Asker 2014: Hofstadir, Blakkastadir, Heggjadal, Solbergar og Vardåsen, på Askar gård i Skogheimsherad

I vikingtiden het Askergården Askar. Navnet kommer fra asketreet. I Asker og rundt Askergården og Asker kirke er det mye ask. Til og med i kommunevåpenet er det ask: tre styvingstrær - askekaller - eller askestyvinger som de også kalles. Jeg syns de ligner småtroll.

Askargården ble ryddet i jernalderen. Den var nok en mektig gård i vikingtiden, siden det er så mange gravhauger ved kirken. I middelalderen lå det en liten steinkirke der. I vikingtiden var det kanskje kultsted med hov, tingplass og offerlund ved haugene, som det ofte var der de første kirkene ble bygget.

På Hofstad - Hofstaðr - var det kanskje også kultsted og gudehov. Navnet betyr ihvertfall et sted med hov. Det var ofte bygdens mektigste og fornemste menn som hadde hov på gården sin - hoff og hov kommer fra samme ord. Det er funnet tre gravhauger og to eldgamle veier på Hofstaðr, så det var et viktig sted.

Kanskje det var en sånn tre-Tor på Hofsrad som fikk mat og drikke og ble blotet til, sånn som hos Dale-Gudbrand på Hundorp, en mektig høvding i Gudbrandsdalen. En gang kom Olav den hellige dit:

"Kong Olav avtalte møte med bøndene tidlig neste morgen, og da skulle også gudebildet av Tor bæres ut. Da møtet var satt spurte Dale-Gudbrand kongen hvor hans Gud var. Samtidig sto sola opp og kongen svarte: "Der kommer min Gud med stort lys". Da bøndene snudde seg for å se mot soloppgangen, slo Kolbein sterke til gudebildet så det sprakk og ut kom mus, øgler og ormer. Da de så dette tok Dale-Gudbrand og bøndene kristendommen."

Det gamle norrøne navnet på Blakstad var Blakstaðr. Blakki eller Blakkr sitt sted betyr det. Der har det bodd folk siden steinalderen. Det ligger tre gamle gravhauger der. Rundt år 1200, litt etter vikingtiden, bodde Gudolv av Blakkastadir på gården. Han ble også kalt Gudolv Blakk og Gudolv Smørtik.

Gudolv Smørtik er den aller første fra Asker - eller Skogheimsherad som Asker het på den tiden - som det er skrevet noe om. I Håkon Håkonssons saga kan vi lese at Gudolv Blakk var sysselmann i Asker, Lier, Røyken og Hurum.

På den tiden var det ufred i landet og strid mellom baglere og birkebeinere. Gudolv sloss på baglernes og ribbungenes side, mot birkebeinerne. Og han skaffet seg mange uvenner, blant annet en bonde som het Utrygg. I 1226 samlet Utrygg en flokk menn. Med våpen i hånd dro de til gården hvor Gudolv hadde gjemt seg i kirken, hugg seg gjennom taket og drepte Gudolv. "Det var ikke mange som sørget over Gudolvs død," står det skrevet, for "han hadde vært for sjølrådig overfor folk." Her kan du lese mer om Gudolv Smørtik og her er sagaen.

I Heggedal ved Gjellumvannet var det også folk for tusen år siden. På Gjellum er det funnet en jernøks fra vikingtiden. På den tiden het gården Gilheimr. Hva gil betyr vet ingen. På Gui like ved bodde det folk lenge før vikingtiden. Det går en eldgammel vei over gården, og det er funnet gravrøyser og en steinøks der. Navnet Gui - Guðvin - må vel bety gudenes slette? Kanskje har det vært gudehov på Gui også? Pent er det ihvertfall på Gudesletta.

Heggedal har navn etter elva Hegga som renner ut fra Gjellumvannet. Hegga er elva der det vokser mye heggetrær. Heggetreet kan spå: Har det mange blomster blir det mye bær i skogen. Hvis rogna får blomster like etter heggen, kommer kornet til å bli tidlig modent.

Og når heggen står i blomst, betyr det at det er varmt nok i jorda til å så kornet. Heggekvister ble brukt som beskyttelse mot hekser, tyver og tordenvær. Barken brukte folk mot gikt, brannsår og sår som ikke vil gro. Heggeavkok var bra mot skabb.

På Solberg har det vært gård fra yngre jernalder. Det gamle navnet på gården var Solbergar. Det  betyr berget som sola skinner på. På gården er det funnet et sverd, en pydspiss og flere andre ting fra jernalderen. 

De som bodde på Solbergar i vikingtiden var nok fredelige bønder som passet på kuene sine og dyrket byggkorn. Når de så sola skinne på berget tenkte de kanskje på Mundilfares barn, Sol og Måne:  

Han syntes han hadde så vakre barn, Mundilfare, like vakre som selve solen og månen, så han kalte dem like godt Sol og Måne, Sól og Máni. Gudene som hadde skapt solen og månen av gnister fra det glovarme Muspelheim, likte ikke navnene, de mente Mundilfare var hovmodig. Som straff satte de Sol og Måne til å føre solvogna og månevogna over himmelen. Om dagen styrte Sol vogna med sola oppi. Foran vogna hadde hun hestene Årvak og Allsvinn, Tidlig våken og Veldig rask betyr navnene deres. De fór over himmelen med ulven Skoll like i hælene. Bak månevogna halset ulven Hate gjennom natten. Og hvis ulvene tok igjen vognenene, da kom de til å sluke både sol og måne! Søndag, soldagen, er kalt opp etter Sol. Og mandag, månedagen, er kalt opp etter Måne. 

Vardåsen var Askers vardefjell. På norrønt het åsen kanskje vitiås? En viti var ihvertfall det gamle ordet for vete eller merke, tegn, baune og varde. Og på Vardåsen brant det vardebål både før, i og etter vikingtiden. Vetene var store bål som folk kunne se på lang avstand. I krigstid lyste bålene fra topp til topp, fra Varden på Nesodden, Ryen varde, Vettakollen i Aker og Brannfjell i øst, fra Kolsås i Bergheimsherad som Bærum het bør, fra Vardåsen i Røyken, Håøya og Vardåsen i Lier. De varslet om at det var fare på ferde, at det var fiender på vei og at alle våpenføre menn måtte samles til strid. 

Bilde: Askers kommunevåpen. "Kong Olav inne i Tors hov": Halfdan Egedius, fra Olav Trygvasons saga, Snorre, 1899-utgaven. Håkon Håkonsons saga: tittelfrise, Gerhard Munthe, Snorre. Hegg: Carl Axel Magnus Lindeman, Bilder ur Nordens Flora. Trundholmsvognen: Solvogn fra bronsealderen, ca 1350 f Kr, Danmark. Bauner på fjelltoppene varsler om fiendtlige skip: tresnitt i Olaus Magnus' verk Historia de gentibus septentrionalibus, 1555. Alle wikimedia commons.