Viser innlegg med etiketten Gleipne. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Gleipne. Vis alle innlegg

14. apr. 2011

Cros de Ronesque


Da vi skulle spille forestilling i Cros de Ronesque ble vi møtt av en blid og logrende hund. Gjett om Menja og jeg likte det! Det viste seg at det var en helt spesiell hund, den holdt på å bli lært opp til å bli førerhund. Hundetreneren var kokken på restauranten i den lille landsbyen. Han kunne lage fantastisk  mat. Se bare på bildet:


Dette var mat han serverte til Menja, Pia og meg før vi skulle spille forestilling.

Han kunne mer enn det også. Han var faktisk en pensjonert bjørnetemmer! Men han måtte slutte da en vill bjørn nesten spiste ham opp. Nå har har han kunstig bein og arr både på magen og på armen sin.

- Han skulle ha levd før Gleipne ble laget, før gudene samlet inn bjørnenes redsel, sa Menja ettertenksomt da hun hørte den dramtatiske historien. - Da hadde bjørnen blitt redd og løpt sin vei istedenfor å angripe en uskyldig bjørnetemmer....


-Da måtte han ha levd for uendelig lenge siden, Menja, sa jeg.- Lenge før vikingtida. 
For alle vet jo at bjørnene var både sinte og farlige i vikingtida. Vikingene hadde respekt for bjørnen.  Ordet "berserk" ble ofte brukt om en fryktløs viking-kriger. Det betyr sansynligvis  "bjørneserk", eller "bjørneskjorte".  En bjørnskinnspels var noe av det flotteste du kunne ha på deg i vikingtida. For det betydde ofte at du hadde sloss med en bjørn, og vunnet. Det var jo bare de modigste krigerne som turte akkurat det.


Det trengtes ikke fullt så mye mot å komme på forestillingen vår. Det var jo bare å gå inn den åpne døra med plakaten på. Mange gjorde det i Cros de Ronesque den kvelden vi var der.  Og tenk, det kom 9 nordmenn også - bare for å se på oss! Så under denne forestillingen var det mange som skjønte det franske språket og ikke det norske, og noen som skjønte det norske språket og ikke det franske. Vi tror uansett at alle koste seg. Både med teater og med kaffe og kaker etterpå. For i Cros det Ronesque var det flere enn pensjonerte bjørnetemmere som kunne lage gode ting å putte i munnen! 

13. okt. 2010

Gull i haugen

Gullhaug skole - den har vel et flott navn! Gullhaug er den nordøstlige delen av Gommerudfjellet eller Eineåsen. Noen sier at den heter Gullhaug fordi solen skinner så pent på fjellet akkurat der.

Men jeg tror nå heller at det er gull inni den haugen! Og en svartalvsmed som står der inne, svett og svart og sur og gretten, i den mørke varme smia si og smir alle slags kostelige saker.

Omtrent sånn som på tegningen av Ivaldesønnene Brokk og Sindre som holder på å smi hammer til Tor. Loke er der også. Han surrer omkring i flueham som svirrer omkring og prøver å ødelegge for svartalvsmedene. Det ender det med at Loke får sydd igjen munnen sin. Den historien må vi ta en gang, Fenja!


Flinkere smeder enn svartalvene har det aldri vært. De smidde skip som går både til lands og til vanns og som kan puttes i lomma som et lommetørkle! De smidde griser med gullbust som rir gjennom luften og lyser om natten! De smidde gullhår og gullsmykker og en gullring som drypper åtte nye gullringer hver niende natt! Og sånne gullbrakteater som jeg har på kjedet mitt.

En brakteat er en liten gull- eller sølvplate med en hempe eller et hull til å ha i kjede og med et bilde og kanskje med magiske runer preget på den ene siden. Mange vikinger hadde gullbrakteater med runer rundt halsen til beskyttelse. Og litt til pynt. Fenja sier at mine brakteater ikke er av gull. Men de ser da ut som gull, ikke sant?


Den flinkeste svartalvsmeden var han som smidde Gleipnelenken. Tynn som en silketråd, nesten usynlig og så sterk at den holder selveste Fenrisulven bundet! Laget av dameskjegg og kattetramp, fjellrøttter og bjørneredsel, fuglespytt og fiskepust.


Dameskjegget før i tiden var forresten kjempesterkt. Det var mye sterkere enn manneskjegget, så det var derfor det ble brukt i Fenris-lenken. Alt dameskjegget ble nok brukt, for det er jo ingen damer nå til dags som har har skjegg.

Ivaldesønnene tegnet Arthur Rackham i 1907. Tegningen av Fenris som ligger bundet med sverd i munnen er fra et islandsk 1700-talls Snorre-manuskript, begge fra Wikipedia Commons. Og så er det kjedet mitt med to gullbrakteater på.