8. sep. 2011

Sunde skole

Vi kom til Sunde skole ved hanegal... Iallefall føltes det sånn. Vi hadde sovet litt dårlig begge to, og da var kl. 8 veeeeldig tidlig. Det passet jo godt at det hang en fargerik hane på veggen i skolen og gol. Det var bare en feil med den tegningen: Sola. For som vanlig, så regnet det. Ut i regnet ble vi møtt av våte miljøagenter som delte ut frukt til alle barna som kom til skolen.  Sånn har vi aldri blitt møtt på en skole før.



Anne Lise fra skolen møtte oss, blid og trivelig. Hun fikk noen snille elever til å hjelpe til å bære inn alle tingene våre i regnet. Takk skal dere ha - det var til god hjelp!  Så fikk vi kaffe og te, og så var det bare å sette i gang med riggingen. Det stod en plakat utenfor som viste at det var mobbefri sone ved gymsalen der vi skulle spille, og det var vi veldig glade for. For akkurat mobbing, det er noe av det verste vi vet, både Menja og jeg. Selv om vi småkrangler litt, så er vi enige i akkurat det. Og jeg kan tenke meg at elevene på Sunde også liker at det er mobbefri sone på skolen sin.

I gymsalen gjallet det skikkelig da vi spilte forestillingene vår. Da er det ikke så lett å spille teater, faktisk, for stemmene blir liksom blandet med hverandre og det blir skikkelig vanskelig å snakke så publikum hører oss. Jeg fant ut at det var best å nesten hviske, da gikk det ikke så verst. Heldigvis fikk vi høre etterpå at publikum hadde hørt oss godt. Da ble vi ganske lettet, for det er jo ikke noe vits i å si noe om ikke det blir hørt.
Etter at vi hadde spilt forestilling, sa Anne Lise at vi kunne gå til personalrommet og lete etter en Nille-pose i kjøleskapet.  Gjett hva vi fant der:

 

Fire kjempestore baguetter! Det var så vidt Menja klarte å bite over dem, så store var de. Mens vi spiste kom rektor og tok seg en prat med oss. Det var veldig hyggelig. Vi fikk vite masse om Flekkefjord og skolen og elevene og mere til.

 

Takk for oss, Sunde skole!

7. sep. 2011

Flekkefjord - fjorden ved Flikka gård


Navnet Flekkefjord kommer antagelig fra gården Flikka. Fjorden ved Flikkagården betyr det, men hva Flikka betyr vet visst ingen.

Kommunevåpenet er en losskøyte, en båt med en kjentmann, en lodmann, ombord, som viser vei gjennom vanskelig farvann.

Det har vært loser langs norskekysten fra eldgammel tid. I Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 var det bestemmelser om losing av leidangsskip. Og i Bergen bylov fra 1276 står det at skipperen på handelsfartøy må betale los selv.


Inn til Flekkefjord by går det en lang fjord. Nesten fire sjømil er det fra indre fjord ut til åpent hav. Innerst er fjorden stor og dyp og fri for vind og strøm, med plass til å ha mange skip og båter liggende for anker i vinteropplag eller mens de ventet på at uværet skulle gi seg. Eller kanskje de gjemte seg for fiender eller lå i bakhold for å røve sjøfarende.

I vikingtiden var det nok veldstand i området. Folk dro på vikingtokt vestover fra det gamle Hvinir eller Kvin og kom tilbake med store rikdommer. På gården Hæstad på Hidra ble det funnet to fantastiske smykker, en armring og en halsring av gull!


Under Hollendertiden, fra rundt 1500 til 1800 var det også stor velstand. På 1500-tallet var Hollenderne de beste skipsbyggerne i Europa. De bygget store tunge seilskip som ble kalt fløyt, med flat bunn, tre master og god plass til last . Skipene trengte ganske lite mannskap og kunne bygges på ganske kort tid. Men til skipsbygging trengtes tømmer, lange rette trær som både var solide og bøyelige.

I Holland var det lite av slikt, så hollenderne dro til Sørlandet for å kjøpe tømmer. Det trengtes mye tømmer, både til skip og fordi alle hus og broer og brygger i Amsterdam måtte bygges på 10–12 m lange trepåler. Derfor sa folk i gamle dager at Amsterdam står på Norge.

Hollenderne kjøpte også fisk, bark, stinmose og hummer. Og gråstein. Gråsteinen kom fra Flekkefjord og ble brukt til å fylle opp havnene med. Etter hvert ble Flekkefkord en travel og velstående handelsby som fikk navnet Hollenderbyen. Men kan vel si det er å lage gull av gråstein?

Øverst Flekkefjords kommunevåpen, så hollandske fluiter eller fløyter radert av Venceslaus Hollar i 1647, så kart fra 1585 tegnet av den hollandske kartografen Lucas Janszoon Waaghenaer herfra. Større utgave her hvor du ser både Leest, Selloer, Helgensondt og Otters nes, samt bjørner og hval og hollandske lasteskip.

Hellig Olav og kuer i Lyngdal


Lyngdal er dalen som elva Lygna renner igjennom. Lygna kommer fra ordet lugn på norrønt, det språket som vikingene snakket. Lugn betyr stille, så Lygna betyr "den rolige elva".

Lyngdal har ku i kommunevåpenet. Det er en Lyngdalsku. Lyngdalsfeet var en gammel norsk ferase som kom fra fra Lyngdal.

Lyngdalskuene var rødbrune og kollet - uten horn - de var ikke særlig store, rundt 380 kg, og ga fet og god melk med 4,32 % fett.




Kanskje de lignet litt på Audhumla, den digre urkua, hun som kom frem i Ginnungagap sammen med kjempen Ymer og som slikket frem Bure, faren til de gamle gudene - bare at Audhumla var temmelig mye større?


Det var både folk og fe i Lyngdal i vikingtiden. Bakom Lyngdal Gamle kirke er det sju store gravhauger fra eldre jernalder og fra vikingtiden.

Og på Sælør - eller Sæløyene - to øyer som ligger rett sør for Korshamn - var det en gang en vikingkonge som overvintret. Det var Olav Haraldsson II, konge i Norge fra 1015, også kalt Olav Digre, og etter sin død Olav den Hellige. Det er visst rester av en eldgammel kirke på Sælør. Det var kanskje Olav den Hellige som bygget den om vinteren mens han var der?

Det kan ha vært i året 1028. Da angrep kong Knut den mektige Norge med 50 skip. Olav måtte flykte. Knut overtok kongemakten og ble konge over både England, Danmark og Norge. I England kalte de ham Canute the Great, i Danmark Knud I den Store og i Norge Knut den mektige.


Øverst: Lyngdalskua på Lyngdals kommunevåpen. Så «Knut den mægtige ruster sig til Krig», Halfdan Egedius i Olav den helliges saga, Snorre 1899. Så Audhumla som slikker fram Bure, Jakob Sigurðsson, Islandsk manuskript, 1765-1766.

Berge barneskole

Gjett hva dette er! Menja og jeg elsker  spørrekonkurranser, nemlig. Det vet alle som har sett forestillingen vår. Men hva er dette?


Svar: Sommerfugltegninger fra Berge barneskole. Vi fant dem i salen der vi spilte forestillinger i dag. Det var fargerike sommerfugler oppover hele trappa. Bare se:


De er limt oppover den hvite trappa. Menja som er så glad i tegne, fikk lyst til å tegne sommerfugler hun også. Men det hadde kanskje ikke vært det samme om hun hadde tegnet en sommerfugl i stedenfor en Fenrisulv i forestillingen vår... hi, hi.



Kanskje det er det hun sitter og smiler av her på stolen? Bildet er tatt mellom de to forestillingene våre. Hun er nok både svett og sliten, det blir vi alltid. Men vi blir også glade, alltid.

Menja liker å tegne, mens jeg liker best å synge og spille. Da jeg så sommerfuglene, så tenkte jeg ikke på å tegne, nei. Jeg tenkte på en sang. Den er skrevet av Halvdan Sivertsen. Ikke akkurat en vikingsang, men veldig fin for det.  Sånn begynner refrenget: "Og du ga mæ et smil, sommerfuggel i vinterland". Jeg synes sangen passet godt på Berge barneskole. Ikke bare fordi de hadde så mange sommerfugltegninger. For sangen handler egentlig om barn som kommer til Norge fra andre land, og om at de må bli tatt godt i mot. På Berge var det mange barn som ikke var blitt født i vinterlandet Norge. Men det så ut til at de hadde det bra på skolen sin. Iallfall var de ikke gjerrige på smil, verken de eller de andre barna.

Tusen takk for en fin dag på Berge. Etter at vi var ferdige med å spille teater, fikk vi deilig mat, - og til og med en cola hver. Hyggelig prat på personalrommet ble det også tid til. Her sitter rektor Anders og tar seg en pust i bakken før alle lærerne skal ha møte. Ser dere det fine, fargerike bildet bak ham?



Det er typisk for sånn som vi husker Berge barneskole. Fargerikt og flott på alle måter!



6. sep. 2011

Langenes skole

Inni denne røde boksen spilte Menja og jeg to forestillinger i dag. Denne dagen som har vært så utrolig våt! Men det synes ikke på bildet her. For da vi kom til Langenes om morgenen, så var det oppholdsvær en bitteliten stund. Jeg så mitt snitt til å ta et par bilder, mens Menja fant rektor som låste opp den røde boksen, det vil si gymsalen.



Mens jeg stod og ventet ved bilen med alt ustyret vårt, kom det en gutt og fortalte at jeg gjorde noe veldig ulovlig. Og det hadde han jo rett i.  " Langenes skole - Forbudt for motorvogn" stod det, svart på hvitt.



Men siden vi hadde så mye med oss, så fikk vi lov av rektor å kjøre inn likevel. Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis jeg ikke hadde hatt den tillatelsen? Kanskje jeg hadde fått kjeft? Eller kanskje jeg måtte ha betalt en bot?

- Tenk om vi hadde levd i vikingtida, sa Menja da vi snakket om det etterpå.  - Å gjøre noe ulovlig, var ikke særlig lurt på den tiden. Hvis man gjorde noe riktig galt, så kunne man for eksempel bli lyst fredløs. Da fikk man ikke være sammen med familien sin eller noen andre, man måtte bo for seg selv i skogen eller på fjellet uten noen til å hjelpe seg.  - Da var det nok bedre med holmgang, sa jeg til Menja.  Hvis to menn var sinte på hverandre og ikke klarte å bli enige, så kunne de utfordre hverandre til holmgang. Det var en slags duell. Den foregikk på en holme, og da slåss de som var sinte på hverandre med sverd og skjold. Begge hadde med seg en hjelper - en skjoldsvein - som holdt skjoldet for ham. Vinneren av kampen fikk retten på sin side. Egentlig var det temmelig ille det også. Godt vi ikke har det sånn lenger!

Heldigvis var ingen sinte på oss på Langenes. De var rett og slett veldig blide! Både voksne og barn så ut til å trives i vårt selskap.  Og mens regnskurene kom i rykk og napp, så hadde vi det godt og lunt i den røde boksen som var gymsalen.  
Takk for oss !



Søgne og Ny-Hellesund og Hellig Olav



Søgne kommune har navn etter en elv, Søgneelva. Songdalselva kalles den også. Vikingene kalte elva for Sygna. Noen mener det betyr "elva som synger".



Kommunevåpenet i Søgne forestiller to varder. De står på på toppen av Helgøya - eller Helligøya - og det var visst vikingkongen Olav Haraldsson II Digre - selveste Olav den Hellige - som bygget dem.




En gang, ved Ny-Hellesund, eller Helligsund som det het før, ble Hellig Olav forfulgt av fiender. Da slo kongen sverdet sitt mot fjellet så det åpnet seg til et sund han fikk reddet seg igjennom.


Olavssund heter det og går mellom Kapelløya og Helgøya. Kabelø og Helleø står det på kartet. Som takk for redningen reiste kongen et kapell på Kapelløya . Enda kan man se ansiktet hans i fjellet i den trangeste delen av sundet. Det var en trollkjerring som satte det der fordi hun ikke ville slippe ham gjennom. Men Hellig Olav gjorde gygra til stein. Og der ligger hun den dag i dag, som skjæret Trollkjerringa.

På Søgne Gamle Prestegård står det forresten en runestein fra vikingtiden. Nesten 1000 år gammel er den. Der står det "auintr : risti : stin : þina aftir : kunuat : sun sn" - Øyvind reiste denne steinen etter Gunnvald, sønnen sin. Skal tro hvem de var, Øyvind og Gunnvald?

Øverst: Søgne kommunevåpen. Så kart fra Statens kartverk - Sjøkartverket. Nederst innskriften på Søgnesteinen fra Arild Hauges runer.

5. sep. 2011

Lunde skole



Ridning forbudt? Tenk om vi hadde kommet med hest, sånn som mange vikinger sikkert ville gjort!
Da måtte vi ha satt fra oss hesten utenfor Lunde skole, det er sikkert.

Det er visst sånn med sykler også. Se bare her!


 Menja og jeg hadde så mye bære på, at vi verken hadde sykkel eller hest, men bil. Og vi fikk kjøre bilen helt inn til gymsaldøra, takk og pris. Der ble vi møtt av rektor og flere hyggelig lærere. En av dem var Kjersti Østmoe. Her ser dere Kjersti ønske oss velkommen:


På Lunde skole spilte vi 2 forestillinger, for 1, 2 og 3 klassingene. Det var gøy! For nå var det en hel måned siden vi hadde spilt teater. Heldigvis hadde vi ikke glemt det. Uansett var det likevel godt å få litt hjelp underveis. Både til å lokke frem kua Audhumla og dvergen, til å svare Grotte-kverna og til å hjelpe dvergen med å finne frem alt han trengte for å lage Fenrislenken. En av elevene kunne til og med fortelle om hvorfor det var logisk at det var røtter under fjell. Dvergen var helt enig med ham, og joda, røttene de ble funnet og brukt i lenken til Fenris. Og godt var det - så ble det beistet endelig bundet! Med hoggtenner og alt....


Da vi skulle reise hjem igjen, så klarte vi ikke la være å stoppe og ta bilder, for det var så fint på Lunde, syntes vi. Vakre hus, båter, og blomster...





Det var faktisk akkurat sånn på Sørlandet som vi hadde drømt om, Menja og jeg. Vi gleder oss til fortsettelsen!

14. aug. 2011

Borg i Lofotr

Lofotr var vikingenes navn på Vestvågøy. Det betyr gaupefot. Naboøya Flakstadøy het Vargfotr som betyr ulvefot. Borg betyr borg eller vern. Det passer godt på høvdinghuset på Borg. Det ligger som en festning på høyden, med utsyn til alle kanter. I vikingtiden bodde det en rik og mektig høvding der. Huset hans var 83 meter langt og 9 meter høyt, med plass til 50 kuer og minst like mange folk. Restene av huset hans er det største langhuset som er funnet.

Høvdingsetet på Borg var hjemmet til Olaf Tvennumbruni. Der bodde han med husfrua Åshild, sønner og døtre, slekten og folkene sine, kuer, sauer, geiter, hester, hunder og treller. Han var en av de aller rikeste og mektigste av de 15 vikinghøvdingene Hålogaland. Bare Håkon Grjotgardsson, også kalt Håkon Ladejarl, sto over ham. Ingen i hele Norden - ja, kanskje i hele Europa - hadde større langhus på en flottere plass enn han Olaf Tvennumbruni!

Olaf drev med handel. Han seilte sydover med hvalrosstenner, dun og fjær, pelsverk, skinn, selolje og tørrfisk i båten. Tilbake kom han med store rikdommer og luksusvarer, kostbare silkestoffer, glassperler, vin, krydder og honning. Han hadde drikkebeger av ekte glass, kanner av keramikk og gullgubber - ørsmå gudebilder av gullblikk som viste selveste Odin og jotunkvinnen Skade. Høvdingen på Borg var selv av gudeætt må vite, i slekt med Skades og Odins sønn Sæming - ihvertfall om vi skal tro skalden Øyvind Skaldespiller som regner Sæming som stamfar til alle Håløygene.

Olaf Tvennumbruni var den siste store vikinghøvdingen på Borg. Enda så flott og godt det var der, dro han fra Lofotr med familien sin og slo seg ned på Olafsvellir på Island. I Landnåmabok hvor alle som kom til Island ble ført inn, står det:

“Olaf Tvennumbruni het en mann som for fra Lofot til Island. Han tok hele Skeid mellom Tjorså og Sandløk [sørvest på Island]. Han var en stor blotmann. Olaf bodde på Olafsvellir, og han er hauglagt i Brunahaugen under Vardefjell.”

Tvennumbruni betyr visst "to-bryn". Kanskje det var et nidnavn, et mobbenavn? Olaf hadde kanskje veldig markerte og buskete og store øyenbryn, kanskje de til og med hadde vokst sammen sånn at de så ut som ett? Eller kanskje han bodde ved et fjell på Island som så ut som det hadde øyenbryn? Det får vi nok aldri vite.

Bilder: Øverst det rekonstruerte høvdinghuset på Borg, Lofotr vikingmuseet, gullgubben med Odin og Skade og Island fra utsnitt av Carta Marina tegnet av den svenske kartografen Olaus Magnus i 12 år frem til 1539, via wikipedia.

13. aug. 2011

Fenja og Menja i vinden .... i Lofoten



Hui - som det blåste - men hva gjør vel det med litt vind når sola skinner og himmelen er blå? Vikingstien med de fine Menja-tegningene stod iallefall støtt nok under hele Lofotr Vikingfestival.

Fullt så enkelt var det ikke med teltet vårt. Vinden tok tak i guder og gleipnir-ting, og enda verre - den reiste på en måte av gårde med  stemmene våre også.

Uteteater er en utfordring noen ganger, men Menja og jeg  lar oss ikke knekke.  Vi fikk hjelp av to snille vikinger og bar teltet vårt over den lille plassen og til et sted der det var mer ly. Så tjoret vi det fast, og vips - så var alt så mye bedre igjen...

Her ser dere meg mens jeg spiller forestilling utenfor teltet etter at vi har flyttet det. Det var visst vind der også. For bare se på den gule kjolen min! Den snur seg ikke akkurat av seg selv. Men... oops - hva er det for noe mer jeg ser? Er det ikke... jo jammen er det... der ser jeg jo Ymer tittende fram høyt der oppe. Og jeg som trodde at barna bare tøyset med meg. Det derfor jeg ser så morsk ut. For jeg var helt sikker på at de bare ville lure meg til å snu meg, og at alt de sa om at det var troll bak meg bare var noe tull... Ikke hadde jeg Menja å spørre heller, for hun hadde visst tatt seg en tur. Typisk Menja, når sånne skumle ting skjer!


9. aug. 2011

Stiklestad - Stiklastadir

På Stiklastadir skal det ha vært en bekk i vikingtiden, Stikl-bekken, som Stiklastadir-gården fikk navn etter. Stikle betyr å hoppe på gammelnorsk. Kanskje Stiklastadir var et godt sted å hoppe over bekken? Eller var det bekken som hoppet og spratt avgårde?

Noen mener at navnet kommer fra det store slaget på Stiklastadir. Ifølge Trønderordboka betyr stikle ”å gå ustøtt og forsiktig, med små steg og stive føtter: gå og stikle eller stikle seg fram” - da blir Stiklastadir ”stedet hvor hærmennene hinket og hoppet og gikk ustøtt og vaklet omkring etter slaget”. Ikke godt å si hva som er riktig, som med nesten alt som er mer enn 1000 år gammelt.

Det sies at det var 7000 mann fra bondehæren og 3600 mann fra hæren til Olav II Haraldsson, også kalt Olav Digre, som møttes i slaget på Stiklastadir 29. juli 1030. Olav var konge i Norge fra 1015 til 1028, da Knut den mektige erobret landet. Det likte Olav dårlig.

Diger kan bety både kraftig og tykk. Snorre beskriver Olav som "en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt." Andre sier at Olav var liten og tykk og ikke var særlig pen, med diger ølvom, korte bein og rødt utslett i fjeset, rå og brutal og lite sympatisk. Mer om Olav her, det er ikke godt å bli klok på ham.

Slaget på Stiklastadir ble kort. Olav kjempet tappert. Men allerede tidlig på dagen fikk han et hogg i venstre bein av Torstein Knarresmed. Kongen lente seg mot en stein, kastet sverdet sitt fra seg og falt i bønn. Da stakk Tore Hund ham i magen og Kalv Arnesson stakk ham i halsen. Det ble Olav Digres bane.

Etter slaget begynte det å skje merkelige ting. En blind mann fikk synet igjen etter å ha strøket Olavs blod øver øynene. Folk fortalte om Olavs storverk, om jygrer og troll han hadde gjort til stein, om hellige kilder som dukket opp i fotsporene til hesten hans, om håret, skjegget og neglene som vokste på ham etter at han var død. Ett år og fem dager etter slaget, 3. august 1031, ble Olav den hellige, Óláfr hinn helgi, erklært helgen. Norge var kristnet og vikingtiden slutt.

Øverst: Kong Olavs fall, fra Olav den helliges saga, Snorre, tegnet av Halfdan Egedius, 1898. Så samme motiv fra Flateyabók, 1390. Nederst: St. Olav helgenerklæres, fra alterbord, trolig fra Haltdalen stavkirke, ca 1320.

2. aug. 2011

Stiklestad!




For første gang var Menja og jeg på et marked som både var viking-marked og middelaldermarked. Det kan dere se blant annet på teltene på bildet, der det både er spisse vikingtelt og runde middelaldertelt.
- Men langhuset på bakketoppen er laget for vikinger, sa Menja glad da hun så det. For det var et virkelig flott langhus de hadde bygget på Stiklestad. Tretaket skinte så vakkert under kveldshimmelen da vi kom.
- Men se, der ser jeg Stiklestad kirke, den passer bedre til middelalderen, pekte Menja.



Ja, ikke langt fra leiren "Stiklastadir" lå Stiklestad kirke. Alle som så forestillingen vår og som gikk vikingstien kunne  se den. Gjør du?

Noe av det mest spennende med å være på Stiklestad var nettopp dette møtet mellom vikingtid og middelalder. Det kjente "Stiklestad-spelet" ble spilt hver kveld, og det handlet jo om det slaget som hadde stått nettopp her på jordene i slutten av vikingtida. Det slaget da Olav Digre - han som senere ble kallt Olav den Hellige - ble drept. Spelet handler også  om forholdet mellom den gamle norrøne religionen og kristendommen på den tiden. Det syntes Menja og jeg var spennende.

På Stiklestad var også våre svenske vikingvenner som blant annet holder foredrag om hvordan folk her i Norge tenkte før kristendommen kom. Her ser dere Menja følge interesssert med, når Jan.Olof snakker om nettop det.  Jan-Olof og de andre svenskene er i "Sällskapet Kvasir", og de reiser hver sommer rundt på vikingmarkeder med foredragene sine.




Det passer veldig bra at de kaller seg for "Kvasir". For dere vet hvem han var? De norrøne mytene forteller at Kvasir var en mann laget av spytt fra gudene, fra både æsene og vanene. Denne mannen var så klok at han kunne svare på absolutt alle slags spørsmål! Gudene bestemte seg for at han skulle gå rundt der menneskene bodde for at de skulle få svar på alt de lurte på.   De kunne spørre ham om alt, akkurat som vi spør Grotte-kverna vår i forestillingen... Desverre gikk det ikke så bra med Kvasir til slutt. Han ble lurt av to dverger, som tok livet av ham og laget mjød av blodet hans.  Mye skjedde med den mjøden, men det er en lang historie. Den får vi ta en annen gang, - ikke sant, Menja? Iallefall endte mjøden til slutt i Åsgård hos gudene. Det er guden Brage som passer på den. Nå kalles den "skaldemjøden" . Og den som drikker av den, blir kjempeflink til å dikte! - Jeg skulle gjerne hatt noen slurker av den, sukket Menja da hun fikk høre om den. Men egentlig trenger hun den ikke. For Menja er flink til å dikte, uansett...

En annen som er flink til å dikte, er vennen vår Arne Juksemage. Han var med til Stiklestad. Se på dette bildet: Ler Menja av en av Arnes historier, mon tro?



Det kan være. Men det kan også være at hun smiler så bredt fordi hun nettopp har fått noe godt som Arne har laget i stand. Han er en viden kjent løksuppe-kokk ( det vet mange skolebarn i Oppegård, Ski og Skedsmo), men han har absolutt mer på menyen. På Stiklestad ble Menja ekstra glad for at han hadde med seg disse hvite grønnsakene som dere ser på bildet her. Ser dere hva det er?


Det er store, deilige neper!

15. juli 2011

Du store verden...på Vestlandet

Hvor i all verden var vi kommet nå?




Det var ikke så vanskelig å finne ut. Vi hadde nemlig vært her før, i fjor. Høye fjellsider med stupende fosser, en stor grønn slette, et elveleie...  Gudvangen!



Bildene er fra vikingstien vår, der Menja til og med har tegnet oss begge. God tur, sier vi, enda de som gikk stien slett ikke trengte å gå så langt. For det var et ganske utstadig vær på Gudvangen denne gangen, men mange regnbyger. Så vi tenkte det var best å ha både stien og publikum under tak. Da vi fikk låne et lite hus uten vegger - men med tak på - så var det perfekt til å montere stiens alle 8 poster på. På den ene siden av det lille huset satte vi teaterteltet vårt, sånn at publikum kunne sitte under tak i huset når vi spilte teater. - Det var bra vi gjorde det, sa Menja etterpå, for når vi startet den siste forestillingen vår så hølja regnet ned! Det merket vi godt, ja, for vi som spilte teater kunne ikke være under tak...

Men vi gjorde det vi kunne for at ikke alle tingene våre skulle bli søkk våte. Her ser dere Menja mens hun ordner teltduken som beskyttet Fenrisulven og Ymer og dvergen og alt vi hadde med oss for de voldsomme regnskurene.


På den andre siden av det lille huset med sti på, så satte vår følgessvend Arne Juksemage opp teltet sitt. Menja hengte opp runene sine på vårt telt, det skimtes til høyre i bildet. Vi hadde nemlig et lite runeverksted for barna, og de fikk også kverne korn til mel på Arnes kvern "Heime" og på vår kvern "Grotte".



Arne hjalp oss med teltet vårt og mange andre ting på turen.  Takk, Arne Juksemage!


Og takk for oss på Gudvangen, det var et veldig trivelig barnemarked!

14. juli 2011

Gudvangen - gudenes slette ved vannet

Noen mener at navnet Gudvangen kommer av «goter», spor etter skred nedover fjellsidene. Jeg tror mer på de som mener at Guðvangr betyr "gudenes slette ved vannet". For vakrere og mer dramatisk sted fins det nok ikke mange av i verden! I vikingtiden var Gudvangen et viktig handelssted. Men etter svartedauden i 1349 ble stedet liggende øde, og det tok lang tid før folk slo seg ned igjen.

I 1674 bestemte stattholder Hannibal Sehestedt at det skulle legges postrute mellom kong Christian IV's nye by Christiania og Bergen. Posten ble fraktet med hest, til fots og med båt. Gudvangen var et godt sted å stoppe for både postførere og andre reisende.

På 1800-tallet begynte cruiseturistene å seile inn Nærøyfjorden til Gudvangen og det ble bygget hotell. I 1840-årene var det Norges første dampskip, hjulbåten «Constitutionen», som fraktet post, opp til 32 passasjerer og last mellom Gudvangen og Lærdal.

Nærøyfjorden er omtrent 17 kilometer lang. Den er en arm av Aurlandsfjorden som igjen er en arm av Sognefjorden. Et sted er den bare 250 meter bred, mens fjellene rundt rager 1761 meter over havflaten! 14. juli 2005 ble Nærøy fjordområde innskrevet som Vestnorsk fjordlandskap på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder.

Fjorden har navn etter Njord, vikingguden som styrte verdenshavene og vindene, som ga lykke til sjøs, rask og trygg seilas, godt fiske og rikdom og overflod både til lands og til vanns. Hjemmet hans het Noatun, som betyr skipstun eller havn. Njord var far til Frøy og Frøya. Hvem som var moren deres vet ingen.

En tid var Njord gift med jotunjenta Skade. Det gikk ikke så bra, for ingen av dem hadde lyst til å flytte. Så ble de enige om å bo ni netter på hvert sted. Men Njord trivdes ikke på fjellet. Han likte ikke de stygge ulvehylene og savnet den vakre svanesangen ved havet. Og Skade likte seg ikke ved sjøen. Hun fikk ikke sove, for det var så mye bråk fra måker og all slags sjøfugl. Så skilte de lag. Skade flyttet hjem til Jotunheimen og ble gudinne for jakt og skiløping.

Øverst: Nærøyfjorden fra Wikimedia commons her. Så frimerke med Constitutionen. Så bilde av turistskip i Nærøyfjorden på 1890-tallet. Så er det Njord som slipper vindene ut av en sekk, fra et islandsk manuskript ca. 1680. Til slutt den stakkars søvnløse Njord på fjellet mens Skade purker og sover ved siden av, tegnet av W. G. Collingwood i 1908.