Snarøya

Hva er det som går ofte i vann, men aldri blir våt? Dette er en gammel vikinggåte. Og svaret er: Skyggen!
Men svaret kunne også vært Menja. For når hun går i regnvær, så blir hun ikke så lett våt. Her ser dere henne om morgenen da vi kom til Snarøya skole for å spille teater og ha vikingverksted.  Regnet øste ned. Ser dere at de andre går under en paraply? Men ikke Menja, nei, for hun har tykke viking-ull-klær på seg. Vikingene visste hvordan de kunne tove ull til tykke kofter og kapper som de brukte i regnvær. Sånne klær tar det lang tid før man kjennner at blir våte, og det fine er at selv om de blir våte, så holder man fortsatt varmen.  Og sånne klær har vi to!

Men selv om vi ikke ble våte og kalde, så likte vi veldig godt den varme kaffen vi fikk av kulturvertene da vi var kommet i hus i gymsalen. Vi hadde heller ikke spesielt mye i mot de små, deilige sjokoladebitene vi fikk ...mmmmm.  Her ser dere forresten også de gule pulsvantene til Menja. De varmer godt. De er slett ikke strikket, for vikingene kunne ikke strikke. Men de kunne nålebinde! Sånn ser altså det ut. Er de ikke fine? 

Menja er stolt av dem. Hun er stolt av ganske mye, egentlig.  Hun er for eksempel stolt av at hun er så flink til å finne ut ting. Hun spør og spør og spør om alt mulig, og derfor så finner hun ut alt også. Nesten sånn som Askeladden i eventyrene.

Det er litt ergelig at jeg som er størst, ikke alltid vet mest og best. I dag, for eksempel, så var vi jo på Snarøya . Dere ser sikkert at Menja har skrevet laaaangt og fint om hva navnet betyr. Hun skriver at "snar" kommer av busker og kratt. Og jeg som trodde at Snarøya hadde fått navnet sitt fordi det var så mange snarer der!  Jeg hadde til og med tatt bilde av både fuglene og fisken fra forestillingen vår fordi jeg tenkte å skrive om akkurat det.

Ja, for dere vet vel at vikinger ofte brukte snarer når du skulle fange dyr?  En snare er et gammelt fangstredskap som ble laget av tynne kvister, eller snorer. Snorene kunne for eksempel være laget av skinnstrimler, hårene fra halen til hesten  ( hestetagl) eller dyresener. De kunne fange fugler på den måten at de stakkars fuglene fikk hodene sine inni løkker som de hadde laget av snorene. Så ble de kvalt når de prøvde å komme seg løs igjen.  Fisk kunne de fange ved å lage en løkke som de tredde på fisken bakfra om den stod stille på et sted. 

Jeg så ikke en eneste snare på Snarøya, men jeg så mye busk og kratt.
  - Så da skjønner du nok at Snarøya ikke har noe med snarer å gjøre, sa Menja da vi dro. Det måtte jeg nok være enig i. Så fikk jeg en ny ide:
 -  Kanskje navnet betyr at alt på Snarøya skjer veldig snart, det vil si, veldig fort? 

Men der tok jeg iallefall feil. For aldri har vi brukt lenger tid på å komme oss hjem enn da vi skulle reise fra Snarøya skole. Selv om vi fikk fantastisk hjelp av de snille kulturvertene som hadde hjulpet oss hele dagen, og selv om vi fikk like fantastisk hjelp av mange av barna i 2. og 3.klasse, så var det ikke lett å komme seg avgårde. Bare hør: Tilhengeren fant vi igjen et helt annet sted enn vi hadde satt den, presenningen  og plastposene våre blåste av gårde ned en skråning, det meste av ustyret vårt ble vått før vi fikk det i hengeren, og feilparkerte biler gjorde livet surt for oss. Regnet sildret uavbrutt, og vi ble gjørmete og skitne.

 -  Hva skulle vi ha gjort uten alle de hyggelige barna som hjalp oss? Det lurte både Menja og jeg på da vi endelig kunne vinke farvel til skolen, en time seinere enn vi hadde tenkt. Og på DET spørsmålet hadde selv ikke Menja noe svar.