Arne eller Arn var ihvertfall et vanlige navn i vikingtiden. Ørn betyr det. Det var også mange navn med -ørn i: Arngeir betyr ørn og spyd, Arnljot - ørn og lys, Arnold - ørn og makt, Arnstein - ørn og stein og Arnulv - ørn og ulv.
Vikingene mente ørnen Verfolne satt helt øverst i toppen av verdenstreet Yggdrasil og speidet utover verden. De trodde også at Hræsvelg, en kjempediger jotne i ørneham, holdt til på kanten av Jotunheimene, ved verdens ende. Når han slo med vingene sine bruste bølgene og vind og storm feide over verden. En annen jotne med ørneham var Tjatse som en gang fanget Idunn og fløy avgårde med både henne og eplene hennes.
Odin hadde også ørneham, den gangen han lurte til seg Suttungsmjøden, skaldedrikken som gjør folk og guder til diktere. Jotnen Suttung, også med ørneham, satte etter Odin. Men Odin var raskest, enda han hadde magen full av mjød. Da gudene i Åsgard så Odin komme flaksende, satte de frem kar på tunet som Odun spyttet mesteparten av mjøden ut i. Men fordi Suttung var like bak ham, måtte han sende den siste resten av mjøden ut gjennom bakenden. Det er den mjøden som alle og enhver kan få og som rimsmeder og toskeskalder super av.
Ørnen er fra Naumann: Naturgeschichte der Vögel Mitteleuropas (1905), Tjatse og Idunn: H. Theaker, 1920, Odin med Suttung bak seg: Ólafur Brynjúlfsson, 1760.
