Stiklestad!

Som i fjor, så dro Menja og jeg til Stiklestad i slutten av juli. Der var det Olsok-dager og mye som skjedde, og vi var så heldige at vi ble invitert til å spille forestilling og ha korn- og runeverksted  i Stiklastadir. Stiklastadir er en vikinglandsby med omreisende markedsvikinger, i tillegg til at det er bygget et stort og flott langhus der.

Her er noen av Senja ( John Veddes )  bilder fra årets Stiklestadir-marked:

St. Olav på Stiklastadir

Her kommer Stiklastadir-innlegget fra i fjor om igjen. Historien har ikke forandret seg det dugg siden vi var der for et år siden.

På Stiklastadir skal det ha vært en bekk i vikingtiden, Stikl-bekken, som Stiklastadir-gården kanskje fikk navn etter. Stikle betyr å hoppe på gammelnorsk. Kanskje Stiklastadir var et godt sted å hoppe over bekken? Eller var det bekken som hoppet og spratt avgårde?

Noen mener at navnet kommer fra det store slaget på Stiklastadir. Ifølge Trønderordboka betyr stikle ”å gå ustøtt og forsiktig, med små steg og stive føtter: gå og stikle eller stikle seg fram” - da blir Stiklastadir ”stedet hvor hærmennene hinket og hoppet og gikk ustøtt og vaklet omkring etter slaget”. Ikke godt å si hva som er riktig, som med nesten alt som er mer enn 1000 år gammelt.

Det sies at det var 7000 mann fra bondehæren og 3600 mann fra hæren til Olav II Haraldsson, også kalt Olav Digre, som møttes i slaget på Stiklastadir 29. juli 1030. Olav var konge i Norge fra 1015 til 1028, da Knut den mektige erobret landet. Det likte Olav dårlig.
Diger kan bety både kraftig og tykk. Snorre beskriver Olav som "en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt." Andre sier at Olav var liten og tykk og ikke var særlig pen, med diger ølvom, korte bein og rødt utslett i fjeset, rå og brutal og lite sympatisk. Mer om Olav her, det er ikke godt å bli klok på ham.

Slaget på Stiklastadir ble kort. Olav kjempet tappert. Men allerede tidlig på dagen fikk han et hogg i venstre bein av Torstein Knarresmed. Kongen lente seg mot en stein, kastet sverdet sitt fra seg og falt i bønn. Da stakk Tore Hund ham i magen og Kalv Arnesson stakk ham i halsen. Det ble Olav Digres bane.

Etter slaget begynte det å skje merkelige ting. En blind mann fikk synet igjen etter å ha strøket Olavs blod øver øynene. Folk fortalte om Olavs storverk, om jygrer og troll han hadde gjort til stein, om hellige kilder som dukket opp i fotsporene til hesten hans, om håret, skjegget og neglene som vokste på ham etter at han var død. Ett år og fem dager etter slaget, 3. august 1031, ble Olav den hellige, Óláfr hinn helgi, erklært helgen. Norge var kristnet og vikingtiden slutt.

Øverst: Kong Olavs fall, fra Olav den helliges saga, Snorre, tegnet av Halfdan Egedius, 1898. Så samme motiv fra Flateyabók, 1390. Nederst: St. Olav helgenerklæres, fra alterbord, trolig fra Haltdalen stavkirke, ca 1320.

Fenja og Menja ønsker godt nytt år!

Med kuhorn og fløyte av sauebein spiller vi en fanfare for det nye, fine året 2012 - og gleder oss veldig til å vandre rundt fra sted til sted med forestillingen vår i år også.

I år er det barna i Oslo som først får besøk av oss. I hele mars reiser vi fra skole til skole i hovedstaden. Akkurat når vi er hvor, kan du lese om du klikker på "Spilleplanen til Fenja og Menja" her på denne siden.

Når vinteren er over gleder vi oss til å besøke flere vikingmarkeder. Allerede nå vet vi at vi skal til Yddir Vikinglag sitt marked i Hemnes i Aurskog Høland i juni, at vi skal til Stiklestad under Olsokdagene i juli og til Lofotr Vikingfestival på Vestvågøy i Lofoten i august.

Vi ses!

Hilsen fra Fenja og Menja

P.S: Takk til Christine Heim som tok det flotte vinterbildet av oss !

Stiklestad - Stiklastadir

På Stiklastadir skal det ha vært en bekk i vikingtiden, Stikl-bekken, som Stiklastadir-gården fikk navn etter. Stikle betyr å hoppe på gammelnorsk. Kanskje Stiklastadir var et godt sted å hoppe over bekken? Eller var det bekken som hoppet og spratt avgårde?

Noen mener at navnet kommer fra det store slaget på Stiklastadir. Ifølge Trønderordboka betyr stikle ”å gå ustøtt og forsiktig, med små steg og stive føtter: gå og stikle eller stikle seg fram” - da blir Stiklastadir ”stedet hvor hærmennene hinket og hoppet og gikk ustøtt og vaklet omkring etter slaget”. Ikke godt å si hva som er riktig, som med nesten alt som er mer enn 1000 år gammelt.

Det sies at det var 7000 mann fra bondehæren og 3600 mann fra hæren til Olav II Haraldsson, også kalt Olav Digre, som møttes i slaget på Stiklastadir 29. juli 1030. Olav var konge i Norge fra 1015 til 1028, da Knut den mektige erobret landet. Det likte Olav dårlig.

Diger kan bety både kraftig og tykk. Snorre beskriver Olav som "en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt." Andre sier at Olav var liten og tykk og ikke var særlig pen, med diger ølvom, korte bein og rødt utslett i fjeset, rå og brutal og lite sympatisk. Mer om Olav her, det er ikke godt å bli klok på ham.

Slaget på Stiklastadir ble kort. Olav kjempet tappert. Men allerede tidlig på dagen fikk han et hogg i venstre bein av Torstein Knarresmed. Kongen lente seg mot en stein, kastet sverdet sitt fra seg og falt i bønn. Da stakk Tore Hund ham i magen og Kalv Arnesson stakk ham i halsen. Det ble Olav Digres bane.

Etter slaget begynte det å skje merkelige ting. En blind mann fikk synet igjen etter å ha strøket Olavs blod øver øynene. Folk fortalte om Olavs storverk, om jygrer og troll han hadde gjort til stein, om hellige kilder som dukket opp i fotsporene til hesten hans, om håret, skjegget og neglene som vokste på ham etter at han var død. Ett år og fem dager etter slaget, 3. august 1031, ble Olav den hellige, Óláfr hinn helgi, erklært helgen. Norge var kristnet og vikingtiden slutt.

Øverst: Kong Olavs fall, fra Olav den helliges saga, Snorre, tegnet av Halfdan Egedius, 1898. Så samme motiv fra Flateyabók, 1390. Nederst: St. Olav helgenerklæres, fra alterbord, trolig fra Haltdalen stavkirke, ca 1320.

Stiklestad!

For første gang var Menja og jeg på et marked som både var viking-marked og middelaldermarked. Det kan dere se blant annet på teltene på bildet, der det både er spisse vikingtelt og runde middelaldertelt.
- Men langhuset på bakketoppen er laget for vikinger, sa Menja glad da hun så det. For det var et virkelig flott langhus de hadde bygget på Stiklestad. Tretaket skinte så vakkert under kveldshimmelen da vi kom.
- Men se, der ser jeg Stiklestad kirke, den passer bedre til middelalderen, pekte Menja.

Ja, ikke langt fra leiren "Stiklastadir" lå Stiklestad kirke. Alle som så forestillingen vår og som gikk vikingstien kunne  se den. Gjør du?

Noe av det mest spennende med å være på Stiklestad var nettopp dette møtet mellom vikingtid og middelalder. Det kjente "Stiklestad-spelet" ble spilt hver kveld, og det handlet jo om det slaget som hadde stått nettopp her på jordene i slutten av vikingtida. Det slaget da Olav Digre - han som senere ble kallt Olav den Hellige - ble drept. Spelet handler også  om forholdet mellom den gamle norrøne religionen og kristendommen på den tiden. Det syntes Menja og jeg var spennende.

På Stiklestad var også våre svenske vikingvenner som blant annet holder foredrag om hvordan folk her i Norge tenkte før kristendommen kom. Her ser dere Menja følge interesssert med, når Jan.Olof snakker om nettop det.  Jan-Olof og de andre svenskene er i "Sällskapet Kvasir", og de reiser hver sommer rundt på vikingmarkeder med foredragene sine.

Det passer veldig bra at de kaller seg for "Kvasir". For dere vet hvem han var? De norrøne mytene forteller at Kvasir var en mann laget av spytt fra gudene, fra både æsene og vanene. Denne mannen var så klok at han kunne svare på absolutt alle slags spørsmål! Gudene bestemte seg for at han skulle gå rundt der menneskene bodde for at de skulle få svar på alt de lurte på.   De kunne spørre ham om alt, akkurat som vi spør Grotte-kverna vår i forestillingen... Desverre gikk det ikke så bra med Kvasir til slutt. Han ble lurt av to dverger, som tok livet av ham og laget mjød av blodet hans.  Mye skjedde med den mjøden, men det er en lang historie. Den får vi ta en annen gang, - ikke sant, Menja? Iallefall endte mjøden til slutt i Åsgård hos gudene. Det er guden Brage som passer på den. Nå kalles den "skaldemjøden" . Og den som drikker av den, blir kjempeflink til å dikte! - Jeg skulle gjerne hatt noen slurker av den, sukket Menja da hun fikk høre om den. Men egentlig trenger hun den ikke. For Menja er flink til å dikte, uansett...

En annen som er flink til å dikte, er vennen vår Arne Juksemage. Han var med til Stiklestad. Se på dette bildet: Ler Menja av en av Arnes historier, mon tro?



Det kan være. Men det kan også være at hun smiler så bredt fordi hun nettopp har fått noe godt som Arne har laget i stand. Han er en viden kjent løksuppe-kokk ( det vet mange skolebarn i Oppegård, Ski og Skedsmo), men han har absolutt mer på menyen. På Stiklestad ble Menja ekstra glad for at han hadde med seg disse hvite grønnsakene som dere ser på bildet her. Ser dere hva det er?

Det er store, deilige neper!