Bondi, Montesorri og Steinerskolen i Skogheimsherad

Bondi kommer fra buandi og vin som betyr "beitemark hvor noen bor". Det er tolv sånne beitemarkgårder som slutter på vin i Asker. På den gamle Bondigården bodde det nok folk lenge før vikingtiden, kanskje allerede i bronsealderen. Det er funnet en jernøse til å smelte metall i der, og den gamle oldtidsveien til Røyken gikk gjennom gården. Ved veien er det tolv gravrøyser fra jernalderen og bronsealderen.


Steinerskolen ligger på den eldgamle Nesgården som ble ryddet lenge før vikingtiden. Nesgården lå på et nes og er kanskje en av de aller eldste gårdene i Asker. På Nes er det funnet to steinøkser, en spenne av bronse og to store graver fra vikingtiden med vikingsverd i. Nesgården hadde saltkokeri på Holmen.

Montesorriskolen ligger i Vollen. Før het Vollen Naustvollen og var småbruk under Gilslegården. Gisle er også en vin-gård. Gislvin betyr visst "beitemark med mye sol". På Gisle er det funnet 21 gravhauger og 12 gravrøyser. I Vollen var det også saltkokeri for Gisle og flere andre gårder.


Det ble kokt - eller sydet - mye salt i Asker i vikingtiden. Å syde salt kommer fra det gammelnorske ordet for å koke: å sjoda. Vikingene drev med sildefiske og både silda, annen fisk og kjøtt trengte salt for ikke å råtne.

Steder som heter noe med bu betyr at det var en saltbu og saltkoking der. Holmen het Holmsbudir. Hval og Leangens bu het Eldabudir. I Bærum var det saltbu på Sarbuvollen og Fornebu.

Langs stranda i Asker var det mange slike saltbuer. I buene var det tørr ved og store, flate panner av jern. Pannene ble fyllt med sjøvann som kokte og kokte og kokte helt til alt vannet var fordampet og bare saltet lå igjen. Det trengtes masse ved til saltsydingen.

Om vinteren lot de vannet fryse. Det vannet som var igjen under isen hadde mye mer salt i seg og trengte ikke å kokes så lenge.


Salt var noe alle trengte. Men det var ikke så lett å få tak for folk i innlandsbygdene. Salt var en god handelsvare og byttemiddel for andre varer.



I vikingtiden het Asker Skogheimsherad. Navnet kommer fra gården Skogheimr som betyr skoggården. Et herad var en bygd som ble styrt av en herse. Så nå vet vi hvor uttrykket "å herse med folk" kommer fra.


Nå for tiden kalles Skoggården for Skaugum. Forbi gården gikk det flere eldgamle veier. Det er funnet ting fra både steinalderen og jernalderen, mange gravhauger, og rydningsrøyser hvor det har bodd folk i gammel tid. I nærheten ligger tre bygdeborger, Djupedalsåsen, Vindkovan og Skaugumsåsen. Der kunne bygdefolket gjemme seg og forsvare seg for flokker av fiendefolk som kom inn i landet tidlig i jernalderen.

Det sies at det bodde en kjempe på Skogheimsgården. Tåbe Skauom het han og var en gretten gubbe. Han og Dreng Drengsrud på Drengsrudgården kranglet fælt om hvor grensen mellom gårdene deres skulle gå.

Dreng var kjempesterk. Han kunne løfte digre steinblokker så lett som de var småstein og ble kalt Drengsrudkjempa. For å løse problemet bestemte de at de skulle kaste noen digre steineblokker fra Drengsrud mot Skaugum. Den steinblokken som landet lengst unna skulle markere grensen mellom dem.

Hvor den steinen landet vet ikke jeg. Men den ligger der visst den dag i dag. Det sies også at Tåbe druknet i en myr som heter Tåbemyr. Deromkring spøker det har jeg hørt ...

Bilder: Bronsealderen fra skolehistorie.com. Saltsyding: Olaus Magnus' "De nordiske folkenes historie" 1555. Sild i tønne er fotografert av A. B. Wilse via Norges Fiskerimuseum. Silda er lånt fra Store norske leksikon. Skaugumsåsen fra wikimedia commons og trollet er Th. Kittelsen sitt.