Tanum

Tidlig morgen på Tanum : Se på dette merkelige synet. Hva kan det være? Det ligner jo nesten på et troll!

Jeg går nærmere.

Dette ligner på den knotrete huden til troll, gjør det ikke ? Men dette er jo en skolegård, vi er på Tanum skole, det kan da vel ikke være troll her, sa jeg til Menja. Jeg måtte roe henne ned, for hun blir så fort engstelig.

Heldigvis fikk vi annet å tenke på. Snille kulturverter kom og hjalp oss med å bære ned ustyret vårt til gymsalen der vi skulle ha forestilling og vikingverksted. Skolen hadde en helt splitterny utetrapp, som gjorde at det ikke ble så langt å bære.

Men hva er dette? En mann har tatt tak i alle teltstengene våre på en gang og bærer dem så lett som en fjær ned trappa for oss. De stengene som Menja og jeg synes er kjempetunge, selv når vi er to som bærer dem sammen. Og vi er jo noen skikkelige sterke damer! Det er jo nesten bare troll og jotner som er sterkere enn oss, tenkte jeg, mens jeg gikk etter ham ned trappa.

Det var da jeg så det. Dettte var en ekte Jotne trapp - bare se på trappemerket!

Jotner er jo det samme som troll, og nå hadde antageligvis vi fått hjelp av en kjempsterk trollgubbe. Det var litt skummelt. Jeg turte ikke si noe til Menja om det, for da ville hun bare ha løpt sin vei - og da hadde nok 2. og 3.klasse blitt veldig lei seg. Uten Menja kan jeg nemlig ikke spille teater. Det ville blitt en trist dag.

Det var bra jeg ikke sa noe til Menja uansett, for det viste seg at jeg hadde tatt litt feil. Da jeg kom ned i gymsalen fikk jeg hilse på mannen, som viste seg å være en vanlig vaktmestermann som het Stein. Han stod så fredelig sammen med inspektør Kirsti og tok så hyggelig i mot oss. Han var slett ikke noe troll, nei.

Resten av dagen gikk som en vind. Vi spilte forestilling, og da kom det til og med journalister og så på. Jeg lurer på hva de kommer til å skrive i avisen? Jeg håper de likte forestillingen, for det var det iallefall mange av barna som gjorde. Det hørte vi på latteren, ikke sant, Menja? Både store og små var så hyggelige at vi smilte fra øre til øre da vi kunne dra fra skolen senere på dagen. Vikingverkstedene hadde gått fint, kulturvertene hadde gjort en kjempejobb, og Stein, han som slett ikke var noe troll, bar opp teltstengene igjen for oss. Det var etter at vi hadde kost oss med druer og kjeks og kaffe og vann, så det var ingen sak å legge ut på den lange reisen mot verdens ende.

Og da vi reiste forbi den første trollgubben jeg trodde jeg så da jeg kom om morgenen, den med den knotrete huden, så skinte sola så vakkert på den - da så jeg jo at det bare var et kjempedigert tre...