Hånes skole

Se nøye på bildet under. Himmelen er knall blå! For første gang denne uka skinte sola da vi kom til skolen vi skulle ha forestillinger på. Jippi!

Det hadde ikke regnet om natten heller. Asfalten var tørr og grå. Iallefall det meste av den. Noen steder var den malt i flotte farger også, sånn som her:

Dette ser jo nesten ut som et lite kunstverk. Og det passet bra. For på Hånes skole var det mye kunst. Menja likte aller best det store kartet, som var satt opp rett utenfor inngangen til gymsalen der vi hadde forestillinger. Er det ikke fint?

"- Vi vandrer omkring fra sted til sted, damduridam" synger vi alltid. For vi har vært veldig mange steder. Men da vi så det store kartet, skjønte vi at det fortsatt er veldig mange steder vi ikke har vært på.

Vikingene var kjent for å reise mye og ganske langt. De hadde noen veldig gode båter, så de kom seg over havet til mange land. Norske vikinger har satt spor etter seg blant annet  i England,  på Færøyene, på Island, på Grønland...noen få reiste til og med over det store havet helt til Amerika. - De må ha vært veldig modige, sa Menja da hun hørte det. - Like modige som guden Tyr!

Alle som har sett forestillingen vår vet at guden Tyr var den modigste av alle gudene. For han turte å legge hånden sin i munnen til Fenris. Desverre gikk det riktig galt med den hånda. Så derfor: Om dere møter en gammel vikinggud, og han har bare en hånd - ja, da vet dere hvem dere har foran dere: Tyr.

På Hånes skole var det et par lærere som faktisk var like modige som Tyr i dag. Uten frykt la de hånda si i gapet på den fæle Fenrisulven. Heldigvis gikk det bra. De har fortsatt to hender, og godt er det.   

Etter at vi hadde spilt to forestillinger, pakket vi i bilen og ryddet etter oss. Plutselig hadde vi låst oss ute, og måtte gå en omvei for å komme oss inn i gymsalen igjen. Da hadde vi egentlig flaks, for på omveien møtte vi en blid lærer som hadde bakt boller. Hun spurte om vi ville ha - og gjett om vi sa ja!

Vi satt en stund og koste oss på lærerværelset, mens vi smakte på baksten. Bollene var laget av herlig hvitt mel, som sikkert var malt på en kvern her i Kristiansand.  - Tenk på alt det gode vi kan bake av mel, sa jeg til Menja, mens jeg gumlet i meg en bolle med rosiner. Hun var enig, selv om hun ikke er en like stor bollespiser som meg. Men så er også jeg blitt størst. Og kan gå først. Og som dere alle vet: Det liker jeg.

Vi slutter rapporten fra Hånes skole med et lite kunstverk til, en tegning som hang på veggen i en av gangene:

 En tegning til å bli i godt humør av, akkurat som vi håper at forestillingen vår er.

Takk for oss, Hånes skole!