Kvarstein skole i Vennesla

"Lek, glede og humor" stod det på den muntre plakaten som møtte oss ved inngangsdøren til Kvarstein skole. Det var månedens motto på skolen. 

Menja og jeg syntes det var et aldeles utmerket og passende motto.  Det er jo akkurat det som vi prøver å spre så godt vi kan! 

Vi skulle egentlig ha spilt i en kald og diger idrettshall, men heldigvis fikk vi tilbud om å spille i skolens amfi istedenfor. Riktignok var det i laveste laget under taket, vikinggudene måtte bøye seg skikkelig for å i det hele tatt synes for publikum, men det gikk med et skrik. Og vi hadde det nok mye hyggeligere der i amfiet enn i den store hallen.  Her ser dere riggen vår - samt en livredd Ymer-kjempe i fullt firsprang med meg ( Fenja ) i hælene... Jeg fikk stoppet ham til slutt, ja!!

Vi skulle egentlig spille for 1 - 3 klasse, men 4. klasse bad pent om å få være med, så vi de fikk forestilling de også. Dessuten hadde vi en samtale-time om vikingtiden med 6.klasse til slutt, og det var veldig givende, syntes vi. Vi møtte elever som kunne mye, og som hadde tenkt mye. Imponerende.

Under forestillingen ble det tatt bilder, de fleste av Jorunn Reinhardtsen . Vi har fått bruke dem her på bloggen - tusen takk, Jorunn!  Hun skrev også fint om oss på skolens nettside: http://kvarstein.venneslaskolen.no/?artID=1311&navB=1

Åseral

Navnet Åseral kommer fra æsene, de gamle norrøne gudene, og betyr gudenes helligdom eller gudehov. Og det er ikke rart, for jammen er det guddommelig vakkert i Åseral!

Tre elver renner gjennom kommunen. En heter Logna, "Den rolige". Navnet kommer av det gammelnorsk logn som betyr rolig. En heter Skjerka, "Den bråkete". For Skjerka kommer av skark som betyr larm. Og så er det Monn. Før het den Morn fra marr som er gammelnorsk for hav og sjø.  De tre elvene møtes i Ørevatnet. Derfra renner de videre sammen helt til havet. Da heter elva Marna eller Mandalselva. Marna kommer også fra marr,  og det gjør også Marnardal - eller Mandal som vi sier nå til dags.  

Kommunevåpenet er en hestesko. I Åseral driver folk med  jordbruk og skogbruk, akkurst som i gammel tid. På Minne kultursenter kan man lese om de tre småkongene Hegg Smeland, Krybbel Torsland og Valter Austrud som sies å være forfedrene til de som på bor på Smeland, Torsland og Austrud gårder nå. Alle tre var griske og grådige, de kranglet og slåss om den beste jorda og stjal jord fra hverandre. En gang kom de i krangel om en slåttemark som alle ville ha. Det ble en skikkelig slåsskamp som endte med at Krybbel fikk magen sin skåret opp med en ljå og døde. De to andre kastet en haug med jord over ham. Den kalles fortsatt Krybbelhaugen. Det sies at Valter var så grådig og fæl at han ble kalt "Austrudsklubbå". 

Skal tro om det er sant? Og om det skjedde før eller etter det bodde folk på på jernaldergården Sosteli? Jernalderen regnes fra 500 f. kr til vikingtiden sluttet rundt år 1050. Folkevandringstiden var en tid med krig og herjinger, mye uro og store forandringer og regnes ofte mellom år 400 - 600.  Sosteli er et av de best bevarte gårdsanleggene i Norden fra folkevandringstiden, med tufter etter store langhus hvor folk og dyr bodde sammen, med fjøs, steingjerder, gravhauger, innmark og utmark. 

Gården lå trygt og lunt til i en gryte i landskapet med en liten elv rett gjennom. Her dyrket de korn og malte mel på steinkvern, her melket de kuene og klippet ull av sauene, her drev de med jakt og fiske og utvant jern til plog og spade. Augandzi er det gamle romerske navnet på egder, folk i Agder. Hvem de var vet vi ikke, men på Sosteli kan man nesten merke dem enda. 

Bilder: Kart og kommunevåpen fra wikimedia commons. Bildet av kverna fra Minne kultursenter har Fenja tatt. Hustuften på Sosteli har Menja tatt bilde av. Siste bilde er fra lindesnesregionen.com Her er litt på engelsk om Sosteli. 

Byremo og Konsmo i Audnedal

Audnedal er en lang og smal kommune som Audna renner igjennom. Ordet audn kommer fra gammelnorsk og betyr "ødelegging" - Audna er "elva som ødelegger". I gamle dager fisket folk ferskvannsperler i Audna, men alle perlene skulle sendes til dronning Juliane Marie av Danmark, kan man lese i et brev fra 1760. Noen perler var så blanke at de lyste som morild om natten. Skal tro om det er perler der ennå?    

Audnedal har et sirkelsagblad i kommunevåpenet sitt. Sånne sagblader var vanlig på gårdene før i tiden. Mange i Audnedal arbeider i treforedlingsindustrien.  

Audnedal er en god kommune å bo i. Men sånn har det ikke alltid vært. I gamle dager var det stor fattigdom i Audnedal og andre steder i indre Vest-Agder og både store og små måtte hjelpe til så godt de kunne. På 1800-tallet var det vanlig at ungene tok seg arbeid som gjetere om sommeren, for på den tiden krydde det av både ulv og bjørn i Agder. 

Hvert år, fra rundt 1830 til 1910, dro barn fra fattige smågårder i Vestr-agder til rike jordbruksområder i Aust-Agder for å få seg arbeid. I 1884 var det 22 barn fra Konsmo som dro til "Austlandet" på gjeting. De samlet seg gjerne i større flokker, for eksempel ved Konsmo kirke. Ofte dro de ikke hjemover før i november. De minste barna var bare 7 år, de eldste var rundt 15. Vandringen østover var lang og hard. Ungene måtte ofte gå både 15 og 20 mil gjennom tungt og ulendt terreng.  

Og det var ikke noen sommerferie akkurat, å være liten gjetergutt eller gjeterjente i skogen på 1800-tallet. Det var lange dager og stort ansvar, og de kunne møte på både ulv og bjørn og kanskje trollpakk. Ofte måtte de være med på gårdsarbeidet også, med fjøsstell, matlaging, snekring og slåttånn. Lønna var mat, kanskje et par sko eller 50 kroner, for flere måneders hardt arbeid. Noen barn var heldige og kom til hyggelige folk, mens andre kom til rene slaveriet. Mange barnevandrere dro til Amerika i 15-16-årsalderen, rett etter konfirmasjonen. Og alle drømte nok om bedre tider, varme og nok mat, sånn som i dette verset fra Audnedal: 

"Ja dæ va kvellen

å æg sad mæ ellen

å alle sjeien va borte

så nær som mi

så fekk æ grauden aleine"

Her kan du lese mer, om den lange veien de vandret og hvordan de hadde det, om barnevandrersenteret på Konsmo og om filmen Yohann - Barnevandrer. 

Bilder: Kart, kommunevåpen og Juliane Marie fra wikimedia commons, barnevandring fra filmen om Yohann barnevandrer via Barnevandring. 

Byremo

Fenja og Menja i farta igjen!  For tredje gang går turneen til vakre Vest-Agder. Nå begynner vi faktisk å bli litt kjente her, og det er jo veldig hyggelig.

Den første skole på denne november-turneen var Byremo skole i Audnedal kommune. Vi kjørte fra Mandal i litt småregn og tåke, men så kom sola. Kulturkontakt Åse Iren var også blid som en sol da hun tok i mot oss og viste oss inn til gymsalen der vi skulle spille forestilling. Det var frikvarter, så vi møtte  noen av våre publikummere som så på da vi bar alle de hemmelige tingene våre inn i salen. Men de lovte å ikke si noe om hva de hadde sett. Og det tror vi de holdt, for elevene på Byremo var veloppdragne og snille. Det merket vi da vi spilte teater for dem. 

Det var faktisk ikke bare 1, 2 og 3 klasse fra Byremo som var vårt publikum i dag. Det var også elever fra Konsmo skole i salen, de hadde tatt buss for å komme å se på forestillingen vår. Hyggelig! 

Det var spennende å laste ut av bilen og se om vi hadde husket alle tingene vi trengte til forestillingen. Heldigvis hadde vi ikke glemt noe. Vi hadde til og med noe som vi ikke har hatt med oss på skole-turne før, nemlig det fine banneret vårt som Menja har sydd. Så vi hang det opp så alle skulle se det. Er det ikke fint?




Forstillingen gikk fint. Vi koste oss skikkelig da vi fortalte alle om hva vikingene trodde at verden var laget av. Rart å tenke på at det begynte med et hull, en ku og en kjempe...

På veien tilbake til Mandal var vi i strålende humør. Det hadde vært så fint å møte alle de lattermilde elevene og lærerne, sola skinte og naturen var virkelig vakker. Vi er så glade for å være her i Vest-Agder igjen!

Åseral

Veien fra Mandal til Åseral i dag var lang - nesten to timer - men du verden så vakker! Høstfarger, tåke, stille vann..Menja og jeg klager ikke på turen, det er sikkert. 

Åseral skole var vakker den også, der den tronet på toppen av bakken med busker fulle av rim og sølepytter med is på da vi kom dit i morges. Nå nærmer vinteren seg.

Skolen var veldig fin, og denne dagen fikk vi spille i et ekte amfi. Med flotte røde og blå stoler. Hyrokken som henger på teltet vårt ser ut som hun liker dem, hun også...

Her på Åseral dukket Fenrisulven for første gang opp med tunge. Det var faktisk en av elevene som foreslo at han måtte ha det, og da var ikke Menja vanskelig å be, hun tegnet den med en gang, og la til noen blod-dråper også. Hun var litt verre å be når hun skulle legge armen sin i gapet på Fenris, det turte hun faktisk ikke. Godt at lærer Sigrun var mye modigere. Hun turte! Og heldigvis mistet hun ikke armen sin, slik som guden Tyr!



Vi hadde en fin dag med dere alle på Åseral. Takk for all hjelp fra flinke og sterke elever - det gjorde dagen vår mye enklere. "Dette var mye morsommere enn å gjøre matte", sa en gutt da det var slutt. Det synes Menja og jeg også.  Heia Åseral!

Gøy i Lofoten!

Herlig å være tilbake i Lofoten! Både Menja og jeg var enige om akkurat det. Etter en litt slitsom sommer var vi endelig tilbake i farta igjen. Med både den nye forestillingen "Salt" og med konserten "Grotte-groml". 

På konserten var også Frode med . Her ser dere ham foran teltet vi fikk låne: 

Det fine banneret som henger bak ham, har Menja sydd. Vi hang det på teltet, og da var nok ingen i tvil om hvor vi holdt til. Det var fint, for i år var vi ikke på den samme plassen vi pleide å være. I år var teltene mye mer samlet enn før, og i grunnen var det veldig hyggelig. For da kunne vi sitte foran teltet og se på sverdkamp og akrobater og mye annet spennende. 

Noen syntes nok at vår forestilling "Salt" var litt spennende også. For da fikk de møte den STORE sjøkongen Mysing som ble galdret frem av publikum...

... og den grådige kong Frode som ble risset frem med troll-runer...

.... og se skattekista hans! 

Men aller morsomst var det nok å møte selveste Ræsvelg - som lagde vind og hakket på publikum med nebbet sitt: 

De barna som kom og besøkte oss ved teltet mellom forestillingene kunne velge om de ville gå viking-sti, kverne korn eller lage armbånd med runer på: 

Takk for oss, Lofotr, vi kommer gjerne igjen til neste år  - for da er det 10-års jubileum for vikingfestivalen!

Ses på Lofotr!

Fenja og Menja stiller med ny forestilling "Salt" på Lofotr vikingfestival 7 - 11 august 2013.  Og som ikke det er nok, så skal vi også ha familie-viking-konsert sammen med kong Frode. Konserten har vi kalt "Grotte-groml".  Gleder oss!

Haug i Bergheimsherad Bærum

Haug skole ligger på gamle Haug gård i Bærum. Bergeimr eller Bergeimsherad het Bærum før, fra norrønt berg og heim, "landet mellom bergene". Kommunevåpenet er en kalkovn, for Bærumsjorda er full av kalk. Både Akershus festning, slottet i Oslo og Haslum kirke fra 1100-tallet som ligger like ved Haug er bygget med kalk brent på Bærumsgårder. I over 900 år var kalkbrenning en viktig inntektskilde for bøndene i Bærum og veldig mange gårder hadde egen kalkovn. Haug-gården også.

Navnet Haug må vel komme fra en haug? Den gamle Haug-gården lå kanskje på en haug? Eller kanskje den fikk navn etter en eldgammel gravhaug på gården? Det er både gravhaug og gravrøyser ikke så langt unna skolen. Det var kanskje et helt gravfelt ved Haslum kirke, slik det ofte var der de første kirkene ble bygget?

Mon tro om det vokste et almetre på haugen på Haug? Kanskje det var et stort flott almetre på toppen av haugen hvor Haugebonden fikk satt mat og drikke ut til seg, hvor det ikke måtte være bråk og uro, og hvor gårdsfolket kom for å be om råd i viktige saker - sånn som de gjorde før Norge ble kristnet. 

Haugebonden ble også kalt tuftekall, godbonde, rudkall og gardvord. Han var kanskje selve forfaren, den først ryddet jorda en gang tidlig i jernalderen, og som fortsatte å vokte gården sin og passe på alt gikk riktig for seg. Etter vikingtiden, på den tiden Haslum kirke ble bygget, ble det forbudt å "sitte på haug" og sette ut mat til haugebonden. Da måtte haugebonden få mat og drikke på låven i all hemmelighet. Etter hvert ble han til den lille gråkledde fjøsnissen med rød lue som passet på gården og husdyrene. Utover på 1800-tallet ble han til og med blandet sammen med julenissen. 

Det fins en fin gammel norsk sang, en ballade, om haugebonden, her er tekst og note, her er litt om sangen og her kan du høre høre Bukkene Bruse synge den. 

 
Det er mye alm i Bærum for almen trives i kalkholdig jord. Den som hadde alm på gården var heldig. Almen kunne styves, så kuene fikk almegreiner og tørt lauv som vinterfor. Av barken kunne det bli barkebrød så folk ble mette når det var lite mel i vårknipa.   

Der hvor det er kalk i jorda trives blåveisen, så i Bærum lyser det blått i blått i skogen om våren. Der hvor det vokser mye blåveis er det også mye maur, for mauren og blåveisen liker hverandre veldig godt. Blåveisen får frukt. På frukten til blåveisen sitter det frø og på frøet er det en liten fettklump som mauren er veldig glad i og slafser i seg. Etterpå kaster den fra seg resten av frøet og der det faller ned vokser det opp nye blåveis. Sånn hjelper de hverandre: Mauren får mat av blåveisen og blåveisen får hjelp av mauren til å spre frøene sine til nye steder sånn at det blir enda mer blåveis i kalkjorda i Bærum. 

Bilder: Bærums kommunevåpen. Fjøsnisse som soper i stallen, sånn som Olaus Magnus tegnet den i 1555. Julekort med fjøsnisse fra 1914. Blåveis, Lindemann Bilder ur Nordens Flora, 1917, via wikomedia commons. Mauren og blåveisen har jeg tegnet. 

Hurra for Haug!

 

Hurra for Haug skole - den første skolen vi har besøkt som har egen steinkvern! Som til og med er MYE større enn både Grottekverna vår og Heimekverna som vi bruker i vikingverkstedet vårt. Elevene på Haug er jammen heldige, som har muligheten til å kverne korn til mel på dette vidunderet.  Kverna har til og med sin egen lille hytte i skolegården, og et bord å stå på.

                                                           

Den flotte kverna fikk vi se etter at vi var ferdige med vikingverkstedet vårt på Haug.
Så la oss spole litt tilbake:

Det første jeg så da jeg kom til Haug, var dette fine skiltet:



Kom!  Så hyggelig - her følte vi oss skikkelig velkomne.  Og som om ikke det var nok, så tok det ikke lang tid før vi så dette skiltet også:



Vi traff mange hyggelig mennesker på Haug, både elever og lærere. Vi ble litt ekstra kjent med kulturvertene, som var veldig hjelpsomme. Takk skal dere ha, gutter!  Her er en annen som hjalp oss: Merete. Hun er kulturkontakt på Haug.



Det var en helt spesiell opplevelse å fremføre fortellingen vår på Haug, for der var det over 100 elever som hørte på! Vanligvis har vi bare en klasse som vi forteller til, så vi strevde litt med å snakke høyt nok og passe på at alle skulle se hva vi gjorde. Og vi merket godt at det var 100 i salen og ikke 30, det er sikkert. Aldri har jeg fått mer lyd på galdringen enn her, for det var så mange stemmer som hjalp til. Det ble rett og slett mer "trøkk" i salen enn vanlig, og både Menja og jeg syntes det var en nyttig og gøyal opplevelse.

Tusen takk til alle i publikum som hjalp oss med alt vi bad dem om, og til alle som var med på verkstedene våre med musikk, runer og kverning av mel. Vi håper dere hadde det like hyggelig som oss!

Menja var forresten ekstra glad denne dagen, for hun hadde sydd ferdig den nye, hvite serken sin og hadde den på seg  for aller første gang.  Med Menjas glade smil hilser vi begge to til Haug skole og alle vi møtte der.  Vi kommer gjerne igjen! 

Frydenlund i Skedsmo, på hestekampsletta Skeiðismór

Frydenlund er vel et flott navn! Et frydefull lund! Kanskje det lå en fin gård der i gamle dager, kanskje med hester?  Frydenlund ligger ihvertfall i Skedsmo kommune og der har det bodd folk og hester lenge. Kommunevåpenet har bilde av tre hester i villt løp! Navnet Skedsmo kommer fra Skeiðismór som betyr hestekampsletta. For 1000 år siden, eller mer, var det ville hestekamper på slettene der hvor Skedsmo kirke ligger nå. I vikingtiden var det ofte hesteskeid samtidig med de store festene for de gamle viking-gudene. 

I Häggeby i Uppland i Sverige fins det en kopi av eldgammel stein som viser hestekamp mellom to hingster. De sloss kanskje om å få parre seg med en beste hoppa? Hingstene vrinsker og biter etter hverandre, sparker og spenner, mens eierne deres hisser dem opp, slår dem med pisker og hestestaver og lar dem ikke slippe unna før det flyter blod og den ene hingsten må gi seg. Sånne hestekamper var det kanskje på hestekampsletta Skeiðismór også, for mer enn 1000 år siden?

Skal tro om det har dukket opp hestehov på Frydenlund nå - den lille gule blomsten med de digre grønne bladen, like store som hovene til en hest? Jeg tipper det vokser mange i Skedsmo og rundt Strømmen, for der er det visst godt med leirholdig fuktig jord. Og der hvor det er fuktig leire, der trives hestehoven. 

Jeg har hørt at hestehoven også ble kalt hostehever, fordi den ble brukt mot hoste i gamle dager. På latin heter den tussilago. Tussi betyr hoste og agere betyr å drive bort. Tussilago betyr altså den som driver bort hoste. Forresten er visst hestehov giftig, så det er nok like greit med hostesaft. 

    

Bilder: Skesmo kommunevåpen. Tegning av hestesteinen ved Häggeby kirke i Uppland i Sverige. Hestehov fra Köhler's Medizinal-Pflanzen 1897. 

Vestby, Breivik og Bjørlien i Vestby

Vestby, Breivik og Bjørlien skoler ligger i Vestby kommune. Kommunen har fått navnet sitt fra en eldgammel gård som het Byr som ble ryddet for kanskje 2000 år siden. Byr betyr gård. Etterhvert ble gården delt i fire gårder, en i hver himmelretning, Nordbyr, Sundbyr, Østbyr og Vestbyr - Nordgården, Sydgården, Østgården og Vestgården.  

Kommunevåpenet i Vestby har tre kløverbladkors, ett for hvert av de gamle kirkesognene i bygda: Vestby, Garder og Såner. Nå for tiden er Hvitsten også kirkesogn i Vestby, men likevel er det bare tre kors. 

I hele verden fins det over 300 forskjellige kløverplanter. I Norge fins det 13 forskjellige. De vanligste er hvitkløver og rødkløver. Og så fins det skogkløver, alsikekløver, harekløver, gullkløver, krabbekløver, musekløver og jordbærkløver.

På latin heter kløver trifolium. Det betyr treblad. Men det fins kløver med både fire og fem blader også. De kan bringe lykke. Men du må passe godt på og ikke miste lykkekløveren din, for da mister du lykken igjen. Noen sier at du kan ønske deg tre ting. Noen sier at du kan legge firkløver under hodeputen og få sanne drømmer, eller drømme om den du skal gifte deg med. Noen sier firkløver beskytter mot troll!  

Jeg har også hørt at det kan være lurt å spise den første hvitkløveren du finner om våren. Da skal du slippe å få vondt i halsen hele resten av året, og så skal du få du god hukommelse. Gjett om jeg skal ut å lete etter hvitkløver når våren kommer! 

Bilder: Øverst Vestby kommunevåpen. Rødkløver fra Bilder ur Nordens Flora. Hvitkløver fra Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz. 

Stor fryd på Frydenlund

- Hva i all verden er dette? Påske-egg dinglende fra et tre i skolegården til Frydenlund?
Menja og jeg var litt forundret over synet som møtte oss.

Men så fikk vi se noe annet:



Et bittelite hus. Et fuglehus. Da skjønte vi at det som hang i trærne, var påskemat til fuglene.
- Her er nok både elever og lærere snille, så her blir det  hyggelig å ha fortelling og verksted, sa Menja da hun så det.  Og det hadde hun rett i.



Det var veldig fint å være sammen med alle sammen som samlet seg i samlingssalen på Frydenlund skole - og ressurssenter for å høre fortellingen om oss.. Kanskje likte de spesielt godt da kong Frode tok fram en slags fugl, nemlig leirgjøken sin? Det er ganske fine fugle-toner som kommer fra den gjøken.

Det ble mange andre fine lyder også på Frydenlund denne formiddagen. I vikingverkstedet hørtes viking-rytme-instrumentene. Alle sang "Dam-duri-dam" og lyden av kvernene som ble malt på var heller ikke til å ta feil av.

Borte hos Menja var det mer stille, for der var alle travelt opptatte med å skrive flotte runer og høre om de mystiske trolldomsrunene.

Helt til slutt fikk vi hver vår lille påskeblomst.



Så vi hadde rett. På Frydenlund var de snille.Takk for oss!

God påske fra Fenja og Menja!