Gaven til Løkeberg

I dag var vi  - Fenja og Menja - en gave til barna på Løkeberg skole.  Vi ble gitt bort som en glede og overraskelse til barna fra det lokale Kvinne og Familieforbundet. Tusen takk for at vi fikk være gave - og tusen takk til alle fine skole-elever på Løkeberg som tok i mot oss!

Vi spilte 2 forestillinger,   for alle 1 - 3 klassinger, og for klasse 7B. Sjuendeklassen fikk se på forestillingen fordi de stilte med bærehjelp både da vi kom og da vi dro. Her er alle de snille hjelperne sammen med rektor Anne- Helen:

 

Rektor hjalp oss hun også - blant annet stilte hun modig opp og la hånda i Fenrisulvens gap. Det gikk heldigvis bra, så hun har fortsatt to hender.... 

På Løkeberg fikk vi deilige klementiner, kaffe og te  - og vi koste oss også i pausen mellom de to forestillingene under solparasollen blant palmene i personalrommet. I neste uke drar vi til Sørlandet - dette var en fin "oppvarming" til turen mot sør...

Takk for oss, Løkeberg! 

Haug i Bergheimsherad Bærum

Haug skole ligger på gamle Haug gård i Bærum. Bergeimr eller Bergeimsherad het Bærum før, fra norrønt berg og heim, "landet mellom bergene". Kommunevåpenet er en kalkovn, for Bærumsjorda er full av kalk. Både Akershus festning, slottet i Oslo og Haslum kirke fra 1100-tallet som ligger like ved Haug er bygget med kalk brent på Bærumsgårder. I over 900 år var kalkbrenning en viktig inntektskilde for bøndene i Bærum og veldig mange gårder hadde egen kalkovn. Haug-gården også.

Navnet Haug må vel komme fra en haug? Den gamle Haug-gården lå kanskje på en haug? Eller kanskje den fikk navn etter en eldgammel gravhaug på gården? Det er både gravhaug og gravrøyser ikke så langt unna skolen. Det var kanskje et helt gravfelt ved Haslum kirke, slik det ofte var der de første kirkene ble bygget?

Mon tro om det vokste et almetre på haugen på Haug? Kanskje det var et stort flott almetre på toppen av haugen hvor Haugebonden fikk satt mat og drikke ut til seg, hvor det ikke måtte være bråk og uro, og hvor gårdsfolket kom for å be om råd i viktige saker - sånn som de gjorde før Norge ble kristnet. 

Haugebonden ble også kalt tuftekall, godbonde, rudkall og gardvord. Han var kanskje selve forfaren, den først ryddet jorda en gang tidlig i jernalderen, og som fortsatte å vokte gården sin og passe på alt gikk riktig for seg. Etter vikingtiden, på den tiden Haslum kirke ble bygget, ble det forbudt å "sitte på haug" og sette ut mat til haugebonden. Da måtte haugebonden få mat og drikke på låven i all hemmelighet. Etter hvert ble han til den lille gråkledde fjøsnissen med rød lue som passet på gården og husdyrene. Utover på 1800-tallet ble han til og med blandet sammen med julenissen. 

Det fins en fin gammel norsk sang, en ballade, om haugebonden, her er tekst og note, her er litt om sangen og her kan du høre høre Bukkene Bruse synge den. 

 
Det er mye alm i Bærum for almen trives i kalkholdig jord. Den som hadde alm på gården var heldig. Almen kunne styves, så kuene fikk almegreiner og tørt lauv som vinterfor. Av barken kunne det bli barkebrød så folk ble mette når det var lite mel i vårknipa.   

Der hvor det er kalk i jorda trives blåveisen, så i Bærum lyser det blått i blått i skogen om våren. Der hvor det vokser mye blåveis er det også mye maur, for mauren og blåveisen liker hverandre veldig godt. Blåveisen får frukt. På frukten til blåveisen sitter det frø og på frøet er det en liten fettklump som mauren er veldig glad i og slafser i seg. Etterpå kaster den fra seg resten av frøet og der det faller ned vokser det opp nye blåveis. Sånn hjelper de hverandre: Mauren får mat av blåveisen og blåveisen får hjelp av mauren til å spre frøene sine til nye steder sånn at det blir enda mer blåveis i kalkjorda i Bærum. 

Bilder: Bærums kommunevåpen. Fjøsnisse som soper i stallen, sånn som Olaus Magnus tegnet den i 1555. Julekort med fjøsnisse fra 1914. Blåveis, Lindemann Bilder ur Nordens Flora, 1917, via wikomedia commons. Mauren og blåveisen har jeg tegnet. 

Hurra for Haug!

 

Hurra for Haug skole - den første skolen vi har besøkt som har egen steinkvern! Som til og med er MYE større enn både Grottekverna vår og Heimekverna som vi bruker i vikingverkstedet vårt. Elevene på Haug er jammen heldige, som har muligheten til å kverne korn til mel på dette vidunderet.  Kverna har til og med sin egen lille hytte i skolegården, og et bord å stå på.

                                                           

Den flotte kverna fikk vi se etter at vi var ferdige med vikingverkstedet vårt på Haug.
Så la oss spole litt tilbake:

Det første jeg så da jeg kom til Haug, var dette fine skiltet:



Kom!  Så hyggelig - her følte vi oss skikkelig velkomne.  Og som om ikke det var nok, så tok det ikke lang tid før vi så dette skiltet også:



Vi traff mange hyggelig mennesker på Haug, både elever og lærere. Vi ble litt ekstra kjent med kulturvertene, som var veldig hjelpsomme. Takk skal dere ha, gutter!  Her er en annen som hjalp oss: Merete. Hun er kulturkontakt på Haug.



Det var en helt spesiell opplevelse å fremføre fortellingen vår på Haug, for der var det over 100 elever som hørte på! Vanligvis har vi bare en klasse som vi forteller til, så vi strevde litt med å snakke høyt nok og passe på at alle skulle se hva vi gjorde. Og vi merket godt at det var 100 i salen og ikke 30, det er sikkert. Aldri har jeg fått mer lyd på galdringen enn her, for det var så mange stemmer som hjalp til. Det ble rett og slett mer "trøkk" i salen enn vanlig, og både Menja og jeg syntes det var en nyttig og gøyal opplevelse.

Tusen takk til alle i publikum som hjalp oss med alt vi bad dem om, og til alle som var med på verkstedene våre med musikk, runer og kverning av mel. Vi håper dere hadde det like hyggelig som oss!

Menja var forresten ekstra glad denne dagen, for hun hadde sydd ferdig den nye, hvite serken sin og hadde den på seg  for aller første gang.  Med Menjas glade smil hilser vi begge to til Haug skole og alle vi møtte der.  Vi kommer gjerne igjen! 

Lesterud, rydning med lest

Lesterud var en liten husmannsplass som hørte til Skollerud. Skolli er den lille lure røde reven, så Skollerud betyr en rydning eller gård med mye rev.

I vikingtiden var det bare skog rundt Lesterud. Både Skollerud og Gro sin gård Grorud ble ryddet etter vikingetiden. Men på Helgi sin gård Helset bodde det folk.


Det kan ha bodd en skomaker på Lesterud en gang, for en skomaker bruker en lest når han lager sko. Men jeg lurer nå på om ikke Lesterudnavnet har med kølabrenning å gjøre.

For kull - eller køl som de sa i gamle dager - ble målt i lester. En lest er det samme 18 tønner eller 2 m³ kull. Jeg vet ikke om Povel Dominicusen som var husmann på Lesterud på 1700-tallet var skomaker eller kølabrenner. Like ved Lesterudplassen lå husmannsplassen Kølabånn eller Kullebunn. Der ble det ihvertfall brent kull. Og alle bønder og husmenn i Bærum hadde plikt til å hugge tømmer i skogen og brenne kull til Bærumsverket mens det var i drift.


Selve kølbrenningen foregikk i ei kølmile midt på svarte vinteren. Det var vanskelig og hardt arbeid å reise og brenne ei mile. Først reiste du "kongen", en stor stokk i midten av mila. Rundt kongen reiste du mileveden, 4 alen eller 2,5 m lang, stående litt på skrå. Langs "kongen" måtte det være en tennkanal. Når mileveden var på plass måtte mila dekkes med granbar - "bares"- og jord - "jordes" - og tennes. Mange kølabrennere "pjutret" litt på mila, leste fra Bibelen eller Svarteboka før de tente så mila skulle bli god.

Så måtte mila stå og ulme i 2-3 uker. I den tiden måtte kølabrenneren passe på som en smed, så varmen var helt riktig, ikke for varm og ikke for kald. Når tre varmes opp til 150 grader fordamper vann og sevje. Mellom 150 og 275 grader blir treet til kull uten å brenne opp, men blir temperaturen over 280 grader brenner alt opp.

En vanlig kølmile ga mellom 40 og 70 lester ved som det tok 120 dagsverk å lage og som Bærums Verk brente opp i masovene på et døgn. Det gikk med uhorvelige mengder skog og køl til å smelte jernet i den store masovnen på Verket! Du kan lese mer om kølabrenning her og her.

Og hvis du vil lære å lage dine egne kullstifter, sånne som vi skrev runer med, kan du klikke her eller her.


I vikingtidens skog var det et slags tre som nesten er borte nå. Det var barlind. Barlinden kan bli nesten 1000 år gammel og ble regnet som et magisk tre, kanskje fordi det er grønt hele året. Eller fordi det er veldig giftig.

Men barlind er utmerket til alle slags redskaper. Særlig godt er det til å lage buer av. Det er nok derfor barlind er treet til Ull, den beste bueskyteren av alle gudene i Åsgård. Han er den beste skiløperen og jegeren også og v isstnok en reser til å gå på stylter.


Ull bor i Ydalir. Barlinddalene betyr det. Det er en gård nord for Burudvann som heter Barlinddalen hvor det enda fins barlind og hvor det visst har vært seter i riktig gammel tid. Skal tro om Ull var der?


Jeg har forresten hørt at Ull giftet seg med skigudinnen Skade, etter at hun skilte seg fra havguden Njord. De har det nok fint nå, Ull og Skade, når de farer gjennom vinterskogen på skiene sine!





Vinterskogen har Th. kittelsen laget. Kullmile er fra Flesberg, foto fra Buskerud fylkesfotoarkiv. Barlinden er fra Deutschlands Flora in Abbildungen, 1796 og Ull er kommunevåpen for Ullensaker kommune.

Lesterud

Dette er en helt spesiell dag. For det er den aller siste dagen i turneen vår i Bærum. Både Menja og jeg er lei oss for det. For vi har hatt det så spennende....og møtt så mange hyggelige barn og voksne.

Den aller siste skolen som fikk besøk av oss var Lesterud.


   Skolen hadde en veldig flott hovedinngang. "Vi gjør hverandre gode", stod det med store bokstaver. - Det var fint sagt, sa Menja fornøyd da hun så det. Da får vi nok en fin dag her! Det hadde hun rett i. Det ble en flott dag på Lesterud.

Det var en helt spesiell stemning da vi gikk inn hovedinngangen tidlig om morgenen. Vakker musikk slo i mot oss, og det var tent levende lys ved trappeoppgangen. Nede i festsalen stod et kor av elever og øvde på julesanger, så vi hadde musikk til arbeidet mens vi rigget utstyret vårt. Det gikk i en fei, for vi var ikke alene om det: Vi fikk fantastisk god hjelp av kulturvertene helt fra vi kom til vi dro - både med bæring, rigging, lys, servering av te og kaffe og på vikingverkstedene. Tusen takk til Even, Hanna B, Adrian og Fredrik! Dere var iallefall med på å gjøre oss gode i dag...

Da vi skulle spille forestillingen vår, syntes vi det var litt få elever i salen. Hvor var alle 2.klassingene? Det viste seg at de ikke visste at de skulle få se på oss. Men det ble gitt  beskjed, og etter litt venting var de på plass sammen med 3.klassingene og vi kunne begynne. Etter forestillingen hadde vi vikingverksteder. Og vet dere hva? I klasse 3 A kunne de knyte knuter! Det oppdaget Menja på sin  "kornpose-runeskriver-viking-verksted-stasjon". Hun ble ganske overrasket, for etter denne runden til alle barneskolene i Bærum, så hadde hun ikke sett maken til flinke "knytere".  Hurra for Lesterud!

Men vi har også lyst til å si hurra for hele Bærum. Tusen takk for en flott høst. 

  - Vi kommer gjerne tilbake igjen! 

Bryn på enga ved broa

Bryn kommer av Bruvin, bro og vin - gården på enga ved broa som gikk over elven Løxa. Nå for tiden kalles elva for Lomma. Bryn-gården ble ryddet en gang i eldre jernalder, lenge før vikingtiden.

Når den Bryn-broa ble bygget er umulig å vite. Den eneste norske broen vi vet helt sikkert om fra vikingtiden var på Borg i Lofoten. Den var 90 meter lang og det seile båter gjennom hvis litt av brodekket ble fjernet. Bra laget, syns jeg.

En veldig kjent bro fra vikingtiden er Stamford bridge. Der var det et stort slag i 1066 hvor den norske kong Harald Hardråde ble drept, etter å ha invadert England. Mange mener at akkurat dette var slutten på hele vikingtiden.


Forresten - den aller mest kjente vikingbroa er nok Bifrost, broa mellom gudenes og menneskenes riker. Den ene enden av Bifrost er festet i himmelberget Himinbjorg, et stort fjell i utkanten av Åsgård hvor gudene bor.

Den andre enden flytter seg rundt i menneskenes rike Midgard. Gudene bruker Bifrost når de skal fra Åsgard til Midgard. Men ingen mennesker kan komme seg over til gudenes rike, for Bifrost-broen er magisk - den er selve regnbuen, og det røde i broen er brennende ild!


Kan du fargene i regnbuen? Ganske lett å huske. Det er ROGGBIF: rød, orange, gul, grønn, blå, indigo, fiolett.

Bifrost har gull i begge ender. Ved den ene enden som ligger ved Himinbjorg bor Heimdall.

Noen kaller ham for Gullinntanne. For Heimdall har tenner av det pureste gull!

I den andre enden av Bifrost, den som ligger i menneskenes verden, er det visstnok en skatt, en gryte med gullpenger, har jeg hørt.

Fenja, kan vi ikke lete etter den skatten?

Heimdall er den perfekte vaktmann. Han sover mindre enn en fugl, han kan se 50 mil avgårde både natt og dag, høre gresset gro på engene og ullen vokse på sauene.Ingen greier å komme seg forbi ham, og det var derfor han ble valgte til å vokte broen, så ingen jotner skulle komme over. Når det er fare blåser Heimdall i hornet sitt Gjallarhorn så gudene kan komme og slå jotnene tilbake.

Men det må ha vært noen jotner som snek seg forbi likevel, for hvordan kan det ellers ha seg at det er tusser og troll i fjell og under jord den dag i dag?

Visste du forresten at Heimdall har ni mammaer! Noen sier at det var ni jotunsøstre ved jordens rand i tidens opphav. Og noen sier at de var døtrene til havguden Ægir og konen hans Rån - de ni bølgene Himinglæva, Dúfa, Blódughadda, Hefring, Unn, Hrönn, Bylgja, Dröfn og Kólga.
Jeg lurer veldig på hva de bølgenavnene egentlig betyr, igrunnen.

Slaget ved Stamford broen: Fra et 1300-talls manus om den engleske kongen, senere St. Edward the confessorim. Heimdall er fra et islandsk manus av Jakob Sigurðsson, 1765-1766. Heimdalls fødsel er laget av W. G. Collingwood (1854 - 1932). Regnbue fra Storm, alt via Wikimedia Commons.

Bryn

Hva skulle vi gjort uten Justo, vaktmesteren på Bryn skole? Vi hadde iallefall ikke fått spilt forestilling for 2. og 3. klasse, og heller ikke fått laget vikingverksted. For da vi kom til Bryn skole var det meste låst... Først porten som dere ser på bildet. Vi måtte gjennom den for å komme til gymsalen der vi skulle være. Heldigvis klarte Justo å åpne den,  -  selv om låsen hadde frosset fast. Så låste han oss inn i gymsalen. Se hvor glad Menja var da!  Utover dagen var hun ikke like glad, for det viste seg at mange elever og lærere ikke hadde fått beskjed om at vi skulle være i gymsalen denne dagen. Både Menja og jeg syntes det var leit når de kom og ville bruke gymsalen, og vi måtte si at den var opptatt. Men sånn kan det bli når kulturkontakten er syk - vi har virkelig skjønt at kulturkontaktene på skolene gjør en kjempeviktig jobb for oss som reiser rundt i den kulturelle skolesekken...

Uansett:  Vi likte veldig godt å møte 2. og 3.klasseelevene på Bryn, for de var skikkelig lattermilde da vi spilte teater for dem. Jeg la også merke til at mange var veldig glade i å synge. Både på vikingverkstedet og i skolegården. - Syng sangen deres! ropte de til Menja og meg. Og vi sang "damduridam, damduridam", om igjen og om igjen. Det var faktisk veldig lurt. For vi hadde skikkelige problemer da vi skulle dra.

Dette var nemlig dagen for frosne låser: Vår egen tilhengerlås var også frosset!  Og når vi ikke fikk den opp, så kunne vi ikke få kjørt tingene våre hjem. Hva skulle vi gjøre? Kanskje la alle tingene våre stå igjen i skolegården?

Vi hadde nesten gitt opp å få opp tilhengerlåsen, der vi satt mismodige og sang "damduridam" og prøvde igjen og igjen å få låst den opp. Men vips: Så var den oppe! Kanskje "damduridam" var en trylleformel?

De gamle vikinggudene hadde også problemer med låser en gang i blant, det er det flere historier om. Husker du den historien, Menja, om da Loke gjorde seg om til en flue og fløy inn gjennom nøkkelhullet til Frøya, enda hun hadde låst døra? Den sleipingen, han klarte til og med å stjele det fine smykket hun hadde rundt halsen sin mens hun sov...Han er litt av en luring, den Loke. Det er egentlig bra at tordenguden Tor får ham til å forsvinne ganske fort når han viser seg i forestillingen vår. Hvem vet hva han ellers ville ha funnet på?  

Vi var veldig glade da vi endelig fikk pakket tilhengeren og kommet oss av gårde. Det var jo en kald dag, og vi hadde blitt ganske frosne mens vi prøvde å tine låsen som ikke ville opp. - Brrr, sa Menja, nå skal det jammen bli godt å komme seg inn og få seg litt varm te og noe godt å spise foran peisbålet....Gjett om vi gledet oss til nettopp det!

Lysaker

Å finne Lysaker-skole-barna var ikke lett. For de var ikke på Lysaker. Skolen deres pusses opp, så de var et helt annet sted. Vi måtte ut til Fornebu - ut til Storøya, fikk vi høre. Tidlig, tidlig på morgenen dro vi dit. Vi så et merkelig trehus i det fjerne. Kunne det være der skolebarna var?

Nei, der var de heller ikke. Men heisann, hva var dette for en rar jungel? Fargerike stilker stod opp av snøen. Bak dem kunne vi skimte et stort hus. Kunne det være der Lysaker-barna var?

Jepp! Vi kom oss forbi den fargerike jungelen og der så vi et hus fullt av Lysaker-skole-barn.  Nede i kjellern var det en stoooor gymsal. Det var der vi skulle spille forestilling.

Det var et flott hus å være i, med veldig mye plass. Kulturkontakt Silje fortalte at huset lå akkurat der hvor det tidligere hadde ligget en av rullebanene på Fornebu flyplass. Det var rart å tenke på. Særlig for oss vikingkjerringer - ikke sant Menja? Ikke så mange fly i vikingtida, nei. Rett og slett ingen fly i det hele tatt. Men vi har hørt at både guder og troll fløy i lufta den gangen også - men de gjorde det på en annen måte enn ved hjelp av fly: De brukte en fugleham. Det betyr at de kunne ta på seg en slags magisk fugledrakt, sånn at de så ut som fugler. Og når de hadde på seg en sånn drakt, så kunne de fly akkurat dit de ville!

Kjærlighetsgudinnen Frøya har en sånn fugleham. Noen ganger låner hun den ut til de andre gudene. Her på bildet ser du også gudinnen Idunn, hun som passer på ungdomseplene. Hun har ingen fugleham. Men en gang ble hun faktisk lurt av et troll, som hadde en  fugleham på seg. Han så ut som en ørn. Jeg tror Idunn syntes det var ganske skummelt. For hun ble trylllet om til en nøtt, og så tok trollet med fuglehammen henne i nebbet sitt og fløy helt til Jotunheimen. Heldigvis ble Idunn reddet tilbake igjen. Det er en lang historie, og den skal vi fortelle en annen gang, ikke sant Menja? Men det var godt Idunn kom tilbake til de andre gudene. For ellers kunne hun vel ikke ha vært med i forestillingen vår, kunne hun vel?

Forestillingen gikk fint i dag, og det gjorde de to vikingverkstedene etterpå også. Vi var glade vi til slutt fant dere, Lysaker- skole - barn! For vi koste oss sammen med dere hele dagen til ende. Takk for nykvernet mel, tredkjeklassinger, og takk til dere større barn som hjalp oss med å bære tingene våre inn og ut fra garasjen. Dere gjorde at både Menja og jeg var fornøyde og glade da vi omsider begynte å traske mot Verdens Ende. 

Det var sol, snø og fantastisk vakkert ute.  Hurra for vinteren!!

Lysaker, den lyse åkeren

Lysaker - eller Ljósakr - betyr den lyse åkeren. Gården ble kanskje ryddet i yngre jernalder, mellom 600-1050, så det bodde folk på Ljósakr i vikingtiden.

Mon tro hva de dyrket på den lyse den lyse åkeren? Jeg tror nok det var lin. Når linplanten blomstrer blir åkeren blå, så blir den grønn og når linen er moden, blir åkeren strålende, lysende gul.


Linplanten var viktig i vikingtiden. Fra den fikk folk linfrø og linolje som var nyttig i matlagning og for helsa. LinalaukaR er skal være en eldgammel formel for fruktbarhet.

Men viktigst var det nok at det kunne lages klær av lin. Det var en svær jobb: først måtte linen dyrkes. Så måtte den rykkes og repes, røytes og bråkes, skakes og hekles. Og så måtte den spinnes, veves og sys. Mye arbeid for en enkel serk eller skjorte!

Her og her kan du lese mer om hvordan man lager lintråd og hva alle de rare ordene betyr.



Linplanten hører til gudinnen Hørn, hun som passer på lindyrkingen. Navnet hennes kommer fra horr som betyr lin. I Danmark heter lin faktisk hør. Noen mener Hørn er et annet navn for selveste Frøya, kjærlighetsgudinnen.

Og så er det Hlin, eller Lin, hun som trøster. Hlin er Friggs tjenerinne som sendes ut for å beskytte de menneskene Frigg vil ha trygge. Noen mener at Hlin er et annet navn for selveste Frigg, konen til Odin. Frigg er like vakker som Frøya og den mektigste av alle gudinnene, hun som styrer med hjem og barn, ekteskap og kjærlighet. Frigg kjenner menneskenes skjebne like godt som Odin. Det sies at hun spinner de trådene som veves til menneskenes skjebne og at hun spinner skyene.

Noen sier at fredag er Frigg sin dag. Noen sier at det er Frøya sin dag. Og rett som det er blir de blandet sammen, de to kjærlighetsgudinnene.




Alle vikingkvinner og jenter kunne spinne. Mange mannfolk også. Det måtte jo så uhorvelig mye tråd til, både fra lin og ull og nesle, hvis alle skulle få seg klær. Vikingene spant på håndtin og med spinnekjepp. Håndteinen var satt sammen av et snellehjul og en spiss pinne - en sånn som Tornerose stakk seg på. Denne måten å spinne garn på har visst vært brukt i nærmere 2000 år. Ordet tein betyr en liten pinne, rokkr var navnet på kjeppen der linen eller ullen ble festet og snúðr eller snåld var snellehjulet.

Det stjernebildet som vi kaller Orions belte med tre skinnende stjerner på rad, kalte vikingene for Friggs spinnehjul eller Friggs rokk. Tenk at rokken hadde et eget stjernetegn!



Lin: Fra Köhler's Medizinal-Pflanzen 1897. Frigg som spinner skyene er malt av John Charles Dollman (1851-1934). Orions Belte eller Friggs rokk: NASA. Håndtein fra Meyer's Conversationslexikon, alle via Wikipedia Commons.

Tanum Tunheimr

Tanum er en eldgammel gård, en av de eldste i Bærum, ihvertfall fra eldre jernalder. Navnet kommer av tun og heimr. Det betyr visst en gård med gjerde rundt. Tunheimr var nok den første av gårdene i området som hadde gjerde.

I 1907 skulle det graves ny potetkjeller på Tanum. Da fant de litt av hvert fra gamle dager: en skafthulløks fra steinalderen, en bronsespenne, spinnehjul av kleberstein, leirkar og glassbeger fra 300-tallet. Ti gravhauger er det på Tanum, så Tunheimrgården var nok stor og viktig i jernalderen og vikingtiden!

Jeg skjønte at Fenja syntes det var skummelt på Tanum. Hun trodde det var troll der. Det er jo ikke troll, Fenja, det er trær. Asketrær. Eller kanskje almetrær, sånne som den første menneskedamen Embla ble laget av. Det er ikke så lett å se forskjell på sånne knortetrær når de ikke har blader.


De ser litt rare ut, jeg er enig i det. Det er fordi de er styvet. Stammene ble kuttet i passelig høyde og så vokste det ut tynne smågrener som var god husdyrmat. Grisen fikk blader, kalvene fikk kalvedrikke av bark, sauen spiste kvist og blader og kua spiste alt - både blader, kvister og bark.

Alm har vært menneskemat også. Almebarken er bra å bruke til barkebrød, for den gjør deigen seig og fin. Heldig var de som hadde alm til tuntre på gården sin, sånn som på Tunheimr.







For å lage barkebrød bruker du den friske, lyse litt slimete innerbarken på almen som kalles silvevet. Innerbarken må tørkes, hakkes opp i småbiter og males til fint mel. Barkemelet blandes med vanlig mel, ihvertfall dobbelt så mye vanlig mel som barkemel. Så blander du i litt salt og vann til en passelig deig, klapper deigen til flate kaker og steker - omtrent som tykt flatbrød. Barkebrødbildet har vi fått fra Arne Juksemage. Det ser nokså grovt ut. Jeg lurer på hvordan det smakte. Og om Arne Julksemage fortsatt har alle tennene på plass i munnen sin.


I Bærum er det både askestyvinger og almestyvinger. Almen liker seg så godt her fordi det er mye kalk i jorda. I Asker er det mange askekaller. En askekall er en styvet ask. Det er jo derfor Asker heter Asker. Kanskje Ask og Embla, de to første menneskene, faktisk kom fra Asker og Bærum?

Kanskje Odin og Vilje og Ve ruslet langs stranden i Bærum, den gangen jorda var nylagd av den digre Ymerkroppen og trærne var nylagde av Ymerhåret? Og så lagde de Ask og Embla av to Asker- og Bærumstrrstammer?





Men Fenja, det må ha vært trollpakk på Tanum før i tiden. Da kirken skulle bygges, rundt år 1100, ble byggematerialene først lagt klare på Kirkehaugen ved Wøyen hvor det var en stor, rund haug. Men om natten ble materialene flyttet til Kirkerud. Og natten etter ble de flyttet til Tanum. Der fikk de endelig ligge i fred, så der ble kirken bygget, like i nærheten av de gamle gravhaugene. Tanumkirken er bygget av stein, og ingen andre enn jotner og kjemper og troll kan vel flytte så mye stein?


Her kan du lese mer om alm og lauving og styving, litt om Tanum kirke og utgravningene på Tanumplatået.

Ask og alm fra Bilder ur Nordens flora, C. A. M. Lindman, 1917. Tanum kirke fra Bærum kommunes hjemmeside.

Tanum

Tidlig morgen på Tanum : Se på dette merkelige synet. Hva kan det være? Det ligner jo nesten på et troll!

Jeg går nærmere.

Dette ligner på den knotrete huden til troll, gjør det ikke ? Men dette er jo en skolegård, vi er på Tanum skole, det kan da vel ikke være troll her, sa jeg til Menja. Jeg måtte roe henne ned, for hun blir så fort engstelig.

Heldigvis fikk vi annet å tenke på. Snille kulturverter kom og hjalp oss med å bære ned ustyret vårt til gymsalen der vi skulle ha forestilling og vikingverksted. Skolen hadde en helt splitterny utetrapp, som gjorde at det ikke ble så langt å bære.

Men hva er dette? En mann har tatt tak i alle teltstengene våre på en gang og bærer dem så lett som en fjær ned trappa for oss. De stengene som Menja og jeg synes er kjempetunge, selv når vi er to som bærer dem sammen. Og vi er jo noen skikkelige sterke damer! Det er jo nesten bare troll og jotner som er sterkere enn oss, tenkte jeg, mens jeg gikk etter ham ned trappa.

Det var da jeg så det. Dettte var en ekte Jotne trapp - bare se på trappemerket!

Jotner er jo det samme som troll, og nå hadde antageligvis vi fått hjelp av en kjempsterk trollgubbe. Det var litt skummelt. Jeg turte ikke si noe til Menja om det, for da ville hun bare ha løpt sin vei - og da hadde nok 2. og 3.klasse blitt veldig lei seg. Uten Menja kan jeg nemlig ikke spille teater. Det ville blitt en trist dag.

Det var bra jeg ikke sa noe til Menja uansett, for det viste seg at jeg hadde tatt litt feil. Da jeg kom ned i gymsalen fikk jeg hilse på mannen, som viste seg å være en vanlig vaktmestermann som het Stein. Han stod så fredelig sammen med inspektør Kirsti og tok så hyggelig i mot oss. Han var slett ikke noe troll, nei.

Resten av dagen gikk som en vind. Vi spilte forestilling, og da kom det til og med journalister og så på. Jeg lurer på hva de kommer til å skrive i avisen? Jeg håper de likte forestillingen, for det var det iallefall mange av barna som gjorde. Det hørte vi på latteren, ikke sant, Menja? Både store og små var så hyggelige at vi smilte fra øre til øre da vi kunne dra fra skolen senere på dagen. Vikingverkstedene hadde gått fint, kulturvertene hadde gjort en kjempejobb, og Stein, han som slett ikke var noe troll, bar opp teltstengene igjen for oss. Det var etter at vi hadde kost oss med druer og kjeks og kaffe og vann, så det var ingen sak å legge ut på den lange reisen mot verdens ende.

Og da vi reiste forbi den første trollgubben jeg trodde jeg så da jeg kom om morgenen, den med den knotrete huden, så skinte sola så vakkert på den - da så jeg jo at det bare var et kjempedigert tre...