Hjemme igjen - på Lofotr

Se så flott vi hadde det på Lofotr! Hver sommer når vi kommer hit til Borg på Vesvågøy så føler vi at vi kommer hjem igjen. For her har vi så mange venner, og føler oss veldig venn med naturen og omgivelsene også. Vi er veldig heldige...

I år var det litt spesielt, for det var et russisk fjernsyns-team som filmet hele uka som viking-festivalen varte. Så nå kommer vi på russisk tv. Damduridam!

Ellers spilte vi vår gamle forestilling for store og små. Vi hadde med oss Senja ( John Vedde) som tok noen fine bilder av oss , og her er en smakebit. Som dere ser, så var både kua, gudene,Ymer, dvergen og Fenris på plass!

Audhumla var helt umulig og begynte å slikke på publikum. De tok det heldigvis pent.

Fenja koste med Frøyas katter. Mjau!

To litt uskikkelige jenter: Idunn og Menja

Ymer dukket overraskende opp, men barna lot seg slett ikke skremme....

.... ikke engang da han fikk to hoder! 

Ymer var ikke bare fæl, han var snill mot babyene sine, iallerfall 

Dvergen var også snill, og sørget for å lage en lenke til å binde den fæle Fenrisulven! Du kan skimte tennene til Fenris på siden av dvergen ( og for å gjøre det helt klart: Fenrisulven var IKKE snill!)

Etter en flott vikingfestival i Lofoten, reiste vi glade og fornøye videre mot Midt-Troms. Tusen takk for denne gang til både publikum og ivrige møllere!

Borre 2014!

Damduridam! Her kommer vi med kverna vår igjen på Borrekaupangen. Det er rart å tenke på at det var her vi spilte "Si oss hva verden er laget av " for første gang slik forestillingen er nå, og det var for 4 år siden....

Den gangen hadde vi leiren vår helt ved inngangen. Da så det slik ut:

Men denne gangen ( som for 2 år siden), holdt vi til på festplassen, i amfiet.  Til høyre på dette bildet er soveteltet vårt, der var det godt å bo.

Og her er Arne Juksemage, vår trofaste følgesvenn. Han bodde i naboteltet, og hjalp oss når vi trengte det. Det var godt å ha en så god hjelper som ham. I tillegg til å hjelpe oss, så gikk han rundt og solgte brente mandler, urter og sin egen vikingbok. Men noen ganger måtte han hvile, og da slappet han av i "viking-eiketre-stress-lessen" sin. Det var ham vel unt!   

Ja, vi hadde det godt på Borre. Naturen var vakker, leiren var flott, vi møtte mange gode venner. Sjelden møter vi et så stort publikum som vi gjorde der!  Se bare på disse fine bildene som John Vedde tok da han besøkte oss: 

http://www.johnvedde.no/med-fenja-og-menja-til-borre/

 "Hånda må hvile og kverna må stå,
Damduridam.
Hånda må hvile og kverna  må stå,
Damduridam
Nå må vi slutte, nå må vi gå
takk for at dere, kom hit og hørte på.
Damduridam, damduridam, damduri,damduri, damduridam".


Her hviler vi oss , før vi vandrer videre. Lofotr neste!

Nesten-forsvinning på Nes!

Se på dette bildet! Ser det ikke ut som om anda gliser litt i nebbet sitt?  Ikke så rart, kanskje, etter å ha laget stor oppstandelse på Store Nes Viking-og Middelaldermarked. For midt i siste forestilling denne helgen på Årnes, så klarte den å stikke av! Den fløy ikke foran teltet  vårt mot publikum slik den ellers alltid gjør, den lot seg  isteden seile med vinden og rett ned i selveste Glomma. Der lå den og duppet og koste seg slik ender gjør, helt til en modig ekspedisjon med store og små vikinger seilte ut med vikingskipet "Mjøsen Lange" og fisket den opp igjen. Da var den klissvåt  - men som dere ser, blid og fornøyd. Akkurat som alle vi andre...

Takk for innsatsen, alle ande-fugl-reddere! 

 Det var gøy å være med på det aller første markedet som ble arrangert på Årnes. Vi tror ikke det blir det siste, for på Årnes var det mange ivrige folk som sammen sørget for at det ble et flott marked. Selv om anda vår prøvde å stikke av, så likte vi godt at markedet lå så og si i vannkanten. Når Menja og jeg ikke spilte teater, så kunne vi sitte i sola og vinke til "Mjøsen Lange" der det passerte forbi oss, hvis vi så det, da.

Her har Malin Rikardsdotter Ahlin tatt bilde av oss en gang vi ikke så det... Det er hun som har tatt alle de andre fine bildene fra forestillingen vår også. Takk til deg, Malin! 

Se bare hvor fin Idunn var med eplet sitt ( hva Menja har å gjøre bak henne, det skjønner jeg derimot ikke...)

Her har Malin tatt bilde av Ymer som skremmer barn på Nes.  Eh, egentlig ble de ikke redde, men han prøvde iallefall. 

Ymer var iallefall glad for de fine babyene som han svettet ut av armene sine! 

Dette bildet synes jeg - Fenja - er ganske stillig. Jeg tror jeg forteller om at modige Menja snart skal legge hånda si i Fenrisulvens gap ( det ble det forøvrig ingenting av, for Menja turte ikke likevel - typisk!) 

Er det noe rart at jeg blir litt oppgitt noen ganger? 

Men: Egentlig er vi veldig gode venner, Menja og jeg. Og vi koser oss når vi kan vandre rundt fra sted til sted og møte nye og gamle pubklikummere.  I morgen reiser vi igjen - og nå er det Borre-kaupangen som står for tur.  

Håper vi ses der! 

Fenja og Menja i middelalderen - på Hamar

For første gang har Menja og jeg deltatt på et middelaldermarked. Denne helgen var vi på middelaldermarkedet på Hamar, på Domkirkeodden. Det var en fantastisk opplevelse! 

Hvorfor det? Jo, vi hadde strålende vær, markedet var godt organisert, vi ble varmt ønsket velkommen, vi fikk utsøkt mat og vi fikk et flott sted å holde forestillingene våre og male korn til mel. Vårt tilholdsted var i utkanten av markedet, ved den store hestekastanjen. Treet gav skygge for sola, og grenene kunne brukes til å henge opp både fanen vår og litt av hvert ellers som vi hadde med oss.

Vi var usikre på om middelalderpublikummet ville like å høre historiene våre fra vikingtid. Det gjorde de ! Så vi vandrer gjerne gjennom tida til middelalderen flere ganger vi, nå som vi vet at det går så fint...

Utenom forestillingene og kverningen av mel, så tok vi oss også litt tid til å titte på hva middelalderen hadde å by på. Her ser vi Menja på handletur. Både folk og telt er litt annerledes enn de fra vikingtida, det kan alle se...

Vi møtte mange hyggelige mennesker - både store og små. Takk for alle gode samtaler, og for en flott helg på Hamar!

P.S   Vi er også veldig glade for at vi fikk sove i dette fine "Kokebokhuset" - med gode senger for slitne jotunsøstre

Ask med flere - i Asker

La oss presentere: Selveste Ask, jordens første mann ...

... i  Asker! 

Ja, at han var  i Asker, det vet 4. klassingene fra skolene Blakstad, Heggedal, Hofstad, Solberg og Vardåsen.  I  forrige uke møtte de både Ask og alle de andre som vi har med oss når vi spiller "Si oss hva verden er laget av " inne i det fine lokalet på låven til kulturskolen i Asker.

Det var en stund siden vi hadde hatt opp riggen vår og spilt forestillingen, så det var ekstra morsomt å spille for Asker-elevene. Mange sa etterpå at de likte det de hadde sett, og Menja fikk et håndfast bevis etter en av forestillingene. Se her: En liten blomsterkrans av markblomster! Hun hengte den opp på fanen vår, så alle skulle få se hvor fin den var. Tusen takk til dere som lagde den!




Asker-elevene møtte som sagt Ask, jordens første mann. Mytene sier at gudene laget en menneskemann av en en tørr aske-stamme, og en menneskedame - som de kalte Embla - av en alme-stamme. I forestillingen vår trekker vi også frem andre myter, f.eks. myten om Fenris-ulven. Slik har Menja tegnet hodet hans- merk hoggtennene... ingen melketenner her, nei.

Og hvem er så han som står foran Fenris?  Elevene fra Asker vet det: Dvergen, smeden fra Svartalvheim som laget en magisk lenke som kunne binde ulven. Ikke verst, egentlig, for gudene klarte det ikke selv!
De som ser nøye etter, kan også se hodet mitt ( Fenja) som snakker med dvergen, og tingene som han måtte ha for å kunne lage lenken.

Bildet er slett ikke tatt i Asker, men ute på et vikingmarked i Gudvangen, på Vestlandet. Det er ute på denne måten vi kommer til å spille forestillingen vår nå i sommer. Vi skal til Årnes, Borre, Lofoten, Sørreisa og Harstad.

Ses vi?

Asker 2014: Hofstadir, Blakkastadir, Heggjadal, Solbergar og Vardåsen, på Askar gård i Skogheimsherad

I vikingtiden het Askergården Askar. Navnet kommer fra asketreet. I Asker og rundt Askergården og Asker kirke er det mye ask. Til og med i kommunevåpenet er det ask: tre styvingstrær - askekaller - eller askestyvinger som de også kalles. Jeg syns de ligner småtroll.

Askargården ble ryddet i jernalderen. Den var nok en mektig gård i vikingtiden, siden det er så mange gravhauger ved kirken. I middelalderen lå det en liten steinkirke der. I vikingtiden var det kanskje kultsted med hov, tingplass og offerlund ved haugene, som det ofte var der de første kirkene ble bygget.

På Hofstad - Hofstaðr - var det kanskje også kultsted og gudehov. Navnet betyr ihvertfall et sted med hov. Det var ofte bygdens mektigste og fornemste menn som hadde hov på gården sin - hoff og hov kommer fra samme ord. Det er funnet tre gravhauger og to eldgamle veier på Hofstaðr, så det var et viktig sted.

Kanskje det var en sånn tre-Tor på Hofsrad som fikk mat og drikke og ble blotet til, sånn som hos Dale-Gudbrand på Hundorp, en mektig høvding i Gudbrandsdalen. En gang kom Olav den hellige dit:

"Kong Olav avtalte møte med bøndene tidlig neste morgen, og da skulle også gudebildet av Tor bæres ut. Da møtet var satt spurte Dale-Gudbrand kongen hvor hans Gud var. Samtidig sto sola opp og kongen svarte: "Der kommer min Gud med stort lys". Da bøndene snudde seg for å se mot soloppgangen, slo Kolbein sterke til gudebildet så det sprakk og ut kom mus, øgler og ormer. Da de så dette tok Dale-Gudbrand og bøndene kristendommen."

Det gamle norrøne navnet på Blakstad var Blakstaðr. Blakki eller Blakkr sitt sted betyr det. Der har det bodd folk siden steinalderen. Det ligger tre gamle gravhauger der. Rundt år 1200, litt etter vikingtiden, bodde Gudolv av Blakkastadir på gården. Han ble også kalt Gudolv Blakk og Gudolv Smørtik.

Gudolv Smørtik er den aller første fra Asker - eller Skogheimsherad som Asker het på den tiden - som det er skrevet noe om. I Håkon Håkonssons saga kan vi lese at Gudolv Blakk var sysselmann i Asker, Lier, Røyken og Hurum.

På den tiden var det ufred i landet og strid mellom baglere og birkebeinere. Gudolv sloss på baglernes og ribbungenes side, mot birkebeinerne. Og han skaffet seg mange uvenner, blant annet en bonde som het Utrygg. I 1226 samlet Utrygg en flokk menn. Med våpen i hånd dro de til gården hvor Gudolv hadde gjemt seg i kirken, hugg seg gjennom taket og drepte Gudolv. "Det var ikke mange som sørget over Gudolvs død," står det skrevet, for "han hadde vært for sjølrådig overfor folk." Her kan du lese mer om Gudolv Smørtik og her er sagaen.

I Heggedal ved Gjellumvannet var det også folk for tusen år siden. På Gjellum er det funnet en jernøks fra vikingtiden. På den tiden het gården Gilheimr. Hva gil betyr vet ingen. På Gui like ved bodde det folk lenge før vikingtiden. Det går en eldgammel vei over gården, og det er funnet gravrøyser og en steinøks der. Navnet Gui - Guðvin - må vel bety gudenes slette? Kanskje har det vært gudehov på Gui også? Pent er det ihvertfall på Gudesletta.

Heggedal har navn etter elva Hegga som renner ut fra Gjellumvannet. Hegga er elva der det vokser mye heggetrær. Heggetreet kan spå: Har det mange blomster blir det mye bær i skogen. Hvis rogna får blomster like etter heggen, kommer kornet til å bli tidlig modent.

Og når heggen står i blomst, betyr det at det er varmt nok i jorda til å så kornet. Heggekvister ble brukt som beskyttelse mot hekser, tyver og tordenvær. Barken brukte folk mot gikt, brannsår og sår som ikke vil gro. Heggeavkok var bra mot skabb.

På Solberg har det vært gård fra yngre jernalder. Det gamle navnet på gården var Solbergar. Det  betyr berget som sola skinner på. På gården er det funnet et sverd, en pydspiss og flere andre ting fra jernalderen. 

De som bodde på Solbergar i vikingtiden var nok fredelige bønder som passet på kuene sine og dyrket byggkorn. Når de så sola skinne på berget tenkte de kanskje på Mundilfares barn, Sol og Måne:  

Han syntes han hadde så vakre barn, Mundilfare, like vakre som selve solen og månen, så han kalte dem like godt Sol og Måne, Sól og Máni. Gudene som hadde skapt solen og månen av gnister fra det glovarme Muspelheim, likte ikke navnene, de mente Mundilfare var hovmodig. Som straff satte de Sol og Måne til å føre solvogna og månevogna over himmelen. Om dagen styrte Sol vogna med sola oppi. Foran vogna hadde hun hestene Årvak og Allsvinn, Tidlig våken og Veldig rask betyr navnene deres. De fór over himmelen med ulven Skoll like i hælene. Bak månevogna halset ulven Hate gjennom natten. Og hvis ulvene tok igjen vognenene, da kom de til å sluke både sol og måne! Søndag, soldagen, er kalt opp etter Sol. Og mandag, månedagen, er kalt opp etter Måne. 

Vardåsen var Askers vardefjell. På norrønt het åsen kanskje vitiås? En viti var ihvertfall det gamle ordet for vete eller merke, tegn, baune og varde. Og på Vardåsen brant det vardebål både før, i og etter vikingtiden. Vetene var store bål som folk kunne se på lang avstand. I krigstid lyste bålene fra topp til topp, fra Varden på Nesodden, Ryen varde, Vettakollen i Aker og Brannfjell i øst, fra Kolsås i Bergheimsherad som Bærum het bør, fra Vardåsen i Røyken, Håøya og Vardåsen i Lier. De varslet om at det var fare på ferde, at det var fiender på vei og at alle våpenføre menn måtte samles til strid. 

Bilde: Askers kommunevåpen. "Kong Olav inne i Tors hov": Halfdan Egedius, fra Olav Trygvasons saga, Snorre, 1899-utgaven. Håkon Håkonsons saga: tittelfrise, Gerhard Munthe, Snorre. Hegg: Carl Axel Magnus Lindeman, Bilder ur Nordens Flora. Trundholmsvognen: Solvogn fra bronsealderen, ca 1350 f Kr, Danmark. Bauner på fjelltoppene varsler om fiendtlige skip: tresnitt i Olaus Magnus' verk Historia de gentibus septentrionalibus, 1555. Alle wikimedia commons. 

Frogn 2014

Ingen vet hvor lenge det har bodd folk i Frogn. De første kom nok en gang i steinalderen, for det funnet både både steinøkser, skålgropfelter, helleristning, gravhauger, bygdeborger og varder og gravhauger i kommunen.

Kommunevåpenet er en borg. Den er ikke en eldgammel bygdeborg fra folkevandringstiden, men bygget på 1800-tallet og oppkalt etter kong Oscar 1. da han var på besøk i 1855. Oscarborg festning ligger på en øy midt uti i Drøbaksundet og var særlig viktig under andre verdenskrig.

På tegningen under her ser du hvordan det v ar i Drøbak rundt 1800 da engelskmannen John Edy var på Norgesreise og tegnet og malte og skrev om Norge. Drøbaksundet er det smaleste sundet i Oslofjorden. Før var Drøbak vinterhavn for Christiania. I harde vintre var det ofte is fra Drøbak og helt inn til Oslo.

Navnet Frogn kommer fra storgården Froen. På gammelnorsk het den Fraun som etter hvert ble til Frogn. Fraun kommer fra fraud som betyr gjødsel eller fruktbar, gjødslet jord. Frogn betyr altså gården med den frodige, fruktbare jorda. Der hadde vanene likt seg!

Vikingene fortalte om to gamle gudeslekter - æser og vaner. En gang kriget de med hverandre. Da krigen var over flyttet noen av vanene til æsene i Åsgård. Vanene var guder for fruktbarhet, kjærlighet og velstand. En av dem var Njord. Han bodde i Noatun og regjerte over havet og all slags sjøfart. Han rådde over vindene, kunne stille storm og slukke ild. Det var Njord du måtte blote og ofre til for lykke på havet, god vind og trygg sjøreise, godt fiske og rikdom til havs og lands.


Njord hadde to barn: Frøy og Frøya. Frøy var så vakker og mektig og god at Snorre kalte ham for Verdensguden. Han rådde over vekst og vær, over regn og solskinn og alt som spirer og gror og vokser seg stort.  Han rådde for god framtid, for fred, velstand og framgang og kaltes også årsguden og rikdomsgiveren. Han hadde en tjenestejente som het Bøyla. Det betyr å baule eller raute som ei ku. Bøyla passet fjøs og kuer. Mannen hennes Bryggve dyrket åkeren og brygget øl. Navnet hans betyr v isst hellig byggkorn. Frøy bodde i Alvheim. Han eide skipet Skidbladner som kunne seile like godt til lands som til vanns, som alltid seilte i medvind og kunne brettes sammen som en duk og puttes i lomma. Frøy eide et magisk sverd som slo ut mot Jotuner på egen hånd. Og den raggete grisen hans Gullinbuste løp gjennom luft og hav og lyste opp mørket med den gyldne busten sin.

Søsteren  hans var fagre Frøya, den vakreste av alle, hun som rådde over kjærlighet og fruktbarhet, hadde en vogn som ble trukket av to katter og en gris som het Hildisvin som hun red på, en fugleham og et fantastisk smykke som het Brisingamen.























Bilder: Frogns våpenskjold, Drøbak malt av John Edy 1800, Njord, Frøy og Frøya  sånn som folk trodde de så ut for mer enn tre hundre år siden, fra et islsandsk Snorre-manuskript 1680, alle wikimedia commons. Oscarsborg festning: visitnorway.com

Blant elger og trær på Dal

Rundt Dal skole i Frogn er det mye skog. Til og med inne, fikk vi følelsen av skog. For se, - her sitter Menja og bretter kapper i musikkrommet  med en elg og et jule-gran-tre bak seg. Ikke verst!

Det var en helt spesiell stemning da Menja brettet kappene etter at elevene var ferdig med å være vikinger sammen med oss. For det var den aller siste gangen hun brettet de kappene på en stund. Turneen vår var slutt. Dal skole var den siste skolen dette skoleåret som fikk høre fortellingen om grottekverna og som fikk være med på vikingverksted. For oss ble det en fin dag, men også litt vemodig.

Det var nesten som om værgudene var litt triste de også. For aldri har vi opplevd verre regn under riggingen! Vanndammene var ganske store. Og tingene våre ble ganske våte. Kulturvertene som hjalp oss også. Takk for hjelpen i regnet!  (Og det gjelder også dere som ikke var kulturverter, men som stilte opp og hjalp oss da vi skulle dra ...)

Forestilling og verksted gikk fint. På Dal var både 3.trinn og 4. trinn med, for det er ganske få på hvert trinn. 3. og 4. var vant til å være sammen, så det hadde jo vært urettferdig om bare 3. skulle få møte oss.

Takk for en fin dag på Dal - og riktig god påske til dere alle!