Asak skole

Da vi skulle til Asak skole, følte Menja og jeg oss nesten hjemme. For Asak er jo et skikkelig vikingnavn!   Og det betyr noe sånt som "guden Tors kjøring". Men det var faktisk min, "Fenjas kjøring", som fikk oss dit! Og det fine Tor-ansiktet som Menja har laget og som dere ser bilde av her, hadde vi heller ikke tatt med oss...

Det første vi så, var et gammelt, hvitt skolehus. Hmmm, dette var jammen en liten skole, tenkte vi. 

Men der tok vi feil. For bak gamleskolen tittet det fram en stor og flott og fjong skolebygning til! 

Vi fikk en fin, ny  gymsal å være i. Der hadde vi det fint, for det var slettes ikke en sånn gymsal der alt vi sa forsvant i gjalling og bråk. Og elevene på Asak var heller ikke buldrete og bråkete som når Tor med Hammeren kommer kjørende ( så de levde ikke opp til navnet på skolen, heldigvis...) 

På Asak fikk vi hjelp av tre lærere - og alle var menn. Det var faktisk spesielt for oss som reiser så mye rundt på skoler. Vi møter som oftest damer. 

 Vi har ingen bilder av lærermennene. Heller ikke av kulturvertene som hjalp oss inn og ut med tingene våre. Men vi har bilde av noe vi fikk av de snille kulturvertene. Frukt! 

Takk, for forfriskende frukt og en særdeles hyggelig dag på Asak! 

Solberg - sol på berg i Ås

Navnet Solberg kommer kanskje fra Sólbjargir. Kan det bety et berg med sol på, tro? Eller var det et berg hvor noen holdt liv i bål i vintermørket, for å hjelpe sola når den var svak, en gang i eldgamle tider?

Det har nok vært folk på Solberg i vikingtiden. Kanskje lenge før også. Rundt Solberg-gården er det veier med vikingnavn: Tor har fått en vei oppkalt etter seg. Og både Odin og hesten hans Sleipner med åtte ben som du ser på tegningen under og ravnene hans Hugin og Munin og festhallen hans Valhall har fått veier.


Solberg skole ligger i Mjølnerveien - oppkalt etter hammeren til Tor. Tenk å gå på en skole som ligger i en vei som heter det samme som hammeren til selveste tordenguden Åsa-Tor, den sterkeste av alle gudene i Åsgard! På tegningen under skal han akkurat til å slå den digre, fæle Midgardsormen i hodet med Mjølner. Heldigvis kuttet Hyme fiskesnøret så Midgardsormen kom seg unna, ellers er det ikke godt å si hvordan det hadde endt.

Mange vikinger hadde en liten Torshammer i et kjede rundt halsen. Torshammeren på tegningen under er en sånn. Den er litt mindre enn 5 cm lang, laget av sølv og ble funnet i jorda i Skåne i Sverige i 1877. Det ser ut som den har øyne og munn, syns jeg.


Vikingene kalte Mjølner for Mjǫlnir. Navnet betyr knuseren, den som maler og knuser til støv. Den var gudene fineste og viktigste eiendom, for det var den Tor brukte i kampen mot de fryktelige jotnene.

Mjølner var smidd av jern. Det var de to svartalvene Sindre og Brokk som smidde den. Hammeren kunne bli stor eller liten alt etter hva Tor trengte den til og kunne gjemmes i en ørliten lomme. Den traff alltid det Tor siktet på med voldsom kraft og den kom alltid tilbake til hånda hans. På hendene hadde han jernhansker som heter Járngreip eller Járnglófi. Det kunne nemlig være litt vanskelig å ta imot Mjølner fordi den ved et uhell hadde fått ganske kort skaft. Men det er en annen historie.

På tegningen under skal Tor akkurat til å slå hammeren i hodet på den enorme jotnen Skryme - selveste Utgards-Loke. Hvis du ser godt etter, så ser du kanskje Tor. Han er ganske liten og han har akkurat overnattet i Skrymes vott. Men det er også en annen historie. Det er i det hele tatt mange morsomme historier om de gamle gudene!

Øverst: Odin på Sleipner, så Tor på fisketur etter Midgardsormen Midgardsormen, begge er fra et gammelt islandsk manuskript skrevet av Ólafur Brynjúlfsson i 1860. Så Torshammeren som ble gravd opp av jorda i Skåne i 1877 og til slutt Tor og Skryme ble tegnet av Friedrich Wilhelm Heine i 1882. Alle er fra wikimedia commons.

Høyt henger de - på Høyenhall!

Høyt oppe på veggen på Høyenhall skole henger et epletre!

Dette var jammen et sted for vikinggudinnen Idunn, sa Menja da hun så det.
Det er jo så mange små mennesker her - kanskje det er ungdomsepler som henger på skolen?   Her er Menja med Idunns eple, det som Idunn slett ikke var så flink til å passe på i forestillingen.

Elevene i 3 A og 3 B husker sikkert Idunn. De husker nok de andre gudene også, - noen av dem tok vi bilde av etter forestillingen. Ikke alle bildene ble skarpe og fine, men her er iallefall Heimdal som kunne høre så godt, tordenguden Tor  og kjærlighetsgudinnen Frøya.

Visste dere at Heimdal bor et sted som heter Himinbjorg, som betyr "himmelberget"?

Og at Tor med hammeren bor på Trudvang, som betyr "styrkenes mark"?  Hallen til Tor heter Bilskirne, og det ordet betyr " det som aldri gir etter eller blir svakere".

Frøya bor på Folkvang, som betyr  "folkets slette". Den flotteste salen i huset hennes kalles  Sessrumne, og det betyr " salen med plass til mange seter".

Det var plass til mange stoler  i salen vi skulle opptre i på Høyenhall skole også.

Klasse 3 A satte fram stolene, og 3 B tok vekk stolene igjen. Dere ser stolene så vidt  på bildet.

S Salen var skolens aula. Det var høyt og fint under taket der, så det var ikke noe problem når dvergen kastet alt mulig opp i lufta. Jeg tenkte på at det var en høy hall, og det passet jo godt når vi var på "Høyenhall".

Etter at vi hadde spilt forestilling ble aulaen brukt til kantine. Mange av de eldste elevene på skolen spiste maten sin der mens Menja og jeg pakket sammen. Det er første gang vi har pakket sammen til høy musikk - så det glemmer vi nok ikke så lett.  Vi glemmer ikke våre gode hjelpere som bar tingene våre sammen med oss inn og ut av skolen heller: Takk til eksamensvakt Peter tidlig på morgenen  og til de to hyggelig 9.klasseguttene som hjalp oss da vi skulle reise.  Takk til trivelige 3.klassinger, lærere og andre voksne vi møtte også- vi hadde det kjempefint på Høyenhall!

En vårdag på Ullevål skole

Den 20.mars spilte Menja og jeg to forestillinger på Ullevål skole.  Det var en veldig vakker skole, se bare på bildene! Utenfor skolen vokste det noen flotte, gamle trær. De stod der så nakne og mørke, for ennå er det ikke kommet løv på noen trær her på Østlandet. For det er ennå tidlig på våren.

Vikingene kalte mars for Tormåned. Ja, den første vårmåneden ble faktisk oppkalt etter selveste Tor med hammeren, som er sammen med Menja på dette bildet:

 De som har sett forestilllingen vår husker sikkert Tor! Men elevene fra Ullevål skole kjenner seg nok ikke igjen når de ser bildet, for det er tatt i Lofoten. Under her, derimot, er det nok lett å dra kjensel på skolens gymsal. Her har de snille elevene som hjalp oss satt opp stoler og matter, klar til innrykk av 2 og 3 trinn.

På Ullevål skole var det forresten flere som var oppkalt etter Tor. På første forestilling var det lærer Torjus som turde å stikke hånda si inn i Fenrisulvens gap. Det er kanskje ikke så rart han var modig, for navnet hans betyr jo både "Tor" og pilskaft.

En av elevene vi snakket med het nesten det samme, han het Torje. Det er også et spennende navn, for det betyr "Tor" og spyd. 

Men husker noen hvilket våpen Tor stakk inn i Fenrisulvens gap, mon tro? Det var verken pil, spyd eller hammer.....

Da vi skulle reise hjem, så vi et veldig hyggelig tegn på at våren endelig har kommet. For inntil grunnmuren på Ullevål skole dukket årets aller første gress-tuster opp.

Velkommen vår!

Disen i gråvær...

I Disen skoles skolegård står det noen flotte, gamle epletrær. Eller - kanskje det er riktigere å si at i den gamle eplehagen på Sanatoriet på Grefsen så har det kommet en hel skole blant epletrærne.....

Da vi ankom skolen, var været litt trist og grått. Men vi ble motatt med varme og omsorg. På denne skolen har de nemlig noen veldig flinke elevarrangører, som tok i mot oss og gav oss varm drikke i vakre Disen-krus.  Og sannelig var det ikke epler fra eplehagen på kruset også....

Det var ikke vanskelig å se at Emil, Tomas og Fredrik var elevarrangører. Se så fine skilt de hadde!

Assisterende vaktmester Einar hjalp også til med riggingen da vi kom. Han hjalp forresten til under forestillingen også - for gjett hvem som turte å legge hånden i Fenrisulvens gap på siste forestilling?  Svaret var nok Einar,ja. Sterk og modig, det var det han var. - Han ville nok ha passet godt i vikingtida, sa Menja etterpå. Ja, det tror jeg også. Styrke og mot var virkelig noe vikingene satte pris på. Derfor hadde de også en vikinggud som var ekstra sterk.  Han dukket opp i forestillingen også, det var denne karen her:

 Tor med hammeren!

Den modigste guden, så vi ikke noe til i forestillingen. Men jeg fortalte om ham, ikke sant? Det var Tyr. Vikingene mente også at han var veldig klok.  -Men var det så klokt å legge hånda si i Fenrisulvens gap, mon tro? På ordentlig?

Akkurat det tenkte jeg på, da jeg og Menja reiste fra Disen skole etter to forestillinger på skolen. Det er alltid mye å tenke på etter å ha møtt elever med mange kloke spørsmål.

Takk for at vi fikk møte dere, Disen-elever og voksne hjelpere. Når vi møter sånne som dere, så gjør det ingenting at dagen er grå....

Vestli og Tor

Det var nok ikke noen hus på Vestli i vikingtiden. Det var mest skog og sikkert mye ulv. Vestligården som Vestli har navnet sitt fra, ble bygget lenge etter at vikingtiden var slutt.

Men det var nok folk som gikk og red gjennom lia i vest. Det var folk som reiste mellom Oslo og og Raumarike, eller Romerike som det heter i dag, rett over bygrensen. Man kan nesten si at Oslo var Raumarikes havneby. Men havna var helt annerledes, for sjøen sto 5 meter høyere i vikingtiden.

På Vestli lurte elevene på hvor mange guder og gudinner vikingene hadde. Det var mange - ihvertfall rundt 30, eller mer. Her finner du en liste med mange av dem. Gudene ble kalt æser og gudinnene ble kalt åsynjer. Odin var den høyeste. Men Tor var mest populær, enda han laget lyn og torden når han reiste over himmelen med bukkene sine foran vogna. Tor har fått en dag oppkalt etter seg - torsdag. Og Odin fikk onsdag.

Det er mange morsomme historier om Tor. Ofte måtte han sloss mot jotner og troll. En gang dro han på fisketur og fikk den enorme Midgardsormen på kroken. En annen gang holdt han på å drikke opp hele havet. Og en gang måtte han kle seg ut som Frøya og reise til Jotunheimen for å få tilbake hammeren sin!

Øverst en tegning av Tor sånn som Johannes Gehrts tegnet ham i 1901, via wikipedia.
Så en moderne tegneserie-Tor, fra Peter Madsens tegneserie Valhall, via Dagsavisen.
Og nederst Tor på fisketur sånn som han ble tegnet på Island på 1700-tallet, via wikipedia.

Jansløkka skole på jordet til Jan

Jansløkka skole har visst fått navnet sitt fordi den ble bygget på jordet eller løkka til en som het Jan. Hvem Jan var for en kar vet ikke jeg, men han var kanskje husmann på prestegården Røyrin. Det var ihvertfall prestegården som eide jordet til Jan. Jansløkka er forresten Askers eldste skole, åpnet mandag 2. september 1844.

Røyrin eller Røyrvin kommer av røyr som kan bety røys og vin som betyr beitemark. Både på gården, rundt skolen og ved Asker kirke er det flere store gravhauger fra jernalderen, mer enn 1000 år gamle.

Kanskje Røyrin var et sted hvor folk ofret til de gamle vikinggudene? Kanskje til Tor med hammeren, for å hjelpe ham i kampen mot de fæle jotnene? Og så ble den nye kirken bygget på det gamle kultstedet, på den tiden da Olav Digre for omkring i landet og truet folk til å ta den nye troen. Olav Digre var han som fikk navnet Olav den Hellige.

Det sies at det er en skatt nedgravd i en av haugene ved skolen. Det var en kveld på 1830-tallet at presten på Røyrin satte gårdsfolkene sine i gang med å grave i en av haugene for å lete etter skatten. Plutselig så de et merkelig lys over prestegården, det så nesten ut som den sto i brann! De løp til prestegården for å slukke, men der var alt i orden. De fortsatte å grave - men da så de det samme underlige lyset over presttegården. Etter det var det ingen som turte å grave mer og det ble bestemt at gravhaugene skulle få ligge i fred.


Tenk om det ligger en vikingskatt der enda! Tenk om det er en stor skatt der, sånn som vikingskatten i Jorvik - eller York som det heter nå til dags. Det hadde vært noe det, å finne en vikingskatt nesten på skolegården!

Bilder: Gravhaugene ved Jansløkka er fra det utmerkede Arild Hauges runer.
Tor som slåss mot jotnene, malt av Mårten Eskil Winge, 1872.
Vikingskatten i Jorvik er herfra.

Hvalstad - Vale sitt sted eller Hval-stedet?

Hva Hvalstad - eller Hvalsstaðir - egentlig betyr er det ingen som vet sikkert. Men gården kan ha fått navnet sitt fordi den lå på en fjellrygg som lignet ryggen på en hval.

Den kan også ha fått navnet sitt etter Vale, kanskje han som ryddet eller eide gården. Vale er et gammelt norrønt navn. Det fantes rundt 20 gårder i Asker med -stadir i navnet. De fleste hadde et guttenavn førs -stadir. På Hvalstadgården er det funnet flintflekker, en spydspiss fra et kastespyd fra eldre jernalder og økser fra stein- og jernalder, så det har vært folk der lenge!


I sagaene står det om to som het Vale eller Váli. Den ene var sønn av Loke Da gudene fanget Loke for å straffe ham forvandlet Vale seg til en ulv. Den andre Vale var sønn av Odin. Han hadde veldige krefter. Allerede som ettåring hevnet han drapet på Balder.


I Hymeskvida står det om hval. En gang var Tor på fisketur med jotnen Hyme. Da de hadde rodd helt ut til kanten av havet, dro Hyme opp et par hvaler. Tor syntes nok det var for småtterier å regne. Han kastet ut ankeret som krok med hodet til Hymes største okse til agn og med det fikk han selveste Midgardsormen på kroken. Da ble Hyme så redd at han hogg over snøret så ormen forsvant i dypet. Heldigvis!


Øverst Odins sønn Vale fra et islandsk manuskript fra 1680. I midten Tor og Hyme på fisketur, tegnet av islandske Ólafur Brynjúlfsson i 1760. Nederst hval fra Olaus Magnus sitt fantastiske Carta Marina fra 1539.

Billingstad - Bilianstaðir

Det er ingen som vet hva det gamle navnet på Billingstad-gården -Bilianstaðir - egentlig betyr. Kanskje det var navnet til han som ryddet gården? Stedet til Bilian? Eller kanskje det kommer fra "billing" som visstnok var et gammelt ord for tvilling?
Uansett har det bodd folk på Billingstad lenge, for det er funnet både en steinalderøks og en eldgammel bronsespenne det.
De eldste stad- gårdene ble visst ryddet allerede på 400-tallet og var store og viktige gårder. Mange stad-gårder ble også ryddet i vikingtiden. Det finnes over 2000 stad-gårder i Norge. Men jeg tror ikke det er andre tvilling-gårder enn Billingstad.

Mon tro om det var mange tvillinger i vikingtiden? Kanskje Hugin og Munin - tanke og minne - ravnene til Odin, var tvillinger? Hver morgen fløy de ut i verden, så alt som skjedde og hørte alt som ble sagt og ingen ting kunne holdes hemmelig for dem. Om kvelden kom de tilbake og satte seg på skuldrene til Odin og fortalte ham alt de hadde sett og hørt. Det var nok på grunn av dem at ravneguden var så klok.

Og kanskje de tennerskjærende bukkene til Tor, Tanngrisner og Tanngnjost, de som dro vogna hans over himmelen når det var tordenvær og som kunne slaktes og spises igjen og igjen og være like levende dagen etter, kanskje de var tvillinger?

Snorre forteller om et par tvillingbrødre som begge het Halfdan. Den ene het Halfdan Svarte Haraldsson og den andre het Halfdan Hvite Haraldsson. Kanskje den ene hadde mørkt hår og den andre lyst hår. Ihvertfall het bestefaren deres også Halvdan Svarte og han var svart i håret.

Det virker litt upraktisk at begge hadde samme fornavn. Eller kanskje det var lurt, for når moren deres Åsa ropte Halvdan så kom begge løpende. Men tenk at begge het Halfdan som betyr "halvt dansk" - når faren deres var selveste Harald Hårfagre, han som ikke ville klippe håret sitt før han hadde fått samlet Norge til ett rike, den første kongen i Norge!

Øverst er Odin, tegnet av islandske Jakob Sigurðsson fra 1700-tallet, via Wikipedia.
Så Tor og bukkene fra Peter Madsens tegneserie Valhall via Dagsavisen.
Nederst er det Harald Hårfagre som mottar kongeriket fra sin fars hånd. Harald er nok han langhårete til høyre. Fra Flateyjarbók fra 1300-tallet via Wikimedia Commons.

Matprat på Billingstad

- Se så fint, ropte Menja da vi kom til Billingstad skole.  De har jo deler av et vikingskip i skolegården sin her!  Det var det store huskestativet hun mente. Jeg så det jeg også.  Snudd opp ned, så kunne det vært starten på byggingen av et vikingskip. Tenk så fint det hadde vært - om skolen kunne ha sitt eget kjempestore skip. Men jeg tror ikke de har tenkt å bygge et. For hvordan skulle de kunne bruke det, når ikke skolen ligger ved vannet ? Uansett var det et fint huskestativ!

På Billingstad spilte vi forestilling for 1, 2 og 3.klasse i gymsalen. Kulturvertene satte frem stoler, benker og matter,  og Menja og jeg satte opp teltet vårt. Etterpå tok vi oss en pust i bakken, og koste oss med te og kaffe som kulturvertene hadde kommet med i store kanner.  Takk skal dere ha, flinke kulturverter!

Jeg drakk te og spiste en banan. Egentlig er det ikke så veldig viking-aktig å spise bananer. Det var nok ingen her i vikingtida som visste hva en banan var for noe en gang. Den eneste frukten de hadde, var nok vill-epler. Ja, dere som så forestillingen, husker nok at selv gudinnen Idunn hadde fine epler! Riktignok magiske, men likevel...

Og så spiste de bær, akkurat som oss. 

Blåbær, jordbær, multer og tyttebær.

Sammen med byggmel kunne de koke tyttebær-

grøt.

Grønnsaker spiste vikingene ikke særlig mye av. Men de hadde en plante som heter kvann, som de brukte mye. Den dyrket de i egne kvanngårder. Løk var også mye brukt, for den ble sett på som symbol på kraft og fruktbarhet. Nepe ble muligens også dyrket.  Alt dette vet jeg, fordi det finnes en bok på nettet som vennen vår, Arne Juksemage har skrevet

om vikingmat. Du kan finne den her:
http://www.limnoan.no/Vikingmat.pdf


Jeg vet forresten noe om hva tordenguden Tor spiste:

I en gammel bok med vikingfortelling som heter Håbardsmål, sier nemlig Tor:  - Jeg er mett nok, jeg har spist sild og havre!  Sild og havre var nok ganske vanlig å spise for menneskene i vikingtiden.  Men at gudene spiste sild og havre, det hadde jeg ikke trodd. - Ikke jeg heller, sa Menja da jeg fortalte henne det. - Jeg må si at jeg foretrekker bananer. Det er jeg enig med henne i.

Etter forestillingen på Billingstad skole, kom det mange spennende spørsmål fra publikum. Et av dem klarte vi ikke å svare på. En gutt spurte: - Hvor mange viking-guder finnes det? Vi lovte å finne ut litt mer. Jeg vet fortsatt ikke helt nøyaktig hvor mange guder vikingene trodde på, men jeg har prøvd å telle igjennom alle jeg har hørt om. Til sammen ble det 25 stykker.

Er det noen som leser denne bloggen,  som klarer å finne navnet på enda flere?  Kanskje du, Menja?

Fenja og Menja i Tyskland

Her har Menja tatt bilde av meg på det store skipet som tok oss til Kiel, i Tyskland. Grunnen til at jeg smiler er at jeg var glad for at vi slapp å ro hele veien i et vikingskip. Det ville nok tatt mange slitsomme dager, for det var helt vindstille da vi dro. - Men om vi hadde hatt Skibladner, så hadde det jo gått ganske greit, sa Menja. Og det hadde hun jo helt rett i.  Om guden Frøy hadde invitert oss med i skipet sitt, hadde vi ikke sagt nei. Tenk å kunne reise like bra til vanns og til lands! Vi kunne ha sittet på med Skibladner helt til Frankrike. Og når vi kom fram, så kunne vi bare ha brettet det sammen og puttet det i lomma. Et sånt skip er det bare dvergesmeder i Svartalvheim som kan lage. Vi kjenner jo en av dem, han som laget lenken til Fenris. Var det han som laget Skibladner også, mon tro? Da vet jeg hva faren hans heter: Ivalde. For det var Ivalde-sønnene i Svartalvheim som laget Frøys fantastiske skip.

Vel fremme i Tyskland stoppet vi et sted for å spise litt. Da var det vi så dem: Eplene. De lå utover på bakken. Kunne det være Idunn som hadde mistet dem? Hun kan jo være litt slumsete med å passe på eplene sine, det vet alle som har sett forestillingen vår. Menja var ikke så modig, men jeg smakte en bitteliten bit. Det skjedde ingenting. Så det var nok ikke ungdomseplene til Idunn. Men tenk om det hadde vært det! Da hadde kanskje Menja måtte passe på en liten unge resten av veien - nemlig lille meg. Egentlig er jeg glad for at det ikke var Idunns epler vi fant. For jeg er ganske stolt av at jeg er størst av oss to. Og størst er jeg heldigvis fortsatt.

Da vi skulle sove i Tyskland, stoppet vi i en liten by som het Hausach. Der var det sannelig mange rare dyr!

Foran "Gasthaus Løwen" hadde noen laget en løvemosaikk.  Wæhh!  - Håper ikke det er flere løver her, sa Menja da hun skulle sove. Heldigvis så vi ingen. 

Men vi så Baldo!! Vertshuseierens lille kosehund. Den var veldig lydig, se så fint den sitter i stolen for at jeg skulle få tatt bilde av den. Den var ikke akkurat noen vikinghund.  Hundene som vikingene hadde, lignet nok mer på elghunder eller buhunder.

Men det kan godt være at noen vikinghunder var like små som Baldo. For det var ganske vanlig å ta med seg hund på vikingferd.




Hundene ble brukt til å holde vakt, til jakt, til gjeting og til trekkdyr. I vikingegraver er det funnet hunder, så de var viktige dyr. En som eide en hund, kunne ikke reise til dødsriket uten hunden sin. I en grav -  Gokstadskipet -  er det funnet 6 hunder. En stor med lange bein,  noen middels og to omtrent så store som Baldo.

Til og med trollene i Jotunheimen hadde hunder. Husker dere da trollene stjal hammeren til tordenguden Tor?  Da Loke dro ut for å lete etter den, møtte han trollgubben Trym sittende og veve gullbånd til hundene sine.  Jeg vet ikke navnene på de hundene. Men jeg vet navnet på en hund som vikingene fortalte hverandre om: Garm. Garm er vakthund. Han har en helt spesiell dør å vokte, nemlig porten inn til Hels saler, i dødsriket.  Noen sier at Garm egentlig er Fenrisulven. Men det vet verken jeg eller Menja. For selv om vi har vandret langt og lenger enn langt, så har vi heldigvis aldri vært i dødsriket.

Om morgenen tok vi farvel med Baldo og tråkket over løvemosaikken for siste gang. På vei ut av Hausach ropte plutselig Menja: - Stopp! Stopp!  Hun hadde fått øye på noe ganske uvanlig. En ku på vandring oppover en husvegg! Hva  i all verden hadde den der å gjøre?  Ikke vet vi. Vi kjenner jo bare kua Audhumla, og hun kunne ikke svare oss der hun lå godt pakket ned i bagasjen vår. Men jeg tror nok at kua på veggen het Rosa, for det er et kunavn. Og de fleste er nok enig i at det er et navn som passer denne kua temmelig godt...

"Aurvandils tå" i Son?

- Se, der er skolen!  Menja hadde vært på Son skole før, så hun viste meg hvor veien til skolen gikk. Og ja, der så vi skolen i det fjerne.....Ser dere den fine stjerna på skoleveggen?  Kan det være en sjøstjerne?

Vi gikk nærmere. Det var ikke så lett å se hva slags stjerne det var. -Jo, jeg vet det, ropte plutselig Menja glad. - Den er jo veldig rar. Dette må være stjernen som heter "Aurvandils tå"!

Så lo hun godt. For "Aurvandils tå" er jo et ganske rart navn på en stjerne. Men det har sin forklaring;
Aurvandil  er navnet på en skallet mann som en gang var på tur med tordenguden Tor i Jotunheimen. På veien tilbake måtte de krysse en gifitig og kald elv. For å komme over, måtte Tor bære Aurvandil på ryggen. Men Aurvandil sin tå ble så iskald da de krysset elven at den ble helt forfrossen. Da tok Tor og brøt av hele den forfrosne tåa og kastet den opp på himmelen. Der ble den til stjernen "Aurvandils tå".

Her ser dere Menja sammen med Tor på tur, i Lofoten. Jeg skjønner ikke at hun tør. For se, bak dem er det vann. Kanskje det er iskaldt? Tenk om Tor hadde svømt seg en tur med Menja på ryggen, og så kastet tåa hennes opp på himmelen etterpå. Da hadde vi nok hatt en stjerne som het "Menjas tå" også. Men jeg tror Menja er glad for at hun fortsatt har alle ti tær i behold, eller hva sier du - Bera Menja den Modige?

Vi gikk uansett inn i skolehuset med stjerna på. For der inne var jo aktivitetsrommet, der snille Marit kulturkontakt  ventet oss og hjalp oss. Hun var så blid og hyggelig, og skinte som.... ja, kanskje nettopp en stjerne.

Menja og jeg spilte forestillingen vår for 134 stjerne-skinnende-blide  1. og 2. klassinger.

Og nå gleder vi oss: Marit har sagt at 2.klassingene fra Hølen har tegnet tegninger fra forestillingen, og at de skal sende dem til oss. Det er aller første gangen noen har gjort til oss. Det er nesten så vi føler oss som skikkelige stjerner vi også....