4. apr. 2011

Massiac


I Massiac skulle vi spille 2 forestillinger for skolebarn i "Salle Polyvalente". Et ganske fint ord. Men hvordan så det ut der, mon tro?

Vår arrangør Celine viste oss huset. Utenfra så det litt stusslig ut. Kjempestort. En slags idrettshall.  Eller  egentlig en allbrukshall. Det var akkurat det det var.


Da Celine åpnet dørene for oss, skjedde det nemlig mye rart der inne. I det ene hjørnet så vi noen barn som øvde seg på å være akrobater. Sirkusmusikken klang lystig i ørene våre. I den andre enden av salen var det noen musikere som holdt på å ta ut utstyret sitt. De hadde nok hatt konsert på den fine scenen.

Vi satte teltet vårt foran scenen, vi. Der stod og så litt smått ut...Pia og Menja ser litt små ut også.



Så tok Celine oss på restaurant. Tre retters lunsj  - det var noe det! Menja og jeg tenkte på hvordan det er når vi skal spille for skoler i Norge. Da pleier vi å få te og kaffe. Og kanskje en liten kjeks. Men ALDRI tre-rettter på restaurant. Her ser dere restaurauranten vi spiste på:


Egentlig er det litt dumt å spise så mye rett før man skal spille to forestilinger. Iallefall for oss som ikke er vant til det. Menja og jeg spiste oss mette og dovne. Menja ser litt doven ut, ikke sant?




Men egentlig er hun bare sliten. Og det er ikke noe rart. For bildet er tatt etter at begge forestillingene var unnagjort. Det er ikke bare bare å spille teater i et annet land og delvis på et annet språk. Barna i dag var i alderen 4 - 10 år, og hadde masse spørsmål til oss etterpå, akkurat som barna i Norge. Men vi oppdaget at de faktisk kunne en del om historien vi forteller, mer enn mange norske barn vi har møtt. Det var imponerende.

Ellers har vi oppdaget en annen ting. Franske barn er nok reddere enn norske barn for ulv. Vi vet ikke hvorfor. For det er ikke vanlig å se ulv her,  selv om det kommer et og annet streifdyr i fjellene akkurat som i norsk skog og fjell.

I vikingtiden var ulven et mye vanligere syn, både i Norge og i Frankrike. Vanlig vikingnavn var Ulv og Ulf. Rolf  og Rolv var også brukt, og det betyr "berømt ulv". Akkurat det navnet passet jo bra på han som ble kalt for Gange-Rolv - en av de mest berømte vikingene her i Frankrike. Han ble kalt Gange-Rolv hjemme  i Norge  fordi han var så diger at  han alltid måtte gå til fots. Ingen hester kunne bære ham, så stor var han. I Frankrike ble han kalt Rollo.  Han kom til Normandie i Frankrike på 900-tallet, og ble hertug! Og så ble han gift med en ekte fransk prinsesse. Men da måtte han nok legge bort mange av vikingvanene sine. For eksempel passet det ikke å tro på de norrøne gudene mer....Han ble en kristen og ble døpt i en stor katedral i Frankrike som heter  St.Clair. - Kanskje han ikke en gang trodde på historien om Fenris, sa Menja da jeg fortalte henne om ham. - Han glemte sikkert det meste han hadde lært da han var liten vikinggutt i Norge.


Ja - kanskje? Ikke vet vi. Men vi vet at det er etterkommere etter vikinger her i Frankrike, blant annet etter Gange- Rolv. Og det er kanskje på tide at de også får høre om Fenris? Menja og jeg gjør noe med akkurat det. Og så er det bare å håpe at de ikke får altfor mange ulve-mareritt når vi har vært å besøkt dem på skolene deres!




3. apr. 2011

St.Projet de Salers


- Hold på Audhumla, for her kan vi komme til å møte mange flotte kyr og okser! Menja var litt bekymret før vi kjørte til St. Projet de Salers. For vi hadde jo begge hørt om kurasen Salers, og vi visste at den kom akkurat fra det området vi skulle spille forestilling i.




Etter en halvtimes kjøring i ettermiddagssola kom vi frem til den gamle skolen hvor vi skulle spille. Der ble vi møtt av Florence, som fortalte at vi var heldige: For nøyaktig et år siden snødde det her! Men i dag var det så varmt at vi kunne sitte ute og kose oss med den deilige maten hun hadde gjort i stand til oss.



Hun fortalte oss også mye vi ikke visste om Salers-kuer. Hun hadde nemlig 43 kyr på båsen, så dette visste hun alt om. Vi skjønte fort at Salers-kuene var noe for seg selv.  De er ikke mulig å melke dem uten at de har kalven sin ved siden av som de kan få slikke på ryggen. Og de føder ute - uten noen hjelp fra mennesker.  - Tøffe som vikinger!

I Norge i vikingtida var også kua viktig. Faktisk var kua vikingenes viktigste husdyr! Kanskje det er derfor de fortalte hverandre at det første levende vesenet i verden var ei ku? Selveste Audhumla.


Her ser dere hvordan det så ut da Audhumla dukket opp i Frankrike for 2 år siden...

Mange steder i Norge  var det så kaldt og så lite jord å dyrke at fiske og husdyr var nødvendig for å overleve. Vikingene hadde også griser, geiter, gjess og hester.

Arkeologer har funnet spor etter kyr som var så gamle som ti år. Det viser at dyrene ikke ble holdt for kjøttet sin del, men fordi de ga melk. Så kunne vikingene bruke melken til  ost og smør som mettet godt  gjennom den kalde vinteren.

Audhumla dukket opp som hun skulle i St. Projet du Salers. De som hadde møtt opp denne fine vårkvelden koste seg - og det gjorde vi også. Noen av våre franske publikummere hadde til og med pyntet seg med norske lusekofter til ære for oss som hadde kommet den lange veien for å spille for dem!


30. mars 2011

La Feuillade-en-Vezie

Det var en regntung dag i Cantal. Dagen da Menja og jeg skulle spille vår aller første forestilling i Frankrike i år.  Jeg gledet meg. Hvem trenger sola når vi har mange barn som venter på oss på et sted som vi aldri har vært på?  Til og med barn som aldri har møtt noen fra Norge før.


Barna  vi møtte i dag hadde fri fra skolen. Enda det var onsdag. Men sånn er det i Frankrike. Alle barn har fri både i helgene og onsdagene. - Jeg kan tenke meg at mange norske barn også ville likt å ha det sånn, sa Menja da vi hørte om det.  


Vi skulle spille for barna som gikk på et skolefritidssenter i byen La Feuillade-en-Vezie. Her står vår blå bil utenfor bygningen vi skulle spille forestilling og ha danseverksted i.  Hvordan skulle forresten det gå, vi som ikke kan snakke ordentlig fransk en gang?

I vikingtida kunne norske vikinger reise langt avgårde uten å måtte lære seg nye språk. For da snakket de ganske likt i Norge, Sverige, Danmark, England og Island.  - Så praktisk! Men vikingene som dro til Frankrike hadde det nok like vanskelig som Menja og jeg har det nå med å forstå hva som ble sagt. 

Heldigvis: Både dansen og teateret gikk likevel bra. Det hadde det ikke gjort uten Pia. Hun hjelper oss med å finne ut alle ting vi lurer på her i Frankrike. For Pia kan både norsk og fransk. Her i Frankrike er hun forteller i forestillingen vår. Det er også hun som har hjulpet oss med å lage forestilllingen.


Sånn ser Pia ut.  



Men hvem er dette, mon tro?  Idunn med eplene? Eller forresten, jeg synes jeg har sett den røde lua før... Jeg trenger nok ikke Pia til å finne ut akkurat det, nei. Takk for en fin dag, Menja!!


24. mars 2011

Fremme i Frankrike

 - Tenk om vi hadde hatt en vogn trukket av katter!  Menja og jeg snakket om alle måter som det går an å reise på, og alle dyr som kan brukes til trekkdyr. Hester, hunder, bukker .... og katter. Vi var enige om at katter er det fineste. Kattene til Frøya pleier å trekke vognen hennes når hun er ute på reise. Det må være noen ekstra sterke og kanskje ekstra store katter, ikke sant?





Vel fremme i Frankrike møtte vi faktisk en katt. Det var slett ikke en av kattene til Frøya. For dette her er Oscar, en av kattene til Pia og Tim. Det er de som har invitert oss til å spille forestillingen vår i Frankrike. Derfor reiste vi rett til dem.




Jeg kan ikke tenke meg at Oscar og søsteren hans  hadde klart å trekke noen vogn.  Så mye bedre det må være å ligge  i vinduskarmen. Det er varmt og deilig i sola her, enda det er tidlig vår.





Huset Tim og Pia bor i ligger i landsbyen Yolet, like utenfor Aurrilac. I Aurrilac har vi satt opp teltet vårt i teater- lokalene til "Theatre Beliashe". Vi skal nemlig øve her sammen med Pia før vi reiser ut til franske skoler og andre steder vi skal spille. Det er litt av hvert å ordne med også, før vi kan dra av sted.

Som dere ser, så er flittige Menja i full gang!



Fenja og Menja i Tyskland



Her har Menja tatt bilde av meg på det store skipet som tok oss til Kiel, i Tyskland. Grunnen til at jeg smiler er at jeg var glad for at vi slapp å ro hele veien i et vikingskip. Det ville nok tatt mange slitsomme dager, for det var helt vindstille da vi dro. - Men om vi hadde hatt Skibladner, så hadde det jo gått ganske greit, sa Menja. Og det hadde hun jo helt rett i.  Om guden Frøy hadde invitert oss med i skipet sitt, hadde vi ikke sagt nei. Tenk å kunne reise like bra til vanns og til lands! Vi kunne ha sittet på med Skibladner helt til Frankrike. Og når vi kom fram, så kunne vi bare ha brettet det sammen og puttet det i lomma. Et sånt skip er det bare dvergesmeder i Svartalvheim som kan lage. Vi kjenner jo en av dem, han som laget lenken til Fenris. Var det han som laget Skibladner også, mon tro? Da vet jeg hva faren hans heter: Ivalde. For det var Ivalde-sønnene i Svartalvheim som laget Frøys fantastiske skip.

Vel fremme i Tyskland stoppet vi et sted for å spise litt. Da var det vi så dem: Eplene. De lå utover på bakken. Kunne det være Idunn som hadde mistet dem? Hun kan jo være litt slumsete med å passe på eplene sine, det vet alle som har sett forestillingen vår. Menja var ikke så modig, men jeg smakte en bitteliten bit. Det skjedde ingenting. Så det var nok ikke ungdomseplene til Idunn. Men tenk om det hadde vært det! Da hadde kanskje Menja måtte passe på en liten unge resten av veien - nemlig lille meg. Egentlig er jeg glad for at det ikke var Idunns epler vi fant. For jeg er ganske stolt av at jeg er størst av oss to. Og størst er jeg heldigvis fortsatt.



Da vi skulle sove i Tyskland, stoppet vi i en liten by som het Hausach. Der var det sannelig mange rare dyr!
Foran "Gasthaus Løwen" hadde noen laget en løvemosaikk.  Wæhh!  - Håper ikke det er flere løver her, sa Menja da hun skulle sove. Heldigvis så vi ingen. 





















Men vi så Baldo!! Vertshuseierens lille kosehund. Den var veldig lydig, se så fint den sitter i stolen for at jeg skulle få tatt bilde av den. Den var ikke akkurat noen vikinghund.  Hundene som vikingene hadde, lignet nok mer på elghunder eller buhunder.

Men det kan godt være at noen vikinghunder var like små som Baldo. For det var ganske vanlig å ta med seg hund på vikingferd.




Hundene ble brukt til å holde vakt, til jakt, til gjeting og til trekkdyr. I vikingegraver er det funnet hunder, så de var viktige dyr. En som eide en hund, kunne ikke reise til dødsriket uten hunden sin. I en grav -  Gokstadskipet -  er det funnet 6 hunder. En stor med lange bein,  noen middels og to omtrent så store som Baldo.

Til og med trollene i Jotunheimen hadde hunder. Husker dere da trollene stjal hammeren til tordenguden Tor?  Da Loke dro ut for å lete etter den, møtte han trollgubben Trym sittende og veve gullbånd til hundene sine.  Jeg vet ikke navnene på de hundene. Men jeg vet navnet på en hund som vikingene fortalte hverandre om: Garm. Garm er vakthund. Han har en helt spesiell dør å vokte, nemlig porten inn til Hels saler, i dødsriket.  Noen sier at Garm egentlig er Fenrisulven. Men det vet verken jeg eller Menja. For selv om vi har vandret langt og lenger enn langt, så har vi heldigvis aldri vært i dødsriket.

Om morgenen tok vi farvel med Baldo og tråkket over løvemosaikken for siste gang. På vei ut av Hausach ropte plutselig Menja: - Stopp! Stopp!  Hun hadde fått øye på noe ganske uvanlig. En ku på vandring oppover en husvegg! Hva  i all verden hadde den der å gjøre?  Ikke vet vi. Vi kjenner jo bare kua Audhumla, og hun kunne ikke svare oss der hun lå godt pakket ned i bagasjen vår. Men jeg tror nok at kua på veggen het Rosa, for det er et kunavn. Og de fleste er nok enig i at det er et navn som passer denne kua temmelig godt...






16. mars 2011

Siste stopp: Brevik

Dagen på Brevik begynte litt dumt. Først kjørte vi oss vill. Heldigvis traff vi en snill dame som fortalte hvor Brevik skole var.  Men da vi kom dit, så fant vi ikke kulturvertene. Enda vi visste at de skulle møte oss. Hvor i alle verden var de? Vi lette. Utenfor gymsalen, på parkeringsplassen og rundt omkring. Menja gikk til og med inn i skolehuset og fant kontoret, men der var det ingen å spørre. 




Det endte med at vi bar inn alt ustyret selv. Da plutselig var de der: Vegar, Anna og Ingrid fra 7.klasse.Så flott at vi fant hverandre til slutt! For de hadde med te til meg og kaffe til Menja ( akkurat sånn som vi liker det), og de satte fram matter og benker som 1. og 2.klassingene skulle sitte på under forestillingen. De hjalp oss etter forestillingen også, med å rydde og ordne og bære ut tingene våre. Så kjære kulturverter på Brevik skole: Tusen takk for all hjelp i dag. Den satte vi veldig pris på.

Dette var den siste forestillingen på årets turne for den kulturelle skolesekken i Akershus. Det  var litt vemodig å tenke på det. - Men vi har iallefall mange gode minner fra skolene i Gjerdrum og Vestby, trøstet Menja meg etterpå. - Tenk på alle de kloke spørsmålene vi har fått..  Og så mange hyggelige elever vi har møtt.  Og det er så gøy å høre at de ler av oss! Menja måtte le da hun tenkte på det. Ja, dere har vel lagt merke til at Menja elsker når publikum ler. Men så er hun også "Morsomme- Menja"! Jeg er veldig glad for akkurat det. Selv om hun er litt rampete. Noen barn har fortalt meg at hun ikke en gang klarer å gå pent når vi to går med Grottekverna.

På Brevik ble vi vinket farvel av mange blide barn - de hadde stilt seg opp i snøkanten i sola for å ta farvel med oss.  En gutt spurte oss:  - Skal dere kjøre til Verdens Ende og se om Fenrisulven sitter der? Det var et passende spørsmål. For Menja og jeg skal reise langt nå.  - Vi  skal  iallefall holde god utkikk etter Fenrisulven på veien, lovte vi barna på Brevik.




Jeg startet med å speide gjennom et bildekk som hang i en liten skog ved Brevik skole. Der var det iallefall ingen Fenrisulv. Eller ... ?  

Fra Brevik i den brede viken

Tenk om vi hadde hatt et vikingskip, Fenja! Da kunne vi pakket teltet vårt og alle sakene oppi det. Og flatbrød og tørket kjøtt og tørrfisken vår, så vi hadde mat, og kanskje en ku, så vi fikk melk, sånn som vikingene. Og et kart. Vikingene hadde ikke kart. Men de var flinke til å navigere etter sol og stjerner. Noen ganger kom de feil, men på den måten fant de nytt land. Som for eksempel da Naddodd kom ut av kurs på veg til Færøyene og fant Island.

Men vi måtte nok hatt et kart. Kanskje et sånt som dette, selv om det ble tegnet mer enn 500 år etter vikingtiden. Men det har ihvertfall mange sjømonstre, og det er alltid godt å vite hvor de er hen. Hvis du klikker på kartet b lir det større og da kan du kanskje se noen sjømonstre.

Tenk om vi kunne seilt avgårde i dag! Fra Brevik i den brede viken og rett ut fjorden til det store åpne havet og helt til Frankrike! Der måtte vi seilt opp en lang, lang elv. Og på slutten av den elven måtte vi nok båret skipet vårt et stykke.

Før eller siden hadde vi vel kommet oss til Aurillac i Frankrike, der hvor alle Saler- kuene venter på oss. De blir nok veldig glade når vi forteller dem at det aller første vesenet i verden var en slektning av dem som het Audhumla!

Og så kunne vi jo svippet innom verdens ende på veien, sånn som vi lovet Brevik-barna, og sett om Fenrisulven fortsatt sitter på holmen Lyngve i sjøen Åmsvartnir, bundet med lenken Gleipne og med sverdet til Tor i munnen sin. Stakkars Fenris! Jeg syns det er dumt med sverdet. Det er ille nok å være bundet bestandig. Derfor har jeg tegnet ham uten sverd, jeg!

Kartet er tegnet av Olaus Magnus sitt Carta Marina fra 1539. Audhumla som slikker fram Bure er fra et islandsk manuskript fra 1700-tallet. Og Fenris er en Menja-tegning.