Pierrefort

Se !Menja hadde fått øye på noe. På biblioteket i Pierrefort hang det en plakat med mange figurer vi dro kjensel på. Det var hyggelig å se den henge der. Vi skjønte at her var vi velkommen! Etterpå fikk vi se at de hadde laget en side om oss i den lokale kulturkalenderen for byen også. Det var vår lokale arrangør som viste oss den. Han viste oss også noe annet spennende: En lokal treskjærerutstilling på biblioteket . Her viser han oss en gammel treskemaskin av tre.

Veldig mange av tingene som lå i utstillingen hadde noe med kuer å gjøre. Se bare her!

Kuene og oksene i Pierrefort i gamle dager ble brukt til trekkdyr. Derfor pleide de her å lage sko til dem som de festet med nagler, som en hestesko.  I dette området har bøndene en kurase som heter Aubrac. De ser mye lysere ut enn Salers-kuene. Disse kuene har bøndene for kjøttets skyld - de melker dem ikke.  -Så osten vi får her i Cantal kommer nok ikke fra Pierrefort, slo Menja fast der hun satt og gumlet på en ostebit mellom forestillingene våre.

På de to forestillingene våre på barneskolen, møtte vi mange barn som visste mye om kuer. De var kjempeflinke til å lokke på Audhumla på sin egen franske måte. "- Beschebe! Bescehebe! " ropte de. Audhumla likte det, for hun kom som et skudd begge gangene. Og slikket og slikket og slikket på publikum.....Barna i Pierrefort tok det med godt humør.De var nok vant til å bli slikket på av kuer. En av dem fortalte at tungene til kuer er veldig varme. Kanskje det var den varme tunga til Audhumla som smeltet isen på den kalde siden av Ginnungagapet?

Vi hadde en strålende dag i Pierrefort. Her ser dere hvor koselig skolen var. Barna var hyggelige, de voksne var hyggelige, og tenk: Her fikk vi ikke 3-retters lunsj, men 4-retters! I tillegg fikk vi brus da vi dro og  kaker og kaffe da vi kom om morgenen. -  Det spørs om noen kommer til å kjenne  oss igjen når vi kommer tilbake til Norge, sa Menja da vi dro. - For antageligvis kommer vi til å trille hjem etter all den franske maten!

St.Projet de Salers

- Hold på Audhumla, for her kan vi komme til å møte mange flotte kyr og okser! Menja var litt bekymret før vi kjørte til St. Projet de Salers. For vi hadde jo begge hørt om kurasen Salers, og vi visste at den kom akkurat fra det området vi skulle spille forestilling i.

Etter en halvtimes kjøring i ettermiddagssola kom vi frem til den gamle skolen hvor vi skulle spille. Der ble vi møtt av Florence, som fortalte at vi var heldige: For nøyaktig et år siden snødde det her! Men i dag var det så varmt at vi kunne sitte ute og kose oss med den deilige maten hun hadde gjort i stand til oss.

Hun fortalte oss også mye vi ikke visste om Salers-kuer. Hun hadde nemlig 43 kyr på båsen, så dette visste hun alt om. Vi skjønte fort at Salers-kuene var noe for seg selv.  De er ikke mulig å melke dem uten at de har kalven sin ved siden av som de kan få slikke på ryggen. Og de føder ute - uten noen hjelp fra mennesker.  - Tøffe som vikinger!

I Norge i vikingtida var også kua viktig. Faktisk var kua vikingenes viktigste husdyr! Kanskje det er derfor de fortalte hverandre at det første levende vesenet i verden var ei ku? Selveste Audhumla.



Her ser dere hvordan det så ut da Audhumla dukket opp i Frankrike for 2 år siden...


Mange steder i Norge  var det så kaldt og så lite jord å dyrke at fiske og husdyr var nødvendig for å overleve. Vikingene hadde også griser, geiter, gjess og hester.

Arkeologer har funnet spor etter kyr som var så gamle som ti år. Det viser at dyrene ikke ble holdt for kjøttet sin del, men fordi de ga melk. Så kunne vikingene bruke melken til  ost og smør som mettet godt  gjennom den kalde vinteren.

Audhumla dukket opp som hun skulle i St. Projet du Salers. De som hadde møtt opp denne fine vårkvelden koste seg - og det gjorde vi også. Noen av våre franske publikummere hadde til og med pyntet seg med norske lusekofter til ære for oss som hadde kommet den lange veien for å spille for dem!

MØØØ!

Gåte: Hva har barna i Salers, Massiac og Son til felles?


Svar: De får besøk av oss - Fenja og Menja !
Og av kua som var aller først i verden...

Vi har nemlig tenkt å vandre LANGT denne våren. Det ser dere om dere klikker dere inn på spilleplanen vår et annet sted her på bloggen: Først drar vi rundt omkring til barneskoler i Follo og Romerike. Så skal vi over det store havet og over Europas store sletter, helt til noen vulkanske fjell midt i Frankrike. Helt til Cantal! Vi vet at det er fryktelig langt, for vi har vært der to ganger før med Grottekverna vår.  Det er veldig hyggelig å være der,  og alt er veldig anderledes enn her i Norge. Til og med kuene er anderledes.

Og akkurat dit vi skal, så er det veldig mange kuer. Iallefall i Salers, og kuene derfra er veldig berømte, faktisk. Derfor pleier publikum i Cantal å like ekstra godt når vi viser dem kua Audhumla. Da  ler de seg nesten i hjel! For hun er jo litt rar, det vet nok alle som har sett henne. Men visste dere at kubjella hun har rundt halsen sin er kjøpt i Cantal? I en stor butikk med massevis av ting som trengs hvis du skal være bonde. Der fant vi en perfekt bjelle til vår viking-teater-ku.

Vel tilbake i Norge - i mai - da blir det opptredener i mer hjemlige trakter i Follo og Asker. Og i juli  gleder jeg meg veldig til   vikingmarked på Stiklestad -  en hel uke. Det er jo ganske skummelt å tenke på at akkurat der var det en gang et stort vikingslag, der kong Olav Haraldson ble drept. Han som senere ble kallt Olav den hellige.  Men det var jo tusen år siden, Menja, så det trenger du  slett ikke å være redd for!

Evje i bukta

Da Evjegården ble ryddet, kanskje en gang før eldre jernalder, så det annerledes ut der. Rett før vikingtiden gikk havet 5 meter høyere enn i dag! Så Evje lå nok fint til: nær stranden ved en rolig elvebukt. Derfor fikk gården navnet Efja som ble til Evje og visstnok betyr "en grunn og strømløs bukt".

Vikingbonden som bodde på Efja hadde sikkert både hest og gris, sau, høner og ku, og kanskje hund og katt også. Alle husdyrene var mindre enn i dag og greide seg bra ute hele året. Familien var glad i dyrene sine, og særlig i kuene for de ga både melk og kjøtt, og i oksen som var flink til å dra plogen.

Vikingene trodde jo at det første levende vesenet var en ku: Auðumbla, hun som kom ut av isen og ilden i Ginnumgagap, hun som ga melk til Ymer og slikket fram gudenes far Bure.

Det er ikke rart, så viktige som kuene var. I Norge har det vært tamme kuer og okser fra før 4000 f. Kr. Forfedrene deres var uroksen og urkua, store ville skogsdyr, høye som en mann over ryggen, tre meter lange og med ragg og store krumme horn. Kanskje han steinaldermannen som glemte øksa si på Efja jaktet på sånne sværinger?

Nå er uroksene borte. Den siste døde i Polen i 1627. Men sikkert er det at både tamme og ville okser og kuer har vært viktig for mennesker i mange tusen år. Det kan vi skjønne av de eldgamle hulemaleriene i Lascaux i Frankrike.

De hulemaleriene er ikke så langt unna der vi har vært, Fenja. Jeg håper virkelig vi får sett dem når vi skal tilbake til Frankrike til våren! Her kan du se hvordan det er inni hulene. Er ikke oksene flotte? Folk var jammen flinke til å male for 15-17 000 år siden!

Forresten, Fenja, visste du at Evje skole var den første kommunale skolen i Bærum, åpnet i 1865?

Tegningen av Audhumla som slikker frem Bure er fra et gammelt islandsk manuskript fra 1700-tallet, via Wikipedia. Lascaux-oksene er også hentet fra Wikipedia.