Borg i Lofotr

Lofotr var vikingenes navn på Vestvågøy. Det betyr gaupefot. Naboøya Flakstadøy het Vargfotr som betyr ulvefot. Borg betyr borg eller vern. Det passer godt på høvdinghuset på Borg. Det ligger som en festning på høyden, med utsyn til alle kanter. I vikingtiden bodde det en rik og mektig høvding der. Huset hans var 83 meter langt og 9 meter høyt, med plass til 50 kuer og minst like mange folk. Restene av huset hans er det største langhuset som er funnet.

Høvdingsetet på Borg var hjemmet til Olaf Tvennumbruni. Der bodde han med husfrua Åshild, sønner og døtre, slekten og folkene sine, kuer, sauer, geiter, hester, hunder og treller. Han var en av de aller rikeste og mektigste av de 15 vikinghøvdingene Hålogaland. Bare Håkon Grjotgardsson, også kalt Håkon Ladejarl, sto over ham. Ingen i hele Norden - ja, kanskje i hele Europa - hadde større langhus på en flottere plass enn han Olaf Tvennumbruni!

Olaf drev med handel. Han seilte sydover med hvalrosstenner, dun og fjær, pelsverk, skinn, selolje og tørrfisk i båten. Tilbake kom han med store rikdommer og luksusvarer, kostbare silkestoffer, glassperler, vin, krydder og honning. Han hadde drikkebeger av ekte glass, kanner av keramikk og gullgubber - ørsmå gudebilder av gullblikk som viste selveste Odin og jotunkvinnen Skade. Høvdingen på Borg var selv av gudeætt må vite, i slekt med Skades og Odins sønn Sæming - ihvertfall om vi skal tro skalden Øyvind Skaldespiller som regner Sæming som stamfar til alle Håløygene.

Olaf Tvennumbruni var den siste store vikinghøvdingen på Borg. Enda så flott og godt det var der, dro han fra Lofotr med familien sin og slo seg ned på Olafsvellir på Island. I Landnåmabok hvor alle som kom til Island ble ført inn, står det:

“Olaf Tvennumbruni het en mann som for fra Lofot til Island. Han tok hele Skeid mellom Tjorså og Sandløk [sørvest på Island]. Han var en stor blotmann. Olaf bodde på Olafsvellir, og han er hauglagt i Brunahaugen under Vardefjell.”

Tvennumbruni betyr visst "to-bryn". Kanskje det var et nidnavn, et mobbenavn? Olaf hadde kanskje veldig markerte og buskete og store øyenbryn, kanskje de til og med hadde vokst sammen sånn at de så ut som ett? Eller kanskje han bodde ved et fjell på Island som så ut som det hadde øyenbryn? Det får vi nok aldri vite.

Bilder: Øverst det rekonstruerte høvdinghuset på Borg, Lofotr vikingmuseet, gullgubben med Odin og Skade og Island fra utsnitt av Carta Marina tegnet av den svenske kartografen Olaus Magnus i 12 år frem til 1539, via wikipedia.

Fenja og Menja i vinden .... i Lofoten

Hui - som det blåste - men hva gjør vel det med litt vind når sola skinner og himmelen er blå? Vikingstien med de fine Menja-tegningene stod iallefall støtt nok under hele Lofotr Vikingfestival.

Fullt så enkelt var det ikke med teltet vårt. Vinden tok tak i guder og gleipnir-ting, og enda verre - den reiste på en måte av gårde med  stemmene våre også.

Uteteater er en utfordring noen ganger, men Menja og jeg  lar oss ikke knekke.  Vi fikk hjelp av to snille vikinger og bar teltet vårt over den lille plassen og til et sted der det var mer ly. Så tjoret vi det fast, og vips - så var alt så mye bedre igjen...

Her ser dere meg mens jeg spiller forestilling utenfor teltet etter at vi har flyttet det. Det var visst vind der også. For bare se på den gule kjolen min! Den snur seg ikke akkurat av seg selv. Men... oops - hva er det for noe mer jeg ser? Er det ikke... jo jammen er det... der ser jeg jo Ymer tittende fram høyt der oppe. Og jeg som trodde at barna bare tøyset med meg. Det derfor jeg ser så morsk ut. For jeg var helt sikker på at de bare ville lure meg til å snu meg, og at alt de sa om at det var troll bak meg bare var noe tull... Ikke hadde jeg Menja å spørre heller, for hun hadde visst tatt seg en tur. Typisk Menja, når sånne skumle ting skjer!

Stiklestad - Stiklastadir

På Stiklastadir skal det ha vært en bekk i vikingtiden, Stikl-bekken, som Stiklastadir-gården fikk navn etter. Stikle betyr å hoppe på gammelnorsk. Kanskje Stiklastadir var et godt sted å hoppe over bekken? Eller var det bekken som hoppet og spratt avgårde?

Noen mener at navnet kommer fra det store slaget på Stiklastadir. Ifølge Trønderordboka betyr stikle ”å gå ustøtt og forsiktig, med små steg og stive føtter: gå og stikle eller stikle seg fram” - da blir Stiklastadir ”stedet hvor hærmennene hinket og hoppet og gikk ustøtt og vaklet omkring etter slaget”. Ikke godt å si hva som er riktig, som med nesten alt som er mer enn 1000 år gammelt.

Det sies at det var 7000 mann fra bondehæren og 3600 mann fra hæren til Olav II Haraldsson, også kalt Olav Digre, som møttes i slaget på Stiklastadir 29. juli 1030. Olav var konge i Norge fra 1015 til 1028, da Knut den mektige erobret landet. Det likte Olav dårlig.

Diger kan bety både kraftig og tykk. Snorre beskriver Olav som "en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt." Andre sier at Olav var liten og tykk og ikke var særlig pen, med diger ølvom, korte bein og rødt utslett i fjeset, rå og brutal og lite sympatisk. Mer om Olav her, det er ikke godt å bli klok på ham.

Slaget på Stiklastadir ble kort. Olav kjempet tappert. Men allerede tidlig på dagen fikk han et hogg i venstre bein av Torstein Knarresmed. Kongen lente seg mot en stein, kastet sverdet sitt fra seg og falt i bønn. Da stakk Tore Hund ham i magen og Kalv Arnesson stakk ham i halsen. Det ble Olav Digres bane.

Etter slaget begynte det å skje merkelige ting. En blind mann fikk synet igjen etter å ha strøket Olavs blod øver øynene. Folk fortalte om Olavs storverk, om jygrer og troll han hadde gjort til stein, om hellige kilder som dukket opp i fotsporene til hesten hans, om håret, skjegget og neglene som vokste på ham etter at han var død. Ett år og fem dager etter slaget, 3. august 1031, ble Olav den hellige, Óláfr hinn helgi, erklært helgen. Norge var kristnet og vikingtiden slutt.

Øverst: Kong Olavs fall, fra Olav den helliges saga, Snorre, tegnet av Halfdan Egedius, 1898. Så samme motiv fra Flateyabók, 1390. Nederst: St. Olav helgenerklæres, fra alterbord, trolig fra Haltdalen stavkirke, ca 1320.

Stiklestad!

For første gang var Menja og jeg på et marked som både var viking-marked og middelaldermarked. Det kan dere se blant annet på teltene på bildet, der det både er spisse vikingtelt og runde middelaldertelt.
- Men langhuset på bakketoppen er laget for vikinger, sa Menja glad da hun så det. For det var et virkelig flott langhus de hadde bygget på Stiklestad. Tretaket skinte så vakkert under kveldshimmelen da vi kom.
- Men se, der ser jeg Stiklestad kirke, den passer bedre til middelalderen, pekte Menja.

Ja, ikke langt fra leiren "Stiklastadir" lå Stiklestad kirke. Alle som så forestillingen vår og som gikk vikingstien kunne  se den. Gjør du?

Noe av det mest spennende med å være på Stiklestad var nettopp dette møtet mellom vikingtid og middelalder. Det kjente "Stiklestad-spelet" ble spilt hver kveld, og det handlet jo om det slaget som hadde stått nettopp her på jordene i slutten av vikingtida. Det slaget da Olav Digre - han som senere ble kallt Olav den Hellige - ble drept. Spelet handler også  om forholdet mellom den gamle norrøne religionen og kristendommen på den tiden. Det syntes Menja og jeg var spennende.

På Stiklestad var også våre svenske vikingvenner som blant annet holder foredrag om hvordan folk her i Norge tenkte før kristendommen kom. Her ser dere Menja følge interesssert med, når Jan.Olof snakker om nettop det.  Jan-Olof og de andre svenskene er i "Sällskapet Kvasir", og de reiser hver sommer rundt på vikingmarkeder med foredragene sine.

Det passer veldig bra at de kaller seg for "Kvasir". For dere vet hvem han var? De norrøne mytene forteller at Kvasir var en mann laget av spytt fra gudene, fra både æsene og vanene. Denne mannen var så klok at han kunne svare på absolutt alle slags spørsmål! Gudene bestemte seg for at han skulle gå rundt der menneskene bodde for at de skulle få svar på alt de lurte på.   De kunne spørre ham om alt, akkurat som vi spør Grotte-kverna vår i forestillingen... Desverre gikk det ikke så bra med Kvasir til slutt. Han ble lurt av to dverger, som tok livet av ham og laget mjød av blodet hans.  Mye skjedde med den mjøden, men det er en lang historie. Den får vi ta en annen gang, - ikke sant, Menja? Iallefall endte mjøden til slutt i Åsgård hos gudene. Det er guden Brage som passer på den. Nå kalles den "skaldemjøden" . Og den som drikker av den, blir kjempeflink til å dikte! - Jeg skulle gjerne hatt noen slurker av den, sukket Menja da hun fikk høre om den. Men egentlig trenger hun den ikke. For Menja er flink til å dikte, uansett...

En annen som er flink til å dikte, er vennen vår Arne Juksemage. Han var med til Stiklestad. Se på dette bildet: Ler Menja av en av Arnes historier, mon tro?



Det kan være. Men det kan også være at hun smiler så bredt fordi hun nettopp har fått noe godt som Arne har laget i stand. Han er en viden kjent løksuppe-kokk ( det vet mange skolebarn i Oppegård, Ski og Skedsmo), men han har absolutt mer på menyen. På Stiklestad ble Menja ekstra glad for at han hadde med seg disse hvite grønnsakene som dere ser på bildet her. Ser dere hva det er?

Det er store, deilige neper!