7. sep. 2011

Flekkefjord - fjorden ved Flikka gård


Navnet Flekkefjord kommer antagelig fra gården Flikka. Fjorden ved Flikkagården betyr det, men hva Flikka betyr vet visst ingen.

Kommunevåpenet er en losskøyte, en båt med en kjentmann, en lodmann, ombord, som viser vei gjennom vanskelig farvann.

Det har vært loser langs norskekysten fra eldgammel tid. I Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 var det bestemmelser om losing av leidangsskip. Og i Bergen bylov fra 1276 står det at skipperen på handelsfartøy må betale los selv.


Inn til Flekkefjord by går det en lang fjord. Nesten fire sjømil er det fra indre fjord ut til åpent hav. Innerst er fjorden stor og dyp og fri for vind og strøm, med plass til å ha mange skip og båter liggende for anker i vinteropplag eller mens de ventet på at uværet skulle gi seg. Eller kanskje de gjemte seg for fiender eller lå i bakhold for å røve sjøfarende.

I vikingtiden var det nok veldstand i området. Folk dro på vikingtokt vestover fra det gamle Hvinir eller Kvin og kom tilbake med store rikdommer. På gården Hæstad på Hidra ble det funnet to fantastiske smykker, en armring og en halsring av gull!


Under Hollendertiden, fra rundt 1500 til 1800 var det også stor velstand. På 1500-tallet var Hollenderne de beste skipsbyggerne i Europa. De bygget store tunge seilskip som ble kalt fløyt, med flat bunn, tre master og god plass til last . Skipene trengte ganske lite mannskap og kunne bygges på ganske kort tid. Men til skipsbygging trengtes tømmer, lange rette trær som både var solide og bøyelige.

I Holland var det lite av slikt, så hollenderne dro til Sørlandet for å kjøpe tømmer. Det trengtes mye tømmer, både til skip og fordi alle hus og broer og brygger i Amsterdam måtte bygges på 10–12 m lange trepåler. Derfor sa folk i gamle dager at Amsterdam står på Norge.

Hollenderne kjøpte også fisk, bark, stinmose og hummer. Og gråstein. Gråsteinen kom fra Flekkefjord og ble brukt til å fylle opp havnene med. Etter hvert ble Flekkefkord en travel og velstående handelsby som fikk navnet Hollenderbyen. Men kan vel si det er å lage gull av gråstein?

Øverst Flekkefjords kommunevåpen, så hollandske fluiter eller fløyter radert av Venceslaus Hollar i 1647, så kart fra 1585 tegnet av den hollandske kartografen Lucas Janszoon Waaghenaer herfra. Større utgave her hvor du ser både Leest, Selloer, Helgensondt og Otters nes, samt bjørner og hval og hollandske lasteskip.

Hellig Olav og kuer i Lyngdal


Lyngdal er dalen som elva Lygna renner igjennom. Lygna kommer fra ordet lugn på norrønt, det språket som vikingene snakket. Lugn betyr stille, så Lygna betyr "den rolige elva".

Lyngdal har ku i kommunevåpenet. Det er en Lyngdalsku. Lyngdalsfeet var en gammel norsk ferase som kom fra fra Lyngdal.

Lyngdalskuene var rødbrune og kollet - uten horn - de var ikke særlig store, rundt 380 kg, og ga fet og god melk med 4,32 % fett.




Kanskje de lignet litt på Audhumla, den digre urkua, hun som kom frem i Ginnungagap sammen med kjempen Ymer og som slikket frem Bure, faren til de gamle gudene - bare at Audhumla var temmelig mye større?


Det var både folk og fe i Lyngdal i vikingtiden. Bakom Lyngdal Gamle kirke er det sju store gravhauger fra eldre jernalder og fra vikingtiden.

Og på Sælør - eller Sæløyene - to øyer som ligger rett sør for Korshamn - var det en gang en vikingkonge som overvintret. Det var Olav Haraldsson II, konge i Norge fra 1015, også kalt Olav Digre, og etter sin død Olav den Hellige. Det er visst rester av en eldgammel kirke på Sælør. Det var kanskje Olav den Hellige som bygget den om vinteren mens han var der?

Det kan ha vært i året 1028. Da angrep kong Knut den mektige Norge med 50 skip. Olav måtte flykte. Knut overtok kongemakten og ble konge over både England, Danmark og Norge. I England kalte de ham Canute the Great, i Danmark Knud I den Store og i Norge Knut den mektige.


Øverst: Lyngdalskua på Lyngdals kommunevåpen. Så «Knut den mægtige ruster sig til Krig», Halfdan Egedius i Olav den helliges saga, Snorre 1899. Så Audhumla som slikker fram Bure, Jakob Sigurðsson, Islandsk manuskript, 1765-1766.

Berge barneskole

Gjett hva dette er! Menja og jeg elsker  spørrekonkurranser, nemlig. Det vet alle som har sett forestillingen vår. Men hva er dette?


Svar: Sommerfugltegninger fra Berge barneskole. Vi fant dem i salen der vi spilte forestillinger i dag. Det var fargerike sommerfugler oppover hele trappa. Bare se:


De er limt oppover den hvite trappa. Menja som er så glad i tegne, fikk lyst til å tegne sommerfugler hun også. Men det hadde kanskje ikke vært det samme om hun hadde tegnet en sommerfugl i stedenfor en Fenrisulv i forestillingen vår... hi, hi.



Kanskje det er det hun sitter og smiler av her på stolen? Bildet er tatt mellom de to forestillingene våre. Hun er nok både svett og sliten, det blir vi alltid. Men vi blir også glade, alltid.

Menja liker å tegne, mens jeg liker best å synge og spille. Da jeg så sommerfuglene, så tenkte jeg ikke på å tegne, nei. Jeg tenkte på en sang. Den er skrevet av Halvdan Sivertsen. Ikke akkurat en vikingsang, men veldig fin for det.  Sånn begynner refrenget: "Og du ga mæ et smil, sommerfuggel i vinterland". Jeg synes sangen passet godt på Berge barneskole. Ikke bare fordi de hadde så mange sommerfugltegninger. For sangen handler egentlig om barn som kommer til Norge fra andre land, og om at de må bli tatt godt i mot. På Berge var det mange barn som ikke var blitt født i vinterlandet Norge. Men det så ut til at de hadde det bra på skolen sin. Iallfall var de ikke gjerrige på smil, verken de eller de andre barna.

Tusen takk for en fin dag på Berge. Etter at vi var ferdige med å spille teater, fikk vi deilig mat, - og til og med en cola hver. Hyggelig prat på personalrommet ble det også tid til. Her sitter rektor Anders og tar seg en pust i bakken før alle lærerne skal ha møte. Ser dere det fine, fargerike bildet bak ham?



Det er typisk for sånn som vi husker Berge barneskole. Fargerikt og flott på alle måter!



6. sep. 2011

Langenes skole

Inni denne røde boksen spilte Menja og jeg to forestillinger i dag. Denne dagen som har vært så utrolig våt! Men det synes ikke på bildet her. For da vi kom til Langenes om morgenen, så var det oppholdsvær en bitteliten stund. Jeg så mitt snitt til å ta et par bilder, mens Menja fant rektor som låste opp den røde boksen, det vil si gymsalen.



Mens jeg stod og ventet ved bilen med alt ustyret vårt, kom det en gutt og fortalte at jeg gjorde noe veldig ulovlig. Og det hadde han jo rett i.  " Langenes skole - Forbudt for motorvogn" stod det, svart på hvitt.



Men siden vi hadde så mye med oss, så fikk vi lov av rektor å kjøre inn likevel. Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis jeg ikke hadde hatt den tillatelsen? Kanskje jeg hadde fått kjeft? Eller kanskje jeg måtte ha betalt en bot?

- Tenk om vi hadde levd i vikingtida, sa Menja da vi snakket om det etterpå.  - Å gjøre noe ulovlig, var ikke særlig lurt på den tiden. Hvis man gjorde noe riktig galt, så kunne man for eksempel bli lyst fredløs. Da fikk man ikke være sammen med familien sin eller noen andre, man måtte bo for seg selv i skogen eller på fjellet uten noen til å hjelpe seg.  - Da var det nok bedre med holmgang, sa jeg til Menja.  Hvis to menn var sinte på hverandre og ikke klarte å bli enige, så kunne de utfordre hverandre til holmgang. Det var en slags duell. Den foregikk på en holme, og da slåss de som var sinte på hverandre med sverd og skjold. Begge hadde med seg en hjelper - en skjoldsvein - som holdt skjoldet for ham. Vinneren av kampen fikk retten på sin side. Egentlig var det temmelig ille det også. Godt vi ikke har det sånn lenger!

Heldigvis var ingen sinte på oss på Langenes. De var rett og slett veldig blide! Både voksne og barn så ut til å trives i vårt selskap.  Og mens regnskurene kom i rykk og napp, så hadde vi det godt og lunt i den røde boksen som var gymsalen.  
Takk for oss !



Søgne og Ny-Hellesund og Hellig Olav



Søgne kommune har navn etter en elv, Søgneelva. Songdalselva kalles den også. Vikingene kalte elva for Sygna. Noen mener det betyr "elva som synger".



Kommunevåpenet i Søgne forestiller to varder. De står på på toppen av Helgøya - eller Helligøya - og det var visst vikingkongen Olav Haraldsson II Digre - selveste Olav den Hellige - som bygget dem.




En gang, ved Ny-Hellesund, eller Helligsund som det het før, ble Hellig Olav forfulgt av fiender. Da slo kongen sverdet sitt mot fjellet så det åpnet seg til et sund han fikk reddet seg igjennom.


Olavssund heter det og går mellom Kapelløya og Helgøya. Kabelø og Helleø står det på kartet. Som takk for redningen reiste kongen et kapell på Kapelløya . Enda kan man se ansiktet hans i fjellet i den trangeste delen av sundet. Det var en trollkjerring som satte det der fordi hun ikke ville slippe ham gjennom. Men Hellig Olav gjorde gygra til stein. Og der ligger hun den dag i dag, som skjæret Trollkjerringa.

På Søgne Gamle Prestegård står det forresten en runestein fra vikingtiden. Nesten 1000 år gammel er den. Der står det "auintr : risti : stin : þina aftir : kunuat : sun sn" - Øyvind reiste denne steinen etter Gunnvald, sønnen sin. Skal tro hvem de var, Øyvind og Gunnvald?

Øverst: Søgne kommunevåpen. Så kart fra Statens kartverk - Sjøkartverket. Nederst innskriften på Søgnesteinen fra Arild Hauges runer.

5. sep. 2011

Lunde skole



Ridning forbudt? Tenk om vi hadde kommet med hest, sånn som mange vikinger sikkert ville gjort!
Da måtte vi ha satt fra oss hesten utenfor Lunde skole, det er sikkert.

Det er visst sånn med sykler også. Se bare her!


 Menja og jeg hadde så mye bære på, at vi verken hadde sykkel eller hest, men bil. Og vi fikk kjøre bilen helt inn til gymsaldøra, takk og pris. Der ble vi møtt av rektor og flere hyggelig lærere. En av dem var Kjersti Østmoe. Her ser dere Kjersti ønske oss velkommen:


På Lunde skole spilte vi 2 forestillinger, for 1, 2 og 3 klassingene. Det var gøy! For nå var det en hel måned siden vi hadde spilt teater. Heldigvis hadde vi ikke glemt det. Uansett var det likevel godt å få litt hjelp underveis. Både til å lokke frem kua Audhumla og dvergen, til å svare Grotte-kverna og til å hjelpe dvergen med å finne frem alt han trengte for å lage Fenrislenken. En av elevene kunne til og med fortelle om hvorfor det var logisk at det var røtter under fjell. Dvergen var helt enig med ham, og joda, røttene de ble funnet og brukt i lenken til Fenris. Og godt var det - så ble det beistet endelig bundet! Med hoggtenner og alt....


Da vi skulle reise hjem igjen, så klarte vi ikke la være å stoppe og ta bilder, for det var så fint på Lunde, syntes vi. Vakre hus, båter, og blomster...





Det var faktisk akkurat sånn på Sørlandet som vi hadde drømt om, Menja og jeg. Vi gleder oss til fortsettelsen!

14. aug. 2011

Borg i Lofotr

Lofotr var vikingenes navn på Vestvågøy. Det betyr gaupefot. Naboøya Flakstadøy het Vargfotr som betyr ulvefot. Borg betyr borg eller vern. Det passer godt på høvdinghuset på Borg. Det ligger som en festning på høyden, med utsyn til alle kanter. I vikingtiden bodde det en rik og mektig høvding der. Huset hans var 83 meter langt og 9 meter høyt, med plass til 50 kuer og minst like mange folk. Restene av huset hans er det største langhuset som er funnet.

Høvdingsetet på Borg var hjemmet til Olaf Tvennumbruni. Der bodde han med husfrua Åshild, sønner og døtre, slekten og folkene sine, kuer, sauer, geiter, hester, hunder og treller. Han var en av de aller rikeste og mektigste av de 15 vikinghøvdingene Hålogaland. Bare Håkon Grjotgardsson, også kalt Håkon Ladejarl, sto over ham. Ingen i hele Norden - ja, kanskje i hele Europa - hadde større langhus på en flottere plass enn han Olaf Tvennumbruni!

Olaf drev med handel. Han seilte sydover med hvalrosstenner, dun og fjær, pelsverk, skinn, selolje og tørrfisk i båten. Tilbake kom han med store rikdommer og luksusvarer, kostbare silkestoffer, glassperler, vin, krydder og honning. Han hadde drikkebeger av ekte glass, kanner av keramikk og gullgubber - ørsmå gudebilder av gullblikk som viste selveste Odin og jotunkvinnen Skade. Høvdingen på Borg var selv av gudeætt må vite, i slekt med Skades og Odins sønn Sæming - ihvertfall om vi skal tro skalden Øyvind Skaldespiller som regner Sæming som stamfar til alle Håløygene.

Olaf Tvennumbruni var den siste store vikinghøvdingen på Borg. Enda så flott og godt det var der, dro han fra Lofotr med familien sin og slo seg ned på Olafsvellir på Island. I Landnåmabok hvor alle som kom til Island ble ført inn, står det:

“Olaf Tvennumbruni het en mann som for fra Lofot til Island. Han tok hele Skeid mellom Tjorså og Sandløk [sørvest på Island]. Han var en stor blotmann. Olaf bodde på Olafsvellir, og han er hauglagt i Brunahaugen under Vardefjell.”

Tvennumbruni betyr visst "to-bryn". Kanskje det var et nidnavn, et mobbenavn? Olaf hadde kanskje veldig markerte og buskete og store øyenbryn, kanskje de til og med hadde vokst sammen sånn at de så ut som ett? Eller kanskje han bodde ved et fjell på Island som så ut som det hadde øyenbryn? Det får vi nok aldri vite.

Bilder: Øverst det rekonstruerte høvdinghuset på Borg, Lofotr vikingmuseet, gullgubben med Odin og Skade og Island fra utsnitt av Carta Marina tegnet av den svenske kartografen Olaus Magnus i 12 år frem til 1539, via wikipedia.