For første gang var Menja og jeg på et marked som både var viking-marked og middelaldermarked. Det kan dere se blant annet på teltene på bildet, der det både er spisse vikingtelt og runde middelaldertelt.
- Men langhuset på bakketoppen er laget for vikinger, sa Menja glad da hun så det. For det var et virkelig flott langhus de hadde bygget på Stiklestad. Tretaket skinte så vakkert under kveldshimmelen da vi kom.
- Men se, der ser jeg Stiklestad kirke, den passer bedre til middelalderen, pekte Menja.
Ja, ikke langt fra leiren "Stiklastadir" lå Stiklestad kirke. Alle som så forestillingen vår og som gikk vikingstien kunne se den. Gjør du?
Noe av det mest spennende med å være på Stiklestad var nettopp dette møtet mellom vikingtid og middelalder. Det kjente "Stiklestad-spelet" ble spilt hver kveld, og det handlet jo om det slaget som hadde stått nettopp her på jordene i slutten av vikingtida. Det slaget da Olav Digre - han som senere ble kallt Olav den Hellige - ble drept. Spelet handler også om forholdet mellom den gamle norrøne religionen og kristendommen på den tiden. Det syntes Menja og jeg var spennende.
På Stiklestad var også våre svenske vikingvenner som blant annet holder foredrag om hvordan folk her i Norge tenkte før kristendommen kom. Her ser dere Menja følge interesssert med, når Jan.Olof snakker om nettop det. Jan-Olof og de andre svenskene er i "Sällskapet Kvasir", og de reiser hver sommer rundt på vikingmarkeder med foredragene sine.
Det passer veldig bra at de kaller seg for "Kvasir". For dere vet hvem han var? De norrøne mytene forteller at Kvasir var en mann laget av spytt fra gudene, fra både æsene og vanene. Denne mannen var så klok at han kunne svare på absolutt alle slags spørsmål! Gudene bestemte seg for at han skulle gå rundt der menneskene bodde for at de skulle få svar på alt de lurte på. De kunne spørre ham om alt, akkurat som vi spør Grotte-kverna vår i forestillingen... Desverre gikk det ikke så bra med Kvasir til slutt. Han ble lurt av to dverger, som tok livet av ham og laget mjød av blodet hans. Mye skjedde med den mjøden, men det er en lang historie. Den får vi ta en annen gang, - ikke sant, Menja? Iallefall endte mjøden til slutt i Åsgård hos gudene. Det er guden Brage som passer på den. Nå kalles den "skaldemjøden" . Og den som drikker av den, blir kjempeflink til å dikte! - Jeg skulle gjerne hatt noen slurker av den, sukket Menja da hun fikk høre om den. Men egentlig trenger hun den ikke. For Menja er flink til å dikte, uansett...
En annen som er flink til å dikte, er vennen vår Arne Juksemage. Han var med til Stiklestad. Se på dette bildet: Ler Menja av en av Arnes historier, mon tro?
Det kan være. Men det kan også være at hun smiler så bredt fordi hun nettopp har fått noe godt som Arne har laget i stand. Han er en viden kjent løksuppe-kokk ( det vet mange skolebarn i Oppegård, Ski og Skedsmo), men han har absolutt mer på menyen. På Stiklestad ble Menja ekstra glad for at han hadde med seg disse hvite grønnsakene som dere ser på bildet her. Ser dere hva det er?
Det er store, deilige neper!
Det er spennende at Kvasir ble lagd av spytt. Før en kjente til malt (spiret korn), kunne en få korn eller brød til å gjære ved å tygge det. I noen deler av verden lager en fortsatt øl på den måten. Og i Russland har de en drikk laget på brød, som heter kvas.
SvarSlettMjød lages av gjæret honning, og blir sterk som vin. Mens øl var hverdagsdrikk, var mjød en kostbar vare.
AJM
Olav Digre, som falt på Stiklestad, var nok ikke riktig så from som legendene forteller. Legender er som fiskeskrøner, de vokser med tiden.
SvarSlettLikevel ble kongens lik et samlingspunkt i Norge,og et viktig pilgrimsmål. Om Hellig Olav kan en lese for eksempel her:
http://no.wikipedia.org/wiki/Olav_den_hellige
Ved reformasjonen rundt 1537 ble det brått slutt på pilgrimsreisene, og de ville ta Olavs skatter med til Kongen i København. Rykter sier at skipet forliste, og skatten skal ligge på bunnen av Trondhjemsfjorden den dag i dag.
I 1997 ble det på ny merket en pilgrimsvei til Olav i Nidaros. Det var den pene veien over Ringerike. Tre år senere kom den rette veien over Romerike, der utgamle veifar går side om side med firefelts motorvei.
Arne Juksemage var med merkerne da den rette veien ble merket, og har gått deler av den på sine bare bein. Men, lenger enn til Eidsvoll, to dagsreiser hjemmefra er han ikke veien vis.
Til Nidaros og Stiklestad har han støtt kommet trillende.
AJM