål og nesten usynlig.

Den ble laget av slikt som ikke fins mer: Dameskjegg, lyden av katteposter, fjellrøtter, bjørneredsel, fuglespytt og fiskepust.

Jeg tenker det ble brukt i Gleipne ,alt sammen både skjegget og trampingen og røttene og redselen og spyttet og pusten. Jeg har ihvertfall ikke sett noe av det på en stund.

Vestråsen skole er like ved almenningene på Raumariket, det eldgamle navnet på Romerike hvor raumerne bodde i vikingtiden. I almenningen går kuer og sauer fritt på beite om sommeren. Det gammelnorske ordet almenningr kommer fra almennr og betyr alle menn. Det var nok derfor Audhumla ble ganske yr i dag. Og det godt å være ved en almenning på Tyrs dag, for Tyr var gud for krig - og kuer. Heldigvis at han turte å legge armen sin i gapet på Fenris, ellers hadde det kanskje gått galt. Så nå står Fenris bundet på en holme i sjøen Amsvartner, til evig tid!

Dvergen som smir skatter til gudene er tegnet av E. Boyd Smith i 1902. Fenris som blir bundet er tegnet av Dorothy Hardy i 1909. Tyr er fra et islandsk manuskript fra attenhundretallet.