Hånes skole

Se nøye på bildet under. Himmelen er knall blå! For første gang denne uka skinte sola da vi kom til skolen vi skulle ha forestillinger på. Jippi!

Det hadde ikke regnet om natten heller. Asfalten var tørr og grå. Iallefall det meste av den. Noen steder var den malt i flotte farger også, sånn som her:

Dette ser jo nesten ut som et lite kunstverk. Og det passet bra. For på Hånes skole var det mye kunst. Menja likte aller best det store kartet, som var satt opp rett utenfor inngangen til gymsalen der vi hadde forestillinger. Er det ikke fint?

"- Vi vandrer omkring fra sted til sted, damduridam" synger vi alltid. For vi har vært veldig mange steder. Men da vi så det store kartet, skjønte vi at det fortsatt er veldig mange steder vi ikke har vært på.

Vikingene var kjent for å reise mye og ganske langt. De hadde noen veldig gode båter, så de kom seg over havet til mange land. Norske vikinger har satt spor etter seg blant annet  i England,  på Færøyene, på Island, på Grønland...noen få reiste til og med over det store havet helt til Amerika. - De må ha vært veldig modige, sa Menja da hun hørte det. - Like modige som guden Tyr!

Alle som har sett forestillingen vår vet at guden Tyr var den modigste av alle gudene. For han turte å legge hånden sin i munnen til Fenris. Desverre gikk det riktig galt med den hånda. Så derfor: Om dere møter en gammel vikinggud, og han har bare en hånd - ja, da vet dere hvem dere har foran dere: Tyr.

På Hånes skole var det et par lærere som faktisk var like modige som Tyr i dag. Uten frykt la de hånda si i gapet på den fæle Fenrisulven. Heldigvis gikk det bra. De har fortsatt to hender, og godt er det.   

Etter at vi hadde spilt to forestillinger, pakket vi i bilen og ryddet etter oss. Plutselig hadde vi låst oss ute, og måtte gå en omvei for å komme oss inn i gymsalen igjen. Da hadde vi egentlig flaks, for på omveien møtte vi en blid lærer som hadde bakt boller. Hun spurte om vi ville ha - og gjett om vi sa ja!

Vi satt en stund og koste oss på lærerværelset, mens vi smakte på baksten. Bollene var laget av herlig hvitt mel, som sikkert var malt på en kvern her i Kristiansand.  - Tenk på alt det gode vi kan bake av mel, sa jeg til Menja, mens jeg gumlet i meg en bolle med rosiner. Hun var enig, selv om hun ikke er en like stor bollespiser som meg. Men så er også jeg blitt størst. Og kan gå først. Og som dere alle vet: Det liker jeg.

Vi slutter rapporten fra Hånes skole med et lite kunstverk til, en tegning som hang på veggen i en av gangene:

 En tegning til å bli i godt humør av, akkurat som vi håper at forestillingen vår er.

Takk for oss, Hånes skole!

Dvergsnes skole

Gåte: Gjett hvor de har tre kjempehyggelige kulturverter med K på capsen og kulturvertkort rundt halsen!

Svar: På Dvergsnes skole i Kristiansand!



 Menja og jeg kom dit i regn og blåst, men kulturvertene og alle de andre på skolen tok godt i mot oss  på sin flotte, nye skole. Den er bare 2 år gammel, og der  var det vakkert og flott både ute og inne.

- Tror du det bor noen dverger her? Spurte Menja spent da hun kom, og så seg om. Vi var jo tross alt på Dvergsnes. Og hva fant vi?  I den ene veggen i Amfiet der vi skulle spille forestillinger, der var det faktisk en liten dvergehule! Menja krøp begeistret inn i den.

Men hun fant ingen dverg der, desverre. Da bestemte vi oss for å bruke den lille hulen til et lagersted for tingene våre under forestillingen. Det passet perfekt!

Selv om ingen bodde i dvergehulen, dukket det etterhvert opp en dveg likevel. Det vet alle barna som ropte på dvergesmeden for at han skulle lage lenke til Fenris. Barna trengte bare å rope et par ganger, så dukket han opp på flekken. Kanskje han kom nede fra neset?

Han var iallefall veldig flink til å lage en magisk Fenris-lenke for de gamle vikinggudene!

I vikingtiden snakket folk ofte om de flinke dvergene, som var smeder og som bodde et sted de kalte for Svartalvheim. Det finnes mange historier om alle de fine tingene som dvergene lagde til gudene. En gang lagde de et fantastisk smykke til kjærlighetsgudinnen Frøya, som de kalte for Brisingamen. Men de kunne lage våpen også: Det er faktisk de som lagde den kjente hammeren til guden Tor! Og guden Odin, han fikk en gang et spyd av dem. Historiene forteller også at de lagde et skip de kalte Skibladne som kunne gå til vanns og til lands og i lufta med. Og når gudene ikke trengte å bruke skipet, så kunne de bare brette det sammen og legge det i lomma. Praktisk, hva? Gudinnen Siv fikk en gang et fantastisk gullhår av dvergesmedene. Det er ikke måte på hvor mange fine ting de lagde.

Men på forestillingene i dag, så var det Fenrislenken det var viktig å få laget. Det var jammen bra at elevene på Dvergsnes hjalp dvergen, slik at han fikk alle tingene som trengtes for å få lenken ferdig...

Etter forestillingene hadde kulturvertene forberedt deilig lunsj til oss på personalrommet. Der koste vi oss med mat og drikke - og ikke minst prat. For vi hadde mye å snakke om etter forestillingen, - kulturvertene, lærerne, Menja og jeg -  og to helt spesielle gjester fra  Vest-Agder fylkeskommune. De to fra fylkeskommunen het Barb og Tomas, og det var de som hadde sørget for at Menja og jeg fikk komme på denne høst-turneen i den kulturelle skolesekken.

Her ser dere dem! Barb tok noen bilder underveis i forestillingen. Menja og jeg likte best de tøffe Ymer-bildene. Vi får jo ellers aldri sett den fæle kjempen. Men jeg regner med at dere fra Dvergsnes drar kjensel på ham....

Det var slett ikke bare Barb som tok bilder. De voksne på skolen tok også. Og så skrev de om det på nettsiden til skolen. Se bare her:

http://www.minskole.no/Minskole/dvergsnes/pilot.nsf/article/830D3B90DEDD972FC125790A003CC196?opendocument&u=Forside

Tusen takk for en fin dag på Dvergsnes!

Justvik skole

- Se så vakkert det er her i Justvik! Menja var begeistret da vi nærmet oss skolen vi skulle spille forestilling på i dag. Det var valgdagen 12.september, og det så lenge ut til at det ikke var en eneste gymsal vi kunne spille i. For gymsalene skulle være valglokaler, og da passet det jo dårlig å ha oss midt oppi dem. Men heldigvis var det plass til oss på Justvik skole, og nå lette vi bare etter Kvernhusheia 2, der skole skulle ligge. 

- Der ser jeg den! Menja pekte. Den lå rett ved skiltet som viste at vi var kommet på rett plass:

På skolen hadde barna malt fine blomster - nesten like fine som dem vi hadde sett nede i vika da vi kom kjørende.  Det var hyggelig å komme til en blomsterskole! Men så var vi også i Kristiansand kommune, og Kristiansand kaller seg for blomsterbyen. Så det passet helt fortreffelig.

Utenfor skolen stod kulturvert Kine og klassevenninen Tonje og ventet på oss. Og vips - på en to tre - så hadde de båret inn tingene våre, gitt oss te og kaffe og satt fram matter, benker og stoler til publikum. Menja og jeg måtte bare sette opp teltet og ta fram tingene. Det gikk så fort at vi ikke helt visste hva vi skulle gjøre etterpå, for det var en lang stund til forestillingen skulle begynne.

Vi brukte litt tid på å finne lysbryteren til toalettet, så sang vi litt for å varme opp stemmene våre, og så fikk Menja lyst til å klatre i klatreveggen bak teltet vårt.

- Menja, stopp, ikke klatr i basketballkurven! Jeg ropte det ut, for jeg hadde sett et skilt, som var ganske strengt:

Da Menja så det, så mistet hun lysten på å klatre. Så satte vi oss ned og etter en stund kom Kine og holdt oss med selskap. Hun ønsket velkommen da 1, 2 og 3 klassingene kom sammen med lærerne sine. Da vi var ferdige med forestillingen fikk vi en fin takketale fra henne også. Og så dukket Emilia opp, og hun hjalp Kine med å få alt på plass igjen.  Menja og jeg pakket våre egne ting, og fikk dem i og på bilen.  Dette strenge skiltet i gymsalen gjorde oss ingen ting - for etter oss var det helt blåst!!

Ute i skolegården fikk vi snakket med mange av de som hadde sett oss fortelle historien vår. Alle takket oss  for forestillingen, så vi ble både stolte og glade. Tusen takk for alle pene ord, for all hjelpen fra Kine, Tonje og Emilia  - og for en flott dag på Justvik skole!

Søyland skole

Barn er fantastiske! Det er Menja og jeg enige om. Det synes de på Søyland skole  ved Flekkefjord også. Disse fantastiske pippi-jentene fant vi på veggen til gymsalen der vi skulle spille forestilling. Det gjorde at vi kom i riktig godt humør!  Og så håper vi, nei vi vet, at de fantastiske barna på Søyland skole også kom i godt humør når de så forestillingen vår. For vi hørte nok at de lo...

På Søyland skole var det en klok gutt i tredjeklasse som hjalp oss da vi så gjerne skulle ha spurt Grotte et spørsmål til. For Grotte vil jo bare svare på tre spørsmål av gangen, og de hadde vi brukt opp da Menja lurte på hvor lenge Fenrisulven må sitte med sverdet til Tor i munnen. Grotte var ikke til å rikke, og det var jo ikke noe å gjøre med: Hånda må hvile, kverna må stå!   Det var da at gutten fra tredjeklasse kom som en reddende engel. For han hadde tenkt ut svaret.  Sverdet faller ut når Fenris er død og råtnet opp og skjelettet hans faller fra hverandre. Så enkelt kan det faktisk være, selv om det er litt ekkelt å tenke på det.

- Vi spør Grotte neste gang den vil svare på spørsmål, om dette er det rette svaret, sa Menja da vi snakket om det. - Så finner vi ut om Søylands-gutten hadde rett! 

Da vi var ferdige med å spille teater, så pakket vi fort i bilen. Det var nemlig fredag, og vi hadde tenkt å se oss litt om i Vest-Agder før vi satte kursen mot Kristiansand igjen. Da var vi så heldige å få en kopp kaffe og en prat med rektor før vi reiste videre. Han kunne fortelle oss mye om Søyland og området rundt. 

Takket være han, den kloke gutten og alle de andre fantastiske barna og voksne på Søyland, så reiste vi beriket der i fra. Takk for oss, Søyland skole!

Sunde skole

Vi kom til Sunde skole ved hanegal... Iallefall føltes det sånn. Vi hadde sovet litt dårlig begge to, og da var kl. 8 veeeeldig tidlig. Det passet jo godt at det hang en fargerik hane på veggen i skolen og gol. Det var bare en feil med den tegningen: Sola. For som vanlig, så regnet det. Ut i regnet ble vi møtt av våte miljøagenter som delte ut frukt til alle barna som kom til skolen.  Sånn har vi aldri blitt møtt på en skole før.

Anne Lise fra skolen møtte oss, blid og trivelig. Hun fikk noen snille elever til å hjelpe til å bære inn alle tingene våre i regnet. Takk skal dere ha - det var til god hjelp!  Så fikk vi kaffe og te, og så var det bare å sette i gang med riggingen. Det stod en plakat utenfor som viste at det var mobbefri sone ved gymsalen der vi skulle spille, og det var vi veldig glade for. For akkurat mobbing, det er noe av det verste vi vet, både Menja og jeg. Selv om vi småkrangler litt, så er vi enige i akkurat det. Og jeg kan tenke meg at elevene på Sunde også liker at det er mobbefri sone på skolen sin.

I gymsalen gjallet det skikkelig da vi spilte forestillingene vår. Da er det ikke så lett å spille teater, faktisk, for stemmene blir liksom blandet med hverandre og det blir skikkelig vanskelig å snakke så publikum hører oss. Jeg fant ut at det var best å nesten hviske, da gikk det ikke så verst. Heldigvis fikk vi høre etterpå at publikum hadde hørt oss godt. Da ble vi ganske lettet, for det er jo ikke noe vits i å si noe om ikke det blir hørt.

Etter at vi hadde spilt forestilling, sa Anne Lise at vi kunne gå til personalrommet og lete etter en Nille-pose i kjøleskapet.  Gjett hva vi fant der:

 

Fire kjempestore baguetter! Det var så vidt Menja klarte å bite over dem, så store var de. Mens vi spiste kom rektor og tok seg en prat med oss. Det var veldig hyggelig. Vi fikk vite masse om Flekkefjord og skolen og elevene og mere til.

 

Takk for oss, Sunde skole!

Flekkefjord - fjorden ved Flikka gård

Navnet Flekkefjord kommer antagelig fra gården Flikka. Fjorden ved Flikkagården betyr det, men hva Flikka betyr vet visst ingen.

Kommunevåpenet er en losskøyte, en båt med en kjentmann, en lodmann, ombord, som viser vei gjennom vanskelig farvann.

Det har vært loser langs norskekysten fra eldgammel tid. I Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 var det bestemmelser om losing av leidangsskip. Og i Bergen bylov fra 1276 står det at skipperen på handelsfartøy må betale los selv.


Inn til Flekkefjord by går det en lang fjord. Nesten fire sjømil er det fra indre fjord ut til åpent hav. Innerst er fjorden stor og dyp og fri for vind og strøm, med plass til å ha mange skip og båter liggende for anker i vinteropplag eller mens de ventet på at uværet skulle gi seg. Eller kanskje de gjemte seg for fiender eller lå i bakhold for å røve sjøfarende.

I vikingtiden var det nok veldstand i området. Folk dro på vikingtokt vestover fra det gamle Hvinir eller Kvin og kom tilbake med store rikdommer. På gården Hæstad på Hidra ble det funnet to fantastiske smykker, en armring og en halsring av gull!


Under Hollendertiden, fra rundt 1500 til 1800 var det også stor velstand. På 1500-tallet var Hollenderne de beste skipsbyggerne i Europa. De bygget store tunge seilskip som ble kalt fløyt, med flat bunn, tre master og god plass til last . Skipene trengte ganske lite mannskap og kunne bygges på ganske kort tid. Men til skipsbygging trengtes tømmer, lange rette trær som både var solide og bøyelige.

I Holland var det lite av slikt, så hollenderne dro til Sørlandet for å kjøpe tømmer. Det trengtes mye tømmer, både til skip og fordi alle hus og broer og brygger i Amsterdam måtte bygges på 10–12 m lange trepåler. Derfor sa folk i gamle dager at Amsterdam står på Norge.

Hollenderne kjøpte også fisk, bark, stinmose og hummer. Og gråstein. Gråsteinen kom fra Flekkefjord og ble brukt til å fylle opp havnene med. Etter hvert ble Flekkefkord en travel og velstående handelsby som fikk navnet Hollenderbyen. Men kan vel si det er å lage gull av gråstein?

Øverst Flekkefjords kommunevåpen, så hollandske fluiter eller fløyter radert av Venceslaus Hollar i 1647, så kart fra 1585 tegnet av den hollandske kartografen Lucas Janszoon Waaghenaer herfra. Større utgave her hvor du ser både Leest, Selloer, Helgensondt og Otters nes, samt bjørner og hval og hollandske lasteskip.

Hellig Olav og kuer i Lyngdal

Lyngdal er dalen som elva Lygna renner igjennom. Lygna kommer fra ordet lugn på norrønt, det språket som vikingene snakket. Lugn betyr stille, så Lygna betyr "den rolige elva".

Lyngdal har ku i kommunevåpenet. Det er en Lyngdalsku. Lyngdalsfeet var en gammel norsk ferase som kom fra fra Lyngdal.

Lyngdalskuene var rødbrune og kollet - uten horn - de var ikke særlig store, rundt 380 kg, og ga fet og god melk med 4,32 % fett.




Kanskje de lignet litt på Audhumla, den digre urkua, hun som kom frem i Ginnungagap sammen med kjempen Ymer og som slikket frem Bure, faren til de gamle gudene - bare at Audhumla var temmelig mye større?


Det var både folk og fe i Lyngdal i vikingtiden. Bakom Lyngdal Gamle kirke er det sju store gravhauger fra eldre jernalder og fra vikingtiden.

Og på Sælør - eller Sæløyene - to øyer som ligger rett sør for Korshamn - var det en gang en vikingkonge som overvintret. Det var Olav Haraldsson II, konge i Norge fra 1015, også kalt Olav Digre, og etter sin død Olav den Hellige. Det er visst rester av en eldgammel kirke på Sælør. Det var kanskje Olav den Hellige som bygget den om vinteren mens han var der?

Det kan ha vært i året 1028. Da angrep kong Knut den mektige Norge med 50 skip. Olav måtte flykte. Knut overtok kongemakten og ble konge over både England, Danmark og Norge. I England kalte de ham Canute the Great, i Danmark Knud I den Store og i Norge Knut den mektige.


Øverst: Lyngdalskua på Lyngdals kommunevåpen. Så «Knut den mægtige ruster sig til Krig», Halfdan Egedius i Olav den helliges saga, Snorre 1899. Så Audhumla som slikker fram Bure, Jakob Sigurðsson, Islandsk manuskript, 1765-1766.

Berge barneskole

Gjett hva dette er! Menja og jeg elsker  spørrekonkurranser, nemlig. Det vet alle som har sett forestillingen vår. Men hva er dette?

Svar: Sommerfugltegninger fra Berge barneskole. Vi fant dem i salen der vi spilte forestillinger i dag. Det var fargerike sommerfugler oppover hele trappa. Bare se:

De er limt oppover den hvite trappa. Menja som er så glad i tegne, fikk lyst til å tegne sommerfugler hun også. Men det hadde kanskje ikke vært det samme om hun hadde tegnet en sommerfugl i stedenfor en Fenrisulv i forestillingen vår... hi, hi.

Kanskje det er det hun sitter og smiler av her på stolen? Bildet er tatt mellom de to forestillingene våre. Hun er nok både svett og sliten, det blir vi alltid. Men vi blir også glade, alltid.

Menja liker å tegne, mens jeg liker best å synge og spille. Da jeg så sommerfuglene, så tenkte jeg ikke på å tegne, nei. Jeg tenkte på en sang. Den er skrevet av Halvdan Sivertsen. Ikke akkurat en vikingsang, men veldig fin for det.  Sånn begynner refrenget: "Og du ga mæ et smil, sommerfuggel i vinterland". Jeg synes sangen passet godt på Berge barneskole. Ikke bare fordi de hadde så mange sommerfugltegninger. For sangen handler egentlig om barn som kommer til Norge fra andre land, og om at de må bli tatt godt i mot. På Berge var det mange barn som ikke var blitt født i vinterlandet Norge. Men det så ut til at de hadde det bra på skolen sin. Iallfall var de ikke gjerrige på smil, verken de eller de andre barna.

Tusen takk for en fin dag på Berge. Etter at vi var ferdige med å spille teater, fikk vi deilig mat, - og til og med en cola hver. Hyggelig prat på personalrommet ble det også tid til. Her sitter rektor Anders og tar seg en pust i bakken før alle lærerne skal ha møte. Ser dere det fine, fargerike bildet bak ham?

Det er typisk for sånn som vi husker Berge barneskole. Fargerikt og flott på alle måter!

Langenes skole

Inni denne røde boksen spilte Menja og jeg to forestillinger i dag. Denne dagen som har vært så utrolig våt! Men det synes ikke på bildet her. For da vi kom til Langenes om morgenen, så var det oppholdsvær en bitteliten stund. Jeg så mitt snitt til å ta et par bilder, mens Menja fant rektor som låste opp den røde boksen, det vil si gymsalen.

Mens jeg stod og ventet ved bilen med alt ustyret vårt, kom det en gutt og fortalte at jeg gjorde noe veldig ulovlig. Og det hadde han jo rett i.  " Langenes skole - Forbudt for motorvogn" stod det, svart på hvitt.

Men siden vi hadde så mye med oss, så fikk vi lov av rektor å kjøre inn likevel. Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis jeg ikke hadde hatt den tillatelsen? Kanskje jeg hadde fått kjeft? Eller kanskje jeg måtte ha betalt en bot?

- Tenk om vi hadde levd i vikingtida, sa Menja da vi snakket om det etterpå.  - Å gjøre noe ulovlig, var ikke særlig lurt på den tiden. Hvis man gjorde noe riktig galt, så kunne man for eksempel bli lyst fredløs. Da fikk man ikke være sammen med familien sin eller noen andre, man måtte bo for seg selv i skogen eller på fjellet uten noen til å hjelpe seg.  - Da var det nok bedre med holmgang, sa jeg til Menja.  Hvis to menn var sinte på hverandre og ikke klarte å bli enige, så kunne de utfordre hverandre til holmgang. Det var en slags duell. Den foregikk på en holme, og da slåss de som var sinte på hverandre med sverd og skjold. Begge hadde med seg en hjelper - en skjoldsvein - som holdt skjoldet for ham. Vinneren av kampen fikk retten på sin side. Egentlig var det temmelig ille det også. Godt vi ikke har det sånn lenger!

Heldigvis var ingen sinte på oss på Langenes. De var rett og slett veldig blide! Både voksne og barn så ut til å trives i vårt selskap.  Og mens regnskurene kom i rykk og napp, så hadde vi det godt og lunt i den røde boksen som var gymsalen.  

Takk for oss !

Søgne og Ny-Hellesund og Hellig Olav

Søgne kommune har navn etter en elv, Søgneelva. Songdalselva kalles den også. Vikingene kalte elva for Sygna. Noen mener det betyr "elva som synger".



Kommunevåpenet i Søgne forestiller to varder. De står på på toppen av Helgøya - eller Helligøya - og det var visst vikingkongen Olav Haraldsson II Digre - selveste Olav den Hellige - som bygget dem.




En gang, ved Ny-Hellesund, eller Helligsund som det het før, ble Hellig Olav forfulgt av fiender. Da slo kongen sverdet sitt mot fjellet så det åpnet seg til et sund han fikk reddet seg igjennom.


Olavssund heter det og går mellom Kapelløya og Helgøya. Kabelø og Helleø står det på kartet. Som takk for redningen reiste kongen et kapell på Kapelløya . Enda kan man se ansiktet hans i fjellet i den trangeste delen av sundet. Det var en trollkjerring som satte det der fordi hun ikke ville slippe ham gjennom. Men Hellig Olav gjorde gygra til stein. Og der ligger hun den dag i dag, som skjæret Trollkjerringa.

På Søgne Gamle Prestegård står det forresten en runestein fra vikingtiden. Nesten 1000 år gammel er den. Der står det "auintr : risti : stin : þina aftir : kunuat : sun sn" - Øyvind reiste denne steinen etter Gunnvald, sønnen sin. Skal tro hvem de var, Øyvind og Gunnvald?

Øverst: Søgne kommunevåpen. Så kart fra Statens kartverk - Sjøkartverket. Nederst innskriften på Søgnesteinen fra Arild Hauges runer.

Lunde skole

Ridning forbudt? Tenk om vi hadde kommet med hest, sånn som mange vikinger sikkert ville gjort!
Da måtte vi ha satt fra oss hesten utenfor Lunde skole, det er sikkert.

Det er visst sånn med sykler også. Se bare her!

 Menja og jeg hadde så mye bære på, at vi verken hadde sykkel eller hest, men bil. Og vi fikk kjøre bilen helt inn til gymsaldøra, takk og pris. Der ble vi møtt av rektor og flere hyggelig lærere. En av dem var Kjersti Østmoe. Her ser dere Kjersti ønske oss velkommen:

På Lunde skole spilte vi 2 forestillinger, for 1, 2 og 3 klassingene. Det var gøy! For nå var det en hel måned siden vi hadde spilt teater. Heldigvis hadde vi ikke glemt det. Uansett var det likevel godt å få litt hjelp underveis. Både til å lokke frem kua Audhumla og dvergen, til å svare Grotte-kverna og til å hjelpe dvergen med å finne frem alt han trengte for å lage Fenrislenken. En av elevene kunne til og med fortelle om hvorfor det var logisk at det var røtter under fjell. Dvergen var helt enig med ham, og joda, røttene de ble funnet og brukt i lenken til Fenris. Og godt var det - så ble det beistet endelig bundet! Med hoggtenner og alt....

Da vi skulle reise hjem igjen, så klarte vi ikke la være å stoppe og ta bilder, for det var så fint på Lunde, syntes vi. Vakre hus, båter, og blomster...

Det var faktisk akkurat sånn på Sørlandet som vi hadde drømt om, Menja og jeg. Vi gleder oss til fortsettelsen!