Kos dere i mørketida!

Fenja og Menja ønsker alle en fin mørketid - snart snur sola!
Etter jul vandrer vi videre i snøen rundt omkring i Akershus. Der er vi så heldige at vi skal ha vikingverksted med elever fra skoler over hele fylket. Vi gleder oss...

Kristiansand

I Kristiansand har det bodd folk helt fra steinalderen. Rundt år 0 var det visst landsby på Oddernes. Det er funnet gravhauger, kokegroper og en runestein i kommunen, i vikingtiden var det kongsgård der og kirke fra rundt 1040.



Ordentlig by ble det ikke før danskekongen Christian IV kom. Han fikk laget et forsvarsanlegg og en sommerresidens på Gammeløya på Flekkerøy. Gammeløya kalte han Christiansø. I 1635 fikk han bygget seg en seg en liten kongsgård på Lund og i 1641 grunnla han en ny by på Sanden, der hvor Otra og Tovdalselva renner ut i havet. Der kunne bygges en god havn for utskipning av tømmer og trelast. Byen kalte han Christians sand.  Her kan du lese mer om tømmeret og havna. På kartutsnittene under fra 1662 kan man se havnen med båter, tømmerfløting og festningsanlegg mot sjørøvere, og selve byen - Kvadraturen - med små hus og snorrette gater. Det er rart å se hvor likt det er i dag.

Det gamle navnet på Tovdalselva var Þofn - elva som sveller når det er flom. Otra har navn etter oteren, otr på gammelnorsk. Det var nok mye fisk i Otra i gammel tid og der hvor det er fisk liker oteren seg. Det gamle norrøne navnet på Oddernes var Otrunes, neset med oter. Danske kong Christian kalte oteren for odder. Det er mange steder oppover dalen med både otr og odder i navnet. 

Oteren er en morsom liten tass. Han elsker fisk, liker å leke i vannet og er god til å svømme. Han kan lukke ørene og neseborene og dykke i 5 minutter av gangen. Han kan svømme 400 m under vann og løpe 10-20 km om dagen på leting etter gode fiskeplasser. Han har svømmehud mellom tærne, stive værhår og vannfast pels med varm underull så han ikke fryser i iskaldt vann. Her er en kråke som prøver å ta en fisk fra en oter.

Volsungsagaen forteller om dvergen Oter som ble drept av Odin, Loke og Høne. Som bot måtte de fylle oterhammen med gull, både inni og utenpå. Uheldigvis glemte de et værhår. Hvordan det gikk kan du se her. 

Det var konger i Kristiansand før Christian Quart. Vikingkongen Harald Hårfagre, han med det lange håret som samlet Norge til ett rike, skal ha bodd på Oddernes. Og hvem vet, kanskje kong Agde, han som var den første kongen i Agder, bodde der også? Både Harald Hårfagre og Kong Agde skal ha vært etterkommer av Kong Nor. Under er Harald med samekvinnen Snøfrid som han var fryktelig forelsket i. 

Kong Nor kom nordfra. Han la under seg hele Norge og ble stamfar til Trond og Agde og de andre kongene som de norske fylkene har navn etter. Han var sønn av Torre Barfrost og bror til jygrene Fonn Snøfonn, Mjoll Snøfokk og Driva Snødrev. Bestefaren hans var Sne den gamle, som var sønn av Froste - eller kanskje det var Jøkul Istapp - som var sønn av Kåre Vindgufs, sønn av Fornjot, den aller aller eldste - ihvertfall hvis vi skal tro Flatøyboka i tåtten "Hversu Noreger bygðist" -  historien om hvordan Norge ble bygd. 

Bilder: Kart og kommunevåpen fra wikipedia. Gammelt kart er herfra og herfra. 

Oteren er herfra. Frimerket er herfra. 

Voie

Ensom bukk sett på Voiebyen skole, avdeling Voie!  Kan det være Tanngnjost eller Tanngrisne? En av bukkene som drar vogna til Tor med Hammeren?  Den ligner iallefall, eller?

Men, nei. Vår Tor, han som er med i forestillingen, har jo slett ikke med seg bukkene sine ( ikke hammeren sin heller, for den sakens skyld...). 

Bukken på fjellet er laget av en kunstner fra Kristiansand i 1973, og har hatt tilholdssted i skolegården til glede for store og små siden da. Både Menja og jeg synes den var kjempefin..

Her ser vi av  mer fjellet som geitebukken passer på. Den lave, rødmalte 1 -4 skolen synes så vidt bak... Det var mye fjell i skolegården til Voie skole. Kanskje ikke så rart at det ikke var vanskelig å få fatt i ekte fjellrøtter til Fenris-lenken?  Dvergen fikk faktisk alt han trengte ved hjelp av hjelpsomme elever og lærere, så han hadde nok ingen ting å klage på her på Voie.

Bjørneredsel, for eksempel - fikk den kjempeflinke dvergen  masse av ! 

Menja og jeg hadde en flott dag på Voie, og takker for all hjelp fra både voksne og barn. Det var litt spesielt å pakke sammen etter to forestillinger, for nå var turneen vår her i Vest-Agder slutt. Vi har hatt en flott tur og tar med oss mange gode minner hjem. 

Takk for oss for denne gang!

Åsane skole

Vi har spilt forestillinger i gymsalen på Åsane skole i dag! 

Men la oss begynne med begynnelsen: Klokka var ni torsdag morgen da vi ankom Åsane skole i Kristiansand. Akkurat som i går, så fant vi et skilt der vi kjørte inn mot gymsalen. På Åsane var skiltet sånn: 

Det var ikke lett å tolke det. Betydde det at det var adgang forbudt for larver? Siden vi ikke var larver, så tok vi sjansen og kjørte inn. Det gikk helt greit. Leder for SFO, Ejub, og mange barn hjalp oss til og med inn med tingene våre. Her ser vi Ejub og vikingguden Heimdal. Heimdal til høyre...

Her er også Heimdal til høyre. Men nå er han sammen med en annen viking-gud - guden med bare ett øye: Odin. 

Heimdal er jo en veldig  gammel vikinggud,  - men som alle vet som har sett forestillingen vår: Han hører ekstra godt. I dag hørte han nok hvor ivrige 1,2 og 3 trinn på Åsane skole var underveis i forestillingen. For dette var elever som virkelig var flinke til å hjelpe oss underveis. Tusen takk, alle barn!

Vi vil heller aldri glemme den hyggelige mottakelsen vi fikk av alle de voksne. Og maten. Tenk, på denne skolen fikk vi påsmurte rundstykker, gulrotkake, brus, te og kaffe. Vi spiste både mellom de to forestillingene våre og til slutt før vi rigget ned teltet vårt. Det smakte på en ellers litt grå og våt regnværsdag.

Kulturkontakt Jorunn tok noen bilder underveis i den første forestillingen, som hun har delt med oss. En ekstra takk til Jorunn for de fine fotografiene av skuespillet vårt. Som dere ser, har vi fått lov til å bruke noen av dem på bloggen vår her.

Flekkerøy!

Varelevering og Flekkerøy skole, stod det på skiltet som møtte oss sammen med en haug med sykler da vi ankom skolen i dag tidlig. Vi var litt i tvil om vi kunne kjøre inn der. Var vi varer? Menja og jeg fant ut at det var vi. Og, ja, det gikk helt greit! 

Skolen lå og badet i morgenlyset som et Soria Moria slott. Vi ble tatt i mot av blide kulturverter som bar inn tingene våre på null komma nix. Vi ble ferdige med riggingen så fort at vi rakk å kjede oss litt før 1 og 2 trinn kom - over hundre elever  til sammen.

Forestillingen gikk fint, og etter en liten pause var det på'n igjen med forestilling for 3 trinn.

På Flekkerøy var det to modige lærere - Jorunn og Vidar - som faktisk turte å legge hånda i Fenrisulvens gap. Og de var så raske ut med hånda igjen at de slapp å lide samme skjebne som guden Tyr. Han fikk jo armen spist opp av Fenris-ulven.

På Flekkerøy skole hadde 3. trinn akkurat lært om Tyr, så det var i grunnen greit at vi fikk snakket litt om ham og motet hans i dag. Det var jo ikke akkurat Tyrs-dag ( tirsdag), men faktisk Odins dag ( onsdag ) i dag. De hadde lært om det også, og syntes det var gøy at de fikk "møte" Odin underveis i forestillingen. Her har vi ham - han er lett å kjenne igjen på sitt ene øye og på ravnen som titter opp, er det Hugin eller Munin, mon tro?



Menja og jeg er ganske glade for at høsten her på Sørlandet i år er så mild, slik at vi slipper å kjøre rundt i masse snø og på isete veier. I dag var det høstfarger, sol og veldig vakkert på Flekkerøy. Takk for en fin dag!


   

Mange gode minner fra Karl Johans Minne

Kjempeflinke kulturverter! Kjempesterk og grei lærer Lars som var kulturkontakt! Kjempehyggelig publikum! Kjempegøy å spille forestilling! Og kjempeslitne etterpå.... Sånn minnes Menja og jeg  dagen vår med forestilling på Karl Johans Minne skole i Kristiansand. 

Her ser dere to av kulturvertene som tok i mot oss og hjalp oss gjennom dagen, legg merke til de fine kulturvert-capsene...Sånne er det nok mange kulturverter landet over som kunne ønske seg! 

Vi tror at elevene på Karl Johans Minne vil minnes Menja og meg også, forhåpentligvis med smil og latter. I alle fall var de skikkelig "med" da vi spilte. Publikum hjalp meg med å få fanget kjempen Ymer, de var med i spørrekonkurransen om hva jorda ble skapt av, de hjalp dvergen fra Svartalvheim med å skaffe det han trengte til å få laget en magisk  lenke til gudene. Og heldigvis hadde de en modig lærer - Renate - som uten å nøle puttet hånda si inn i Fenris-ulvens gap. Heldigvis gikk det godt denne gangen også!

Takk for en flott dag - vi glemmer den aldri....

Vennesla

Vennesla-navnet kommer visst fra norrønt Vindislár. Vindil betyr krum. Det er nok fordi Otra - Oterelva - gjør en bøy på seg ved Venneslafjorden. Otra er den største elva i Agder. 245 km lang, fra øverst i Setesdalen og til Kristiansand. 

Det er Otra som bølger tvers over Venneslas kommunevåpen, midt mellom trær og tannhjul. Før var  jorda og skogen det viktigste for bygda. Det var ikke lite tømmer som ble fraktet nedover Otra og videre ut i den store verden, særlig til Holland, før industrien tok over på 1800-tallet. 



De første vendølene var kanskje mest opptatt av laksen i Otra. De eldste gårdene i Vennesla ble ryddet for rundt 2000 år siden - 1000 år før vikingtiden. Det er funnet steinøkser i bygda som er 5000 år gamle. Kanskje var det fangstfolk som fulgte elva innover for å fiske laks ved Vigeland - akkurat som i dag! 



I gamle dager trodde folk at laksen hadde flekker fordi gamle-Eirik hadde spyttet tobakk på den. Vikingene hadde også en historie om laksen: Det var en gang Loke måtte flykte opp på en fjelltopp i Jotunheimen fordi gudene var etter ham. Han bygde et hus med fire dører så han lett kunne rømme. Ofte gjorde han seg om til en laks og gjemte seg i Frånangersfossen like ved.  Da gudene kom hoppet Loke-laksen i fossen. Men gudene lagde et fiskegarn og Tor vasset uti. Loke prøvde å hoppe over garnet, men Tor hogg tak i ham og holdt ham fast bakerst ved halen. Og det var sånn laksen ble så smal bak, sier Snorre. 

 

Bilder: Kart, kommunevåpen, Loke fra et islandsk manuskript, 1765-66, Jakob Sigurdsson, laks U. S. National Oceanic and Atmospheric Administrattion via wikipedia. 

Øvrebø i Vennesla

 

En ny dag med nye muligheter! Dagen startet med rødmende morgenhimmel over Kristiansand. Det var rim og is både her og både der...

Sånn var det i Øvrebø, ved Skarpengland skole da vi kom dit ved ni-tiden om morgenen også. Morgenfrosten hadde ikke sluppet taket. 

Her på Skarpengland skole skulle vi spille for  1- 3 klasse. I tillegg skulle skolen få besøk av de samme trinnene fra Eikeland skole.

Etter at vi hadde rigget opp  tingene våre og flyttet om på stoler, matter og benker og hadde roet oss ned med en kopp te og litt frukt, så kom elevene fra Eikeland. Etter litt venting  kom også elevene fra Skarpengland, og så kunne vi begynne.

Det viste seg at dette var en gymsal med voldsomt gjallende lyd. Når over 100 skole-elever skulle lokke på kua Audhumla eller rope på dvergen i Svartalvheim eller klappe for modige Susanne som la hånden i Fenrisulvens gap, så var det ikke ørens lyd å få. Men elevene kunne også være stille,  - for de var nok interesserte i å høre ferdig historiene fra vikingtida.

Så takk for en hyggelig formiddag med dere, alle som kom og hørte og så oss!

4 skoler, 2 dager, 1 kulturhus - i Vennesla

Kulturhuset i Vennesla! 

Vi hadde hørt så mye om det på forhånd, for det er ganske nytt og helt spesielt. 

Og der skulle vi holde til i 2 dager, og spille forestilling for 1, 2, og 3-klassinger fra 4 av kommunens barneskoler: Vennesla skole, Samkom skole, Hunsfoss skole og Moseidmoen skole. 

Salen var stor, og scenen var høy - men vi var ikke så høye i hatten da vi skulle spille vår første forestilling her i kulturhuset. Ville vi få kontakt med publikum når de satt så langt unna? Ville alle se og høre oss? 

Heldigvis gikk det bedre enn fryktet. Akustikken var fin-fin, det var nok mye lettere å høre oss her enn i en vanlig skole-gymsal. Og etter hvert følte vi oss hjemme på scenen som med en gang hadde sett så stor og umulig ut. Mange blide barn og voksne var det også å se! 

Det var jo også veldig koselig å avslutte dagen med  å spise i cafe "Smia" i kulturhuset - med hyggelige folk i vakre og helt spesielle omgivelser. For kulturhuset var virkelig verdt et syn, det er sikkert. 

Takk for oss, Vennesla kulturhus og alle dere som tok turen dit for å se på oss!!

Kvarstein skole i Vennesla

"Lek, glede og humor" stod det på den muntre plakaten som møtte oss ved inngangsdøren til Kvarstein skole. Det var månedens motto på skolen. 

Menja og jeg syntes det var et aldeles utmerket og passende motto.  Det er jo akkurat det som vi prøver å spre så godt vi kan! 

Vi skulle egentlig ha spilt i en kald og diger idrettshall, men heldigvis fikk vi tilbud om å spille i skolens amfi istedenfor. Riktignok var det i laveste laget under taket, vikinggudene måtte bøye seg skikkelig for å i det hele tatt synes for publikum, men det gikk med et skrik. Og vi hadde det nok mye hyggeligere der i amfiet enn i den store hallen.  Her ser dere riggen vår - samt en livredd Ymer-kjempe i fullt firsprang med meg ( Fenja ) i hælene... Jeg fikk stoppet ham til slutt, ja!!

Vi skulle egentlig spille for 1 - 3 klasse, men 4. klasse bad pent om å få være med, så vi de fikk forestilling de også. Dessuten hadde vi en samtale-time om vikingtiden med 6.klasse til slutt, og det var veldig givende, syntes vi. Vi møtte elever som kunne mye, og som hadde tenkt mye. Imponerende.

Under forestillingen ble det tatt bilder, de fleste av Jorunn Reinhardtsen . Vi har fått bruke dem her på bloggen - tusen takk, Jorunn!  Hun skrev også fint om oss på skolens nettside: http://kvarstein.venneslaskolen.no/?artID=1311&navB=1

Åseral

Navnet Åseral kommer fra æsene, de gamle norrøne gudene, og betyr gudenes helligdom eller gudehov. Og det er ikke rart, for jammen er det guddommelig vakkert i Åseral!

Tre elver renner gjennom kommunen. En heter Logna, "Den rolige". Navnet kommer av det gammelnorsk logn som betyr rolig. En heter Skjerka, "Den bråkete". For Skjerka kommer av skark som betyr larm. Og så er det Monn. Før het den Morn fra marr som er gammelnorsk for hav og sjø.  De tre elvene møtes i Ørevatnet. Derfra renner de videre sammen helt til havet. Da heter elva Marna eller Mandalselva. Marna kommer også fra marr,  og det gjør også Marnardal - eller Mandal som vi sier nå til dags.  

Kommunevåpenet er en hestesko. I Åseral driver folk med  jordbruk og skogbruk, akkurst som i gammel tid. På Minne kultursenter kan man lese om de tre småkongene Hegg Smeland, Krybbel Torsland og Valter Austrud som sies å være forfedrene til de som på bor på Smeland, Torsland og Austrud gårder nå. Alle tre var griske og grådige, de kranglet og slåss om den beste jorda og stjal jord fra hverandre. En gang kom de i krangel om en slåttemark som alle ville ha. Det ble en skikkelig slåsskamp som endte med at Krybbel fikk magen sin skåret opp med en ljå og døde. De to andre kastet en haug med jord over ham. Den kalles fortsatt Krybbelhaugen. Det sies at Valter var så grådig og fæl at han ble kalt "Austrudsklubbå". 

Skal tro om det er sant? Og om det skjedde før eller etter det bodde folk på på jernaldergården Sosteli? Jernalderen regnes fra 500 f. kr til vikingtiden sluttet rundt år 1050. Folkevandringstiden var en tid med krig og herjinger, mye uro og store forandringer og regnes ofte mellom år 400 - 600.  Sosteli er et av de best bevarte gårdsanleggene i Norden fra folkevandringstiden, med tufter etter store langhus hvor folk og dyr bodde sammen, med fjøs, steingjerder, gravhauger, innmark og utmark. 

Gården lå trygt og lunt til i en gryte i landskapet med en liten elv rett gjennom. Her dyrket de korn og malte mel på steinkvern, her melket de kuene og klippet ull av sauene, her drev de med jakt og fiske og utvant jern til plog og spade. Augandzi er det gamle romerske navnet på egder, folk i Agder. Hvem de var vet vi ikke, men på Sosteli kan man nesten merke dem enda. 

Bilder: Kart og kommunevåpen fra wikimedia commons. Bildet av kverna fra Minne kultursenter har Fenja tatt. Hustuften på Sosteli har Menja tatt bilde av. Siste bilde er fra lindesnesregionen.com Her er litt på engelsk om Sosteli. 

Byremo og Konsmo i Audnedal

Audnedal er en lang og smal kommune som Audna renner igjennom. Ordet audn kommer fra gammelnorsk og betyr "ødelegging" - Audna er "elva som ødelegger". I gamle dager fisket folk ferskvannsperler i Audna, men alle perlene skulle sendes til dronning Juliane Marie av Danmark, kan man lese i et brev fra 1760. Noen perler var så blanke at de lyste som morild om natten. Skal tro om det er perler der ennå?    

Audnedal har et sirkelsagblad i kommunevåpenet sitt. Sånne sagblader var vanlig på gårdene før i tiden. Mange i Audnedal arbeider i treforedlingsindustrien.  

Audnedal er en god kommune å bo i. Men sånn har det ikke alltid vært. I gamle dager var det stor fattigdom i Audnedal og andre steder i indre Vest-Agder og både store og små måtte hjelpe til så godt de kunne. På 1800-tallet var det vanlig at ungene tok seg arbeid som gjetere om sommeren, for på den tiden krydde det av både ulv og bjørn i Agder. 

Hvert år, fra rundt 1830 til 1910, dro barn fra fattige smågårder i Vestr-agder til rike jordbruksområder i Aust-Agder for å få seg arbeid. I 1884 var det 22 barn fra Konsmo som dro til "Austlandet" på gjeting. De samlet seg gjerne i større flokker, for eksempel ved Konsmo kirke. Ofte dro de ikke hjemover før i november. De minste barna var bare 7 år, de eldste var rundt 15. Vandringen østover var lang og hard. Ungene måtte ofte gå både 15 og 20 mil gjennom tungt og ulendt terreng.  

Og det var ikke noen sommerferie akkurat, å være liten gjetergutt eller gjeterjente i skogen på 1800-tallet. Det var lange dager og stort ansvar, og de kunne møte på både ulv og bjørn og kanskje trollpakk. Ofte måtte de være med på gårdsarbeidet også, med fjøsstell, matlaging, snekring og slåttånn. Lønna var mat, kanskje et par sko eller 50 kroner, for flere måneders hardt arbeid. Noen barn var heldige og kom til hyggelige folk, mens andre kom til rene slaveriet. Mange barnevandrere dro til Amerika i 15-16-årsalderen, rett etter konfirmasjonen. Og alle drømte nok om bedre tider, varme og nok mat, sånn som i dette verset fra Audnedal: 

"Ja dæ va kvellen

å æg sad mæ ellen

å alle sjeien va borte

så nær som mi

så fekk æ grauden aleine"

Her kan du lese mer, om den lange veien de vandret og hvordan de hadde det, om barnevandrersenteret på Konsmo og om filmen Yohann - Barnevandrer. 

Bilder: Kart, kommunevåpen og Juliane Marie fra wikimedia commons, barnevandring fra filmen om Yohann barnevandrer via Barnevandring.