Fenja og Menja i midten av verden

- Hvor er midt i verden? Spurte Menja. For vi skulle til Garder i dag. Og i Garder har vellet gitt ut en historie- bok som heter "Garder - den frodige bygda midt i verden".  - Det er iallefall langt fra Fenrisulven på verdens ende, sa jeg beroligende til henne. Da ble hun glad.

I vikingtida trodde mange at det var gudene som bodde midt i verden. De kalte gudenes sted for Åsgard. Der hvor menneskene bodde,  kalte de Midtgard. - Men er ikke Midgard midt i verden da, spurte Menja, da jeg fortalte henne det. - Det høres jo iallefall sånn ut på navnet? Jeg sa at jeg visste ikke helt, og at det måtte vi huske å spørre Grotte om en gang. Men nå måtte vi lete etter Garder.

Det var faktisk ikke noe vanskelig å finne midten av verden. Først fant vi et skilt der det stod "Garderveien". Så så vi en skole.Vi skjønte fort at vi var kommet til rett plass, da vi så skiltet på den hvite skolebygningen:

Midt i verden er barna glade i skolen sin! Ingen tvil. 

Etter at vi hadde møtt Ruth Dyste Nordheim og Tone Pedersen på lærerværelset, så ble vi glade i Garder vi også. For se hva vi fikk:

- Ummmm - deilige kaker! Jublet Menja. Nå skjønte vi at i Vestby kommune er det mange flinke kakebakere. Tone er nok en av de flinkeste.

 - Nå føler jeg meg temmelig tykk og frodig jeg også, sa jeg og klappet meg på magen da jeg hadde spist meg stappmett. -  Like frodig som hele Garder-bygda!

Vi ble veldig mette og dyktig dovne. Men snart  var det på tide å gå over i det gule huset der vi skulle spille forestillingen vår. Vi fikk heldigvis hjelp til å bære tingene våre. Så rigget vi oss opp og ventet på at alle barna fra 1 - 4 klasse skulle komme å se på oss.

Mens vi spilte teater, så skjedde det noe vi ikke hadde regnet med: Plutselig dukket det opp et tv-team med røde jakker og digert fjernsynskamera. De kom akkurat da Ymer holdt på skremme barna. Men det så ikke ut som hverken barna eller tv-teamet ble skremt. Det er tydeligvis tøffe folk i midten av verden!!

- Vi visste at vi skulle til midten av verden, men ikke at vi skulle havne midt i en TV i dag, lo Menja fornøyd da vi dro avgårde etter at vi hadde pakket sammen. Sånn er det å være oss. Vi har det ikke akkurat kjedelig, heldigvis. Hver dag har sine overraskelser for Fenja og Menja!

Midgardsormen

Midgardsormen, Lokes digre slangesønn, hvor holdt han egentlig til? Det var i havet, det er sikkert. Gudene kastet ham uti da han var liten, fordi de ville ha ham på avstand og under kontroll. Men hvor var det havet?

Var det mellom Midgard og Jotunheimen? Mellom menneskenes grønne og frodige verden og den golde steinura hvor de farlige jotnene bodde? Lå han der og lurte i dypet når vikingene var ute og seilte og så stakk han kanskje plutselig hodet opp?

Eller var det helt ytterst på jordskiven, utenfor Jotunheimen, helt ute på kanten av verden? Burde han kanskje hete Jotunheimsormen? Og hvis han holdt til der helt ytterst - var det sånn at vikingene måtte dra gjennom hele den farlige Jotunheimen for å komme seg ut til det store havet?

Farlig var det uansett. For Midgardsormen, eller Jormungand som han også ble kalt, vokste seg etterhvert så stor at han rakk rundt hele verden, som et kjempedigert belte lå han uti havet og bet seg selv i halen.

Eller var det han som holdt alt på plass? Var det han som sørget for at ingen seilte så langt ut at de forsvant over kanten på verden og ned i det store tomme gapet?

Jeg vet ikke, for Fenja og jeg har aldri møtt Midgardsormen. Og det er jeg jammen glad for!

Den øverste tegningen er vikingenes verden sånn som Oluf Olufsen Bagge tegnet den i 1847. Midgardsormen ligger mist i havet mellom Midgard og Utgard. Nederst Th. Kittelsen sjøorm. Midgardsormen var MYE større.

Høvik i høyviken

Høvik - Høyvikum - betyr visst "en vik der det ble høstet høy". Det har vært folk der helt fra bronsealderen. En av dem la igjen en øks etter seg. Det er rart å tenke på at Høvik en gang lå ved sjøen. Nå ligger det et stykke inn på land, men rundt år 600, for 1400 år siden, sto vannet faktisk fem meter høyere enn nå!

Det er fordi landet hever seg. Den landhevningen er litt vanskelig å skjønne, men jeg tror det er sånn: Under istiden lå det mange meter tykk is oppå landet og trykket det ned. Men da isen smeltet fikk landet bedre plass og begynte landet å heve seg, liksom stikke hodet opp og strekke litt på seg. Det hever seg faktisk enda, rundt fire millimeter i året i Oslofjorden.

Jeg tror nok vikingbonden på Høyvikum hadde båt. Kanskje ikke et stort skip med 20 par årer og to roere på hver åre pluss kuer og sauer og koner og barn. Ikke et sånt skip som kunne reise til Snølandet Island, som Naddodd og Ravn-Floke hadde. Eller til Grønland, sånn som Gunnbjørn Ulvsson og Snøbjørn Galte og Eirik Raude med det røde skjegget. Og til Vinland det gode, Amerika, som Leiv Eriksson dro til for rundt 1000 år siden.

Bonden på Høyvikum hadde nok en mindre båt som han rodde fiske med i fjorden. Men når det var tåke og mørkt var han sikkert like redd som alle andre for å seile utfor kanten. For der var Midgardsormen - Lokes lange sønn, Fenris fæle bror. Han lå som en voll utenfor havet, bet seg selv i halen og holdt alt på plass. Midgardsormen ville ingen møte!

Jolanta Dudzińska Pettersen har tatt bildet av isbreen, via Wikipedia. Christian Krogh malte Leiv Eriksson som Amerika og Th. Kittelsen tegnet sjøormen.