Stabekk ved bekken

Jeg lurer på hvor bekken ved Stabekk har blitt av. Vi så ikke noe til den, hverken Fenja eller jeg. Det må ha vært en bekk der som har gitt navn til Stabekkgården. Men om den var en litt langsom og stadir bekk, eller en rett og fin bekk som en ski-staff, det vet jeg sannelig ikke.

Det har ihvertfall vært folk på Stabekk lenge. Det vet vi fordi det var noen som la igjen en steinalderøks der. Selve gården er kanskje fra eldre jernalder. Helt sikkert bodde det folk der i vikingtiden.

Vikingbonden på Stabekk dyrket brennesle. Ja - du leste riktig. Et skikkelig gårdsbruk i vikingtiden måtte ha sin egen neslegård.

Brennesle er visst den mest næringsrike planten vi har i Norge, stappfull av mineraler og vitaminer, mye sunnere enn både gulrot og spinat. Akkurat det visste nok ikke vikingene, men de skjønte at brennesle var veldig bra. For eksempel er den fin å koke suppe av og til te og krydder. Hvis kuene får brennesle blir det mer og fetere melk og smøret blir gult og fint. Aller best er den om våren.

Brennesle har blitt brukt som medisin mot mange slags sykdommer. Mot gikt mente folk det kunne hjelpe å rulle seg i brennesle eller piske seg med den.

I steinalderen lagde folk fiskegarn av brennesle. Inni de lange rette brenneslestilkene er det nemlig noen fine sterke bastfibre eller tråder som kan spinnes til garn. Vikingene lagde klær av brennesle.

Det stoffet vi kan lage av brennesle kalles nettelduk. Man skulle tro at det stikker og brenner og klør noe helt forferdelig. Tvert imot! Det blir mykt og deilig og tynt og fint, mye finere enn linstoff. Nesten litt som vingene til neslesommerfuglen, kanskje?

Men det var en diger jobb å lage brenneslestoff. Jeg tror det var omtrent sånn: Først ble brenneslene og bundet sammen i bunter og alle bladene ble tatt bort. Så ble de tørket. Så ble de bråket og heklet - det vil si slått og banket og brukket og etterpå gredd med en slags kam for å få frem de fine neslefibrene. Så endelig ble fibrene spunnet og til slutt vevd, på samme måte som lin.

Vikingene som reiste til Island hadde med seg nesleplanter og neslefrø. Til og med de døde fikk med seg neslefrø og stengler i gravenhaugen, sånn som frua i Osebergskipet. For så viktig var nesleplanten.


Er du redd når Tor med hammeren farer over himmelen med bukkene Tanngrisne og Tanngnjost foran vogna og banker og bråker og det lyner og tordner? Fenja syns det er litt skummelt, men jeg vet råd! Jeg kaster bare litt brennesle i bålet. Da er vi beskyttet mot lynnedslag, for brenneslen er Tor sin plante, akkurat som eik og hassel. Brennesle kan hjelpe mot trolldom også. Og mot brenneslebrannsår - det værste av alt - hjelper det med løvetannsaft.

Forresten, den Sta-bekken, kanskje det var en jotne som tisset i den en gang for lenge siden og så ble den borte da jotnene forsvant? Akkurat som Vimur-elva. Der tisset jotunjenta Gjalp så mye at selveste Tor nesten druknet! Like greit at Stabekken er borte hvis den var en sånn elv!

Brennesle fra Nordens flora, Carl Axel Magnus Lindman (1856-1928). Tor: Islandsk manuskript, Jakob Sigurðsson 1766. Neslesommerfuglen: Das kleine Schmetterlingsbuch, Jacob Hübner (1761-1826).