Du store verden...på Vestlandet

Hvor i all verden var vi kommet nå?




Det var ikke så vanskelig å finne ut. Vi hadde nemlig vært her før, i fjor. Høye fjellsider med stupende fosser, en stor grønn slette, et elveleie...  Gudvangen!

Bildene er fra vikingstien vår, der Menja til og med har tegnet oss begge. God tur, sier vi, enda de som gikk stien slett ikke trengte å gå så langt. For det var et ganske utstadig vær på Gudvangen denne gangen, men mange regnbyger. Så vi tenkte det var best å ha både stien og publikum under tak. Da vi fikk låne et lite hus uten vegger - men med tak på - så var det perfekt til å montere stiens alle 8 poster på. På den ene siden av det lille huset satte vi teaterteltet vårt, sånn at publikum kunne sitte under tak i huset når vi spilte teater. - Det var bra vi gjorde det, sa Menja etterpå, for når vi startet den siste forestillingen vår så hølja regnet ned! Det merket vi godt, ja, for vi som spilte teater kunne ikke være under tak...

Men vi gjorde det vi kunne for at ikke alle tingene våre skulle bli søkk våte. Her ser dere Menja mens hun ordner teltduken som beskyttet Fenrisulven og Ymer og dvergen og alt vi hadde med oss for de voldsomme regnskurene.

På den andre siden av det lille huset med sti på, så satte vår følgessvend Arne Juksemage opp teltet sitt. Menja hengte opp runene sine på vårt telt, det skimtes til høyre i bildet. Vi hadde nemlig et lite runeverksted for barna, og de fikk også kverne korn til mel på Arnes kvern "Heime" og på vår kvern "Grotte".

Arne hjalp oss med teltet vårt og mange andre ting på turen.  Takk, Arne Juksemage!

Og takk for oss på Gudvangen, det var et veldig trivelig barnemarked!

Gudvangen - gudenes slette ved vannet

Noen mener at navnet Gudvangen kommer av «goter», spor etter skred nedover fjellsidene. Jeg tror mer på de som mener at Guðvangr betyr "gudenes slette ved vannet". For vakrere og mer dramatisk sted fins det nok ikke mange av i verden! I vikingtiden var Gudvangen et viktig handelssted. Men etter svartedauden i 1349 ble stedet liggende øde, og det tok lang tid før folk slo seg ned igjen.

I 1674 bestemte stattholder Hannibal Sehestedt at det skulle legges postrute mellom kong Christian IV's nye by Christiania og Bergen. Posten ble fraktet med hest, til fots og med båt. Gudvangen var et godt sted å stoppe for både postførere og andre reisende.

På 1800-tallet begynte cruiseturistene å seile inn Nærøyfjorden til Gudvangen og det ble bygget hotell. I 1840-årene var det Norges første dampskip, hjulbåten «Constitutionen», som fraktet post, opp til 32 passasjerer og last mellom Gudvangen og Lærdal.

Nærøyfjorden er omtrent 17 kilometer lang. Den er en arm av Aurlandsfjorden som igjen er en arm av Sognefjorden. Et sted er den bare 250 meter bred, mens fjellene rundt rager 1761 meter over havflaten! 14. juli 2005 ble Nærøy fjordområde innskrevet som Vestnorsk fjordlandskap på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder.

Fjorden har navn etter Njord, vikingguden som styrte verdenshavene og vindene, som ga lykke til sjøs, rask og trygg seilas, godt fiske og rikdom og overflod både til lands og til vanns. Hjemmet hans het Noatun, som betyr skipstun eller havn. Njord var far til Frøy og Frøya. Hvem som var moren deres vet ingen.

En tid var Njord gift med jotunjenta Skade. Det gikk ikke så bra, for ingen av dem hadde lyst til å flytte. Så ble de enige om å bo ni netter på hvert sted. Men Njord trivdes ikke på fjellet. Han likte ikke de stygge ulvehylene og savnet den vakre svanesangen ved havet. Og Skade likte seg ikke ved sjøen. Hun fikk ikke sove, for det var så mye bråk fra måker og all slags sjøfugl. Så skilte de lag. Skade flyttet hjem til Jotunheimen og ble gudinne for jakt og skiløping.

Øverst: Nærøyfjorden fra Wikimedia commons her. Så frimerke med Constitutionen. Så bilde av turistskip i Nærøyfjorden på 1890-tallet. Så er det Njord som slipper vindene ut av en sekk, fra et islandsk manuskript ca. 1680. Til slutt den stakkars søvnløse Njord på fjellet mens Skade purker og sover ved siden av, tegnet av W. G. Collingwood i 1908.

Sulten ulv, sist sett i Asker!

Hjelp! Fenrisulven er så sulten at han vil sluke den dyrebare Grottekverna vår! I alle fall ser det sånn ut ....

At Fenrisulven var grådig sulten, det er det ikke tvil om. Historiene om han forteller om en ulv som krevde stadig mer av gudene når det gjaldt å få stilt sulten sin. Stakkars Tyr, han var den eneste guden som var modig nok til å fore ham etter hvert. Kanskje det var derfor Tyr var den som til slutt turte å legge hånda si i Fenrisulvens gap når de skulle binde ham med Gleipne-lenken? Kanskje Tyr tenkte at ingen biter av den hånda som gir mat? Men den gang ei. Fenris var jo ikke som andre. Og Tyr fikk kjenne akkurat det. Akk ja.

Bildet av Fenris og Grottekverna er tatt i Kulturhuset i Asker. Heldigvis hadde Menja tegnet et sverd i munnen på ham, så han fikk ikke bitt sammen over kverna. Så Grotte er fortsatt i god behold.

Vi var invitert til kulturhuset for å spille forestillingen vår for alle kulturkontaktene ved Askerskolene. I tillegg fikk 1.klassingene på SFO ved Drengsrud skole også se forestillingen. Et hyggelig publikum, - ikke sant, Menja? Selv om de voksne ikke var særlig modige. Det måtte et bursdagsbarn fra SFO til for å få lagt armen i gapet til Fenris! Heller ikke Ymer skremte barna. De hjalp til med å få temmet ham, for plutselig merket Ymer at det trakk i halen hans. Tre barn hadde tatt et godt tak i den, og de slapp ikke så lett, nei. Det hadde aldri Ymer opplevd før....



Etter forestillingen dro barna hjem, mens de voksne hadde møte. Menja og jeg fikk være med på møtet, og fikk frukt og kaffe. Det var godt å puste ut litt før vi skulle pakke ned alle sakene og vandre videre ned de 4 trappene og ut av kulturhuset som var en skikkelig labyrint. Aldri har vi gått så langt og lengre enn langt for å få rigget forestillingen vår.. Heldigvis fikk vi hyggelig hjelp  - og vips var vi på veien igjen.

- Neste stopp Gudvangen!!

Asker i Skogheimsherad

I vikingtiden het Asker Askar. Navnet kommer fra asketrær. Det skjønner man godt når man kommer til Askergården og Asker kirke, for der kryr det av ask. Det ser ut som en flokk småtroll står vakt på hver side av den gamle kirkeveien. Noen av dem er nesten 250 år gamle. De ble plantet av presten Johan Christopher Vogelius. En hel alle´av styvingstrær plantet han langs kirkeveien, for der kunne det ikke vokse noe annet nyttig. Til og med i kommunevåpenet er det ask: tre askestyvinger er det, eller askekaller.

Styvingene ble høstet på ettersommeren med noen års mellomrum. Kvister med grønt lauv ble hugget av, så ble de samlet i bunter eller kjerv, tørket og gitt husdyra som vinterfór. De beste styvingstrærne er ask og alm.

Det sies at hvis du legger askeblader i vann ved siden av sengen om kvelden, så er du beskyttet mot sykdom. Og hvis du legger askeblader under puta, så drømmer du store og viktige drømmer om fremtiden. Og hvis du er jente og går med et askeblad for eksempel i lomma, så vil alle gutter like deg. Og omvendt.

Verdenstreet Yggdrasil var en ask. Og den første mannen var en laget av en askestamme. Det var jo derfor han fikk navnet Ask. Og så fikk han gifte seg med almedamen Embla og ble far til alle mennesker på jord.

I gamle dager het det forresten Skogheimsherad i Asker, etter gården Skogheimr. Det betyr "skoggården". Skoggården ble ryddet i jernalderen, på samme tid som Tunheim som erTanum, Haslheim som er Haslum, og Bergheim som ble til Bærum. Den gamle Skogheimgården ble til Skauom og så til Skaugum.

Askargården ble også ryddet i jernalderen og var nok en mektig gård i vikingtiden, siden det er så mange gravhauger fra jernalderen ved kirken. I middelalderen lå det en liten steinkirke der, og i vikingtiden var det kanskje kultsted med hov og tingplass og offerlund, slik det ofte var der hvor de første kirkene ble bygget.

Det sies at det skal være en skatt i den ene av de gravhaugene. Så var det en kveld på 1830-tallet at presten ba noen gårdsfolk om å grave opp haugen. Men rett som det var så de et merkelig lys over prestegården. Det så ut som hele prestehuset sto i brann! De løp for å undersøke, men alt var i orden. Så fortsastte de gravingen, men det samme underlige lyset kom igjen over prestegården, og da turte de ikke grave mer. Det ble bestemt at gravhaugen skulle få få ligge i ro. Og sånn ligger den ennå.



Men tenk om det er en sånn skatt som Hoenskatten inni haugen - Norges største vikingskatt, nesten 2,5 kg gull, 50 gullsmykker og 20 mynter og 200 perler av glass og halvedelsten! Han var nok overrasket, husmannen Halvor Torstensen Kvernmoen, da han en sommerdag i 1834 skulle finpusse en grøft i en myr og plutselig sto med en diger gullring på spaden!


Asker kommunevåpen. Ask fra ''Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz'' 1885. Hoenskatten fra Terra Buskerud- historieboka.no - her.

Med Barnas Turlag på Skedsmo

Glad og Gylle
Gler og Skeidbrine
Sølvtopp og Sine
Gisl og Fallhovne
Gulltopp og Lettfot
På disse rir Æsene ut
Hver eneste dag
Når de drar til tings
ved asken Yggdrasil...




Var ikke det et fint kvad om hester?  - Navnene på gudenes hester er jammen flotte, sa Menja da jeg sa kvadet for henne.  - Også passer de så godt her vi er nå!

For vi var nemlig på Skedsmo for å spille forestilling, ha aktiviteter og ha vikingsti denne søndagen. Barnas Turlag i Den Norske Turistforening og gode vikingvenner hjalp oss til å lage en fin vikingdag på Sten, i Gjoleidveien, ved Skedsmo kirke. Og på Skedsmo var det hestekamper i gammel tid.

Etter at jeg hadde sagt fram kvadet ropte Menja oppildnet: Jeg vil blogge om hestekampene på Skedsmo! Og dermed så jeg ikke mer til henne.  Ikke før vi skulle ta bilde. Camilla, Per Øivind, Arne Jukesmage og jeg. Da dukket hun opp igjen. Bare se:



Det var flere vikinger enn de dere ser på bildet som hjalp oss denne dagen. Raid bueskytter, for eksempel. Og Frøya-Camilla.... det er hun som tar bildet.

Det var dessuten veldig hyggelig av Skedsmo kommune å la oss få bruke den fine sletta ved Sten menighetshus til vikingleiren vår. For her var det veldig mange  gamle minner  i nærheten.  Kan dere skimte Arne Juksemage mellom trærne her? Han vandrer på en ekte viking-grav!



Vikingstien vår gikk på en oldtidsvei, over gravhauger fra vikingtida og til slutt endte den ved bautaen over Olav den hellige. Der stod Per Øivind og rettet svarene for de som hadde gått stien.  (Nei, bildet er ikke av Per Øivind, men av bautaen...hihi...)

Her fikk også de som ville kvesse sverd på "sverd-kvesse-steinen" som lå ved siden av. Den har merker fra den gang ekte vikinger kvesset sverdene her. Denne søndagen ble det  faktisk enda flere spor etter sverd på steinen!

Skedsmo = Skeiðismór = hestekampsletta

På Skedsmo kommunevåpen er det tre hester som løper i rasende fart! I vikingtiden var det nemlig kappløp og ville hestekamper på slettene ved Skedsmo kirke.

Hestekamper - hesteskeid - har det vært i Norge i mange hundre år, kanskje helt fra 500-tallet. I vikingtiden var det hestekamper samtidig med blot og fester for for de gamle gudene, Tor og Odin og Frøy og Frøya.


På tegningen fra eldgammel svensk stein er det hestekamp - ”hestavíg” - mellem to hingster. De sloss nok om en hoppe som begge gjerne vil parre seg med. De sparker og biter og vrinsker stygt, og de gir seg ikke før det flyter blod og den den ikke greier mer, stygt skadet. Eierne egger dem til kamp med pisk og ”heststafr” - hestestav - eller ”skeidstang” i hendene og passer på så de ikke rømmer.

I gravhaugene ved Sten -Tærund er det funnet utstyr til hester. Rundt 40 hauger skal det visst være ved Sten -Tærud. I en av dem var det et flott skrin med beslag. I skrinet var det to spenner, seks glassperler og et smykke med graveringer. Kanskje var det selve bygdekongen, hersen på Huseby, som ble gravlagt i den haugen?

Da raumerne på Romerike hadde blitt "banket til bedring" i et stort slag i 1022 og omvendt til kristendommen, ble det bygget kirke på Huseby. Raumerne måtte slutte å blote og tro på Tor og Odin og det ble strengt forbudt å spise hestekjøtt. Men hestekamper fortsatte mange steder i Norge helt til slutten av 1800-talle - til stor underholdning for bygdefolket og til god hjelp for å finne de sterkeste og beste hestene som fikk bli far til nye hester.

Skal tro hvordan Odins hest Sleipner hadde greid seg i sånne hestekamper - den som hadde åtte bein og var sterkest i verden, den som kunne løpe like godt over land og vann og gjennom luften, som var sønn av den digre jotunhesten Svadilfare og hadde luringen Loke til mor!

Og når vi snakker om jotner: I gamle dager lå det en diger stein like ved Skedsmo kirke. Noen mener at det var en jotne som kastet den fordi han ikke likte kirkeklokkene. Heldigvis bommet han. Han var nok stor, den jotnen, for han sto med ett bein på Hauglifjellet og det andre beinet på Vardåsen!

Noen mener at steinen var en eldgammel offerstein. Og det er den steinen som har gitt navn til Sten-Tærud skole.

Øverst: Skedsmo kommunevåpen. Så hestestenen ved Häggeby kirke i Uppland i Sverige. Og nederst Skedsmo-jotnen som jeg har tegnet.

Kulturtorg i Dansens hus...

Se hvem som har sneket seg gjennom pipa og ned på Oslo kommunes kulturtorg i Dansens hus: Tordenguden Tor! Og ooops.....  der lurer jammen den rakkerfanten Loke! Typisk Loke, han vil alltid være der det skjer. Det er jo faktisk han som gjerne sørger for at ting skjer også, iallefall i de norønne mytene. Han setter i gang ting som ofte går riktig galt for gudene, og så må han sørge for å ordne opp igjen etterpå.

Sånn som når han overtalte de andre gudene til å la en ukjent byggmester lage mur rundt Åsgård. Han skulle ha sol, måne og Frøya som lønn, hvis han klarte å bygge muren i løpet av en vinter. Loke sa til de andre gudene at så fort kom han ikke til å klare det, så det var ingen fare for at de måtte betale ut den dyrebare lønna. Men så viste det seg at byggmesteren var en jotun med en helt utrolig sterk hest, Svadilfare.Hesten jobbet hardt, og dro fram kjempedigre steiner til muren hver natt. Da det bare var tre dager igjen av vinteren, var muren nesten helt ferdig. Gudene var ille ute, for de kunne jo ikke for noen pris gi fra seg Frøya, sol og måne. Siden det var Loke som hadde fått dem til å gå med på forslaget fra byggmesteren, så sa de til Loke at det var han som måtte finne en utvei.

Loke fant en utvei, som vanlig. Men en ganske uvanlig en: Han skapte seg om til ei hoppe - en damehest. Svadilfare var en hingst, som likte hoppa veldig godt. Så godt at han glemte å jobbe, og heller dro til skogs med Loke-hoppa. Og dermed ble ikke muren ferdig, og gudene fikk beholde både Frøya, sol og måne. Og hva skjedde med Loke? Jo, han så ikke gudene noe til på en stund. Ikke før han dukket opp med et lite føll, som han selv hadde født. Og siden Loke var moren, og Svadilfare var faren, så var det ikke noe vanlig føll. Det hadde åtte føtter og var den beste hesten blant guder og menn.  Det fikk navnet Sleipner, og ble Odins hest. Så fikk også denne Loke-historien en fin slutt!

Men tilbake til nåtiden:
Det var på Dansens hus i Oslo det skjedde i dag.  Og Loke hadde slett ingen ting med arrangementet å gjøre - og dermed ble det også vellykket. Alle vi som skal være med i Oslos kulturelle skolesekk neste skoleår var samlet og presenterte oss for lærere i Osloskolene.  Her ser dere Menja og meg, vi hadde tatt med oss litt av hvert fra forestillingen vår. Her gjaldt det nemlig å lokke skolene til å få lyst til å få besøk av nettopp oss. Forhåpentligvis klarte vi det. Vi snakket iallefall med veldig mange de timene kulturtorget varte.

Nå gleder vi oss til å kunne vandre rundt fra skole til skole i Oslo neste skoleår. Vi kommer til å vandre rundt i Vest-Agder også, og i Asker. Fra skole til skole, fra sted til sted. Damduridam!!

Nylenna

Audhumla! At hun aldri kan lære å oppføre seg. Til og med inne i skogen klarer hun ikke la være å løpe etter mennesker og slikke på dem. Heldigvis ble ikke familiene i Barnas Turlag som var på tur  på Nylenna i Oppegård redde i det hele tatt. Ikke for Audhumla, eller Ymer eller Loke eller noen ting. Kanskje det hjalp at de hadde lært litt vikingenes guder og jotner og mere til på veien inn til Nylenna? For dette var dagen da Menjas vikingsti ble innviet. Og de som gikk vikingstien, de lærte litt av hvert om nettop sånne ting. Det er blitt en kjempefin sti, Menja!

Her ser dere våre gode hjelpere denne vikingdagen i skogen. Arne Juksemage heter han som står med staven i hånda. Det er hans telt vikingene står foran.

Vi satte teaterteltet vårt ved siden av Arne Jukesmages telt. Været var strålende. Det hadde det vært lenge. Så lenge var det siden det hadde regnet at vi ikke fikk lov til å tenne bål  av brannvesenet. Vi forstod det godt, for det var knusktørt i skogen. Hadde vi tent  bål, kunne ilden lett ha spredt seg.  - Ja, det skulle tatt seg ut, sa Menja, tenk om vi hadde satt i gang en skogbrann så Nylenna ble som selve Muspelheim! 

(Muspelheim, det var det vikingene kalte den siden av det store tomme Ginnungagapet som hadde gnister og ild i seg. )

Takk til Barnas turlag og alle hjelperne våre som gjorde denne søndagen til en flott vikingdag i skogen!

Her ser dere hva Barnas Turlag skrev

Hvalstad - Vale sitt sted eller Hval-stedet?

Hva Hvalstad - eller Hvalsstaðir - egentlig betyr er det ingen som vet sikkert. Men gården kan ha fått navnet sitt fordi den lå på en fjellrygg som lignet ryggen på en hval.

Den kan også ha fått navnet sitt etter Vale, kanskje han som ryddet eller eide gården. Vale er et gammelt norrønt navn. Det fantes rundt 20 gårder i Asker med -stadir i navnet. De fleste hadde et guttenavn førs -stadir. På Hvalstadgården er det funnet flintflekker, en spydspiss fra et kastespyd fra eldre jernalder og økser fra stein- og jernalder, så det har vært folk der lenge!


I sagaene står det om to som het Vale eller Váli. Den ene var sønn av Loke Da gudene fanget Loke for å straffe ham forvandlet Vale seg til en ulv. Den andre Vale var sønn av Odin. Han hadde veldige krefter. Allerede som ettåring hevnet han drapet på Balder.


I Hymeskvida står det om hval. En gang var Tor på fisketur med jotnen Hyme. Da de hadde rodd helt ut til kanten av havet, dro Hyme opp et par hvaler. Tor syntes nok det var for småtterier å regne. Han kastet ut ankeret som krok med hodet til Hymes største okse til agn og med det fikk han selveste Midgardsormen på kroken. Da ble Hyme så redd at han hogg over snøret så ormen forsvant i dypet. Heldigvis!


Øverst Odins sønn Vale fra et islandsk manuskript fra 1680. I midten Tor og Hyme på fisketur, tegnet av islandske Ólafur Brynjúlfsson i 1760. Nederst hval fra Olaus Magnus sitt fantastiske Carta Marina fra 1539.

Hvalstad

Det var fredag 6.mai . Klokka var nøyaktig 09.33. Og her var Hvalstad skole!

Velkomsten var upåklagelig:  Kakao i til meg, kaffe til Menja, vann til begge og et stort fat med nybakte boller servert oss av et dobbelt sett med kulturverter!  Både de "gamle" erfarne vertene, og de nye som nå tar over som kulturverter på Hvalstad. Hyggelige og tjenestevillige alle sammen. Var det noe vi trengte hjelp til, så fikk vi det på flekken.




Kanskje det var sånn det føltes å være rik på vikingetida? For det er jo slik at de rikeste familiene hadde tjenere og treller. De hjalp til med alle slags ting på gården. Noen vikingbarn fikk til og med en trell i fødselsdagspresang. En trell var egentlig en slave. Noen ganger var det en som var tatt til fange av vikingene i et annet land. De ble tatt med på skipet og kom til Norge hvor de måtte jobbe og slite for dem som eide dem.  En som heter Arild Hauge, som kan veldig mye om vikinger, han skriver: " Trellene hadde ingen lovstiftede rettigheter. De ble sett på som eieren eiendom. De kunne kjøpes og selges og eieren kunne behandle dem som han eller hun ville.....Prisen var omtrent det samme som for et husdyr."  ( Les mer om vikingetiden på http://www.arild-hauge.com/)
 - Det er ikke noe hyggelig å høre at folk her i Norge hadde treller, sa Menja da vi snakket om det. Jeg er enig - og glad for at vi ikke har det sånn lenger. Da får det ikke hjelpe at vi må gjøre mange ting selv, iallefall når vi ikke blir vartet opp av snille kulturverter.

Forestillingen på Hvalstad skole var litt vemodig for Menja og meg. For det var den siste forestillingen i Asker for denne gang. Men vi håper å komme tilbake en gang - både til Hvalstad og til de andre skolene vi har vært på i denne turneen. 

Men først: En lang og god sommerferie.
Menja og jeg skal blant annet til Lofoten.
Og som dere ser, det er ikke så verst der
heller....

Hofstad skole

For en herlig vårdag på Hofstad skole!  Heggen blomstret, og det var Rusken-dag. Gjett om det blir fint ved Hofstad skole til 17.mai!

Men kulturvertene sviktet oss likevel ikke. De stilte omsorgsfullt  opp inne i gymsalen der vi skulle spille forestilling for de minste.

- Men hva er det? Menja hadde fått øye på noe som kulturvertene hadde lagt på matter og benker. Små skilt med tall og bokstaver.

Så skjønte vi det.  På Hofstad skole var de noen smartinger: Når klassene kom inn for å se på teater, så var det overhodet ikke noen tvil om hvor de skulle sette seg. Kulturvertene eller lærerne trengte ikke å si et ord om akkurat det , når det var lagt ut så fine skilt som sa hvor de skulle sitte.

Elevene satte seg fint ned på plass, og Menja og jeg blåste i hornene og ropte ut som vi pleier:

"Våkn opp folkens, om dere vil høre

sangene våre og gamle sagn "

Så var vi i gang med forestillingen.

Da skjedde det noe rart. Vi hadde faktisk tjuvstarta! For inn kommer det marsjerende en skoleklasse til. Da ble vi litt forskrekka. Men heldigvis var vi ikke kommet lenger i forestillingen enn at vi kunne begynne på nytt.  Og denne gangen kunne vi fortsette helt til vi var ferdige. Som vanlig koste vi oss skikkelig....

Takk for i dag, alle Hofstad-elever. Fint å møte dere alle sammen. En ekstra blomst ( tatt fra Hofstad skoles sceneteppe ) går til de hyggelige kulturvertene. Takk for hjelpen!

Hofstad - Hofstaðr, et sted med hov?

På Hofstad - Hofstaðr - har det kanskje vært et hov hvor vikingene ofret til gudene sine. Vi vet ikke om et hov var et sted eller et hus. Kanskje det har vært begge deler. Ofte var hovene knyttet til bygdens fornemste og mektigste mann. Hoff og hov kommer fra samme ord. Det er funnet tre gravhauger der og to eldgamle veier på Hofstaðr, så det var nok et viktig sted.

Vikingene blotet og ofret til gudene, for å styrke dem. De hadde gudebilder av tre som fikk mat og drikk satt fram til seg på faste dager. I Olav den helliges saga fortelles det om hvordan det gikk da kongen kom til Dale-Gudbrand på Hundorp, en av de mektigste hersene i Gudbrandsdalen på 1000-tallet for å få ham til å omvende seg til den nye guden:

Kong Olav avtalte møte med bøndene tidlig neste morgen, og da skulle også gudebildet av Tor bæres ut. Da møtet var satt spurte Dale-Gudbrand kongen hvor hans Gud var. Samtidig sto sola opp og kongen svarte: "Der kommer min Gud med stort lys". Da bøndene snudde seg for å se mot soloppgangen, slo Kolbein sterke til gudebildet så det sprakk og ut kom mus, øgler og ormer. Da de så dette tok Dale-Gudbrand og bøndene kristendommen.

De mektigste blant gudene var kanskje Odin, Tor, Frøya og Frøy. Frøy bodde i Alvheim. Det fikk han i gave for sin første tann. Han hadde to alver til tjenere, ekteparet Byggvir og Bejla. Av dvergene fikk Frøy skipet Skidbladne. Det kunne seile til lands og til vanns og gjennom luften, brettes sammen som en duk og legges i en pung, alle gudene fikk plass i det og det hadde alltid god vind. Han fikk også Gullinbuste, en gris med gullbust som for over land og hav med vogna hans og lyste i mørket. Frøy eide også hesten Blodughofi, "den med blodige hover". Og han eide et sverd som hogget av seg selv!

Øverst: Olav Tryggvason knuser hedenske gudebilder. Halfdan Egedius: «Kong Olav i Tors Hov» 1897, via wikipedia.
I midten: Trefigur av Frøy, funnet i Sverige, via Terra Buskerud - historieboka.no, her.
Nedrest: Odin, Tor og Frøy på billedteppe fra Skog i Hälsingland, fra slutten av 1000-tallet eller rundt 1100, via wikipedia.

Drengsrud - Dreng sin rydningsgård

Det var nok en mann som het Dreng som ryddet Drengsrud-gården. Dreng betyr "en ung og modig mann" og var et ganske vanlig guttenavn i Norge i middelalderen. I Danmark er en dreng en gutt.

Rud kommer fra rydning - det å rydde seg en gård. Mange gårder med navn som ender på -rud ble ryddet i middelalderen. Kanskje DReng var en trell som ble satt fri etter vikingtiden, da Norge ble kristnet, og som brøytet seg en liten rydning i utkanten av en storgård?

Det var en stor jobb å brøyte seg en gård. Du måtte rydde unna trær og busk og kratt, få vekk røtter og stein, pløye jorda og bygge deg hus, med bare nevene, øks, hakke og ard.

Men sagnet sier at Dreng Drengsrud var fryktelig sterk, så det var kanskje ikke svære jobben for ham. Folk kalte ham Drengsrudkjempen og han kunne løfte digre kampesteiner like lett som om de var småstein.

Dreng lå i strid med Tåbe Skauom på Skaugum-gården om hvor grensen mellom gårdene gikk. For å løse det ble de enige om å kaste noen digre steiner fra Drengsrud mot Skaugum. Den steinen som landet lengst unna skulle markere grensen mellom dem.

Hvor den steinen landet vet ikke jeg. Men den ligger der visst den dag i dag. Det sies også at Tåbe druknet i en myr som heter Tåbemyr. Deromkring spøker det har jeg hørt ...


Kanskje både Tåbe og Dreng var i slekt med de store og sterke jotnene fra Utgard? De v ar nok ikke så store som Utgards-Loke, eller Skryme som han også ble kalt - han som hadde en vott hvor Tor overnattet en gang sammen med Loke og menneskebarna Tjalve og Roskva. Du ser ham under her, og på haugen ved siden av ham står Tor og prøver å kakke ham i hodet med hammeren sin. Så store var de nok ikke, nei.

Øverst: Bonde som skjærer rug med sigd, fra The Tacuinum Sanitatis, en helse-håndbok fra middelalderen via wikipedia.
Skautrollet i midten: Th. Kittelsen, det ligner litt på Skaugumsåsen syns jeg.
Og nederst: Digre Utgard-Loke og lille Tor, Ludwig von Maydell 1842 via wikipedia.

Drengsrud

Se på elevene på Drengsrud skole som vi spilte for!
Hi,hi.... jeg bare tulla. For dette er jo slett ikke de
som vi møtte i dag, Menja og jeg. Jeg tok bare bilde
av et gammelt bilde jeg så på veggen på skolen.
Hvor gammelt det er, vet jeg ikke. Men det er iallefall ikke fra vikingtida. For da fantes det ikke skoler. Det betyr likevel ikke at barn ikke måtte lære seg ting. Det var nok ofte sånn at guttene lærte ting av faren sin og at jentene lærte ting av moren sin. Eller av andre voksne de kjente. Og fra de var ganske små så måtte de være med å jobbe sammen med resten av familien.

På Drengsrud var det lett å komme i godt humør. For det var flere ting enn gamle skolebilder på på veggene.
Se på denne fine teaterspillemannen som hang der så lur og glad! Kanskje det var den som fikk tordenguden Tor så glad og leken der han henger opp ned og venter på at Menja og jeg skal spille forestilling?

Elevene på Drengsrud lo godt og lenge da de møtte Menja og meg. Det var en fryd å spille for dem - vi koste oss riktig godt, ikke sant Menja? Her står Menja og ordner litt med de første menneskene - Ask og Embla - som ble skapt av gudene ved hjelp av en askestamme og en almestamme. Ellers fikk vi god hjelp til å ordne litt av hvert av de rutinerte kulturvertene på skolen. De kjente Menja fra før, så for henne var det ekstra hyggelig å møte dem igjen.

Se så fine de nye T-skjortene deres er!

Etter en fin dag på Drengsrud pakket vi og reiste videre. Sånn er det med oss, akkurat som vi synger i sangen vår: Vi vandrer omkring fra sted til sted.

Eller forresten...vandrer? Kanskje ikke alltid.... vi har jo heldigvis en bil til å hjelpe oss også. Takk for oss, Drengsrud skole!