Snarøya

Hva er det som går ofte i vann, men aldri blir våt? Dette er en gammel vikinggåte. Og svaret er: Skyggen!
Men svaret kunne også vært Menja. For når hun går i regnvær, så blir hun ikke så lett våt. Her ser dere henne om morgenen da vi kom til Snarøya skole for å spille teater og ha vikingverksted.  Regnet øste ned. Ser dere at de andre går under en paraply? Men ikke Menja, nei, for hun har tykke viking-ull-klær på seg. Vikingene visste hvordan de kunne tove ull til tykke kofter og kapper som de brukte i regnvær. Sånne klær tar det lang tid før man kjennner at blir våte, og det fine er at selv om de blir våte, så holder man fortsatt varmen.  Og sånne klær har vi to!

Men selv om vi ikke ble våte og kalde, så likte vi veldig godt den varme kaffen vi fikk av kulturvertene da vi var kommet i hus i gymsalen. Vi hadde heller ikke spesielt mye i mot de små, deilige sjokoladebitene vi fikk ...mmmmm.  Her ser dere forresten også de gule pulsvantene til Menja. De varmer godt. De er slett ikke strikket, for vikingene kunne ikke strikke. Men de kunne nålebinde! Sånn ser altså det ut. Er de ikke fine? 

Menja er stolt av dem. Hun er stolt av ganske mye, egentlig.  Hun er for eksempel stolt av at hun er så flink til å finne ut ting. Hun spør og spør og spør om alt mulig, og derfor så finner hun ut alt også. Nesten sånn som Askeladden i eventyrene.

Det er litt ergelig at jeg som er størst, ikke alltid vet mest og best. I dag, for eksempel, så var vi jo på Snarøya . Dere ser sikkert at Menja har skrevet laaaangt og fint om hva navnet betyr. Hun skriver at "snar" kommer av busker og kratt. Og jeg som trodde at Snarøya hadde fått navnet sitt fordi det var så mange snarer der!  Jeg hadde til og med tatt bilde av både fuglene og fisken fra forestillingen vår fordi jeg tenkte å skrive om akkurat det.

Ja, for dere vet vel at vikinger ofte brukte snarer når du skulle fange dyr?  En snare er et gammelt fangstredskap som ble laget av tynne kvister, eller snorer. Snorene kunne for eksempel være laget av skinnstrimler, hårene fra halen til hesten  ( hestetagl) eller dyresener. De kunne fange fugler på den måten at de stakkars fuglene fikk hodene sine inni løkker som de hadde laget av snorene. Så ble de kvalt når de prøvde å komme seg løs igjen.  Fisk kunne de fange ved å lage en løkke som de tredde på fisken bakfra om den stod stille på et sted. 

Jeg så ikke en eneste snare på Snarøya, men jeg så mye busk og kratt.
  - Så da skjønner du nok at Snarøya ikke har noe med snarer å gjøre, sa Menja da vi dro. Det måtte jeg nok være enig i. Så fikk jeg en ny ide:
 -  Kanskje navnet betyr at alt på Snarøya skjer veldig snart, det vil si, veldig fort? 

Men der tok jeg iallefall feil. For aldri har vi brukt lenger tid på å komme oss hjem enn da vi skulle reise fra Snarøya skole. Selv om vi fikk fantastisk hjelp av de snille kulturvertene som hadde hjulpet oss hele dagen, og selv om vi fikk like fantastisk hjelp av mange av barna i 2. og 3.klasse, så var det ikke lett å komme seg avgårde. Bare hør: Tilhengeren fant vi igjen et helt annet sted enn vi hadde satt den, presenningen  og plastposene våre blåste av gårde ned en skråning, det meste av ustyret vårt ble vått før vi fikk det i hengeren, og feilparkerte biler gjorde livet surt for oss. Regnet sildret uavbrutt, og vi ble gjørmete og skitne.

 -  Hva skulle vi ha gjort uten alle de hyggelige barna som hjalp oss? Det lurte både Menja og jeg på da vi endelig kunne vinke farvel til skolen, en time seinere enn vi hadde tenkt. Og på DET spørsmålet hadde selv ikke Menja noe svar.

Snarøya ved Fornis bu

Snarøya betyr en øy med snar - med kratt og kjerr og små busker. Det var nok ikke mange som bodde der for 1000 år siden. Men på Fornebu bodde det folk. Gården ble antagelig ryddet i vikingtiden eller kanskje litt før. Navnet Fornebu kan bety flere ting: Enten var det en mann som het Forni som ryddet gården - Fornis bosted.
Eller så var det fordi det sto noen gamle boder eller buer på Fornebu i forne dager, kanskje sjøboder, eller saltboder. For Fornebu lå jo så fint til ved sjøen, med fin havn og gode muligheter for både ferd og fiske og saltkoking.

Det det ble kokt mye salt i Oslofjorden i gamle dager. Saltkoking foregikk omtrent sånn: Først ble salt sjøvann frosset i store saltepanner og kar. Så ble isen tatt bort. Da hadde vannet som var igjen fått mye mer salt i seg. Så ble vannet dampet bort over store bål, sånn som på tegningen, og til slutt lå bare saltet igjen.


Salt var veldig verdifullt, nesten mer verdifullt enn gull. For salt trengtes til oppbevaring av mat. "Vikingmaten var sur, sær og salt", pleier vår gode venn Arne Juksemage å si. Og salt måtte den være for ikke å bli dårlig og ødelagt. Vikingmaten sto jo ikke i kjøleskapet. Så salt var nødvendig. Og salt var dyrt. Den som er riktig, riktig fattig har ikke engang råd til salt i grøten, pleier vi enda å si.


En gang sa Tor med hammeren: "Før jeg dro hjemmefra, åt jeg sild og havregrøt i ro og mak, og det er jeg mett av ennå."

Sild og grøt var vanlig kost for både guder og folk i vikingtiden: salt sild og salt kjøtt og graut med litt salt oppi. Vikingene var nok mye mer glade i salt enn vi er i dag. Men kuer er like glade i salt nå som før i tiden, sånn som Audhumla.


Jeg tror vikingbonden på Fornebogården var spesielt glad i havguden Njord, han som rår for salt sjø, for vind og vær, som kan stille storm og slukke ild. Han sørger for lykke på havet, godt fiske og god saltkoking, rask og trygg seilas og holder Midtgardsormen og andre farligheter unna. Njord er faren til Frøy og Frøya og var en tid gift med skigudinnen Skade. Han prøvde å bo på fjellet hos Skade, men der fikk han ikke sove av ulvetutingen - som du ser på tegningen. Han lengtet så fælt til måkeskrik og frisk sjøluft og alt saltvannet som Grotte malte frem en gang i tiden.


Det er forresten noen som påstår at Grottekverna fortsatt står og maler salt på havets bunn, midt i Moskenesstraumen, etter den gangen da sjøkongen Mysing den grå kom fra havet og tok Grotte ombord og beordret Fenja og meg til å maleså mye salt at skuta sank.
r
Det er ikke sant, for havet blir jo ikke mer og mer salt. Og Fenja og jeg er jo her, og Grotte også. Jeg tror det er sånn at både vi og Grotte krympet ganske mye i vannet, for vi er litt mindre enn før, og Grotte kan ikke male gull lenger. Men svare på spørsmål kan han!


Det er et eventyr om en saltkvern: "Kvernen som står og maler på havsens bunn", trykket i Norske Folkeeventyr i 1844. Eventyr om ønskekverner som maler alt det man vil fins over hele det eurasiske eventyrområdet, helt til Kina. Og i Finnland. Der heter ønskekvernen Sampo.

Danske vikinger, miniatyrmaleri fra "Miscellany on the life of St. Edmund" 12. århundre. Saltkoking: Olaus Magnus. Moskenesstraumen fra Carta Marina, også Olaus Magnus 1539. . Njord som ikke får sove: W. G. Collingwood 1908.