13. aug. 2011

Fenja og Menja i vinden .... i Lofoten



Hui - som det blåste - men hva gjør vel det med litt vind når sola skinner og himmelen er blå? Vikingstien med de fine Menja-tegningene stod iallefall støtt nok under hele Lofotr Vikingfestival.

Fullt så enkelt var det ikke med teltet vårt. Vinden tok tak i guder og gleipnir-ting, og enda verre - den reiste på en måte av gårde med  stemmene våre også.

Uteteater er en utfordring noen ganger, men Menja og jeg  lar oss ikke knekke.  Vi fikk hjelp av to snille vikinger og bar teltet vårt over den lille plassen og til et sted der det var mer ly. Så tjoret vi det fast, og vips - så var alt så mye bedre igjen...

Her ser dere meg mens jeg spiller forestilling utenfor teltet etter at vi har flyttet det. Det var visst vind der også. For bare se på den gule kjolen min! Den snur seg ikke akkurat av seg selv. Men... oops - hva er det for noe mer jeg ser? Er det ikke... jo jammen er det... der ser jeg jo Ymer tittende fram høyt der oppe. Og jeg som trodde at barna bare tøyset med meg. Det derfor jeg ser så morsk ut. For jeg var helt sikker på at de bare ville lure meg til å snu meg, og at alt de sa om at det var troll bak meg bare var noe tull... Ikke hadde jeg Menja å spørre heller, for hun hadde visst tatt seg en tur. Typisk Menja, når sånne skumle ting skjer!


9. aug. 2011

Stiklestad - Stiklastadir

På Stiklastadir skal det ha vært en bekk i vikingtiden, Stikl-bekken, som Stiklastadir-gården fikk navn etter. Stikle betyr å hoppe på gammelnorsk. Kanskje Stiklastadir var et godt sted å hoppe over bekken? Eller var det bekken som hoppet og spratt avgårde?

Noen mener at navnet kommer fra det store slaget på Stiklastadir. Ifølge Trønderordboka betyr stikle ”å gå ustøtt og forsiktig, med små steg og stive føtter: gå og stikle eller stikle seg fram” - da blir Stiklastadir ”stedet hvor hærmennene hinket og hoppet og gikk ustøtt og vaklet omkring etter slaget”. Ikke godt å si hva som er riktig, som med nesten alt som er mer enn 1000 år gammelt.

Det sies at det var 7000 mann fra bondehæren og 3600 mann fra hæren til Olav II Haraldsson, også kalt Olav Digre, som møttes i slaget på Stiklastadir 29. juli 1030. Olav var konge i Norge fra 1015 til 1028, da Knut den mektige erobret landet. Det likte Olav dårlig.

Diger kan bety både kraftig og tykk. Snorre beskriver Olav som "en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt." Andre sier at Olav var liten og tykk og ikke var særlig pen, med diger ølvom, korte bein og rødt utslett i fjeset, rå og brutal og lite sympatisk. Mer om Olav her, det er ikke godt å bli klok på ham.

Slaget på Stiklastadir ble kort. Olav kjempet tappert. Men allerede tidlig på dagen fikk han et hogg i venstre bein av Torstein Knarresmed. Kongen lente seg mot en stein, kastet sverdet sitt fra seg og falt i bønn. Da stakk Tore Hund ham i magen og Kalv Arnesson stakk ham i halsen. Det ble Olav Digres bane.

Etter slaget begynte det å skje merkelige ting. En blind mann fikk synet igjen etter å ha strøket Olavs blod øver øynene. Folk fortalte om Olavs storverk, om jygrer og troll han hadde gjort til stein, om hellige kilder som dukket opp i fotsporene til hesten hans, om håret, skjegget og neglene som vokste på ham etter at han var død. Ett år og fem dager etter slaget, 3. august 1031, ble Olav den hellige, Óláfr hinn helgi, erklært helgen. Norge var kristnet og vikingtiden slutt.

Øverst: Kong Olavs fall, fra Olav den helliges saga, Snorre, tegnet av Halfdan Egedius, 1898. Så samme motiv fra Flateyabók, 1390. Nederst: St. Olav helgenerklæres, fra alterbord, trolig fra Haltdalen stavkirke, ca 1320.

2. aug. 2011

Stiklestad!




For første gang var Menja og jeg på et marked som både var viking-marked og middelaldermarked. Det kan dere se blant annet på teltene på bildet, der det både er spisse vikingtelt og runde middelaldertelt.
- Men langhuset på bakketoppen er laget for vikinger, sa Menja glad da hun så det. For det var et virkelig flott langhus de hadde bygget på Stiklestad. Tretaket skinte så vakkert under kveldshimmelen da vi kom.
- Men se, der ser jeg Stiklestad kirke, den passer bedre til middelalderen, pekte Menja.



Ja, ikke langt fra leiren "Stiklastadir" lå Stiklestad kirke. Alle som så forestillingen vår og som gikk vikingstien kunne  se den. Gjør du?

Noe av det mest spennende med å være på Stiklestad var nettopp dette møtet mellom vikingtid og middelalder. Det kjente "Stiklestad-spelet" ble spilt hver kveld, og det handlet jo om det slaget som hadde stått nettopp her på jordene i slutten av vikingtida. Det slaget da Olav Digre - han som senere ble kallt Olav den Hellige - ble drept. Spelet handler også  om forholdet mellom den gamle norrøne religionen og kristendommen på den tiden. Det syntes Menja og jeg var spennende.

På Stiklestad var også våre svenske vikingvenner som blant annet holder foredrag om hvordan folk her i Norge tenkte før kristendommen kom. Her ser dere Menja følge interesssert med, når Jan.Olof snakker om nettop det.  Jan-Olof og de andre svenskene er i "Sällskapet Kvasir", og de reiser hver sommer rundt på vikingmarkeder med foredragene sine.




Det passer veldig bra at de kaller seg for "Kvasir". For dere vet hvem han var? De norrøne mytene forteller at Kvasir var en mann laget av spytt fra gudene, fra både æsene og vanene. Denne mannen var så klok at han kunne svare på absolutt alle slags spørsmål! Gudene bestemte seg for at han skulle gå rundt der menneskene bodde for at de skulle få svar på alt de lurte på.   De kunne spørre ham om alt, akkurat som vi spør Grotte-kverna vår i forestillingen... Desverre gikk det ikke så bra med Kvasir til slutt. Han ble lurt av to dverger, som tok livet av ham og laget mjød av blodet hans.  Mye skjedde med den mjøden, men det er en lang historie. Den får vi ta en annen gang, - ikke sant, Menja? Iallefall endte mjøden til slutt i Åsgård hos gudene. Det er guden Brage som passer på den. Nå kalles den "skaldemjøden" . Og den som drikker av den, blir kjempeflink til å dikte! - Jeg skulle gjerne hatt noen slurker av den, sukket Menja da hun fikk høre om den. Men egentlig trenger hun den ikke. For Menja er flink til å dikte, uansett...

En annen som er flink til å dikte, er vennen vår Arne Juksemage. Han var med til Stiklestad. Se på dette bildet: Ler Menja av en av Arnes historier, mon tro?



Det kan være. Men det kan også være at hun smiler så bredt fordi hun nettopp har fått noe godt som Arne har laget i stand. Han er en viden kjent løksuppe-kokk ( det vet mange skolebarn i Oppegård, Ski og Skedsmo), men han har absolutt mer på menyen. På Stiklestad ble Menja ekstra glad for at han hadde med seg disse hvite grønnsakene som dere ser på bildet her. Ser dere hva det er?


Det er store, deilige neper!

15. juli 2011

Du store verden...på Vestlandet

Hvor i all verden var vi kommet nå?




Det var ikke så vanskelig å finne ut. Vi hadde nemlig vært her før, i fjor. Høye fjellsider med stupende fosser, en stor grønn slette, et elveleie...  Gudvangen!



Bildene er fra vikingstien vår, der Menja til og med har tegnet oss begge. God tur, sier vi, enda de som gikk stien slett ikke trengte å gå så langt. For det var et ganske utstadig vær på Gudvangen denne gangen, men mange regnbyger. Så vi tenkte det var best å ha både stien og publikum under tak. Da vi fikk låne et lite hus uten vegger - men med tak på - så var det perfekt til å montere stiens alle 8 poster på. På den ene siden av det lille huset satte vi teaterteltet vårt, sånn at publikum kunne sitte under tak i huset når vi spilte teater. - Det var bra vi gjorde det, sa Menja etterpå, for når vi startet den siste forestillingen vår så hølja regnet ned! Det merket vi godt, ja, for vi som spilte teater kunne ikke være under tak...

Men vi gjorde det vi kunne for at ikke alle tingene våre skulle bli søkk våte. Her ser dere Menja mens hun ordner teltduken som beskyttet Fenrisulven og Ymer og dvergen og alt vi hadde med oss for de voldsomme regnskurene.


På den andre siden av det lille huset med sti på, så satte vår følgessvend Arne Juksemage opp teltet sitt. Menja hengte opp runene sine på vårt telt, det skimtes til høyre i bildet. Vi hadde nemlig et lite runeverksted for barna, og de fikk også kverne korn til mel på Arnes kvern "Heime" og på vår kvern "Grotte".



Arne hjalp oss med teltet vårt og mange andre ting på turen.  Takk, Arne Juksemage!


Og takk for oss på Gudvangen, det var et veldig trivelig barnemarked!

14. juli 2011

Gudvangen - gudenes slette ved vannet

Noen mener at navnet Gudvangen kommer av «goter», spor etter skred nedover fjellsidene. Jeg tror mer på de som mener at Guðvangr betyr "gudenes slette ved vannet". For vakrere og mer dramatisk sted fins det nok ikke mange av i verden! I vikingtiden var Gudvangen et viktig handelssted. Men etter svartedauden i 1349 ble stedet liggende øde, og det tok lang tid før folk slo seg ned igjen.

I 1674 bestemte stattholder Hannibal Sehestedt at det skulle legges postrute mellom kong Christian IV's nye by Christiania og Bergen. Posten ble fraktet med hest, til fots og med båt. Gudvangen var et godt sted å stoppe for både postførere og andre reisende.

På 1800-tallet begynte cruiseturistene å seile inn Nærøyfjorden til Gudvangen og det ble bygget hotell. I 1840-årene var det Norges første dampskip, hjulbåten «Constitutionen», som fraktet post, opp til 32 passasjerer og last mellom Gudvangen og Lærdal.

Nærøyfjorden er omtrent 17 kilometer lang. Den er en arm av Aurlandsfjorden som igjen er en arm av Sognefjorden. Et sted er den bare 250 meter bred, mens fjellene rundt rager 1761 meter over havflaten! 14. juli 2005 ble Nærøy fjordområde innskrevet som Vestnorsk fjordlandskap på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder.

Fjorden har navn etter Njord, vikingguden som styrte verdenshavene og vindene, som ga lykke til sjøs, rask og trygg seilas, godt fiske og rikdom og overflod både til lands og til vanns. Hjemmet hans het Noatun, som betyr skipstun eller havn. Njord var far til Frøy og Frøya. Hvem som var moren deres vet ingen.

En tid var Njord gift med jotunjenta Skade. Det gikk ikke så bra, for ingen av dem hadde lyst til å flytte. Så ble de enige om å bo ni netter på hvert sted. Men Njord trivdes ikke på fjellet. Han likte ikke de stygge ulvehylene og savnet den vakre svanesangen ved havet. Og Skade likte seg ikke ved sjøen. Hun fikk ikke sove, for det var så mye bråk fra måker og all slags sjøfugl. Så skilte de lag. Skade flyttet hjem til Jotunheimen og ble gudinne for jakt og skiløping.

Øverst: Nærøyfjorden fra Wikimedia commons her. Så frimerke med Constitutionen. Så bilde av turistskip i Nærøyfjorden på 1890-tallet. Så er det Njord som slipper vindene ut av en sekk, fra et islandsk manuskript ca. 1680. Til slutt den stakkars søvnløse Njord på fjellet mens Skade purker og sover ved siden av, tegnet av W. G. Collingwood i 1908.

16. juni 2011

Sulten ulv, sist sett i Asker!



Hjelp! Fenrisulven er så sulten at han vil sluke den dyrebare Grottekverna vår! I alle fall ser det sånn ut ....

At Fenrisulven var grådig sulten, det er det ikke tvil om. Historiene om han forteller om en ulv som krevde stadig mer av gudene når det gjaldt å få stilt sulten sin. Stakkars Tyr, han var den eneste guden som var modig nok til å fore ham etter hvert. Kanskje det var derfor Tyr var den som til slutt turte å legge hånda si i Fenrisulvens gap når de skulle binde ham med Gleipne-lenken? Kanskje Tyr tenkte at ingen biter av den hånda som gir mat? Men den gang ei. Fenris var jo ikke som andre. Og Tyr fikk kjenne akkurat det. Akk ja.

Bildet av Fenris og Grottekverna er tatt i Kulturhuset i Asker. Heldigvis hadde Menja tegnet et sverd i munnen på ham, så han fikk ikke bitt sammen over kverna. Så Grotte er fortsatt i god behold.

Vi var invitert til kulturhuset for å spille forestillingen vår for alle kulturkontaktene ved Askerskolene. I tillegg fikk 1.klassingene på SFO ved Drengsrud skole også se forestillingen. Et hyggelig publikum, - ikke sant, Menja? Selv om de voksne ikke var særlig modige. Det måtte et bursdagsbarn fra SFO til for å få lagt armen i gapet til Fenris! Heller ikke Ymer skremte barna. De hjalp til med å få temmet ham, for plutselig merket Ymer at det trakk i halen hans. Tre barn hadde tatt et godt tak i den, og de slapp ikke så lett, nei. Det hadde aldri Ymer opplevd før....



Etter forestillingen dro barna hjem, mens de voksne hadde møte. Menja og jeg fikk være med på møtet, og fikk frukt og kaffe. Det var godt å puste ut litt før vi skulle pakke ned alle sakene og vandre videre ned de 4 trappene og ut av kulturhuset som var en skikkelig labyrint. Aldri har vi gått så langt og lengre enn langt for å få rigget forestillingen vår.. Heldigvis fikk vi hyggelig hjelp  - og vips var vi på veien igjen.

- Neste stopp Gudvangen!!

13. juni 2011

Asker i Skogheimsherad

I vikingtiden het Asker Askar. Navnet kommer fra asketrær. Det skjønner man godt når man kommer til Askergården og Asker kirke, for der kryr det av ask. Det ser ut som en flokk småtroll står vakt på hver side av den gamle kirkeveien. Noen av dem er nesten 250 år gamle. De ble plantet av presten Johan Christopher Vogelius. En hel alle´av styvingstrær plantet han langs kirkeveien, for der kunne det ikke vokse noe annet nyttig. Til og med i kommunevåpenet er det ask: tre askestyvinger er det, eller askekaller.

Styvingene ble høstet på ettersommeren med noen års mellomrum. Kvister med grønt lauv ble hugget av, så ble de samlet i bunter eller kjerv, tørket og gitt husdyra som vinterfór. De beste styvingstrærne er ask og alm.

Det sies at hvis du legger askeblader i vann ved siden av sengen om kvelden, så er du beskyttet mot sykdom. Og hvis du legger askeblader under puta, så drømmer du store og viktige drømmer om fremtiden. Og hvis du er jente og går med et askeblad for eksempel i lomma, så vil alle gutter like deg. Og omvendt.

Verdenstreet Yggdrasil var en ask. Og den første mannen var en laget av en askestamme. Det var jo derfor han fikk navnet Ask. Og så fikk han gifte seg med almedamen Embla og ble far til alle mennesker på jord.

I gamle dager het det forresten Skogheimsherad i Asker, etter gården Skogheimr. Det betyr "skoggården". Skoggården ble ryddet i jernalderen, på samme tid som Tunheim som erTanum, Haslheim som er Haslum, og Bergheim som ble til Bærum. Den gamle Skogheimgården ble til Skauom og så til Skaugum.

Askargården ble også ryddet i jernalderen og var nok en mektig gård i vikingtiden, siden det er så mange gravhauger fra jernalderen ved kirken. I middelalderen lå det en liten steinkirke der, og i vikingtiden var det kanskje kultsted med hov og tingplass og offerlund, slik det ofte var der hvor de første kirkene ble bygget.

Det sies at det skal være en skatt i den ene av de gravhaugene. Så var det en kveld på 1830-tallet at presten ba noen gårdsfolk om å grave opp haugen. Men rett som det var så de et merkelig lys over prestegården. Det så ut som hele prestehuset sto i brann! De løp for å undersøke, men alt var i orden. Så fortsastte de gravingen, men det samme underlige lyset kom igjen over prestegården, og da turte de ikke grave mer. Det ble bestemt at gravhaugen skulle få få ligge i ro. Og sånn ligger den ennå.



Men tenk om det er en sånn skatt som Hoenskatten inni haugen - Norges største vikingskatt, nesten 2,5 kg gull, 50 gullsmykker og 20 mynter og 200 perler av glass og halvedelsten! Han var nok overrasket, husmannen Halvor Torstensen Kvernmoen, da han en sommerdag i 1834 skulle finpusse en grøft i en myr og plutselig sto med en diger gullring på spaden!


Asker kommunevåpen. Ask fra ''Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz'' 1885. Hoenskatten fra Terra Buskerud- historieboka.no - her.